Hopp til innhold

Finnmarkspors

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Finnmarkspors
Nomenklatur
Rhododendron tomentosum
(Stokes) Harmaja
Synonymi
Ledum tomentosum
Populærnavn
finnmarkspors
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenLyngordenen
FamilieLyngfamilien
SlektRhododendronslekta
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Eurasia, Nord-Amerika
Utbredelsen i Europa

Finnmarkspors (Rhododendron tomentosum) er en av to arter i Rhododendronslekta som vokser vilt i norsk natur. Den andre er lapprose (Rhododendron lapponicum). Finnmarkspors er en østlig plante i Norge som er vanligst i grensestrøk i Nord-Norge fra Bardu til Vadsø og ganske hyppig i indre strøk på Østlandet fra Halden til Engerdal. Ellers finnes det spredte funn i Ringerike, Tønsberg, Re og Kviteseid, Snåsa og Hamarøy.[1] Ellers har arten en østlig utbredelse innover mot Russland, men den vokser også spredt sør til Tyskland.

Den er nær beslektet med grønlandspors (Rhododendron groenlandicum). Planten har en litt sprikende vekst og kan bli opp til 1,2 meter, men er som regel langt lavere. Bladene er smale og læraktige med innrullet bladkant og rustfarget hårvekst på undersiden. Blomstene er hvite og kommer i tette klaser på grenspissene. Den foretrekker fuktige voksesteder, men kan også vokse på tørre områder.

Finnmarkspors var tidligere skilt ut i en egen planteslekt, Ledum, sammen med noen få andre arter på Nordkalotten, men de ble etter inngående studier av Kron & Judd (1990) og Harry Harmaja (1991) innlemmet i Rhododendronslekten i seksjon Ledum. Den kan gjerne dyrkes som hageplante, men bør klippes med noen års mellomrom for å få en kompakt vekst.

Finnmarkspors inneholder giftstoffer[2] og bruken av finnmarkspors som krydderurt i øl har fått noe av skylden for at vikingene ble kjent for å gå berserk.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lid, J. og D. T. Lid (2005). Elven, R., red. Norsk Flora. Oslo: Samlaget. s. 601–2. ISBN 9788252160291. 
  2. ^ «Finnmarkspors, snl.no». Besøkt 31. desember 2020. 
  3. ^ Nielsen, Harald (1979). Giftplanter. [Oslo]: Cappelen. s. 108. ISBN 8202042259. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]