Giovanni Pico della Mirandola
| Giovanni Pico della Mirandola | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. feb. 1463[1] Mirandola | ||
| Død | 17. nov. 1494[1] (31 år) Firenze | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, skribent | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna Universitetet i Ferrara Universitetet i Padova Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Far | Gianfrancesco I Pico | ||
| Mor | Giulia Boiardo | ||
| Søsken | Caterina Pico Galeotto I Pico Antonio Maria Pico della Mirandola Lucrezia Pico della Mirandola | ||
| Nasjonalitet | Fyrstedømmet Mirandola | ||
| Gravlagt | Museum of San Marco | ||
| Medlem av | Platons Akademi | ||
| Påvirket av | nyplatonisme | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Giovanni Pico della Mirandola (født 24. februar 1463 i Mirandola i det som nå er regionen Emilia-Romagna i Italia, død 17. november 1494 i Firenze) var en italiensk humanist, filosof, nyplatonist og arbeidet med forholdet mellom filosofi og teologi.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Giovanni var en sønn av greve Gianfrancesco Pico della Mirandola. Etter farens død i 1467 ble han oppdratt av moren, og forberedt på en kirkelig løpebane. Han overlot en del av farsarven (en del av fyrstedømmet Mirandola i hertugdømmet Modena i Nord-Italia) til sine to brødre.
Allerede i en alder av 14 år beskjeftiget han seg med filosofi og de klassiske språk. I 1477 begynte han på en juridisk studium (kirkerett) i Bologna, men avbrøt dette etter kort tid. Han foretok dannelsesreiser rundt om til andre universiteter i Italia og Frankrike og studerte også gresk, latin, hebraisk, syrisk og arabisk. Han studerte bokstavelig talt alt som det lot seg gjøre å studere av renessansetidens universitetskurser.
Etter morens død i 1478 vekslet han i 1479 over til Ferrara, der han begynte på studia humanitatis, og i 1480 dro han til Padova og studerte filosofi der. Padova var et sentrum for den italienske averroisme, som Pico nå begynte å ta for seg. I 1483 flyttet han til Firenze og kom der inn i kretsen rundt Lorenzo I de’ Medici, der han ble kjent med blant annet . Marsilio Ficino og Angelo Poliziano.
Betydning
[rediger | rediger kilde]En sjarlatan solgte seksti hebraiske manuskripter til ham og hevdet at de var forfattet på oppdrag av Esdras og inneholdt naturens og religionens innerste hemmeligheter. I mange år trodde Pico på kabbala og vevde inn kabbalistiske besynderligheter i sine filosofiske funderinger.
Pico var først og fremst eklektiker, og representerer derfor også en viss reaksjon mot den rene humanisme. Likesom sin læremester Marsilio Ficino, forsøkte han å lage en syntese av senmiddelaldersk tenkning i harmoni med renessansens idealer, og befattet seg med nyplatonismen, Aristoteles, Averroës, Talmud, og mystisisme.
Omkring 1480 utgav han verket «Heptaplus» i Firenze, en mystisk-allegorisk skapelsesforklaring. På samme tid kom hans «De ente et uno», med forklaringer til en rekke passasjer hos Moses, Platon og Aristoteles.
Men hans største prestasjon var Hyllest til menneskets verdighet, som regnes som den italienske renessanses «manifest». «Menneskets verdighet» var ment å være forordet til et massivt kompendium med menneskehetens samlede intellektuelle prestasjoner, men han rakk ikke å komme særlig langt på dette prosjektet. Men begynnelsen av det ble utgitt i Roma i 1486: «Conclusiones philosophicae, cabalasticae et theologicae», med 900 teser om alt mellom himmel og jord. Han tilbød seg å betale reiseutgiftene for alle dem som kom til ham (i Roma, der han bodde fra 1486) for å disputere offentlig mot ham.
Pave Innocens VIII ble forledet til å mene at i det minste tretten av de 900 tesene han hadde fremsatt i «Conclusiones...» var heretiske, men i virkeligheten representerte de bare overfladiskheter. Disputasen Pico hadde lagt opp til ble forbudt, og «Conclusiones» satt på index. Forfatteren forsvarte seg i «Apologia J. Pici Mirandolani, Concordiae comitis» (1489). Det endte med at Picos verk ble fordømt.
Pico la da ut på nye reiser. Tilbake i Firenze ødela han sine poetiske verker, oppgav studiet av de verdslige vitenskaper, og viet resten av sitt liv til forsvar av kristendommen mot jødedommen, muhammedanismen og astrologien. En del av dette arbeidet ble utgitt i Bologna i 1495 («Disputationes adversus astrologiam divinatricem»).
Han døde i Firenze, og Savonarola holdt gravtalen over ham.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]
Oversiktsfremstillinger
- Gian Carlo Garfagnini: Pico della Mirandola, Giovanni. I: Theologische Realenzyklopädie. Bd. 26, de Gruyter, Berlin 1996, ISBN 3-11-015155-3, s. 602–606
- Richard Reschika: Von der Würde des Chamäleons - Giovanni Pico della Mirandolas Freiheitslehre: I: Richard Reschika: Philosophische Abenteurer. Elf Profile von der Renaissance bis zur Gegenwart. Mohr Siebeck, Tübingen 2001, ISBN 3-8252-2269-1, s. 13–40
Monografier, undersøkelser
- Walter Andreas Euler: "Pia philosophia" et "docta religio". Theologie und Religion bei Marsilio Ficino und Giovanni Pico della Mirandola. Fink, München 1998, ISBN 3-7705-3280-5.
- Heinrich Reinhardt: Freiheit zu Gott. Der Grundgedanke des Systematikers Giovanni Pico della Mirandola (1463–1494). VCH, Weinheim 1989, ISBN 3-527-17669-1.
- Alexander Thumfart: Die Perspektive und die Zeichen. Hermetische Verschlüsselungen bei Giovanni Pico della Mirandola. Fink, München 1996, ISBN 3-7705-3051-9.
'Oppsatssamling
- Michael V. Dougherty (utg.): Pico della Mirandola. New Essays. Cambridge University Press, Cambridge (Massachusetts) 2008, ISBN 978-0-521-84736-0.
Bibliografi
- Leonardo Quaquarelli, Zita Zanardi: Pichiana. Bibliografia delle edizioni e degli studi. Olschki, Firenze 2005, ISBN 978-88-222-5488-7
- Thomas Gilbhard: Paralipomena Pichiana. A propos einer Pico–Bibliographie. In: Accademia. Revue de la Société Marsile Ficin, Bd. 7, 2005, s. 81–94.