Orfeus

Orfeus (gresk: Ὀρφεύς) er i gresk mytologi sønn av musen Kalliope og den dødelige kong Oigros av Trakia, andre ganger Apollon. Pindar kalte ham «sangens far», for han hadde stort musikalsk talent. Lyren var hans instrument, og når han sang, kunne han fortrylle alt fra ville dyr til bekker, steiner og trær.

Orfeus med sin lyre, omgitt av temmete villdyr. Museum Christian-Byzantine, Athen.

Orfeus leder Eurydike ut av dødsriket, malt av Baptiste Camille Corot.

«Trakisk kvinner bærer hodet til Orfeus på hans lyre», maleri av Gustave Moreau (1865).

Orfeus var konge over den trakiske stammen ciconerne. Verken Homer eller Hesiod har kjennskap til ham, men han nevnes fra fra Ibycus' tid (rundt 530 f.Kr.).

Orfeus' egenskaper endret seg gjennom den greske antikken. På 600-tallet f.Kr. var han kjent som en av argonautene i Jasons følge. På 500-tallet f.Kr. er det fortellingen om Orfeus og Eurydike som preger bildet av ham, men den romantiske kjærligheten som førte ham til dødsriket Hades, latterliggjøres av Platon. Aristofanes (450–385 f.Kr.) omtaler Orfeus som en kulturhelt som fikk grekerne til å slutte med dyreofringer.

Orfeus-mytene

Eurydike var tenkt å være en dryade, en nymfe forbundet med trær, selv om hun også ble regnet som datter av Apollon, som var den som hadde lært Orfeus å spille på lyre. Kort etter at de ble gift, ble hun bitt av en slange og døde. Orfeus dro i sin fortvilelse ned til underverdenen i et forsøk på å hente henne tilbake, og spilte på sin lyre sanger triste nok til å få Hades, Persefone og til og med furiene, til å gråte. Hades lot da Eurydike følge etter Orfeus tilbake til de levendes verden, på betingelse av at han ventet til hun var ute i lyset før han så på henne. Straks han var ute i lyset, snudde han seg for å klemme henne; men Eurydike var ikke ute i sollyset ennå, og ble dermed dradd tilbake i de dødes mørke. Fortvilt forsøkte han å dra tilbake, men denne gang var dødsrikets porter stengt, og Hermes, sendt av Zevs, nektet å slippe ham inn.

Myten om Orfeus og Eurydike var kjent på 500-tallet f.Kr., men de versjonene som er kjent i dag, er de tragiske versjonene til Vergil og Ovid, skrevet ca. 10 f.Kr.. På 300-tallet f.Kr. oppsto en versjon, skrevet av Hermesianax, der Orfeus lyktes med å hente sin elskede tilbake.

Hos Ovid blir Eurydike bitt av slangen mens hun som nygift spaserer i gresset i følge med najadene. Vergil gir i bok fire av Georgica sin egen versjon, der Eurydike dør av et slangebitt hun får da hun flykter fra birøkteren Aristeos (Ἀρισταῖος) som har antastet henne, og Vergil forteller historien fra overgriperens perspektiv. I et forsøk på å avhjelpe hungersnøden som rammer jorden etter pikens død, brytes Aristeus med den gamle havguden Protevs inntil han får ut av ham hvorfor han er ramt av denne forbannelsen. Protevs forteller ham om Orfeus og Eurydike, og at Aristeos er skyld i deres ulykke. Derfra er handlingsforløpet som i Ovids versjon, og ender med døden for både Orfeus og Eurydike.

Som enkemann snudde Orfeus ryggen til sex, og rasende kvinner som dyrket Dionysos, kastet stein og greiner etter ham når han spilte; men hans musikk var for vakker til at steiner og greiner ville å skade ham. I stedet rev de rasende mænadene ham i filler under et bakkanal. Restene hans slengte de i Evros, grenseelven mellom dagens Tyrkia og Hellas. Hodet hans og lyren fortsatte angivelig å synge og spille mens de fløt nedover Evros mot Middelhavet, der havstrømmene drev dem i land på Lesbos hvor innbyggerne begravde hodet i en hule og bygget en helligdom der. Her tjente det avskårne hodet hans som orakel og ble etter hvert mer berømt end oraklet i Delfi, så Apollon så seg nødt til å be sin sønn og rival om å slutte å profetere. Orfeus' avrevne lemmer ble samlet i hop og begravd av musene. Lyren hans satte de på himmelen som et stjernebilde.

Ifølge poeten Fanokles' elegi, trolig fra Aleksander den stores tid rundt år 350 f.Kr., fattet Orfeus kjærlighet til en ung gutt, Kalais, sønn av Boreas. Her skildres også Orfeus' død i hendene på de trakiske kvinnene.

Orfismen

På 500-tallet f.Kr. oppsto det også tekster tilskrevet Orfeus, slik som De orfiske hymnene og Det orfiske argonautertoget. Han ble ansett som profet for og grunnlegger av orfismen.

Orfikerne hadde sine egne myter om gudene, deres skapelse og innbyrdes relasjoner som står i kontrast til det man ellers kjenner fra gresk mytologi. Orfismen var inspirert av den eleusinske mysteriekultusen, og hadde trolig både et åpent tilgjengelig nivå og et esoterisk, lukket nivå forbeholdt de innviede. Eksperter på orfiske riter ble kalt orfeotelestai. Man var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden og i neste liv.

Versjoner av temaet gjennom tidene

Motivet med reisen til dødsriket for å hente noen er kjent tilbake fra Gilgamesj. I gresk mytologi fantes en variant med Demeter og Persefone, der Persefones vandring mellom dødsriket og de levendes verden forklarer årstidenes veksling.

Petrarca sammenligner seg et sted med Orfeus i sitt ønske om å hente Laura tilbake fra dødsriket. I middelalderens England dukker Orfeus opp som Sir Orfeo. Myten er gjengitt i tegneserien Sandman av Neil Gaiman under tittelen The Song of Orpheus. I Gaimans versjon er Morfeus faren til Orfeus. Göran Tunströms roman Tyven er bygget over myten, likeså Susanna Clarkes roman Jonathan Strange og herr Norrell.

Litteratur

• Orfeus og tekster fra den orfiske tradisjon. Utvalg og innledende essay ved Arve Omtvedt Berntzen; oversatt av Arve Omtvedt Berntzen mfl. Bokklubben, 2009. XL, 447 s. (Verdens hellige skrifter; 55). ISBN 978-82-525-7124-0