Apollon

«Apollon» har flere betydninger.

Apollon (gresk: Ἀπόλλων, Apóllōn) er i gresk og romersk mytologi en av de mest betydningsfulle av de olympiske guder og med flest sider (guddommelige assosiasjoner) knyttet til sin guddom. Som idealet av kouros (en skjeggløs yngling) har Apollon blitt anerkjent som en gud av lyset og solen, sannhet og profeti, bueskyting, medisin og helbredelse, musikk, poesi og kunstartene, og mer.

Apollon
Apollon med lyren, marmorstatue fra Napoli
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ἀπόλλων
Foreldre		Zevs og Leto
Søsken		Artemis, og Zevs’ øvrige barn
Make		Dafne, Leukothea, Marpessa og en rekke andre
Barn		Asklepios, Troilos, Aristaios, Orfeus
Aspekt		Lyset og solen, sannhet og profeti, bueskyting, medisin og helbredelse, musikk, poesi og kunstartene
Bosted		Olympos
Symboler		Lyren, laurbærkrans, python, ravnen, svanen, pil og bue
Tekster		Homer Ovid
I andre mytologier		Apollo (romersk mytologi) Apulu (etruskisk mytologi)

Apollon er sønn av Zevs og Leto, og har tvillingsøsteren Artemis, den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Apollon er kjent i den greskpåvirkede etruskiske mytologien som Apulu. Apollon ble dyrket både i antikkens Hellas og i Romerriket, i tillegg til i den moderne hellenistiske nypaganisme (nyhedendommen).

Som beskytter av Delfi (Pythianske Apollon) var Apollon er en spådomsgud — den profetiske guddom av Delfis orakel. Medisin og helbredelse ble knyttet til Apollon, enten gjennom guden selv eller indirekte ved hans sønn Asklepios. Apollon ble også sett som en som kunne påføre dårlig helse og dødelig pest foruten å være den som hadde muligheten til å helbrede. Blant gudens religiøse endringer var at han ble assosiert med herredømmet over de greske kolonistatene som spredte seg langs kysten av Middelhavet, foruten å bli beskytter av gjetere og dyreflokker. Som leder av musene (Apollon Musagetes) og leder for deres kor fungerte Apollon som beskytter av musikk og poesi. Hermes oppfant lyren for ham, og instrumentet ble en vanlig attributt for Apollon. Hymner som ble sunget til Apollons pris ble kalt for paeaner.

I hellenistiske tider, særlig i løpet av 200-tallet f.Kr. som Apollon Helios, ble Apollon identifisert blant grekerne med Helios, solguden, og hans søster Artemis ble tilsvarende lik Selene, månegudinnen. I latinske tekster har forskeren Joseph Fontenrose imidlertid erklært seg ute av stand til å finne noen sammensmelting med Sol blant de augustinske poeter i det første århundre. Selv ikke i besvergelsene til Æneas og Latinus i Æneiden XII (161-215). Apollo og Helios/Sol forble atskilte vesener i de litterære og mytologiske tekstene fram til 200-tallet e.Kr.

Etymologi

Apollon er her vist med sine attributter: lyren og den hellige slangen Python. Trestammen som slangen slynger seg rundt har inskripsjonen «Apollonios gjorde den». Romersk marmorstatue fra ca. 150 e.Kr., restaurert ca. 1790, nå i Ny Carlsberg Glyptotek.

Apollon-navnets etymologi er usikker. Flere tilfeller av populær etymologi forkommer blant antikkens forfattere. Platon i Cratylus forbinder navnet med ἀπόλυσις, «forløselse», «frelse», med ἀπόλουσις, «renselse», «rettferdiggjøring», og med ἁπλοῦν, «enkel», «troskyld», særlig i referanse til den thessalianske formen av navnet, Ἄπλουν, og endelig med Ἀει-βάλλων, «evig-skytende».

Hesykhios av Alexandria forbinder navnet Apollon med doriske απελλα som betyr «forsamling», slik at Apollon kunne være guden for det politiske liv, og gir også forklaringen σηκος, «fold, kve, innhegning», hvilket kan bety at Apollon er guden for dyreflokker og gjetere. Det er også mulig at apellai er avledet fra en eldre form av Apollon som kan bli likestilt med Appaliunas, en gud fra Anatolia hvis navn muligens kan bety «løvefar» eller «lysfar». Grekerne assosierte senere Apollons navn med det greske verbet απολλυμι (apollymi) i betydningen «å ødelegge».

I tillegg har det blitt foreslått at Apollon kommer fra den hurrittiske og hettittiske guddommen Aplu som var omfattende dyrket i «pestårene». Det er foreslått at Aplu kommer fra akkadisk Aplu Enlil som betyr «Sønn av Enlil», en tittel som ble gitt til guden Nergal, en underjordsgud i mesopotamisk mytologi, som var knyttet til Shamash, en mesopotamisk solgud.

Apollonkultens opprinnelse

Apollo Sauroctonus («firfisledreperen»). Romersk marmorkopi fra 100- og 200-tallet e.Kr. etter gresk original fra 300-tallet f.Kr. av Praxiteles. I dag Borghesesamlingen; anskaffet 1807.

Det synes som både den greske og den etruskiske Apollon kom til egeisk kultur i løpet av jernalderen, det vil si tiden mellom rundt 1100 f.Kr. til 800 f.Kr., fra Anatolia. Homer plasserer ham på Trojas side mot akajerne under trojakrigen, og han har nær tilhørighet med den luviske guddom Appaliunas som i sin tur synes å ha reist vestover fra ytterligere lengre øst.

Hurrittene og hettittene dyrket guden Aplu i sen bronsealder (fra 1700 f.Kr. – 1200 f.Kr.); Aplu var på samme måte som Apollon en gud for pest og sykdom, og minner om museguden Apollon Smintheus. Her er en apotropisk situasjon hvor en gud som opprinnelig brakte med seg pest ble fremmet for å overkomme og fjerne den, og over tid gjennom sammensmelting med den mykenske helbredelsesguden Paieon. Paean var i Iliaden den greske helbreder av de skadete gudene Ares og Hades, og gudens navn utviklet seg senere til å bli et eget begrep for en bestemt form for poesi og korsang. I andre skrifter ble ordet etterhvert et epitet av Apollon i hans egenskap som gud for helbredelse, men det er nå kjent fra Linear B at Paean opprinnelig ble oppfattet som en egen gud.

Hos Homer brukes både guden Paieon og sangformen Paean til både apotropeiske takksigelser og triumf; i senere poesi ble Paean fremmet individuelt som en gud for helbredelse. Det er tilsvarende vanskelig å skille Paean eller Paeon i form av «helbreder» fra Paean i betydningen «sang».

Slike sanger ble opprinnelig adressert til Apollon, og senere til andre guder, som Dionysos, Helios, Asklepios. En gang rundt 300-tallet f.Kr. ble paean kun en religiøs besvergelse, som enten skulle tjene til å anrope eller å be om beskyttelse mot sykdom og uhell, eller som takksigelser etter at en slik beskyttelse hadde blitt fremmet. Det var på denne måten at Apollon ble anerkjent som guden for musikk. Apollons rolle som den drepte Python førte til hans tilknytning til krig og seier; således ble den romerske sedvane for at en paean ble sunget av hæren på marsj og før de gikk i slag, når en flåte forlot havnen og dessuten etter at et seier hadde blitt vunnet.

Apollons forbindelser til orakler ble i en lignende sammenheng etablert i og med ønsket om å kjenne utfallet av sykdom.

Etterhvert ble Apollon altså en gud for musikken og lyren; men også helbredelse tilhørte hans domene: han var far til Asklepios, medisinens gud. Musene var en del av hans følge slik at musikk, historie, poesi og dans tilhørte ham.

Som en gud for kolonialisering ga Apollon orakelmessig råd om kolonier, særlig i kolonitidens høydepunkt da mange grekere reiste ut, rundt 750–550 f.Kr. I henhold til gresk tradisjon hjalp de kretiske eller arkadianske kolonistene til å grunnlegge byen Troja. Imidlertid kan denne fortellingen reflektere en kulturell innflytelse som hadde den motsatte retning. Hettittisk kileskrift nevner en gud i Lilleasia kalt for Appaliunas eller Apalunas i forbindelse med byen Wilusa, bevitnet i hettittiske inskripsjoner, og som nå er generelt anerkjent som å være identisk med det greske Ilion (= Troja) av de fleste forskere. I denne fortolkningen hadde Apollons tittel som Lykegenes blitt lest som ganske enkelt «Født i Lykia», som faktisk løsriver gudens antatte forbindelse med ulver (noe som kan være en folkelig etymologi).

I litterære sammenhenger representerte Apollon harmoni, orden og fornuft — karakteristikker som var motsatte av de til vinens gud, Dionysos, som representerte ekstase og kaos. Kontrasten mellom rollene til disse gudene er reflektert i adjektivene «apolloniansk» og «dionysiansk». Imidlertid tenkte grekerne på disse kvalitetene som utfyllende for hverandre: de to gudene er brødre og når Apollon om vinteren dro til Hyperboræ ville han etterlate det delfiske orakel til Dionysos. Denne kontrasten synes å bli framstilt på de to sidene av Borghesevasen (i dag i Louvre).

Apollon er ofte assosiert med den gyldne middelveg, som er det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri.

Kultsteder, orakler og festivaler

Apollons kult var allerede godt etablert på den tiden da skriftlige kilder oppsto, ca. 650 f.Kr.

De fleste av de olympiske guddommene hadde ett kultsted; mens Apollon hadde to kultsteder med stor innflytelse: Delos og Delfi. I sitt kultiske uttrykk var den delianske Apollon (av Delos) og den pythianske Apollon (av Pythia i Delfi) så ulike at de like gjerne kunne ha vært to separate helligdommer. Apollon hadde et berømt orakel i Delfi, og andre kjente i Klaros og Branchidæ (Didyma), begge i Jonia. Hans orakelhelligdommer i Abai i Fokis – hvor han var kjent ved det toponymiske tilnavnet Abaeus (Ἀπόλλων Ἀβαῖος, Apollon Abaios) – var viktig nok til å bli konsultert av Krøsus.

Stedsnavn knyttet til Apollon i den greske verden er Apollodorus eller Apollonios; og bynavnet Apollonia finnes også flere steder.

De viktigste festivalene til Apollons ære var Boedromia, Karneia, Carpiæ, Dafneforia, Delia, Hyacinthia, Metageitnia, Pyanopsia, Thargelia og Den pythianske festival.

Helligdommer med orakler

• I Didyma, et orakel ved kysten av Anatolia, sørvest for luviske (Lydia) Sardis hvor prestene fra slektslinjen til Branchidæ mottok inspirasjon ved å drikke fra en helbredende kilde i tempelet.
• I Hierapolis Bambyke i Syria (dagens Manbij) inneholdt helligdommen til den syriske gudinnen en kledt og skjegget bilde av Apollon. Spådommer var basert på spontane bevegelser for dette bildet.
• I Delos var det et orakel til Delianske Apollon om somrene. Apollons Hieron (helligdom) lå ved en hellig innsjø hvor det ble sagt at guden ble født.
• I Korint kom orakelet fra byen Tenea fra fanger som det ble påstått kom fra trojakrigen.
• I Apollon Epikourios-templet i Bassai (latin Bassæ) på Peloponnes.
• I Abai i Fokis.
• I Delfi hvor prestinnen Pythia ble fylt med Apollons pneuma (gresk for pust) som det ble sagt kom fra en kilde på innsiden av tempelets adyton.
• I Patara i Lykia var det et vinterorakel for Apollon, på stedet hvor guden angivelig dro fra Delos. Som i Delfi var oraklet ved Patara en kvinne.
• Ved Klaros, på vestkysten av Lilleasia, var cet (som i Delfi) en hellig kilde som ga fra seg en pneuma som prestene drakk eller pustet inn.
• I Segesta på Sicilia.

Orakler knyttet til Apollons sønner

• I Oropos i Attika, nord for Athen, var oraklet for Amphiaraos, som etter sigende var til Apollons sønn. Oropos hadde også en hellig kilde.
• I Labadæ, 30 km øst for Delfi, lå et hellgsted for en annen av Apollons sønner, Trofonios. Etter å ha drept sin bror flyktet Trofonios til en hule hvor han senere ble konsultert som et orakel.

Apollons «liv og gjerninger»

Da Hera oppdaget at Leto var blitt gravid og at hennes ektemann Zevs var faren, forbannet hun Leta fra å kunne føde på «terra firma» (fast land) eller en hvilken som helst øy. På sine vandringer fant Leto den nydannede flytende øya Delos som verken var fastland eller en riktig øy, og hun fødte der. Øya var omgitt av svaner. Etterpå festet Zevs Delos til bunnen av havet og gjorde den til en riktig øy. Denne øya ble senere et helligsted for Apollon.

Det er også sagt at Hera kidnappet Ilithyia, gudinnen for barnefødsler, for å forhindre Leto fra å kunne føde. Andre guder lurte Hera til å la Ilithyia gå ved å tilby henne et halsbånd, åtte meter langt og av rav.

Mytologiene er samstemte om at Artemis ble født først og deretter støttet sin mor i å føde Apollon, eller at Artemis ble født en dag før Apollon på øya Ortygia og at hun hjalp Leto over sjøen til Delos den neste dagen for at Apollon skulle bli forløst. Apollon ble født på den syvende dag (ἡβδομαγενης) i måneden Thargelion — i henhold til tradisjonen på Delos — eller av måneden Bysios — i henhold til tradisjonen i Delfi. Den syvende og tolvte, dager som har ny- og fullmåne, ble senere også holdt hellig til Apollons ære.

Fire dager gammel dragedreper

Apollon dreper Tityos.
Urne fra ca. 450 f.Kr.

Hera sendte den ktoniske dragen Python som levde i Delfi ved siden av en kilde for å jage Leto til døde over hele verden. For å kunne beskytte sin mor ba Apollon smedguden Hefaistos om bue og piler. Etter å ha fått disse fikk Apollon slangen innstengt i hulen i Delfi. Apollon var fire dager gammel da han drepte Python i hulen. Dette var den kilden som ga fra seg damp som førte til at orakelet i Delfi kunne gi profetier. Apollon drepte Python, men ble straffet for det, ettersom slangen var et av Gaias barn.

Hera sendte da kjempen Tityos for å få Leta drept. Denne gangen gikk Apollon sammen med sin søster Artemis for å beskytte moren. I løpet av slaget kom Zevs endelig til hjelp og kastet Tityos nedover til underverdenen Tartaros. Der ble han festet til steingulvet, dekket et område som utgjorde 36 km, og hvor to gribber hver dag spiste av leveren hans.

Admetos

Zevs felte Apollons sønn Asklepios med et lynnedslag for å ha vekket Hippolytos til livet fra døden (og med det overskredet Themis (les, orden) ved å stjele fra Hades det som var hans). Deretter drepte Apollon som hevn Kyklop som hadde smidd Zevs' lyn. Apollon ville ha blitt forvist til Tartaros for alltid, men ble isteden dømt til et års hardt arbeid som straff, takket være at hans mor Leto grep inn. I løpet av denne tiden tjenestegjorde han som gjeter for kong Admetos av Ferai i Thessalia. Admetos behandlet Apollon godt og ble som gjenytelse gitt store fordeler av guden.

Apollon hjalp Admetos med å vinne Alkestis, datter av kong Pelias og lyktes senere med å overbevise Skjebnen om å la Admetos leve ut over sin tid. Vilkåret var at en annen måtte ta Admetos' plass, men da det ble tid for Admetos å dø nektet hans foreldre, som han hadde antatt ville være glade for å dø i hans sted, å samarbeide. Isteden tok Alkestis hans plass, men Herakles greide å «overtale» Thanatos, dødsguden, å sende henne tilbake til de levendes verden.

Trojakrigen

Apollon skjøt piler infisert med pest mot den greske leirplassen i løpet av trojakrigen som gjengjeldelse for Agamemnons fornærmelser mot Khryses. Apollons krevde at Khryses' datter Khryseis måtte settes fri. Grekerne føyde seg, noe som indirekte førte til Akilles' raseri, noe som er kjernen i Iliaden.

Da Diomedes skadet Æneas (Iliaden) kom Apollon til hans redning. Først forsøkte Afrodite å redde ham, men Diomedes skadet også henne. Æneas ble deretter skjult i en sky av Apollon som tok fraktet ham til Pergamos, et hellig sted i Troja.

Apollon hjalp også Paris med å drepe Akilles ved å lede pilen fra hans bue inn i Akilles' hæl. En tolkning av hans motiv er at det var i hevn for Akilles' helligbrøde. Akilles hadde drept Troilos, Apollons sønn med Hekabe, på selve alteret i Apollons eget tempel.

Niobe

Niobe, en dronning av Theben og hustru av en av Zevs' sønner, Amphion, skrøt av at hun var bedre enn Leto ettersom hun hadde fjorten barn (niobidene), syv sønner og syv døtre, mens Leto kun hadde én av hver.

Apollon drepte hennes sønner mens de øvde seg i idretter, inntil den siste ba for sitt liv. Hans søster Artemis drepte Niobes døtre. Apollon og Artemis brukte forgiftede piler for å drepe dem. I noen versjoner av myten ble et antall niobider spart, vanlisvis Kloris. Amphion skal, ved synet av sine døde sønner, enten ha drept seg selv og blitt drept av Apollon etter å ha sverget hevn. En knust Niobe flyktet til fjellet Sipylos i Lilleasia og ble forvandlet til stein mens hun gråt. Hennes tårer dannet elven Achelos. Zevs gjorde menneskene i Theben til stein slik at ingen begravde niobidene før den niende dagen etter deres død, da gudene selv gravla dem.

Elskere og barn

Apollon og Dafne, statuett av Jakob Auer i elfenbein fra 1688/1690. Den skildrer det øyeblikk hvor Apollon fanger Dafne; til hans sorg blir hun forvandlet til et tre.

Apollon og Dafne.
Piero del Pollaiuolo, sent 1400-tall

Apollo og Hyakinthos
Jacopo Caraglio; italiensk gravering fra 1500-tallet.

Kjærlighetsaffærene som tilskrives Apollon tilhører en sen fase i utviklingen av den greske mytologien. Deres fargerike, anekdotiske kvaliteter har gjort dem til favoritter blant malere siden renessansen slik at de står fram som mer prominente i den moderne forestilling. Svært få av de erotiske forbindelsene fører noe godt med seg, men ofte død og elendighet til de involverte.

Fortellingen om Apollon og Dafne fortelles i flere varianter. Apollon jagde nymfen Dafne, datter av elveguden Peneios, som hadde hånet ham. I Ovids versjon, beregnet på et romersk publikum, erter Phoebus Apollon Cupido for å leke med en voksen manns våpen. Cupido hevner seg ved å skyte en gullpil i Apollon, og samtidig skyte en blypil i Dafne. De to ulike pilene gjorde at Apollon ble forelsket i Dafne, mens hun ble frastøtt av Apollon. Når Dafne blir jaget av den kåte Apollon ber hun til jordmoderen, eller alternativt til sin far, elveguden, om hjelp, og han forandrer henne til et laurbærtre som siden ble hellig for Apollon.

Apollon hadde en affære med en menneskelig prinsesse ved navn Leukothea, datter av Okeanos og søster av Klytia. Leukothea elsket Apollon som forkledde seg som Leukotheas mor for å få tilgang til hennes soverom. Klytia, sjalu på sin søster da hun ville ha Apollon for seg selv, fortalte Okeanos sannheten, og forrådte således sin søsters tillit. Rasende ga Okeanos ordre om at Leukothea skulle begraves levende. Apollon nektet å tilgi Klytia for å ha forrådt hans elskede, og den sørgende Klytia visnet og døde langsomt. Apollon forvandlet henne til solsikke som hver dag følger solen.

Marpessa ble kidnappet av Idas, men ble også begjært av Apollon. Zevs fikk henne til å velge mellom dem, og hun valgte da Idas av den grunn at Apollon, som udødelig, ville gå trett av henne når hun ble gammel.

Kastalia var en nymfe som Apollon elsket. Hun flyktet fra ham og stupte ut i en kilden ved Delfi ved foten av fjellet Parnassos som er navngitt etter henne. Vann fra denne kilden var hellig og ble benyttet til å rense templene i Delfi og inspirere poeter.

Med Kyrene hadde Apollon en sønn ved navn Aristaios som ble en hyrdegud og beskytter av krøtter, frukttrær, jakt, jordbruk og bihold. Han var en kulturhelt (mytologisk helt som ble dyrket av en spesiell gruppe) som lærte menneskeheten kunnskapen om meieri og bruken av nett og feller i jakt, foruten å kultivere oliven. Kyrene hadde kommet i nærkamp med en løve og Apollon ble da forelsket i henne. Han tok henne med seg til Nord-Afrika og grunnla byen Kyrene i Libya etter henne.

Med Hekabe, hustru til kong Priamos av Troja, fikk Apollon en sønn kalt for Troilos. Et orakel spådde at Troja ville ikke bli beseiret så lenge Troilos nådde alderen av tyve år levende. Han ble da tatt i bakhold av Akilles og drept.

Apollon ble også forelsket i Kassandra, datter av kong Priamos og dronning Hekabe av Troja, og halvsøster av Troilos. For å forføre henne lovte han Kassandra spådomskunsten, men hun avviste ham etterpå. Rasende ga Apollon henne likevel evnen til å kjenne framtiden, men med den forbannelse at hun bare kunne se framtidige tragedier og at ingen ville tro henne.

Koronis, datter av Phlegyas, konge av lapithene, var en annen av Apollons erotiske forbindelser. Mens hun var gravid med Apollons sønn Asklepios ble Koronis forelsket i Ischys, sønn av Elatos. En kråke informerte Apollon om hva som var på gang, men han trodde ikke på fuglen og gjorde alle kråker svarte (hvor de tidligere hadde vært hvite) som straff for å spre falske rykter. Da han fant ut den rette sammenhengen sendte han sin søster Artemis for å drepe Koronis (i andre versjoner dreper han henne selv). Som et resultat gjorde han kråkene hellige og da dem oppgaven med å kunngjøre viktige dødsfall. Apollon reddet barnet og ga ham til kentauren Kheiron for fostring. Phlegyas var rasende over sin datters død og brente Apollontempelet i Delfi og da drepte Apollon ham for ugjerningen.

I Evripides' drama Ion blir Apollon far til Ion med Kreusa, hustru til Xuthos. Kreusa forlot Ion i villmarken, men Apollon ba Hermes berge barnet og føre ham til orakelet i Delfi hvor han ble oppfostret av en prestinne.

En annen av hans forbindelser var med Akanta, ånden til akanthustreet. Da hun døde forvandlet Apollon henne til en solelskende plante.

Mannlige elskere

Apollon, som fremsto som personifiseringen av den evige skjeggløse ynglingen (kouros), var den mest aktive av alle de greske gudene når det gjaldt kjærlighetsforhold til andre menn. De homoerotiske historiene kan ha sin forklaring i at Apollon var gud for palaestra, det atletiske samlingsstedet for unge menn, hvor de kom sammen for å konkurrere nakne. Mange av Apollons mannlige elskere led tragiske død som resultat av uhell.

Hyakinthos var en av Apollons mannlige elskere. Han var en prins fra Sparta, vakker og atletisk. Paret kastet diskos da en av disse kastet av Apollon ble blåst ut av kurs av en sjalu Zephyros. Den traff Hyakinthos i hodet og drepte ham øyeblikkelig. Da Hyakinthos døde ble Apollon etter sigende fylt med sorg og i raseri omdannet han Zephyros til en vind slik at han aldri kunne berøre eller snakke med noen igjen. Av Hyakinthos' blod skapte Apollon en blomst som ble navngitt etter ham som et minne om hans død, og hans tårer flekker blomsterbladene med άί άί, det vil si «akk og ve», et utrop for å uttrykke bedrøvelse og sorg. Hyakinthos' festival var en feiring i Sparta.

En annen mannlige elsker var Kyparissos, en etterkommer av Herakles. Apollon ga ham en tam dåhjort som følge, men Kyparissos drepte dyret ved et uhell med et kastespyd da det lå og sov. Kyparissos ba Apollon om å la hans tårer falle til evig tid og Apollon innvilget ønsket ved å forhandle ham til et tre navngitt etter ham. Treets sevje skal i sitt vemod ha formet tåredråper på trestammen.

Hermes og hans mor Maia. Amfora fra ca. 500 f.Kr.

Hermes skaper lyren

Fortellingen om Hermes finnes i den homeriske hymnen til Hermes. Hermes ble født på fjellet Kyllini i Arkadia. Hans mor, Maia, hadde i all hemmelighet blitt gjort gravid av Zevs.

Maia tullet den nyfødte inn i klede, men Hermes slapp unna da hun sov. Hermes løp til Thessalia hvor Apollon hadde sine krøtter på beiting. Den nyfødte Hermes stjal flere av hans kuer og tok dem med til en hule i skogen i nærheten av Pylos og dekket deres spor. I hulen fant han en skilpadde som han drepte, fjernet det som var på innsiden og av kyrenes innvoller og skilpaddens skall konstruerte han den første lyre. Apollon klagde til Maia at hennes sønn hadde stjålet hans kyr, men Hermes hadde allerede hadde kommet tilbake til morens kleder og Maia nektet å tro på Apollons anklager. Zevs blandet seg inn, hevdet at han hadde sett hendelsene, og tok Apollon i forsvar. Hermes begynte da å spille musikk på lyren han hadde oppfunnet. Apollon, guden for musikk, ble forelsket i instrumentet og tilbød å bytte lyren mot kyr. Således ble Apollon en mester med lyren.

Apollon og Marsyas.
Relieff, 4. årh f.Kr.

Musikalsk kappestrid mot Pan og Marsyas

Pan var dristig nok til å sammenligne sin musikk med Apollons, og utfordret ham til en konkurranse om hvem som var best. Fjellguden Tmolos ble valgt som oppmann. Pan blåste på sine piper, og med hans rustikke melodi ga han stor tilfredsstillelse til seg selv og sin trofaste følgesvenn Midas som var til stede. Deretter strøk Apollon strengene på sin lyre. Tmolos erklærte straks seieren til Apollon, og alle, unntatt Midas, var enig i dommen. Midas protesterte og stilte spørsmål ved rettferdigheten i avgjørelsen. Forarget over klagene skapte Apollon eselører på samtlige.

Flåingen av Marsyas.
Titian, ca. 1570-1576.

Marsyas var en satyr som utfordret Apollon i musikk. Han hadde funnet en aulos, dobbeltfløyte, som var blitt lagt til side etter at den var blitt oppfunnet av Atene, ettersom den hadde fått kinnene til å bli oppblåste. Konkurransen ble bedømte av musene. Etter at de begge hadde opptrådt ble de begge erklært likestilte i dyktighet inntil Apollon besluttet at de begge skulle spille og synge på samme tid. Da Apollon spilte lyre var det ganske lett for ham å gjøre, men det var umulig for Marsyas å spille og synge samtidig. Apollon ble erklært som vinner på grunn av dette. Deretter flådde Apollon Marsyas levende i en hule i nærheten av Kelainai (Celaenæ) i Frygia for hans hybris ved å utfordre en gud. Han naglet deretter Marsyas’ lodne skinn til et furutre i nærheten. Marsyas' blod ble forvandlet til elven Marsyas. I en annen versjon av historien vant Apollon fordi han kunne spille sitt instrument, lyren, opp ned. Marsyas kunne ikke gjøre dette med sitt instrument, dobbeltfløyten, og Apollon hengte ham deretter opp i et tre og flådde ham levende.

Apollon hadde også en lyrekonkurranse med sønnen Kinyras. Kinyras tok sitt eget liv da han tapte.

Andre bragder

Apollon ga ordre via orakelet i Delfi at Orestes skulle drepe sin mor Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos. Orestes ble straffet voldsomt av erinyerne (furier, de kvinnelige personfiseringene av hevn) for denne forbrytelsen. Nådeløst forfulgt av furinene ba Orestes om hjelp fra Athene som besluttet at han skulle bli dømt av en jury av sine egne og med Apollon som hans forsvarer.

I Odysséen lander Odyssevs og hans overlevende mannskap på en øy hellig for Helios, solguden, hvor han holdt sine hellige kyr. Selv om Odyssevs advarer sine menn (slik Teiresias og Kirke hadde fortalt ham), drepte de og spiste en del av kyrne og Helios fikk Zevs til ødelegge skipet og hele mannskapet, Odyssevs unntatt.

Apollon drepte aloidene da de forsøkte å storme Olympen, gudenes eget fjell Olympos.

Det ble også sagt at Apollon red på ryggen av en svane til landet til hyperboreerne i løpet av vintermånedene, en svane som han også lånte ut til sin elsker Hyakinthos til å ri på.

Apollon gjorde Kifisos (Cephissus) om til et havmonster.

Attributter

Apollo Citharoedus, «Apollo med en kithara».
Kapitolmuseene, Roma.

Apollon («Adonis» av Centocelle), romersk marmorkopi etter gresk bronseoriginal.
Ashmolean Museum, Oxford.

Apollon med en glorie, romersk gulvmosaikk, El Djem, Tunisia, slutten av 100-tallet e.Kr.

Apollons mest vanlige attributter var buen og pilen. Andre attributter var kithara (en avansert utgave av lyren), plekter og sverdet. Andre vanlige symboler var den hellige tripod som representerte hans profetiske evner. Pythianske leker ble holdt i Apollons ære hvert fjerde år i Delfi. Laurbærplanten ble benyttet i sonende ofringer og for å lage en krans for vinneren av disse lekene. Palmen var også hellig for Apollon ettersom han var født under en palme i Delos.

Dyr som var hellig for Apollon var ulver, delfiner, rådyr, svaner, sangsikader (symboliserte musikk og sang), hauker, ravner, kråker, slanger (henspiller til hans funksjon som gud for spådommer), mus og griffer. Griffene var mytiske ørneløver som var hybrider av østlig opprinnelse.

Gresk-romerske tilnavn og kulttitler

Apollon hadde, som andre greske guddommer, flere epiteter (beskrivende tilnavn) som reflekterte ulike roller, plikter og aspekter ved ham. Han er kjent ved mange ulike navn i greske myter, men kun et lite antall i latinsk litteratur, hvorav den viktigste var Phoebus («Den skinnende») som var svært vanlig hos både grekere og romere i Apollons rolle som lysets gud.

I Apollons rolle som helbreder omfattet hans benevnelser Akesios, Iatros, og Acestor i betydning helbreder. Han ble også kalt for Alexicacus («hindrer ondskap») og Apotropaeus («han som avverger ondskap»), og ble overført av romerne som Averruncus («forhindrer ondskap»). Som en pestgud og bekjemper av rotter og gresshopper ble Apollon kjent som Smintheus («musefanger») og Parnopius («gresshopper»). Romerne kalte ham også Apollo Culicarius («fordriver av dverger»). I hans rolle som helbreder refererte romerne til Apollon som Medicus («legen»), og et tempel ble dedisert til Apollo Medicus i Roma, sannsynligvis ved siden av tempelet til Bellona. Som solguden ble han dyrket som Ægletes, den strålende gud.

Som bueskytternes gud var Apollon kjent som Aphetoros («gud av buen») og Argurotoxos («med sølvbuen»). Romerne refererte til Apollon som Articenens («bærer buen») og som gjeternes gud var Apollon kjent som Nomios («vandring»). Som beskytter av veger og hjem var han Agyieus.

Apollon var også kjent som Archegetes («leder av opprettelsene») som den som ført tilsyn med koloniene. Han var kjent som Klarios (fra dorisk klaros, «fordelingen av land/jordeiendom») for hans overvåking av byer og kolonier.

Han var kjent som Delphinios («Delfineren»), betydningen «fra skjødet/livmoren» i sin tilknytning til Delphoi (Delphi). Ved Delfi var han også kjent som Pythios («Pytianeren»), som også betydde at han var fra Delfi. Kynthios, et annet vanlig epitet, stammer fra hans fødsel på fjellet Kynthos. Han var også kjent som Lyceios eller Lykegenes, noe som betydde enten «ulvaktig» eller «fra Lykia» – Lykia var det sted hvor en del postulat hevder at hans kult hadde sin opprinnelse.

Som gud knyttet til profetier var Apollon kjent som Loxias («den gåtefulle»). Han var også kjent som Coelispex («han som vokter himlene») for romerne. Apollon ble tilskrevet epitet Musagetes som leder av musene, og Nymphegetes som leder av nymfene.

Acesius var Apollons epitet for dyrkelsen av ham i Elis hvor han hadde et tempel i agora. Dette tilnavnet, som har samme betydning som akestor og alezikakos, karakteriserte guden som avverger av ondskap. Acraephius eller Acraephiaeus var hans epitet ved dyrkelsen av ham i den boiotiaske byen Acraephia, etter sigende grunnlagt av hans sønn Acraepheus. Actiacus var hans epitet i Actium, et av de viktigste stedene for hans dyrkelse.

Apollon i kunsten

I kunsten ble Apollon avbildet som vakker og skjeggløs ung mann, ofte med en kithara (som Apollon Kitharoedos) eller en bue i hånden, eller tilbakelent mot et tre (Lukianske Apollon eller Apollon Sauroctonos). Apollon fra Belvedere (Apollo di Belvedere) er en marmorstatue som ble gjenfunnet på slutten av 1400-tallet; i århundrer ble den ansett som essensen av idealene fra den klassiske antikken. Marmorstatuen er en hellenistisk eller romersk kopi av en original bronsestatue av den greske skulptøren Leochares og ble gjort en gang mellom årene 350 f.Kr. og 325 f.Kr.

Den legemsstore statuen «Adonis» (vist til høyre) ble funnet i 1780 på stedet til en villa suburbana i nærheten av Via Labicana i den romerske forstaden Centocelle. Den ble identifisert som apollonfigur av moderne forskere. Den var sannsynligvis aldri ment å være et kultobjekt, men var en pastisj av flere modelltyper fra mellom 300-tallet f.Kr. og sen hellenistisk tid, og dens hensikt var å behage en romersk stormann på 100-tallet e.Kr. som stilte den ut i sin villa.

Fra slutten av 200-tallet e.Kr. finnes en gulvmosaikk fra Thysdrus i Tunisia som avbilder en Apollon Helios med skinnende stråleglans, skjønt gudens hellige nakenhet er nå skjult bak en kappe, en konvensjonell anstendighet som økte i den senere keisertiden. En annen haloistisk Apollon i mosaikk fra Hadrumetum (Tunisia) er nå i Sousse. Konvensjonene til denne representasjonen, hodet noe til siden, leppene delvis skilt, store øyne, krøllet hår med lokker i nakken, utviklet seg på 200-tallet f.Kr. for avbildning av Aleksander den store. En tid senere etter denne mosaikken ble gjort, ble de første bildene av Jesus Kristus skapt, også uten skjegg og med en stråleglans.

Romerriket videreførte Apollon-dyrkelsen

Den romerske dyrkelsen av Apollon ble arvet og overtatt fra grekerne. Som en hovedsakelig gresk gud hadde Apollon ingen direkte romersk tilsvarighet, skjønt senere romerske poeter refererer ofte til ham som Phoebus. Det var en tradisjon at det delfiske orakelet ble konsultert så tidlig som i perioden med det romerske kongedømme under regimet til Lucius Tarquinius Superbus. Ved en pestfarsott på 480-tallet f.Kr. ble det første tempelet for Apollon etablert i Roma ved området som tilsvarer Circus Flaminius, og erstattet en eldre kult der kjent som «Apollinare».

I løpet av andre punerkrig i år 212 f.Kr. ble Ludi Apollinares («Apollonianske leker») opprettet til hans ære; etter instruksjoner fra et profeti tilskrevet til en Marcius. Keiser Augustus betraktet seg som under Apollons særlige beskyttelse og lot det bli sagt at keiseren var gudens sønn. I og med dette ble dyrkelsen av Apollon utviklet og han ble av de mest betydningsfulle gudene i Roma.

Etter slaget ved Actium, som ble utkjempet i nærheten av et Apollontempel, lot Augustus hans helligdom utvides, dediserte en del av seiersbyttet til ham, og instituerte femårige leker til hans ære. Han reiste også et nytt tempel for guden på Palatinerhøyden. Ofringer og bønner på Palatinerhøyden til Apollon og Diana dannet kulminasjonen i lekene Ludi Saeculares («Sekulære leker») som ble holdt i år 17 f.Kr. for å feire begynnelsen av en tidsalder.

Keltiske tilnavn og kulttitler

Apollon ble dyrket over hele Romerriket. I de tradisjonelle keltisktalende landområdene ble han som regel sett på som en solgud og en gud for helbredelse. Han ble ofte gjort lik gamle keltiske guder av samme karakterer og egenskaper.

• Apollon Atepomarus («store hestmann» eller «eier av stor hest»). Apollon ble dyrket ved Mauvières i Frankrike med dette navnet. Hester var i kelternes verden nært knyttet til solen.
• Apollon Belenus («skinnende» eller «briljant/strålende»). Dette tilnavnet ble gitt til Apollon i deler av Gallia, nordlige Italia og Noricum (en del av dagens Østerrike). Apollon Belenus var gud for helbredelse og solen.
• Apollon Cunomaglus («hundeherren») var en tittel gitt til Apollon ved en helligdom i Wiltshire i England. Cunomaglus kan stamme fra en annen, uavhengig helbredelsesgud.
• Apollon Grannus var en forening med en vårgud ved navn Grannus som ble påropt for helbredelse, og som senere ble gjort lik med Apollon.
• Apollon Maponus. En gud kjent fra inskripsjoner i Britannia, som kan ha vært en lokal blanding av Apollon og Maponus.
• Apollon Moritasgus («massene av sjøvann»). Et epitet for Apollon ved Alesia, hvor han ble dyrket som en gud for helbredelse og muligens av leger.
• Apollon Vindonnus («klart lys»). Apollon Vindonnus hadde et tempel ved Essarois, i nærheten av Chatillon-sur-Seine i Bourgogne. Han var en helbredelsesgud, spesielt for øynene og synet.
• Apollon Virotutis (muligens «velgjører av menneskeheten»). Han ble dyrket blant annet ved Fins d'Annecy (Haute-Savoie) og ved Jublains (Maine-et-Loire).

Apollon i nyere tid

Apollon har ofte figurert i kunsten og litteraturen i tiden etter antikken. Poeten Percy Bysshe Shelley komponerte «Apollons hymne» i 1820 og gudens instruksjoner av musene dannet emne for Igor Stravinskys Apollon musagète (1927–1928).

I moderne tid ble NASAs månelandingsprogram på 1960-tallet oppkalt etter Apollon, og gitt navnet Apollo-programmet.

Litteratur

Primære kilder

• Homer: Iliaden, sangene 595–600 (ca. 700 f.Kr.)
• Sofokles: Kong Ødipus
• Palaephatus: Paradoxographus 46. Om Hyacinthus (330 f.Kr.)
• Apollodorus: Bibliotheca 1.3.3 (140 f.Kr.)
• Ovid: Metamorfoser 10. 162–219 (1–8 CE)
• Pausanias: Graeciae descriptioe 3.1.3, 3.19.4 (160–176 e.Kr.)
• Philostratus Lemnius: Imagines i.24 Om Hyacinthus (170–245 e.Kr.)
• Philostratus junior: Imagines 14. Om Hyacinthus (170–245 e.Kr.)
• Lukian av Samosata: Dialogi deorum 14 (170 e.Kr.)
• Den første vatikanmytografen: Thamyris et Musae (197 e.Kr.)

Sekundære kilder

• Bieber, Margarete (1964): Alexander the Great in Greek and Roman Art. Chicago
• Burkert, Walter (1985): Greek Religion. Harvard University Press
• Graves, Robert (1960): The Greek Myths. Rev.utg. Penguin
• Green, Miranda J. (1997): Dictionary of Celtic Myth and Legend, Thames and Hudson, ISBN 0-500-27975-6
• Kerenyi, Karl (1937): Apollon: Studien über Antiken Religion und Humanität; Revidert utgave 1953.
• Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks
• Pfeiff, Karl Arno (1943): Apollon, Wandlung seines Bildes in der griechischen Kunst. Frankfurt
• Yalouris, Nikolaos (1980): The Search for Alexander. Boston

Eksterne lenker

• (en) Apollo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Greek Mythology resource
• The Temple of Apollo, Rome
• The stories of Apollo and Hyacinthus; and Apollo and Cyparissus; and Apollo and Orpheus
• Apollo and the Romans