Wikipedia

Døende gud

Døende gud,[1] også referert til som «død og oppstandelse» eller «gjenoppstandelseguddom», er en gud som dør og er gjenoppstandet eller gjenfødt, enten i bokstavelig forstand eller i symbolsk mening.[2][3][4] Eksempler på mannlige guddommer i oldtidens Midtøsten er Baal,[5] Melqart,[6] Eshmun,[7]Dumuzi,[8] antikke greske guddommer Adonis,[9] Attis[10] Asklepios, Zalmoxis, Orfeus, Dionysos,[11] og egyptiske Ra, Osiris,[12] indiske Krishna, kristne Jesus, og norrøne Odin.

Persefone kommer tilbake, maleri av Frederic Leighton (1891).

Eksempler på kvinnelige guddommer er sumeriske Inanna, også kjent som Ishtar, hvis religiøse kulter går tilbake til rundt 4000 f.Kr. og greske Persefone, en sentral guddom innenfor de eleusinske mysterier, hvis kult kan gå tilbake til rundt 1700 f.Kr. som en navnløs gudinne dyrket på minoiske Kreta.[13]

Død og gjenfødelse

rediger
 
Orfeus og Eurydike, 1993

Død og udødelighet er en sentral tematikk innenfor konseptet døende guddommer. Eposet om Gilgamesj, et av verdens eldste kjente litterære verk, datert tilbake til minst 2100-tallet f.Kr., handler hovedsakelig om en helt som søker udødelighet.[14]

Et hovedfokus i nær all religion er knyttet til spørsmålene om avslutningen på menneskenes liv og om en udødelig sjel eksisterer. Knyttet til etterlivet er også forestillinger om dødsriket, og det ktoniske som bokstavelig angår hva som er under jorden. Også i de mytene gjenfinnes en tanke om at hva som dør betyr fødselen av noe nytt; slik som en generasjon dør mens en ny vokser opp i dens sted. Gresk mytologi så for seg en eldre, opphavlig gudeverden kalt titanene hvor dens sønner, olymperne, ledet av Zevs, Hades og Poseidon, bekjempet og drepte sine fedre. Slik årstidene endres og vekster modnes, høstes og visner hen, for deretter å komme tilbake neste sesong, forestilte man seg guddommer som beskyttet jordbrukssamfunnet, som sumeriske Dumuzi og hans greske tilsvarighet Adonis, en årlig fornyer, en alltid ung vegetasjonsgud, en liv-død-gjenfødsel gud hvis vesen er knyttet til kalenderen.[15]

Den mest karakteristiske død-oppstandelsesguden er den kristne Jesus Kristus, som døde på korset, en romerske henrettelsesmetode, og som siden ble kristendommens symbol. Seieren over døden er ifølge kristendommen, ved at han «døde for våre synder etter skriftene»[16] et avgjørende bevis på hans guddommelige natur. Innenfor norrøn mytologi henger Odin seg i verdenstreet for å få kunnskap, han er både en visdomsgud og en dødsgud, «sjøl gitt til meg sjøl», ofret seg selv for seg selv.[17]

Selve begrepet «døende gud» er knyttet til verkene til James Frazer,[18] Jane Ellen Harrison, og deres britiske kolleger i Cambridge-ritulistene, en akademisk retning med hovedvekt myte og ritual.[19] I verker som Frazers The Golden Bough (Den gylne greinen, 1890)[20] og Harrisons Prolegomena to the Study of Greek Religion (1903), argumenterte de at alle myter er ekko av ritualer, og at alle ritualer har deres opphavlige hensikt i å manipulere de naturlige fenomener ved hjelp av medfølende og deltagende magi, også karakterisert som magi basert på etterligning. Følgelig er bortførelse, voldtekten og tilbakevendingen av greske Persefone; overgivelsen og oppstandelsen til egyptiske Osiris; den svikefulle død og senere triumf til norrøne Balder, er avledet fra primitive eller opphavlige ritualer som hadde til hensikt å fornye fruktbarheten etter at avlingene fra høstet og plantene tært bort, visnet og forvitret. Disse ritualene og deres myter er således oppstått i forbindelsen med jordbrukets framvekst og utvikling.

Den sveitsiske psykoanalytiker Carl Jung argumenterte at de arketypiske prosesser som død og gjenoppstandelse var deler av «den transpersonlige symbolisme» av den kollektive underbevissthet, og kunne bli nyttegjort ved psykologisk integrering. Jungs argument, i kombinasjon med teoriene til Cambridge-ritulistene, har blitt videreutviklet av blant annet den klassiske filologen Károly Kerényi og mytologen Joseph Campbell innenfor komparativ mytologi og religion.

Moderne diskusjon

rediger
 
Korsfestelsen , maleri av Simon Vouet, 1622

Historikeren Marcel Detienne har argumentert at det er en risiko at kristendommen blir gjort til standard som all annen religion blir bedømt etter ettersom død og gjenoppstandelse er mer sentralt for kristendommen enn for mange andre trosretninger.[21] En del forskere, begynnende med Franz Cumont, klassifiserer Jesus som et synkretisk eksempel av denne arketypen. I viktoriansk tid benyttet den esoteriske orden Golden Dawn paralleller mellom Kristus, Osiris, og andre sol- og død og oppstandelse-guder for å konstruere omfattende mystiske og teosofiske systemer. Etter at C. S. Lewis ble kristen kom han fram til at Jesu gjenoppstandelse tilhørte denne kategorien av myter, men med tillegget at det faktisk hadde skjedd: «Om Gud velger å være myteskapende — og er ikke himmelen i seg selv en myte — skal vi avvise å være myteskapende?»[22]

Robert M. Price, forsker på Det nye testamente, har skrevet at fortellingen om Jesus har sterke paralleller med andre fortellinger i Midtøsten om liv-død-gjenfødsel-guddommer, og mener at disse parallellene har de som forsvarer kristendommen forsøkt å minimalisere.[23]

Professor Tryggve Mettinger ved Lunds universitet har argumentert at det forskerkonsensus at kategorien «døende gud» er uheldig.[24] Den fremste anklagen er reduksjonisme ved at den underordner en rekke uensartete myter under en enkelt kategori og overser viktige egenarter og atskillelser.

Jonathan Z. Smith, forsker på komparative religioner, skriver at kategorien er «hovedsakelig misvisende og basert på oppfinnsomme rekonstruksjoner og meget sene eller meget tvetydige tekster.»[25] Den norske religionsforskeren Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen har pekt på at hvordan en rekke av de som er definert som død-gjenoppstandelse-guder, som Jesus og en rekke figurer innenfor antikkens greske religion, faktisk døde som vanlige døde, kun for deretter å bli guder i ulikt format etter at de ble gjenoppvekket fra de døde. Ved ikke å dø som guder, utfordrer de således definisjonen av «død og oppstandelse-guder».[26]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Leeming, «Dying god»
  2. ^ Burkert 1979, 99
  3. ^ Stookey 2004, 99
  4. ^ Miles 2009, 193
  5. ^ Mettinger, Riddle, 55-81.
  6. ^ Mettinger, Riddle, 83-111.
  7. ^ Mettinger, Riddle, 55-165.
  8. ^ Mettinger, Riddle, 185-215.
  9. ^ Mettinger, Riddle, 113-154.
  10. ^ Mythical God Attis ― Died and Resurrected
  11. ^ Dionysus, greekmythology.com,
  12. ^ Mettinger, Riddle, 167-183.
  13. ^ Chadwick, John: Documents in Mycenaean Greek, Tablet Tn 316. Se også Perse'phone, A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology
  14. ^ Garreau, Joel (31. oktober 2007): «The Invincible Man». Washington Post: C01.
  15. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, kapittelet «Foreign gods», s. 176f
  16. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 15:3[død lenke]
  17. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Oslo, s. 182-183
  18. ^ Miles, Geoffrey. 2009, s. 193
  19. ^ Ackerman 2002, s. 163, lister guddommelige kongedømmer, tabuer, og døende gud som «nøkkelkonsepter» til ikke bare Frazer, men også Harrison og andre innenfor den britiske ritualistskolen, i kontrast til forskjellene mellom disse akademikerne.
  20. ^ Miles 2009, s. 193
  21. ^ Detienne 1994; se også Burkert 1987
  22. ^ Lewis, C. S.: «Myth Become Fact» i: Walter Hooper (red.) (1994): God in the Dock: Essays on Theology and Ethics. Eerdmans.
  23. ^ Price, Robert M.: «Jesus at the Vanishing Point» i James K. Beilby & Paul Rhodes Eddy (red.) (2009): The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity, s. 75.
  24. ^ Mettinger, Tryggve N. D. (2001): The Riddle of Resurrection: Dying and Rising Gods in the Ancient Near East. Almqvist & Wiksell, s. 7. Se også Tryggve N.D. Mettinger, hjemmeside
  25. ^ Smith, Jonathan Z. (1987): «Dying and Rising Gods» i: Mircea Eliad (red.): The Encyclopedia of Religion: Vol. 3. Simon & Schuster Macmillan, s. 521.
  26. ^ Endsjø, Dag Øistein (2009): Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillan.

Litteratur

rediger
  • Ackerman, Robert (2002): The Myth and Ritual School: J.G. Frazer and the Cambridge Ritualists. New York: Routledge.
  • Burkert, Walter
    • 1979: Structure and History in Greek Mythology and Ritual. London: University of California Press.
    • 1987: Ancient Mystery Cults. Cambridge, Mass.: Harvard UP. ISBN 0-674-03386-8
  • Cumont, Franz (1911): The Oriental Religions in Roman Paganism. Chicago: Open Court.
  • Cumont, Franz (1903): The Mysteries of Mithra. London: Kegan Paul.
  • Detienne, Marcel (1994): The Gardens of Adonis: Spices in Greek Mythology. Princeton, N.J.: Princeton UP. ISBN 0-391-00611-8
  • Endsjø, Dag Øistein (2009): Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-61729-2
  • Frazer, James George (1890): The Golden Bough. New York: Touchstone, 1996.. ISBN 0-684-82630-5
  • Gaster, Theodor, H. (1950): Thespis: Ritual, Myth, and Drama in the Ancient Near East. New York: Henry Schuman. ISBN 0-87752-188-3
  • Godwin, Joscelyn (1994): The Theosophical Enlightenment. Albany: State U of New York P. ISBN 0-7914-2151-1
  • Jensen, Adolf (1963): Myth and Cult among Primitive Peoples. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-39823-4
  • Leeming, David (2004): "Dying god". The Oxford Companion to World mythology. Oxford University Press. Oxford Reference Online. Oxford University Press. UC – Irvine.
  • Lewis, C. S. (1970): "Myth Become Fact" i: God in the Dock: Essays on Theology and Ethics. Red. Walter Hooper. Opptrykk. Grand Rapids, Mich.: William B. Eerdmans, 1994. ISBN 0-8028-0868-9
  • Mettinger, Tryggve N. D. (2001): The Riddle of Resurrection: Dying and Rising Gods in the Ancient Near East. Coniectanea Biblica, Old Testament, 50, Stockholm: Almqvist & Wiksell, ISBN 978-91-22-01945-9
  • Miles, Geoffrey (2009): Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. Taylor & Francis e-Library.
  • Nash, Ronald H. (2003): The Gospel and the Greeks: Did the New Testament Borrow from Pagan Thought?. Phillipsburg, N.J.: P&R. ISBN 0-87552-559-8
  • Price, Robert M.: «Jesus at the Vanishing Point» i: James K. Beilby & Paul Rhodes Eddy (red.) (2009): The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity
  • Smith, Jonathan Z. (1987): "Dying and Rising Gods" i: The Encyclopedia of Religion: Vol. 3.. Ed. Mircea Eliade. New York: Simon & Schuster Macmillan.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Døende_gud&oldid=22974823»