Wikipedia

Tyrkia

land i Sørøst-Europa og Vest-Asia

Tyrkia,[a] offisielt Republikken Tyrkia,[b] er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia.[3] Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.[4]

Republikken Tyrkia
Türkiye Cumhuriyeti

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Tyrkia

Ligger vedMiddelhavet (retning ut fra posisjon: sør)
Svartehavet (retning ut fra posisjon: nord)[1]
Egeerhavet (retning ut fra posisjon: vest)[1]
Det levantinske havet (retning ut fra posisjon: sør)[1]
InnbyggernavnTyrker, tyrkisk
Grunnlagt29. oktober 1923
HovedstadAnkara
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 37
780 580 km²
1,6 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 18
85 372 377[2] (2023)
Bef.tetthet108,95 innb./km²
Antall husholdninger26 075 365
HDI0,838 (2021)
StyreformEnhetlig republikk med presidentstyre
PresidentRecep Tayyip Erdoğan
VisepresidentCevdet Yılmaz
Offisielt språkTyrkisk
ValutaTyrkisk lira (TRY)
Nasjonaldag29. oktober
Nasjonalsang«İstiklâl Marşı»
(Selvstendighetsmarsjen)
ISO 3166-kodeTR
Toppnivådomene.tr
Landskode for telefon+90
Landskode for mobilnett286
Tyrkia på Commons

Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning.[5] Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen.[4] Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer.[4] En pågående konflikt mellom Tyrkia og PKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.[6]

Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet.

Flertallet av den tyrkiske befolkningen er etniske tyrkere og kurdere. Kurdere har sin tradisjonelle region i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre regioner i Tyrkia grunnet intern migrasjon fra øst til vest.[7]

Demografi

rediger
 
Mennesker på İstiklâl Caddesi i Beyoğlu, Istanbul

Tyrkia har rundt 83,5 millioner innbyggere og en befolkningsvekst på 1,5 % per år. Tyrkias befolkning er relativt ung. 25,5 % er i alderen 0–15 år. Ifølge statistikk som ble offentliggjort av regjeringen i 2005 er den forventede levealderen 68,9 år for menn og 73,8 år for kvinner, og gjennomsnittlig 71,3 for befolkningen som helhet. Skolegang er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6-15. Andelen lese- og skrivekyndige er 95,3 % for menn og 79,6 % for kvinner, i gjennomsnitt 87,4 %.

Det er tre anerkjente minoriteter, (i henhold til Lausanneavtalen) grekere, armenere og jøder. Det finns også små grupper av levantinere, som for det meste er av italiensk og fransk opprinnelse, i Istanbul og Izmir.

Den største minoriteten i Tyrkia er likevel kurderne, som utgjør 15-20 % av befolkningen.[4] Andre minoriteter er abkhasere, assyrere, bosnjaker, georgiere, romere, lazer, arabere og albanere.

Det bor anslagsvis 3 millioner tyrkere i Europa, først og fremst i Tyskland dit de første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere etter andre verdenskrig. Etterkommerne til de arbeidsinnvandrerne bor nå spredt rundt i Europa, spesielt Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige, Nederland og Norge. I Norge bor det rundt 15 000 tyrkere i hovedsak det sentrale østlandsområdet med Oslo og Drammen i første rekke.[8]

Språk

rediger

Landets offisielle språk er tyrkisk, og er førstespråk til omtrent 85 % av befolkningen. Det største minoritetsspråket er kurdisk, som snakkes av omtrent 12 % av befolkningen, men er helt uten offisiell status. Arabisk brukes av 1,2 % av befolkningen, men flesteparten av disse er tospråklige og behersker også tyrkisk. Andre minoritetsspråk er tsjerkessisk, gresk, armensk, lazisk, tatarisk og jødespansk.[9]

I Det osmanske rike (forløperen til Republikken Tyrkia) var osmantyrkisk administrasjonsspråk. Dette var først en blanding av persisk, arabisk og tyrkisk, men med tiden vokste formen «basistyrkisk» (turki-i basit) frem, med et vokabular der de fleste ordene var tyrkiske.[10] Da Mustafa Kemal Atatürk kom til makten etter Det osmanske rikets fall sørget han for massive språkreformer. Osmantyrkisk ble sett på som umoderne, og arabisk- og persiskinspirerte ord ble fjernet fra språket. Siden 1928 har tyrkisk blitt skrevet med et modifisert latinsk alfabet, noe som hadde en både praktisk og ideologisk bakgrunn. Det tidligere persisk-arabiske alfabetet ble ansett som for vanskelig og dermed en årsak til analfabetisme, samtidig som overgangen til det latinske alfabetet bidro til å markere statens sekulære grunnprinsipper.[11]

Religion

rediger
 
Hagia Sofia i Istanbul ble bygget under østromerne på 500-tallet, og var Konstantinopels domkirke. Den ble ombygget og gjort om til moské av osmanene i 1453. Siden 1935 har bygget vært museum.[12] I juli 2020 tok Tyrkia under president Erdogan på nytt Hagia Sofia i bruk som moské.[13]

I Tyrkia er ca. 95 % av befolkningen muslimer, hovedsakelig sunni, men også med et betydelig innslag av alevier som er en retning innen sjiaislam. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne, yezidier samt jøder. Tyrkia har vært et sekulært land helt siden Mustafa Kemal grunnla republikken Tyrkia. Men regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi) som vant valgene i 2002 og 2007 har et religiøst grunnlag og utfordrer sekularismen, blant annet ved å tillate kvinner å bære skaut på universitetene og i offentlige sammenhenger. Dette vedtaket er senere omgjort av forfatningsdomstolen med den begrunnelse at det strider med grunnloven. Et forslag om å forby regjeringspartiet, for brudd på sekularismeprinsippet, ble derimot avvist av forfatningsdomstolen i juli 2008. I september 2014 opphevet regjeringen forbudet mot å gå med sjal på videregående skoler, et forbud som har vært regnet som et symbol på det sekulære Tyrkia.

Historie

rediger

Utdypende artikkel: Tyrkias historie

Oldtid, antikken og tidlig middelalder

rediger
 
Anatolia har huset mange oldtidsriker, blant dem Pergamon. Pergamonalteret (bildet, oppført ca. 180-159 f.Kr.) er i dag i Pergamonmuseet i Berlin.
 
Kristus-mosaikken i Hagia Sofia er blant den bysantinske kunstens mest kjente bevarte verker.

Anatolia har vært bebodd siden neolittisk tid (omtrent 10 000 f.Kr), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, der Çatal Höyük kanskje er den best bevarte. Fra bronsealderen er blant annet Alaca Höyük og Troja gravd ut. Fra ca. 1700 til 1200 f.Kr var området dominert av hettittene.[14]

Inn i jernalderen var Frygia den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet av Lydia ca. 650 f.Kr.. Lilleasia var deretter under Perserrikets kontroll, før Aleksander den store erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander kom hellenismen til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur. Romerne tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., da Pergamon ble en romersk provins.[15]

Kristendommen kom tidlig til Anatolia, mye på grunn av apostelen Paulus' arbeid. Kristendommen ble statens offisielle religion under Konstantin, og anatolske kristne var sentrale i å forme den tidlige kristendommen, både med teologiske og liturgiske bidrag. Konsilene i Nikea, Efesos og Khalkedon, alle arrangert i det romerske Anatolia, kom til å danne grunnlaget for mange av både den katolske og den ortodokse kirkes læresetninger.[16]

I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, og Konstantinopel (dagens Istanbul) ble gjort til hovedstad. Selv om Vestromerriket gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestod Østromerriket (også kjent som det bysantinske riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt under Basileios II (r. 976-1025).[17]

Det osmanske rike

rediger
 
Det moderne Tyrkias forløper var Det osmanske rike, som på høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus.

På andre halvdel av 1200-tallet tok muslimske tyrkiske folkegrupper kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret de Konstantinopel, og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kalt Det osmanske rike, kom til å vokse til et av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.[18]

Riket hadde sin storhetstid under Suleiman den store (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet og Balkan var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanene. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av en sultan, og gjennom syv hundre år hadde det osmanske dynastiet makten i riket.[18]

På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesielt kristne. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennom millet-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. Under Mehmet II ble også europeiske jøder invitert til å bosette seg i Istanbul.[18]

Det gikk nedover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanene nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer med inflasjon og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.[19]

Tyrkerne var på sentralmaktenes side under første verdenskrig, og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på Det osmanske rike. Under de nasjonalistiske ungtyrkernes styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut over armenerne. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg til et rent folkemord, og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner.[20]

Mellomkrigstiden

rediger
 
Atatürk besøker İzmir Kız Lisesi. (1. februar 1931)

Etter at Det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet under alliert okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kalt den tyrkiske frigjøringskrigen,[21] og i årene som fulgte kjempet Mustafa Kemal – i ettertiden kalt Atatürk, «tyrkernes far» – for å få opphevet freden i Sèvres. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, med Ankara som hovedstad. Lausannetraktaten erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.[22]

Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnimuslimske lederen Sjeik Said, ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelle Khoybun-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundt Ararat-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere i Dersim-området. Daværende statsminister Erdoğan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.[23]

Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits en strafferett importert fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag, tyrkerluen ble forbudt, bruken av det metriske målesystemet ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret.[24][25]

Etter andre verdenskrig

rediger

Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen av andre verdenskrig. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer i alliert retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig mot Tyskland, et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med i de forente nasjoner etter krigens slutt.[26] Etter krigen ble Tyrkia knyttet til USA i forbindelse med den såkalte Truman-doktrinen, og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.[27]

Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først med Adnan Menderes i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürks republikanske folkeparti, og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.[28]

Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonen Kurdistans arbeiderparti (PKK) under Abdullah Öcalan begynte å kjempe for et uavhengig Kurdistan. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forby det kurdiske språket og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.[6]

Den 15. juli 2016 ble et militærkupp forsøkt. Unntakstilstand og portforbud ble erklært av kuppmakerne, en gruppe som kalte seg Yurtta Sulh Konseyi. [29][30] Kuppforsøket var over neste dag, seint på formiddagen. The Economist meldte at 230 ble drept, blant dem 145 sivile som konfronterte soldater på kuppmakernes side. General Hulusi Akar skal ha blitt presset til å signere en erklæring om unntaktstilstand. Akar nektet og kuppmakerne strammet da et belte rundt halsen på ham, men Akar ga seg ikke og han overlevde. Erdoğan erklærte tre måneder unntakstilstand og arresterte flere tusen soldater blant dem over 100 generaler. Få dager etter kuppforsøket ble 8000 politimenn og 3000 dommere avskjediget eller internert.[31]

Politikk og administrasjon

rediger

Utdypende artikkel: Tyrkias politiske system

 
Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) er siden august 2014 Tyrkias president. Han var landets statsminister fra 2003 til han tiltrådte som president i 2014.

Tyrkia har en tredeling av makta mellom en lovgivende nasjonalforsamling (Türkiye Büyük Millet Meclisi), en dømmende makt og en utøvende makt ved regjering og president. Grunnloven av 1982 ga presidenten større reell makt enn tidligere. Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) har vært Tyrkias president siden 2014.

Administrativ inndeling

rediger

Utdypende artikkel: Tyrkias provinser

Tyrkia er delt i 81 provinser som ledes av en guvernør, utnevnt av presidenten. Provinsene er igjen inndelt i distrikter. På det lokale nivået er landet organisert i kommuner (belediye). Det holdes alminnelige valg til kommunestyrene, men stort sett er Tyrkia mer sentralstyrt og det kommunale selvstyret er mindre utviklet.

Forsvars- og utenrikspolitikk

rediger

Tyrkia har vært med i NATO siden 1952.[32] Med en styrke på nesten 800 000 soldater og 110 000 offiserer er Tyrkias forsvar alliansens nest største. Forsvarsbudsjettet er på omtrent 15 milliarder lira (2011), omtrent 46 milliarder norske kroner. Det er 12 måneders obligatorisk førstegangstjeneste for menn.[33]

Tyrkia var en av grunnleggerne av FN i 1945. Blant andre viktige internasjonale organisasjoner landet er med i kan nevnes Organization of Turkic States[34] Organisasjonen for islamsk samarbeid, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.[32]

Tyrkia har samarbeidet med EU i en årrekke, og fikk sin første avtale med det daværende EF i 1963.

I 1995 inngikk Tyrkia og EU en tollunion, og i 1999 åpnet EU for at Tyrkia kunne bli kandidatmedlem. Formelle forhandlinger om et eventuelt medlemskap startet i 2005, men disse har senere stagnert slik at Tyrkia pr. 2013 er et godt stykke unna kravene for et EU-medlemskap.[35][36]

Etter flere tiårs forsøk på bli EU-medlem, - uten at det ser ut til å lykkes, - velger Tyrkia å sende en søknad om å bli medlem i BRICS i september 2024[37].

Politiske partier

rediger

De politiske partiene som er representert i parlamentet i Ankara er Det republikanske folkepartiet(CHP), Det nasjonale aksjonspartiet(MHP), Folkets Demokratiske Parti(HDP) og Rettferds- og utviklingspartiet(AKP).

Næringsliv

rediger

Den tyrkiske økonomien er en av de 20 største økonomiene i verden, og landet har en dynamisk og stor arbeidsstyrke. Landet er medlem i G20 der de 20 største økonomiene i verden samles. Videre er landet medlem i OECD og har medlemskapsforhandlinger med EU, noe som vil åpne nye muligheter for landet. Forhandlingene har pågått siden 2005. Tyrkia har vært assosiert medlem i EU siden 1967. Tyrkia er økonomisk og kulturelt tett knyttet til både Europa og Midtøsten. Landet har hatt en stor økonomisk vekst de siste årene. Per 2008 har BNP pr. innbygger passert $ 12 000, men forskjellene mellom rike og fattige er fortsatt store. Det er også geografiske forskjeller i inntektsfordelingen og graden av økonomisk utvikling.

Med 37,6 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Tyrkia det åttende største turistmålet i verden.[38]

Økon. nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 663,4 mrd $ 2007, Verdensbanken
BNP (vekst) (Eurostat) 5,1 % 2007, Eurostat (europa.eu)
BNP (vekst) 3,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod. 6,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006 9,3 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007 7,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 6,38 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1. jan-7. mai 2008 -22,1 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 8,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd -56,4 mrd $ Aug 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd -33,2 mrd $ -7,3 % Aug 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -2,9 % 2007, The Economist nov 2007
BNP/innb 2007 (UNDP) 12.900 $ Q3 2007, The Economist nov 2007

Samfunn

rediger

Massemedia

rediger

Den tyrkiske allmennkringkasteren heter Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT), og driver en rekke TV- og radiokanaler. Det redaksjonelle innholdet er underlagt kontroll av myndighetene, og kontroversielle temaer tas sjelden opp. Siden 1993 har landet også hatt uavhengige, kommersielle TV-kanaler.[39]

Tyrkias trykte medier domineres av Doğan-gruppen, som eier over halvparten av landets aviser. De viktigste dagsavisene er Zaman, Posta, Hürriyet, Milliyet, Sabah og Yeni Asir, med de to førstnevnte som de største.[39]

Organisasjonen Reportere uten grenser peker på en rekke problematiske sider ved ytringsfriheten i Tyrkia, og mange journalister har blitt arrestert for kritikk av myndighetene. Spesielt er temaer rundt Kurdistans arbeiderparti (PKK) sensitive, og landet driver en utstrakt sensur av Internett, der blant annet videodelingstjenesten YouTube har vært blokkert i lange perioder.[40][41]

Urbanitet

rediger

Utdypende artikkel: Liste over byer i Tyrkia

 
Tyrkias største by er Istanbul, som også er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum.

Den største byen Istanbul er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum, og har over 13 million innbyggere (2013).[42] Andre viktige byer er İzmir, Bursa, Adana og hovedstaden Ankara.

Anslagsvis 70 prosent av Tyrkias befolkning bor i byer.[4] Syv av Tyrkias byer har mer enn én million innbyggere.[42]

Kultur

rediger

Mat og drikke

rediger
 
İskender kebap er en av de mest kjente tyrkiske kebab-variantene, og består av tynne, stekte strimler av lam, tomatsaus og jogurt, servert med pita.

Det tyrkiske kjøkken har blitt insipirert av det arabiske kjøkken, og har inspirert både Europa (spesielt det greske kjøkken og kjøkkenene i de tidligere jugoslaviske landene) og Midtøsten. Pita (på tyrkisk kalt pide) er mye brukt, og det samme er börek. Jogurt (yoğurt) er en tyrkisk oppfinnelse, og andre kjente tyrkiske matretter er kebab, çorba (en tynn suppe), dolma (fylte grønnsaker) og mantı.[43]

De fleste tyrkere er muslimer og mange er derfor avholds, men store deler av befolkningen har også et mer avslappet forhold til alkoholforbudet i Islam. Nasjonalbrennevinet er det anis-baserte rakı, som gjerne nytes sammen med meze.[44] Tyrkia har også noe vinproduksjon og hasselnøttproduksjon.

Det ble drukket 180 000 tonn svart te (çay) i Tyrkia i 2004, noe som gjorde landet til verdens nest største temarked (etter India). Hver tyrker bruker i gjennomsnitt 2,5 kg te i året, noe som gir Tyrkia verdens høyeste teforbruk per capita.[45]

Idrett

rediger
 
Hakan Şükür (her i Galatasaray-drakt) er kanskje den meste kjente tyrkiske fotballspilleren igjennom tidene. Han scoret 51 landslagsmål på 112, og er dermed det tyrkiske herrelandslagets mestscorende.

Tyrkias mest populære idrett er fotball.[46] De største fotballklubbene er Galatasaray, Fenerbahçe og Beşiktaş, og også det tyrkiske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med semifinaler både i VM i 2002 og EM i 2008. Andre store lagidretter i landet er basketball og volleyball.[46]

Tyrkia deltok for første gang i sommer-OL siden 1908, og har siden den gang vært med i alle sommerleker unntatt tre. Siden 1936 har også Tyrkia deltatt i de fleste vinter-OL. Pr. 2013 har landet tilsammen 39 gullmedaljer (alle i sommer-OL), og idrettsgrenen der landet har tatt flest OL-medaljer er bryting.[47]

Oppføring på UNESCOs lister

rediger

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

  • 2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ tyrkisk: Türkiye
  2. ^ tyrkisk: Türkiye Cumhuriyeti

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Brockhaus Enzyklopädie, verkets språk tysk, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id turkei, besøkt 31. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://data.tuik.gov.tr/Bulten/Index?p=Adrese-Dayali-Nufus-Kayit-Sistemi-Sonuclari-2023-49684&dil=1.
  3. ^ National Geographic Atlas of the World (7th utg.). Washington, D.C.: National Geographic. 1999. ISBN 0-7922-7528-4.  "Europe" (pp. 68–69); "Asia" (pp. 90–91): «A commonly accepted division between Asia and Europe ... is formed by the Ural Mountains, Ural River, Caspian Sea, Caucasus Mountains, and the Black Sea with its outlets, the Bosporus and Dardanelles.» (en)
  4. ^ a b c d e «Turkey Arkivert 20. september 2017 hos Wayback Machine.». The World Factbook. Besøkt 12. juni 2013
  5. ^ TÜRKİYE'NİN YÜZDE 85'İ 'ANADİLİM TÜRKÇE' DİYOR
  6. ^ a b «Who Are the Kurds?» The Washington Post, februar 1999. Besøkt 15. juni 2013
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. september 2017. Besøkt 23. oktober 2009. 
  8. ^ «Tyrkere i 244 av landets kommuner Arkivert 11. juli 2014 hos Wayback Machine.». Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, 2009. Besøkt 16. juni 2013.
  9. ^ «Languages across Europe : Turkey». BBC News Online. Besøkt 12. juni 2013.
  10. ^ Gábor Ágoston og Bruce Alan Masters (2009). Encyclopedia of the Ottoman Empire. Infobase Publishing. Side 338 ISBN 9781438110257
  11. ^ Jacob M. Landau (1984). Atatürk and the Modernization of Turkey. BRILL. Side 133-134. ISBN 9789004070707
  12. ^ Paul Magdalino et al. «Istanbul» Grove Art Online / Oxford Art Online. Oxford University Press. Besøkt 16. juni 2013.
  13. ^ NRK 26. juli 2020: I dag åpner Hagia Sofia som moske
  14. ^ Douglas Arthur Howard (2001). The History of Turkey. Greenwood Publishing Group. Side 24-26. ISBN 9780313307089
  15. ^ Howard, side 26-29
  16. ^ Howard, 29
  17. ^ Howard, 30
  18. ^ a b c «Ottoman Empire (1301-1922)». BBC Religions. Besøkt 15. juni 2013
  19. ^ Bernard Lewis. «Some Reflections on the Decline of the Ottoman Empire». Studia Islamica No. 9 (1958), side 111-127
  20. ^ Robert Melson. «Paradigms of Genocide: The Holocaust, the Armenian Genocide, and Contemporary Mass Destructions». Annals of the American Academy of Political and Social Science Vol. 548, The Holocaust: Remembering for the Future (Nov., 1996), side 156-168
  21. ^ Stanford Jay Shaw og Ezel Kural Shaw (1977). History of the Ottoman Empire and Modern Turkey. Bind 2. Cambridge University Press. Side 341. ISBN 9780521291668
  22. ^ Shaw og Shaw, side 368
  23. ^ http://www.todayszaman.com/national_pm-erdogan-apologizes-over-dersim-massacre-on-behalf-of-turkish-state_263658.html
  24. ^ Elie Elhadj (2006). The Islamic Shield: Arab Resistance to Democratic and Religious Reforms. Universal-Publishers. Side 99. ISBN 9781599424118.
  25. ^ «Metric System in China and Turkey». Nature 133, 59-59 (13. januar 1934). doi:10.1038/133059a0
  26. ^ Murat Metin Hakki. «Surviving the pressure of the superpowers : An analysis of Turkish neutrality during the second world war». Chronicon 3 (1999-2007) 44–62 ISSN 1393-5259
  27. ^ James A. Huston (1988). Outposts and Allies : U.S. Army Logistics in the Cold War 1945–1953. Associated University Presses. Side 134-136. ISBN 0941664848
  28. ^ Ergun Özbudun (2000). Contemporary Turkish Politics: Challenges to Democratic Consolidation. Lynne Rienner Publishers. Side 6-8. ISBN 9781555877354
  29. ^ Basaran, Ezgi (16. juli 2016). «Turkey coup: Who was behind Turkey coup attempt?». BBC News. Besøkt 18. juli 2016. 
  30. ^ Aaser, Kristian (18. juli 2016). «Folket stanset kuppet». Klassekampen, s. 12
  31. ^ After the coup, the counter-coup. The Economist, 23. juli 2016, s. 14
  32. ^ a b «U.S. Relations With Turkey». Det amerikanske utenriksdepartementet, 7. januar 2013. Besøkt 12. juni 2013.
  33. ^ «CHP plans to reduce Turkish military's size by 30 pct if elected». Hürriyet Daily News, 23. mars 2011. Besøkt 12. juni 2013.
  34. ^ «Enige om felles latinsk alfabet». ABC startsiden.no. 11.11.2024. 
  35. ^ «Commission Staff Working Document : Turkey 2012 Progress Report». EU-kommisjonen, 10. oktober 2012.
  36. ^ «Communication from the Commission to the European Parliament and the Council : Enlargement Strategy and Main Challenges 2012–2013». EU-kommisjonen, 10. oktober 2012.
  37. ^ «Tyrkia søker om å bli medlem i BRICS». Dagsavisen. 03.09.2024. 
  38. ^ UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition, UNWTO, 2018, s. 8.
  39. ^ a b «Country Profile: Turkey». Library of Congress – Federal Research Division, august 2008.
  40. ^ «Turkey Arkivert 13. mars 2016 hos Wayback Machine.». Reportere uten grenser, november 2011. Besøkt 12. juni 2013.
  41. ^ «YouTube opens Turkish site, giving government more control Arkivert 3. juli 2013 hos Wayback Machine.». Reuters, 2. oktober 2012. Besøkt 12. juni 2013.
  42. ^ a b «Turkey: Registered Population». citypopulation.de / State Institute of Statistics, Republic of Turkey. Besøkt 12. juni 2013.
  43. ^ Linda Civitello (2011). Cuisine and Culture : A History of Food and People. John Wiley & Sons. ISBN 9781118098752
  44. ^ Dani Valent, Jim Masters og Perihan Masters (2000). World Food Turkey. Lonely Planet. Side 90. ISBN 9781864500271
  45. ^ «Turkey: Second biggest tea market in the world Arkivert 21. april 2013 hos Wayback Machine.». marketresearchworld.net. Besøkt 12. juni 2013.
  46. ^ a b «Sports : Traditional and International Sports In Turkey». goturkey.com. Besøkt 11. juni 2013.
  47. ^ «Medalist Search Results Arkivert 1. april 2015 hos Wayback Machine.». olympic.org. Besøkt 11. juni 2013.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tyrkia&oldid=24794353»