Utenforskap

Ensomhet

Utenforskap er et uttrykk som i dagligtale brukes om manglende sosial tilknytning til samfunnet rundt. Sosiolog Aksel Tjora definerer det som at «uttrykket beskriver en situasjon der enkeltmennesker eller grupper av mennesker står utenfor samfunnet ellers, for eksempel der de ikke deltar i arbeidsliv eller tar utdanning, eller der de mangler språklig eller kulturell tilknytning til samfunnet ellers».

Det motsatte av utenforskap kan omtales som fellesskap eller medborgerskap.

Fellesskap er et begrep som kan knyttes til flere sammenhenger, men i motsetning til utenforskap handler fellesskap om flere individer. Det handler om å delta i samfunnet og integrere seg. Som deltaker i et fellesskap, inngår du i en større enhet hvor dere har noe felles, enten en sosial setting eller som borger i et land.

Det Norske Akademis ordbok beskriver utenforskap å befinne seg utenfor et fellesskap. Det kan være vanskelig når en står utenfor viktige samfunnsarenaer, og det virker som utenforskap kan ramme folk i alle aldre og i helt ulike livssituasjoner. En ser det hos små barn, unge og gamle, de som står uten arbeid, innvandrere og flyktninger og de som er syke eller uføre. Mange faller utenfor samfunnsarenaer som er svært viktige – de fullfører ikke utdanningen, står utenfor arbeidslivet, sliter med psykiske problemer eller er utenfor de sosiale nettverkene og andre arenaer.

Utenforskap kan være uheldig for samfunnet og en trussel for bærekraften i velferdssamfunnet, slikt at samfunnet mister verdifulle ressurser. Norske kommuner og fylkeskommuner har arbeidet med dette i mange år gjennom tiltak i barnevernet, mot frafall i skolen og for inkludering i arbeidsliv og lokalsamfunn.

Unge i utenforskap

Norge opplever en økning i utenforskap blant unge voksne og ungdommer. Årsakene kan være sammensatte, blant annet at mange ungdommer ikke fullfører videregående skole og havner utenfor det ordinære utdanningsløpet. Konsekvensene kan bli at denne gruppen av unge voksne og ungdommer havner i det vi kaller utenforskap, siden gruppen ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet og fort kan havne inn under NAV-systemet og få ytelser og oppfølging gjennom det offentlige. «Ifølge OECD er andelen unge som går på helserelaterte ytelser stor i Norge sammenliknet med andre land (OECD, 2018). Denne andelen har dessuten økt over tid. I 2017 mottok 5,2 prosent av 18-29-åringene arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd, mot 4 prosent i 2008.»

Funksjonshemmede i utenforskap

I forbindelse med utilstrekkelig integrering er det noen som opplever økt grad av utenforskap og mobbing. Dette er en gruppe som tidligere hadde egne skoler og institusjoner. Institusjonene ble avviklet med HVPU-reformen i 1991. Samtidig forsvant også spesialskolene, noe som medførte at alle med en funksjonshemming skulle inn i den ordinære skolen.

I årene som har gått etter nedleggelsen av institusjonene og spesialskolene, har personer med funksjonshemminger havnet stadig mer på sidelinjen og i utenforskap.

Sammenheng mellom sosial mobilitet og utenforskap

I dagens samfunn øker de sosiale forskjellene, og det har blitt et større skille mellom rike og fattige. Dette kan i seg selv skape utenforskap med tanke på de begrensinger som ligger i dårlig økonomi. I tillegg er det slik at barn som vokser opp i familier med dårlig økonomi, ofte selv ender opp i samme situasjon som foreldrene. Når studier viser seg at barn fra fattige familier trives dårligere på skolen og i mindre grad benytter skolefritidsordningen (SFO), barnehage, kulturskoler og frivillige organisasjoner, bør det ikke komme som en overraskelse at barn fra fattige familier gjør det dårligere på skolen. Antall barn som vokser opp i fattige familier i Norge er økende, og ligger i dag på landsbasis i overkant av 10 prosent. I Oslo er andelen barn som vokser opp i fattige familier så høy som 18 prosent. Vi har altså i dag en utvikling som tilsier at barn arver utenforskapet fra sine foreldre, og at denne gruppen øker. Denne gruppen har det som kalles for lav sosial mobilitet, det vil si har mindre muligheter og forutsetninger for å komme seg ut av fattigdom.

Stadig flere faller utenfor, men det er som regel en klar årsak til hvorfor de havner utenfor. Ofte handler dette om økonomi, sosial arv og om unge mennesker som ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger.

I 2016 gjorde forskere ved Frischsenteret en studie, der de så på foreldrenes økonomiske situasjon under barnas oppvekst, og hvor de har havnet senere i livet. Dette er omhandlet i rapporten fra 2017 «Egalitarianism under Pressure», som viser at gapet mellom unge menn fra lav- og høyinntektsfamilier har økt betydelig mellom 1992 og 2012.

Av de som ble født på 1950-tallet, var 14 prosent av de som kom fra de fem prosent fattigste hjemmene uføre når de var 40 år. 20 år senere hadde denne andelen økt til hele 21 prosent. Hele økningen i antall uføre i denne perioden, skyldes at flere fra de fattigste hjemmene blir uføre.

Det er ofte en sammenheng mellom sosial status og personer som blir uføre, og de kan ofte ha et lavt utdanningsnivå. Når andelen av befolkningen med utdanning generelt har økt, har andelen med utdanning i lavinntektsfamilier nesten ikke økt.

Utviklingen er alarmerende, der utviklingen har gått fra å ha en jobb med lav inntekt, til å ikke ha en jobb i det hele tatt. Forskere tror det er tre hovedforklaringer til denne utviklingen.

1.     Det har skjedd en teknologisk utvikling, der jobber har blitt effektivisert bort.

2.     Det har skjedd en utdanningseksplosjon. Alle må ha utdanning som er selve inngangsbilletten til arbeidsmarkedet.

3.     Norge har i tillegg fått et trygdesystem som er større og bedre enn før.

Alternativet til arbeid er blitt mer attraktivt enn før. Mens sysselsettingen har gått ned, har trygdeytelsene gått opp.

Forskning viser til at det viktigste tiltaket for å hindre at mange havner utenfor, er å hindre at flere dropper ut av videregående. Når familiebakgrunn har så mye å si, er det viktig å gi støtte tidlig. Barnehageplass er viktig og gjerne gratis dersom det er nødvendig, spesielt for barn med størst behov. Barn som ikke har fritidstilbud eller leksehjelp hjemme, må få tilbud om det.

Kulturelt utenforskap

Kultur er et begrep med mange ulike definisjoner. Vi ønsker å bruke Arne Martin Klausens definisjon av kultur som «ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon».

Hvis man på grunn av religion, økonomi, kunnskap, sykdom, eller andre faktorer ikke har mulighet til å være med på å bringe en «kultur» videre, vil man kunne få kulturelt utenforskap. Et eksempel kan være at man på grunn av sykdom eller dårlig familieøkonomi er fratatt muligheten til å være med på idrettsaktiviteten som flertallet i omgangskretsen er med på. Dette vil føre til at man ikke har samme adgang til de verdier, ideer, koder og symboler som de som er med på idrettsaktiviteten, mens de som er med, vil få et fellesskap, basert på felles kultur i aktiviteten. Dette fellesskapet kan fort føre til at de som ikke er med, vil kunne føle utenforskap overfor denne gruppen.

Denne kulturelle utenforskapen kan være gjeldende innenfor mange kulturelle områder. Eksempler kan være «norsk kultur», «kultur innenfor religion», «kunst», «musikk», «kulturskoler» osv. Hvilken kultur man kan komme utenfor varierer, men mekanismene om hva man eventuelt går glipp av, vil være de samme som i eksempelet med idrett.

Tiltak for å hindre utenforskap

Å hindre at noen faller utenfor viktige samfunnsarenaer, som utdanningsløp, arbeidsliv og de sosiale nettverkene, er den største utfordringen for å motvirke utenforskap.

Forebygging og tidlig innsats er svært viktig. Når noen først har havnet utenfor, er det en lang vei tilbake. Det handler om å komme i gang tidlig. Dersom noen barn er i faresonen, kan tiltak i barnevernet, tidlig innsats i barnehage eller grunnskole være aktuelle tiltak som kan iverksettes for å motvirke utenforskap. Det handler også om å hindre omsorgssvikt som et viktig tiltak mot utenforskap.

Det er påvist klare sammenhenger mellom omsorgssvikt i barndommen og utvikling av psykiske lidelser i voksen alder, noe som i stor grad er med på å påvirke den enkeltes evne til å håndtere utdanning, arbeid og den sosiale arenaen. Norske og internasjonale studier viser en klar sammenheng mellom manglende gjennomføring av videregående opplæring og ustabil tilknytning til arbeidslivet. Uten fullført videregående opplæring reduseres mulighetene for fast jobb, som gjerne ses som grunnlaget for økonomisk uavhengighet og trygghet som voksen. Det er også grunn til å anta at opplevd utenforskap i arbeidslivet i mange tilfeller kan føres tilbake til manglende videregående opplæring.

Innvandrere og flyktninger utgjør en stadig større andel av Norges innbyggere og kan ha økt risiko for utenforskap. Integrering og samarbeid med frivillige er viktig for å hindre utenforskap blant denne gruppen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 765 108 innvandrere i Norge i 2019. Uansett om det er flyktninger, asylsøkere eller arbeidsinnvandrere, må det igangsettes tiltak for å unngå en følelse av permanent utenforskap. Integreringsløftet er et av hovedsatsingsområdene for regjeringen. Utfordringene er knyttet til lav sysselsetting blant innvandrere og utenforskap grunnet økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Målet med strategien er et forbedret arbeids- og samfunnsliv gjennom helhetlig innsats.

Flere aktører gikk sammen for å utarbeidet et idéhefte som skal hjelpe kommunene med å håndtere og forebygge utenforskap. Utenforskap handler i denne sammenhengen om barn som opplever omsorgssvikt, ungdom som faller fra i videregående skole og voksne som opplever utenforskap.

Se også

• NEET