Johan Balliol
| Johan Balliol Konge av Skottland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1240 | ||
| Død | 1313/1314 Châteaux de Hélicourt | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Durham School | ||
| Ektefelle | Isabella av Warenne[1] | ||
| Far | John I av Balliol[2] | ||
| Mor | Dervorguilla av Galloway[2] | ||
| Søsken | Eleanor Balliol | ||
| Barn | Se egen liste | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Skottland | ||
| Gravlagt | Picardie | ||
| Annet navn | John Balliol | ||
| Regjeringstid | 17. november 1292 - 10. juli 1296 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Johan Balliol (kjent som John Balliol på engelsk) var konge av Skottland. Han var konge av Skottland fra 1292, men i realiteten kun inntil 1296, kronet i Berwick på St. Andreas' dag (engelsk: St. Andrews), skjønt hans tilhengere vil argumentere at han var kong de jure (ved lov) fra 1290 og til sin død. I mangel av eksakt dato pleier Skottland å sette datoen for Balliols regjeringstid til 1292–96.
Balliol var sønn av Dervorguilla av Galloway og John, 5. baron de Balliol som grunnla Balliol College ved Oxford-universitetet, ett av de første fakultetene i Oxford. Balliol-familien hadde normanniske røtter, fra Bailleul i Picardie, men ble invitert til England av William Rufus (1087-1100) og tildelt et område i Northumberland (der et familiemedlem ved navn Bernard grunnla Barnard-slottet). Etter en uenighet med biskopen av Durham ble baron John pålagt å understøtte lærde i Oxford. I virkeligheten var det hans kone Dervorguilla som betalte for dette. Hun var datter av den siste herre av Galloway, Alan, og datterdatter av kong David I. Dette var grunnlaget for Johans krav på den skotske trone.[3]
Hans fødselsdato er ikke nøyaktig kjent; han var født enten i 1240 eller i 1249/50. Han døde en gang mellom den 4. mars 1313 og den 4. januar 1314. Han etterlot seg en eneste sønn, Edvard Balliol.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Johan Balliol ble utdannet i Durham. Han hadde to eldre brødre som døde tidlig, og ble dermed eier av Barnard-slottet, samt Balliol-godset i Picardie. Selv hadde han tenkt seg en geistlig karriere, men giftet seg nå med Isabella - datter av jarlen av Surrey - i 1281. Den eldste sønnen deres, Edvard, kom til å styre Skottland i korte perioder september/desember 1332 og 1333-36 som vasall under sin navnebror, Edvard III av England.[4]
I 1268 døde Johan Balliols far. Enken fikk balsamert den dødes hjerte og lagt i et elfenbensskrin hun skal ha hatt med seg overalt. Dervorguilla er kjent for mye velgjørenhet til minne om sin mann, blant annet stiftelsen av cistercienserklosteret Dulce Cor (latin for «søte hjerte») i 1273. Ved sin bortgang i 1289 ble Dervorguilla gravlagt foran klosterets høyalter, med sin manns hjerte lagt på brystet sitt. Klosteret Sweetheart Abbey er i dag en ruin, med utsyn mot Solway Firth.[5]
Tragisk konge
[rediger | rediger kilde]Etter sin død fikk han økenavnet Toom Tabard,[6] det vil si en «tom jakke», «marionett», eventuelt «fattig». Økenavnet sier noe om Balliols tragiske skjebne, og dermed også Skottlands.
Da Margaret av Skottland, kjent som «Margaret, maid of Norway» (= Margaret, piken fra Norge), døde i 1290, var det ingen klar arverekke. Seks såkalte «voktere», representanter valgt til løse problemet av det skotske styret i Score. Vokterne maktet ikke å komme frem til en beslutning og henvendte seg til Edvard I av England og ba ham om hjelp som upartisk dommer. Forhandlingene begynte ikke lovende, da kong Edvard erklærte at han kom som overkonge av Skottland.
Blant 13 kandidater ble Balliol valgt til skotsk konge av den engelske kongen etter at Margaret, piken fra Norge, døde i 1290. Hans krav på tronen var basert på at han var sønnesønns sønnesønn av David I, den legitime arving ved førstefødselsrett (hans mormor Margaret var en eldre søster av hans rival Robert Bruces mor Isobel).[7]
Robert Bruce fikk 40 stemmer, 40 for Balliol og 24 for Edvards egen rådsforsamling. John Balliol ble til slutt erklært for konge, ikke alene på grunn av kong Edvard, men også ved Bruces egne stemmer valgte imot ham.
Utdypende artikkel: Konkurrentene til den skotske trone
Balliol fikk den tvilsomme ære av å være den aller siste skotske monark som ble kronet på «Skjebnesteinen» («Stone of Destiny»). Kong Edvard behandlet Skottland som en vasallstat og ydmyket Balliol. Balliol sto endelig opp for seg selv og Skottland ved å arbeide frem en internasjonal traktat om allianse mellom Skottland, Norge og Frankrike, den såkalte Auld-alliansen.
Balliol hadde i realiteten ingen stor sjanse til skape et sterkt styre i Skottland. En sterk personlighet kunne muligens ha greid det, men beklageligvis for Skottland var ikke Balliol den personligheten. Et par måneder inn i sin regjeringstid måtte Balliol reise som en vasalkonge til Newcastle upon Tyne for å sverge troskap til sin overkonge Edvard av England. Edvard fortsatte å true, tukte og ydmyke ham. Den skotske trone ble kostbar for Balliol.
Balliol gjorde et forsøk på å fortsette arbeidet til sine forgjengere ved å sammenkalle til regjeringsmøter og introdusere håndhevere av lov i lovløse områder, men de voldsomme ambisjonene til Edvard av England forpurret Balliols forsøk på å etablere seg som konge.
Krig med England
[rediger | rediger kilde]Balliol valgte å invadere England og startet dermed den skotske uavhengighetskrig. Skottene tok slottet i Stirling og innledet deretter beleiringen av festningen Carlisle lengre sør. Edvard slo tilbake ved å plyndre Berwick-upon-Tweed og slakte ned de fleste mannlige innbyggerne. Edvard erobret deretter Edinburgh, Stirling og Roxburgh.
Den 27. april møttes den skotske hærstyrken den engelske i slaget ved Dunbar. Slaget ble en katastrofe for skottene. Selv om de var tallmessig overlegne, måtte de gi tapt mot den profesjonelle og velorganiserte engelske hæren. Skottene ble massakrert og minst 1/4 drept, resten tatt til fange, og de adelige ført i fangenskap til England. Etter bare 17 dager var 1296-krigen over. Den 10. juli måtte Balliol overgi seg selv og Skottland.
Ydmyket konge
[rediger | rediger kilde]Balliol ble ydmyket ved å bli strippet for sine kongelige regalier, tvunget til å abdisere og legge Skottland under engelsk administrasjon. Denne hendelsen ga ham kallenavnet Toom Tabard («tom jakke»). Edvard I stjal Skjebnesteinen og relikviene etter Skottlands nasjonalhelgen i St. Andrews, marsjerte deretter nordover og avkrevde de skotske adelsmennene troskapseder som møysommelig ble innskrevet i Ragman-rullene. Balliol ble fengslet i Tower i London.
Ulike «voktere» ble utnevnt til å styre Skottland, alle i Balliols navn. Opprør flammet jevnlig opp og døde bort, og kulminerte med at patrioten William Wallace i det sørlige Skottland og Andrew de Moray i den nord stod fram. Skottene sendte diplomatiske forespørsmål til Frankrike om å sette England under press. De henvendte seg til pave Bonifatius VIII, og i 1299 beordret han Balliol løslatt.
To måneder senere ble Balliol sendt i forvisning til Frankrike, der han døde på familiens eiendom i Picardie i 1313 eller 1315.[8] Han skal da ha vært blind og stort sett glemt. Ettermælet hans har ikke bedret seg. Historikerne vurderer ham som en av de svakeste kongene i Skottlands historie.
Etter John Balliol
[rediger | rediger kilde]Skottene reiste seg til et nytt opprør i 1297 under William Wallace og Andrew de Moray som begge hevdet å handle på vegne av sin konge, Johan Balliol, fordi hans abdikasjon skjedde under tvang og derfor var uberettiget. Skotske opprør brøt jevnlig ut, men kravet om gjenopprettelse av den skotske trone syntes håpløst, fordi Balliol selv ingenting foretok seg. I realiteten stod Skottland tilbake uten en monark, frem til Robert Bruce kom på tronen i 1306. Johan Balliols krav på tronen ble gjenopptatt av hans sønn Edvard Balliol, ironisk nok med støtte fra England. En stund hadde han også en viss framgang.
Ekteskap og barn
[rediger | rediger kilde]Johan Balliol giftet seg med Isabella de Warenne, datter av John de Warenne, 7. jarl av Surrey, og Alice de Lusignan. På morssiden var hans besteforeldre Hugh X de Lusignan og Isabella av Angouleme, enke etter John I av England. Balliol og hans kone Isabella hadde fire barn:
- Agness Maud Balliol (omdiskutert), gift med Bryan FitzAlan, baron av Bedale, som ble foreldre til Agness Maud FitzAlan (født 1298) som giftet seg med Sir Gilbert Stapleton, ridder av Bedale (1291–1324), som hun fikk to barn med. Sir Gilbert er mer kjent for sin deltagelse i mordet på Piers Gaveston, jarl av Cornwall.
- Anne Balliol.
- Edvard Balliol, konge av Skottland. Aldri gift.
- Henry Balliol (død 16. desember 1332), gift med Lena (av Skottland), drept i slaget ved Annan.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ The Peerage person ID p10249.htm#i102488, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «John Balliol 1292-96»
- ^ «John Balliol», World history encyclopedia
- ^ Sweetheart Abbey
- ^ Grant G. Simpson: Why was John Balliol called Toom Tabard?
- ^ Johan Balliols familietre
- ^ «John Balliol», World history encyclopedia
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Duncan, A. A. M. Scotland: the Making of the Kingdom, 1975
