Wikipedia

Afrodite

Afrodite (gresk: Ἀφροδίτη, «fra sjøskum»)[1] var i henhold til gresk mytologi en gudinne assosiert med kjærlighet, begjær, skjønnhet, nytelse, lidenskap, forplantning, og som hennes synkretiserte gudinne Venus i romersk mytologi også tilknyttet begjær, sex, fruktbarhet, velstand og seier. Afrodites fremste symboler er skjell, myrter, roser, duer, spurver og svaner. Kulten til Afrodite var i stor grad avledet fra den fønikiske gudinnen Astarte, beslektet med den østsemittiske gudinnen Ishtar, hvis kult var basert på den sumeriske kulten til Inanna. Afrodites viktigste kultsentre var Kythira, Kypros, Korint og Athen. Hennes viktigste festival var Afrodisia, som ble feiret årlig midt på sommeren. I Lakonia ble Afrodite tilbedt som en krigergudinne. Hun var også skytsgudinnen for prostituerte, en forening som førte til at tidlige lærde fremmet konseptet «hellig prostitusjon» i gresk-romersk kultur, en idé som nå generelt blir sett på som feil.

Afrodite
Afrodite fra Knidos
romersk marmorkopi av gresk original
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἈφροδίτη
ForeldreZevs og Dione (Homer)
Uranos (Hesiod)
MakeHefaistos; Ares; ulike elskere
BarnEros, Phobos, Deimos, Harmonia, Pothos, Anteros, Himeros, Hermafroditos, Rhodos, Eryx, Peitho, kharitene, Beroe, Golgos, Priapos, Aineias
AspektElskov, kjærlighet, vellyst, fruktbarhet
BostedOlympos
SymbolerRose, skjell, perle, speil, undertøy, symre, påskelilje
TeksterHomer: Iliaden;
Hesiod: Theogonien
I andre mytologierVenus (romersk mytologi)
Astarte (kanaanittisk)
Inanna (mesopotamisk)

I henhold til Hesiods Theogonien er Afrodite født utenfor kysten av Kythira fra skummet (ἀφρός, aphrós) skapt av Uranos’ penis falt i havet etter at han ble kastrert av sin sønn Kronos. I Homers Iliaden er hun imidlertid datteren til Zevs og Dione. Platon, i hans Symposion, hevdet at disse to opprinnelsene faktisk tilhører adskilte enheter: Afrodite Urania (en transcendent, «himmelsk» Afrodite) og Afrodite Pandemos (Aphrodite felles for «hele folket»).[2] Afrodite hadde mange andre epitet, som hver la vekt på et annet aspekt av den samme gudinnen, eller brukt av en annen lokal kult. Dermed ble hun også kjent som Kytherea («Fruen av Kythira») og Kypris («Fruen av Kypros»), ettersom begge stedene hevdet å være hennes fødested.

I gresk mytologi var Afrodite gift med Hefaistos, guden for ild, smeder og metallbearbeiding. Afrodite var ofte utro mot ham og hadde mange elskere; i Odysseen blir hun tatt i utroskap med krigsguden Ares. I Den første homeriske hymne til Afrodite forførte hun dødelige hyrden Ankhises. Hun var også surrogatmor og elsker av den dødelige hyrden Adonis, som ble drept av et villsvin. Sammen med Athene og Hera var Afrodite en av de tre gudinnene hvis feide resulterte at den trojanske krigen ble utløst, og hun spiller en stor rolle gjennom hele Iliaden. Afrodite har blitt omtalt i vestlig kunst som et symbol på kvinnelig skjønnhet og har dukket opp i en rekke verk av europeisk litteratur. Hun er en stor guddom i moderne nypaganske religioner, som Afrodite-kirken, Wicca og Hellenismos.

Etymologi

rediger
 
Terrakottafirgur av Afrodite, 100-tallet f.Kr., Arkeologiske museum i Pella.

I henhold til Hesiod er navnet Afrodite avledet fra ἀφρός, afrós, «sjøskum»,[3] og tolker navnet som «oppstått fra skummet»,[3][4] men de fleste moderne forskere anser dette som en feilaktig folkeetymologi.[3][5] Tidlige moderne lærde av klassisk mytologi forsøkte å hevde at Afrodites navn var av gresk eller indoeuropeisk opprinnelse, men disse anstrengelsene er nå stort sett forlatt.[5] Afrodites navn er generelt akseptert å være av ikke-gresk (sannsynligvis semittisk) opprinnelse, men dets eksakte avledning kan ikke bestemmes.[5][6]

Forskere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, som aksepterte Hesiods etymologi om «skum» som ekte, analyserte den andre delen av Afrodites navn som *-odítē, «vandrer»[7] eller *-dítē, «lys».[8][9] Langt nylig har Michael Janda, som også aksepterer Hesiods etymologi, argumentert for sistnevnte av disse tolkningene og hevder historien om en fødsel fra skummet som et indoeuropeisk mytem.[10][11] På samme måte har Krzysztof Tomasz Witczak foreslått en indoeuropeisk forbindelse *abʰor-, «veldig» og *dʰei-, «å skinne», som også refererer til den greske gudinnen Eos,[12] og Daniel Kölligan har tolket navnet hennes som «skinnende opp fra tåken/skummet».[13] Andre forskere har hevdet at disse hypotesene er usannsynlige ettersom Afrodites egenskaper er helt forskjellige fra både Eos og den vediske guddommen Usjas.[14][15]

Det har også blitt foreslått en rekke ikke-greske etymologier som er usannsynlige. En semittisk etymologi sammenligner Afrodite med den assyriske Barīrītu, som er navnet på en kvinnelig demon som dukker opp i mellombabylonske og senbabylonske tekster.[16] Hammarström[17] har sett på etruskisk, og sammenligner (e)prθni, «herre», en etruskisk æresbevisning utlånt til gresk som πρύτανις, prytanis.[18][19][6] Dette ville gjøre opprinnelsen til navnet på guddommen til en æresbevisning, i betydningen «damen/fruen».[6][18] De fleste forskere avviser denne etymologien som usannsynlig,[19][6][18] særskilt ettersom Afrodite faktisk vises på etruskisk i den lånte formen Apru (fra gresk Aphrō, forkortet utgave av navnet Afrodite).[6] Den middelalderske Etymologicum Magnum (ca. 1150) har fremmet en svært konstruert etymologi, som avleder Afrodite fra sammensetningen habrodíaitos (ἁβροδίαιτος), «hun som lever delikat», fra habrós og díaita. Endringen fra b til ph er forklart som en «kjent» karakteristikk av en gresk «opplagt fra makedonerne».[20]

I den kypriotiske stavelseskrift, som ble brukt på øya Kypros fra rundt 1000-tallet f.Kr. til 200 f.Kr., er navnet hennes attestert i formene 𐠀𐠡𐠦𐠭𐠃𐠂, a-po-ro-ta-o-i (lest fra høyre til venstre),[21] 𐠀𐠡𐠦𐠯𐠭𐠂, a-po-ro-ti-ta-i (lest tilsvarende),[22] og til slutt 𐠀𐠡𐠦𐠯𐠪𐠈, a-po-ro-ti-si-jo, «afrodisianer», i konteksten av en måned.[23]

Opprinnelse

rediger

Kjærlighetsgudinne fra Midtøsten

rediger
 
Ishtar fra Susa, med krone og holder om brystene, naken kvinnefigur fra andre årtusen f.Kr.
 
Statue av Afrodite fra Kypros fra tidlig 400-tallet f.Kr., iført en sylinderkrone og holder en due.

Kulten til Afrodite i Hellas ble importert fra, eller i det minste påvirket av, kulten til Astarte i Fønikia,[24][25][26][27] som igjen ble påvirket av kulten til den kjente mesopotamiske gudinnen, kjent som «Ishtar» for de østsemittiske folkene og som «Inanna» for sumererne.[26][27][28] Den greske geografen Pausanias fra 100-tallet e.Kr. hevdet at de første som etablerte en kult av Afrodite var assyrerne, etterfulgt av byen Páfos på Kypros og deretter fønikerne ved Askalon (i dagens Israel). Fønikerne videreførte på sin side tilbedelse av henne til folket på den greske øya Kythira.[29]

Afrodite fikk Inanna-Ishtars tilknytninger til seksualitet, fruktbarhet og forplantning.[30] Videre var hun kjent som Ourania (Οὐρανία), som betyr «himmelsk»,[31] en tittel som tilsvarer Inannas rolle som «himmelens dronning».[31][32] De eldste kunstneriske og litterære skildringer av Afrodite er ekstremt like de til Inanna-Ishtar.[30] I likhet med Inanna-Ishtar var Afrodite også en krigergudinne;[30][25][33] Pausanias registrerte at i Sparta ble Afrodite tilbedt som Afrodite Areia, som betyr «krigerlig».[34][35] Han nevner også at Afrodites eldste kultstatuer i Sparta og på Cythera viste hennes bærende armer.[30][34][35][36] Moderne forskere bemerker at Afrodites aspekt som krigergudinne vises i de eldste lagene av hennes tilbedelse[37] og ser det som en indikasjon på hennes opprinnelse i kulturene i Midtøsten og det nære østen.[37][38]

Klassiske lærde på 1800-tallet hadde en generell aversjon mot ideen om at gammel gresk religion i det hele tatt var påvirket av kulturene i det nære østen,[39] men til og med den tyske filologen Friedrich Gottlieb Welcker, som hevdet at den orientalske innflytelse fra det nære østen på gresk kultur i stor grad var begrenset til materiell kultur,[39] innrømmet at Afrodite helt klart var av fønikisk opprinnelse.[39] Den betydelige innflytelsen fra østlige kultur fra det nære østen på tidlig gresk religion generelt, og på Afrodite-kulten spesielt,[40] er nå allment anerkjent som datert til en periode med orientalisering under700-tallet f.Kr.,[40] da det arkaiske Hellas lå i utkanten av det nyassyriske rike.[41]

Indoeuropeisk daggrygudinne

rediger

Noen tidlige komparative mytologer som var motstandere av ideen om en opprinnelse i det nære østen hevdet at Afrodite oppsto som et aspekt av den greske daggry-gudinnen Eos[42][43] og at hun derfor til slutt ble avledet fra den Urindoeuropeisk daggry-gudinnen *Haéusōs (sammenlignbar med gresk Eos, latinsk Aurora, sanskrit Usjas).[42][43] De fleste moderne forskere har nå avvist forestillingen om en rent indoeuropeisk Afrodite,[19][44][45] men det er mulig at Afrodite, opprinnelig en semittisk guddom, kan ha blitt påvirket av den indoeuropeiske daggry-gudinnen.[45] Både Afrodite og Eos var kjent for sin erotiske skjønnhet og aggressive seksualitet og begge hadde forhold til dødelige, menneskelige elskere.[43]

Begge gudinnene ble assosiert med fargene rødt, hvitt og gull.[43] Michael Janda etymologiserer Afrodites navn som et epitet av Eos som betyr «hun som reiser seg fra skummet [av havet]»[11] og peker på Hesiods beretning i Theogonien om Afrodites fødsel som en arkaisk refleks av indoeuropeisk myte.[11] Afrodite som stiger opp av vannet etter at Kronos beseiret Uranos som et mytem ville da være direkte knyttet til den rigvediske myten om Indra som beseiret Vrtra og frigjorde Usjas.[10][11] En annen viktig likhet mellom Afrodite og den indoeuropeiske daggry-gudinnen er hennes nære slektskap med den greske himmelguddommen,[43] ettersom det er to himmelguder som krever farskapet til henne: Zevs og Uranos.[46]

Former og tilnavn

rediger
 
Afrodite Urania, drapert i stedet for naken, med foten hvilende på en skilpadde (Louvre)
 
Statue av Hermafroditos, en mannlig utgave Afrodite, Nasjonalmuséet i Stockholm.

Afrodites mest vanlige kultiske epitet var Ourania, som betyr «himmelsk»,[47][48] men dette epitetet forekommer nesten aldri i litterære tekster, noe som indikerer en rent kultisk betydning.[49] Et annet vanlig tilnavn for Afrodite var Pandemos («For hele folket»).[50] I sin rolle som Afrodite Pandemos ble Aphrodite assosiert med Peithō (Πειθώ, «overtalelse»),[51] og kunne bes til om hjelp til forførelse.[51] Karakteren til Pausanias (ikke forveksles med geografen av samme navn) i Platons Symposion, tar for seg forskjellige kult-praksis assosiert med de ulike tilnavnene til gudinnen for å hevde at Ourania og Pandemos faktisk er adskilte gudinner. Han hevder at Afrodite Ourania er den himmelske Afrodite, født fra havskummet etter at Kronos kastrerte Uranos, og er den eldste av de to gudinnene. Ifølge Symposiet er Afrodite Ourania inspirasjonen til mannlig homoseksuell lyst, særskilt den efebiske eros og pederasti. Afrodite Pandemos, derimot, er den yngste av de to gudinnene: den vanlige Afrodite, født fra foreningen av Zevs og Dione, og inspirasjonen til heteroseksuell lyst og seksuell promiskuitet, den «mindre» av de to kjærlighetene.[52][53] Pafiansk (Παφία), var et annet av hennes tilnavn, etter byen Páfos på Kypros hvor det ble sagt at hun hadde dukket opp fra havet ved fødselen.[54]

Blant nyplatonistene og senere senere kristne tolkning er Ourania assosiert med åndelig kjærlighet, og Pandemos med fysisk kjærlighet (begjær). En representasjon av Ourania med foten hvilende på en skilpadde ble sett på som et symbol på diskresjon i ekteskapelig kjærlighet; det var gjenstand for en skulptur i kryselefantin av Feidias for byen Elis, skjønt kjent bare fra en kommentar i parentes av geografen Pausanias.[55]

En av Afrodites mest vanlige litterære epitet er Filommeidḗs (φιλομμειδής), som betyr «smil-elskende»,[56] men er noen ganger feiloversettes som «latter-elskende».[56] Denne betegnelsen forekommer gjennom både de homeriske eposene og Den første homeriske hymne til Afrodite.[56] Hesiod refererer det en gang i Theogonien i sammenheng med Afrodites fødsel,[57] men tolker det som «kjønns-elskende» snarere enn «smil-elskende».[57] Akademikeren Monica Cyrino har bemerket at epitetet kan relateres til det faktum at hun i mange kunstneriske skildringer av Afrodite blir vist smilende.[57] Andre vanlige litterære epitet er Kypris og Kythereia,[58] som stammer fra hennes tilknytning til øyene Kypros og Kythira.[58]

På Kypros ble Afrodite noen ganger kalt Eleemon («den barmhjertige»).[48] I Athen ble hun kjent som Afrodite en kopois («Afrodite av hagene»), som henviste til hennes beskyttelse over vegetasjon og hagenes fruktbarhet.[48] Ved Kapp Kolias, en by langs kysten av Attika, ble hun æret som Genetyllis, «Moder».[48] Spartanerne tilbad henne som Potnia, «Elskerinne», Enoplios, «væpnet», Morpho, «velskapt», Ambologera, «Hun som utsetter alderdom».[48] Over hele den greske verden ble hun kjent under betegnelser som Melainis, «Den svarte», Skotia, «Den mørke», Androphonos, «Mannedreper», Anosia, «Uhellig» og Tymborychos, «Gravlegger»,[59] som alle indikerer henne mørkere, mer voldelig natur.[59]

Hun hadde tilnavnet Automata ettersom hun ifølge Servius var kilden til den spontan kjærlighet eller lyst.[60]

En mannlig versjon av Afrodite kjent som Afroditos ble tilbedt i byen Amathous på Kypros.[61][62][59] Afroditos ble avbildet med figuren og kjolen til en kvinne, men hadde skjegg, og ble framvist da han løftet opp kjolen for å avsløre en oppreist fallos.[61][62] Denne gesten ble antatt å være et apotropaisk symbol, og ble antatt å formidle lykke til tilskueren.[63] Populariteten til Afroditos avtok etter hvert som den vanlige, helt og holdent feminine versjonen av Afrodite ble mer populær, men spor etter hans kult er bevart i de senere legendene om Hermafroditos.[62]

Tilbedelse

rediger

Klassisk tid

rediger
 
Ruinene av Afrodites tempel i Afrodisias i Anatolia (Tyrkia).

Afrodites viktigste festival, Afrodisia, ble feiret over hele Hellas, men spesielt i Athen og Korint. I Athen ble Afrodisia feiret på den fjerde dagen i måneden Hekatombaion til ære for Afrodites rolle i samlingen av Attika.[64][65] Under denne høytiden ville Afrodites prester rense tempelet til Afrodite Pandemos på den sørvestlige skråningen av Akropolis med blodet fra en ofret due.[66] Deretter ville alterne bli salvet[66] og kultstatuene av Afrodite Pandemos og Peitho ville bli eskortert i en majestetisk prosesjon til et sted hvor de ville bli rituelt vasket.[67] Afrodite ble også hedret i Athen som en del av festivalen Arrhephoria.[68] Den fjerde dagen i hver måned var hellig for Afrodite.[69]

Geografen Pausanias registrerte at i Sparta ble Afrodite tilbedt som Afrodite Areia, som betyr «krigerlig».[34][35] Dette tilnavnet understreker Afrodites forbindelser til krigsguden Ares, som hun hadde utenomekteskapelige forhold med.[34][35] Pausanias registrerte også at i Sparta[34][35] og på Kythira, en rekke særdeles antikke kultstatuer av Afrodite framstilte hennes bærende armer.[36][48] Andre kultstatuer viste henne bundet i lenker.[48]

Afrodite var skytsgudinnen for prostituerte av alle varianter,[48][70] alt fra pornai (billige gateprostituerte som vanligvis ble eid som slaver av velstående halliker) til hetairai (hetærer, dyre, velutdannede innleide følgesvenner, som vanligvis var selvstendig næringsdrivende og tidvis også hadde sex med sine kundene).[71] Byen Korint var kjent over hele den antikke verden for sine mange hetairai,[72] som hadde et utbredt rykte for å være blant de dyktigste, blant annet i spille musikkinstrumenter og føre intellektuell samtale, men også de dyreste hetærer i den greske verden.[72] Korint hadde også et stort tempel for Afrodite lokalisert på Akrokorint[72] og var et av hovedsentrene for hennes kult.[72] Registreringer av tallrike dedikasjoner til Afrodite laget av vellykkede kurtisaner har overlevd i dikt og i keramikkinnskrifter.[71] Referanser til Afrodite i forbindelse med prostitusjon finnes i Korint så vel som på øyene Kypros, Kythira og Sicilia.[73]Afrodites mesopotamiske forløper Inanna-Ishtar var også nært forbundet med prostitusjon.[73][74][75]

Forskere på 1800- og 1900-tallet mente at kulten til Afrodite kan ha involvert rituell prostitusjon,[73][75] en antagelse basert på tvetydige passasjer i visse antikke tekster, spesielt et fragment av en skolion (særskilt sang) av den boiotiske poeten Pindaros, som nevner prostituerte i Korint i forbindelse med Afrodite.[76] Moderne forskere avviser nå forestillingen om rituell prostitusjon i Hellas som en «historiografisk myte» uten faktagrunnlag.[77]

Hellenistisk og romersk tid

rediger
 
Gresk relieff fra Afrodisias i Anatolia, som viser en romersk-påvirket Afrodite som sitter på en trone og holder et spedbarn mens hyrden Ankhises står ved siden av henne.

I hellenistiske tid identifiserte grekerne Afrodite med oldtidens egyptiske gudinnene Hathor og Isis.[78][79][80] Afrodite var skytsgudinnen til dronningene under det ptolemeiske kongedømme[81] og dronning Arsinoe II ble identifisert som hennes dødelige eller menneskelige inkarnasjon.[81] Afrodite ble tilbedt i Alexandria og hadde mange templer i og rundt byen.[81] Arsinoe II introduserte Adonis-kulten til Alexandria og mange av kvinnene der deltok i den.[81] Tessarakonteres, en gigantisk galei som ble utformet av Arkimedes for Ptolemaios IV Filopator, hadde et sirkulært tempel til Afrodite med en marmorstatue av gudinnen selv.[81] I det andre århundre f.Kr. innviet Ptolemaios VIII Fyskon og hans koner Kleopatra III og Kleopatra II et tempel til Afrodite Hathor ved tempelkomplekset Filae ved Aswan.[81] Statuetter av Afrodite for personlig hengivenhet ble vanlig i Egypt fra tidlig ptolemaisk tid og strekker seg til lenge etter at Egypt ble en romersk provins.[81]

Antikkens romerne identifiserte Afrodite med sin gudinne Venus,[82] som opprinnelig var en gudinne for jordbruket fruktbarhet, vegetasjon og våren.[82] Ifølge den romerske historikeren Titus Livius ble Afrodite og Venus offisielt identifisert i det tredje århundre f.Kr.[83] da kulten til Venus Erycina ble introdusert til Roma fra den greske helligdommen Afrodite på Ericefjellet på Sicilia.[83] Etter dette adopterte romerne også Afrodites greske ikonografi og myter og brukte dem på Venus.[83] Ettersom Afrodite var mor til den trojanske helten Aineias i gresk mytologi og romersk tradisjon hevdet at Aineias var grunnleggeren av Roma, ble Venus æret som Venus Genetrix, moren til hele den romerske nasjonen.[83] Julius Cæsar hevdet nedstamme direkte fra Aineias’ sønn Iulus[82] og han ble en sterk talsmann for Venus-kulten.[82] Denne presedensen ble senere fulgt av hans nevø Augustus og de senere keiserne som krevde arv fra ham.[82]

Denne synkretismen påvirket i stor grad gresk tilbedelse av Afrodite.[84] Under romertiden begynte Afrodite-kultene i mange greske byer å understreke hennes forhold til Troja og Aineias.[84] De begynte også å ta i bruk karakteristiske romerske elementer,[84] og framstilte Afrodite som mer moderlig, mer militaristisk og mer opptatt av administrativt byråkrati.[84] Hun ble framstilt som en guddommelig vokter av mange politiske magistrater.[84] Opptredener av Afrodite i gresk litteratur spredte seg også enormt, og viste vanligvis Afrodite på en karakteristisk romersk måte.[85]

Mytologi

rediger

Fødsel

rediger
 
Venus’ fødsel (ca. 1485) avSandro Botticelli,[86] Uffizi, Firenze

Det ble vanligvis sagt at Afrodite ble født i nærheten av hennes religiøse hovedsenter Páfos på øya Kypros, og det er derfor hun noen ganger kalles «kypriotisk», spesielt i de poetiske verkene til Sapfo. Helligdommen til Afrodite Pafia, som markerte hennes fødested, var et pilegrimssted i den antikke verden i flere århundrer.[87] Andre versjoner av myten hennes har henne født nær øya Kythira, derav et annet av hennes navn, «Kytherea».[88] Kythira var et stoppested for handel og kultur mellom Kreta og Peloponnes,[89] og det kan være slik at disse historiene er de forhistoriske sporene etter migrasjonen av Afrodites kult fra Midtøsten til det greske fastlandet.[90]

 
Keramisk beholder i form av Afrodite innelukket i et skjell. Attika, 1. kvartal av 300-tallet f.Kr. Eremitasjen, St. Petersburg.
 
Petra tou Romiou, også kalt Afrodites klippe, gudinnens legendariske fødested på Pafos, Kypros.

I henhold til den versjonen av hennes fødsel som ble fortalt av Hesiod i Theogonien,[91][92]kuttet Kronos av kjønnsorganene til Uranos og kastet dem bak seg og i havet.[93][94]Skummet fra kjønnsorganene hans ga opphav til Afrodite[3] (derav navnet hennes, som Hesiod tolket som «av skummet»),[3] mens erinyene (giganter) og meliadene (nymfer) også ble skapt fra dråpene til Uranos’ blod.[92][93] Hesiod uttalte at kjønnsorganene «ble båret over havet i lang tid, og hvitt skum oppsto fra det udødelige kjøttet; med det vokste en jente». Etter at Afrodite ble født fra havskummet, skyllet hun opp på land i nærvær av de andre gudene. Hesiods beretning om Afrodites fødsel etter Uranos’ kastrering er sannsynligvis påvirket og avledet fra The Sangen til Kumarbi,[95][96] et hettittisk episk dikt fra oldtiden der guden Kumarbi styrtet sin far Anu, himmelens gud, og beit av ham kjønnsorganene hans, noe som gjorde ham selv gravid og deretter fødte Anus barn, som omfattet Ishtar og hennes bror Tarhund, den hettittiske stormguden.[95][96]

I Iliaden [100] beskrives Afrodite som datteren til Zevs og Dione.[3] Diones navn ser ut til å være et feminint slektskap til Dios og Dion,[3] som er skråformer av navnet Zevs.[3] Zevs og Dione delte en kult ved oraklet i Dodona i det nordvestlige Hellas.[3] I Theogonien beskrev Hesiod Dione som en oseanid,[97] men den langt senere Apollodorus gjorde henne til den trettende titanen, barnet til Gaia og Uranos.[98]

Ekteskap

rediger
 
Romersk fresko av Mars og Venus, 100-tallet e.Kr., Pompeii.

Afrodite blir konsekvent framstilt som en i gifteferdig alder, uendelig attråverdig voksen, som ikke har hatt noen barndom.[99] Hun er ofte avbildet naken.[100] Samtidig er det mange inkonsekvente beskrivelser i gresk mytologi grunnet ulike tradisjoner. I Iliaden er Afrodite den tilsynelatende ugifte ektefellen til Ares, krigsguden,[101] og hustruen til Hefaistos er en annen gudinne ved navn Karis (Χάρις, i betydningen «nåde, vennlighet og liv»)[102][103] På samme måte, i Hesiods Theogonien, er Afrodite ugift og kona til Hefaistos er her Aglaia, den yngste av de tre khariter.[103]

I bok åttende av Odysseen beskriver imidlertid den blinde sangeren Demodokos Afrodite som kona til Hefaistos[104] og forteller hvordan hun begikk utroskap med Ares under den trojanske krigen.[103][105] Solguden Helios så Afrodite og Ares ha sex i Hefaistos seng og advarte Hephaistos, som konstruerte et fint, nesten usynlig nett. [105] Neste gang Ares og Afrodite hadde sex sammen, fanget nettet dem begge.[105] Hefaistos brakte alle gudene inn i sengekammeret for å le av de fangede ekteskapsbryterne,[106]men Apollon, Hermes og Poseidon hadde sympati for Ares og Poseidon gikk med på å betale Hefaistos for Ares løslatelse.[107] Afrodite vendte tilbake til templet sitt på Kypros,[107] hvor hun ble fulgt av kharitene (mindre gudinner som representerte sjarm, skjønnhet og fruktbarhet). Denne fortellingen oppsto sannsynligvis som et gresk folkeeventyr, opprinnelig uavhengig av Odysseen.[108] I en mye senere interpolert detalj, satte Ares den unge soldaten Alektryon ved døren for å advare om Helios ankomst, men Alektryon sovnet på vakt.[109] Helios oppdaget de to og varslet Hefaistos; Ares i raseri forvandlet Alektryon til en hane, som usvikelig galer for å kunngjøre soloppgangen.[110]

Etter å ha avslørt dem, ba Hefaistos Zevs om å få sine bryllupsgaver og medgift tilbake; [115] ved tidspunktet for den trojanske krigen, er han gift med Karis/Aglaia, tilsynelatende skilt fra Afrodite.[111] Etterpå var det generelt Ares som ble sett på som ektemannen eller offisiell følget til gudinnen; på Françoisvasens svartfigurer er de framstilt i ankomsten til de to bryllupet til Pelevs og Thetis i samme vogn, det samme gjør Zevs med Hera og Poseidon med sjøgudinnen Amfitrite. Poetene Pindaros og Aiskhylos omtaler Ares som Afrodites ektemann.[112]

 
Strofion, detalj på en bronsestatue av Aremis fra midten av 300-tallet f.Kr.

Senere historier ble diktet opp for å forklare Afrodites ekteskap med Hefaistos. I den mest kjente fortellingen fikk Zevs Afrodite raskt giftet bort med Hefaistos for å hindre de andre gudene i å kjempe om hennes gunst.[113] I en annen versjon av myten ga Hefaistos sin mor Hera en gylden trone, men da hun satte seg på den, ble hun fanget og han nektet å la henne gå før hun gikk med på å gi ham Afrodites hånd i ekteskapet.[114] Hefaistos var overlykkelig over å være gift med skjønnhetsgudinnen, og smidde hennes vakre smykker, blant annet en strofion (στρόφιον), også kjent som kestos himas (κεστὸς ἱμάς),[115] en form for kryssformet kledning, bånd som innrammet brystene over og under, og således framhevet dem,[116] og etter sigende gjorde henne uimotståelig for menn.[116] Det er blant annet avbildet på en bronsestatue av Artemis og finnes også i framstillinger av gudinnene Ishtar og Atargatis fra det nære østen.[116]

Ledsagere

rediger

Afrodite er nesten alltid ledsaget av Eros, guden for begjær og seksuell lyst.[117] Hesiod har beskrevet Eros som en av de fire opprinnelige urkreftene som ble født ved tidenes begynnelse,[117] men etter fødselen av Afrodite fra havskummet, får han selskap av Himeros (Ἱμερος, bokstavelig «begjær»), og sammen blir de Afrodites faste følgesvenner.[118] I tidlig gresk kunst blir Eros og Himeros begge framstilt som idealiserte kjekke ungdommer med vinger.[118] De greske lyriske poetene betraktet makten til Eros og Himeros som farlig, tvangsmessig og umulig for noen å motstå.[119] I moderne tid blir Eros ofte sett på som Afrodites sønn,[120] men dette er faktisk en relativt sen innovasjon.[121] En skolia på Theokrit fra Syrakus’ Idyller bemerket at poeten Sapfo fra 600-tallet f.Kr. hadde beskrevet Eros som sønnen til Afrodite og Uranos,[122] men den eldste bevarte referansen til Eros som Afrodites sønn kommer fra Apollonios Rhodios’ Argonautika, skrevet på 200-tallet. f.Kr., hvor han ble framstilt som en sønn av Afrodite og Ares.[123] Senere grep romerne, som så på Venus som en modergudinne, denne ideen om Eros som Afrodites sønn og populariserte den,[123] og gjorde den til den dominerende framstillingen i verk om mytologi fram til i dag.[123]

 
De tre khariter, fresko fra Pompeii, 100-tallet e.Kr.

Afrodites viktigste ledsagere var de tre khariter, som Hesiod identifiserte som døtrene til Zevs og Eurynome og navnga som Aglaia («herlighet»), Evfrosyne («munterhet») og Thalia («Overflod»).[124] Kharitene hadde blitt tilbedt som gudinner i Hellas siden begynnelsen av gresk historie, lenge før Afrodite ble introdusert til den greske gudeverden.[103] Afrodites andre sett med ledsagere var de tre horaer («sesongene/årstidene»),[103] som Hesiod identifiserte som døtrene til Zevs og Themis og navnga som Eunomia («god orden»), Dike («rettferdighet»), og Eirene («fred»).[125] Afrodite ble også noen ganger ledsaget av Harmonia, hennes datter med Ares, og Hebe, datteren til Zevs og Hera.[126]

Fruktbarhetsguden Priapos, kjent for sitt erigerte kjønnsorgan, ble vanligvis ansett for å være Afrodites sønn med Dionysos,[127][128] men han ble noen ganger også beskrevet som hennes sønn av Hermes, Adonis eller til og med Zevs.[127] En skolia på Apollonios Rhodios’ Argonautika,[129] sier at mens Afrodite var gravid med Priapos, ble hun misunnet av Hera som brukte en ond trylledrikk på magen hennes mens hun sov for å sikre at barnet ville være skummelt.[127] I en annen versjon forbannet Hera den ufødte sønn til Afrodite ettersom Zevs var barnets far.[130] Da Afrodite fødte, ble hun forferdet over å se at barnet hadde en massiv, permanent erigert penis, en tykk mage og en enorm tunge.[127] Afrodite etterlot spedbarnet for å dø i villmarken, men en gjeter fant ham og oppdro ham, og oppdaget senere at Priapos kunne bruke sin enorme penis til å hjelpe til med plantenes vekst og fruktbarhet.[127]

Ankhises

rediger
 
Venus og Ankhises (1889 eller 1890) av William Blake Richmond

Den første homeriske hymne til Afrodite,[131] som sannsynligvis ble komponert en gang på midten av 600-tallet f.Kr.,[132] beskrev hvordan Zevs en gang ble irritert på Afrodite for at hun fikk guddommer til å bli forelsket i dødelige mennesker,[132] og for å straffe henne fikk han henne til å forelske seg i Ankhises, en kjekk dødelig hyrde som bodde ved foten under fjellet Ida nær byen Troja.[132] Afrodite viste seg for Ankhises i form av en høy, vakker, dødelig jomfru mens han er alene i sitt hjem.[133] Ankhises ser henne kledd i lyse klær og skinnende smykker, med brystene hennes skinnende med guddommelig utstråling.[133] Han spør henne om hun faktisk er Afrodite og om så var lovet han deretter å bygge et alter for henne på toppen av fjellet hvis hun vil velsigne ham og hans familie.[133]

Afrodite løy og fortalte ham at hun ikke er en gudinne, men datter av en av de adelige familiene i Frygia.[133] Hun hevdet å kunne forstå det trojanske språket da hun hadde en trojansk sykepleier som barn og fortalte at hun befant seg i fjellsiden etter at hun ble snappet opp av Hermes mens hun danset i en feiring til ære for Artemis, jomfrugudinnen.[133] Afrodite fortalte ham at hun fortsatt var jomfru og ba ham om å ta henne med til foreldrene hans. Ankhises ble umiddelbart overveldet av veldig begjær etter Afrodite.[133] Ankhises tok Afrodite, som hadde øynene vendt ned, til sengen sin, dekket av pelsene til løver og bjørner.[134] Deretter kledde han henne naken og hadde heftig elskov med henne.[134]

Etter at elskoven var fullført, avslørte Afrodite sin sanne guddommelige form.[134] Ankhises er livredd, men Afrodite trøstet ham og lovte at hun skal bære fram sønnen hans.[134] Hun profeterte at sønnen deres vil være halvguden Aineias, som vil bli oppdratt av nymfene i villmarken i fem år før han drar til Troja for å bli en adelsmann som sin far.[134] Historien om unnfangelse til [134] er fortalt i Hesiods Theogonien og i Del II av Homers Iliaden.[134][135]

Adonis

rediger
 
Attisk rødfigur aryballos-maleri av Aison (ca. 410 f.Kr.) som viser Adonis sammen med Afrodite.

Myten om Afrodite og Adonis er sannsynligvis avledet fra den gamle sumeriske legenden om Inanna og Dumuzi.[136][137][138]Det greske navnet Ἄδωνις, Adōnis, er avledet fra det kanaaneiske ordet ’adōn, som betyr «herre».[138][139] Den eldste kjente greske referansen til Adonis kommer fra et fragment av et dikt av den kvinnelige poeten Sapfo fra Lésvos (Lesbos) (ca. 630 – ca. 570 f.Kr.), der et kor av unge jenter spør Afrodite hva de kan gjøre for å sørge over Adonis’ død.[140] Afrodite svarer at de må slå seg på brystet og rive sine tunikaene.[140] Senere referanser utdyper historien med flere detaljer.[141]Ifølge gjenfortellingen av historien funnet i diktet Metamorfoser av den romerske poeten Ovid (43 f.Kr. – 17/18 e.Kr.), var Myrrha mor til Adonis, men Afrodite ga henne forbannelsen av å få et umettelig begjær etter sin egen far, kong Kinyras av Kypros, etter at Myrrhas mor skrøt av at datteren hennes var vakrere enn kjærlighetsgudinnen selv.[142] Myrrha ble fordrevet etter å ha blitt gravid, og ble deretter forvandlet til et myrratre (slik navnet hennes signaliserer), men fødte likevel Adonis.[142]

Afrodite fant babyen og tok ham med til underverdenen for å bli fostret opp av Persefone.[143] Hun kom tilbake for ham da han var blitt voksen og oppdaget at han var blitt en slående kjekk og vakker ung mann.[143] Persefone ønsket å beholde Adonis, noe som resulterte i en strid mellom de to gudinnene om hvem av dem som med rette skulle ha råderett over Adonis.[143] Zevs avgjorde tvisten ved å bestemme at Adonis skulle tilbringe en tredjedel av året med Afrodite, en tredjedel med Persefone og en tredjedel med hvem han måtte velge.[143] Adonis valgte å tilbringe den tiden med Afrodite.[143] Så, en dag, mens Adonis var på jakt, ble han såret av et villsvin og blødde i hjel i Afrodites armer.[143] I Samtale mellom guder (Θεῶν Διάλογοι), en samling med 25 satiriske dialoger skrevet av Lukianos rundt 158 e.Kr.,[144] ble denne fortellingen gjenfortalt med komisk vri hvordan en frustrert Afrodite klagde til månegudinnen Selene over at sønnen hennes Eros fikk Persefone til å forelske seg i Adonis, og nå må hun dele Adonis med henne.[145]

I forskjellige versjoner av denne historien ble villsvinet enten sendt av Ares, som var sjalu for at Afrodite tilbrakte så mye tid med Adonis, eller av Artemis, som ønsket hevn mot Afrodite for å ha drept hennes hengivne tilhenger Hippolytos.[146] I en annen versjon forvandlet Apollon i raseri seg til en villsvin og drepte Adonis fordi Afrodite hadde blindet sønnen hans Erýmanthos da han snublet over Afrodite naken mens hun badet etter å ha hatt samleie med Adonis.[147] Historien gir også en etiologi (årsakslære) for Afrodites assosiasjoner til visse blomster.[146] Etter sigende, mens hun sørget over Adonis’ død, fikk hun blomsten symrer til å vokse hvor enn blodet hans falt og erklærte en festival på årsdagen for hans død.[143] I en versjon av historien skadet Afrodite seg på en torn fra en rosebusk og rosen, som tidligere hadde vært hvit, ble farget rød av blodet hennes.[146] Ifølge Lukianos’ Peri tes Syries theou («Angående den syriske gudinne»),[104] ble Adoniselven i Libanon (nå kjent som Nahr Ibrahim, Abrahamelven) hvert år under Adonis-festivalen rød av blod.[146]

Myten om Adonis er assosiert med høytiden Adonia (Ἀδώνια), som ble feiret av greske kvinner hvert år midtsommer.[138] Festivalen, som tydeligvis allerede ble feiret på Lesvos på Sapfos tid, ser ut til å ha blitt populær først i Athen på midten av 400-tallet f.Kr.[138] Ved begynnelsen av festivalen plantet kvinnene en «Adonis hage», en liten hage i form av en liten kurv eller et grunt stykke knust keramikk som inneholdt en rekke hurtigvoksende planter, som salat og fennikel, eller til og med raskt spirende korn som hvete og bygg.[138] Kvinnene ville deretter klatre opp stiger til takene på husene sine, hvor de plasserte hagene under varmen fra sommersolen.[138] Plantene ville spire i sollys, men visne raskt i varmen.[148] Deretter ville kvinnene sørge og beklage høylytt over Adonis’ død,[149] de rev klærne og slo seg på brystet i en offentlig framvisning av høylydte klager og sorg.[149]

Guddommelig favorisering

rediger
 
Pygmalion og Galatea, maleri Jean Raoux (1717), hvor Afrodite bringer statuen til liv.

I Hesiods Arbeid og dager beordret Zevs Afrodite til å gjøre Pandora, den første kvinnen, fysisk vakker og seksuelt attraktiv,[150] slik at hun kan bli hva «onde menn vil elske å omfavne».[151] Afrodite «tømmer nåde» over Pandoras hode[150] og utstyrer henne med «smertefullt begjær og kne-svekkende angst», og således gjøre henne til det perfekte beholderen for ondskapen til å komme inn i verden.[152] Afrodites tjenere, Peitho, kharitene og horaene, prydet Pandora med gull og smykker.[153]

Ifølge en myte hjalp Afrodite en edel ungdom ved navn Hippomenes, som ønsket å gifte seg med Atalanta, en jomfru som var kjent over hele landet for sin skjønnhet, men som nektet å gifte seg med noen mann med mindre han kunne løpe fra henne i et kappløp.[154][155] Atalanta var en ekstremt rask løper, og alle som hun løp og vant over fikk hun halshogd.[154][155] Afrodite ga Hippomenes tre gylne epler fra hesperidenes hage og instruerte ham om å kaste dem foran Atalanta mens han løp mot henne.[154][156] Hippomenes adlød Afrodites anmodning og Atalanta, som så de vakre, gylne fruktene, bøyde seg ned for å plukke opp hver enkelt, slik at Hippomenes kunne løpe fra henne.[154][156] I en versjonen av denne fortellingen i Ovids Metamorfoser, glemte Hippomenes å betale tilbake til Afrodite for hennes hjelp,[157][154] og av den grunn fikk fikk gudinnen paret til å bli betent av begjær mens de var i tempelet til Kybele.[154] Paret vanhellige templet ved å ha sex i det, noe som førte til at Kybele forvandlet dem til løver som straff.[154][157]

Myten om Pygmalion er først nevnt av den greske forfatteren Filostefanos fra Kyrene fra 200-tallet f.Kr.,[158] men blir først detaljert gjengitt i Ovids Metamorfoser.[158] Ifølge Ovid var Pygmalion en overmåte kjekk skulptør fra øya Kypros, men var så kvalm av kvinners umoral at han nektet å gifte seg.[159][160] Etter å ha skåret ut og skapt en skulptur i elfenben av Afrodite, ble han vanvittig og lidenskapelig forelsket i den.[159][161] Ettersom Pygmalion etter sigende var ekstremt from og hengiven til Afrodite, bestemte gudinnen seg for vekke statuen til live.[159][162] Pygmalion giftet seg med den kvinnen som statuen ble, og de fikk en sønn som het Pafos, etter hvem hovedstaden på Kypros fikk navnet sitt.[159][162] Pseudo-Apollodorus nevnte senere «Metharme, datter av Pygmalion, konge av Kypros».[163]

Raserimyter

rediger
 
Romersk freskomaleri fra Pompeii fra 100-tallet e.Kr. som viser den ugifte Hippolytos som avviser framstøtet fra sin stemor Fedra, som Afrodite hadde forhekset henne til å forelske seg i ham for å medvirke til hans tragiske død.[164]

Afrodite belønnet sjenerøst de som hedret henne, men straffet også de som ikke respekterte henne, ofte ganske brutalt.[165] En myte beskrevet av Apollonios Rhodios i Argonautika og senere oppsummert i Bibliotheca av Pseudo-Apollodorus forteller at kvinnene på øya Lemnos nektet å ofre til Afrodite. De ble da forbannet gudinnen slik at de begynte å stinke fryktelig slik at deres ektemennene deres skydde deres sengekammer.[166] I stedet søkte ektemennene til slavejenter fra Trakia.[166] I raseri myrdet kvinnene på Lemnos hele den mannlige befolkningen på øya, så vel som alle de trakiske slavene.[166] Da Jason og hans mannskap av argonauter ankom Lemnos, paret de seg med de seksuelt frustrerte kvinnene under Afrodites godkjennelse og øya ble atter velsignet med barn. Fra da av har kvinnene på Lemnos aldri vært respektløs for Afrodite igjen.[166]

I Evripides’ tragedie Hippolytos, som først ble framført under Athens festival Dionysia i 428 f.Kr., tilber helten Thesevs sønn Hippolytos kun Artemis, jomfrudommens gudinne, og nektet å delta i noen form for seksuell kontakt med dødelige kvinner.[166] Afrodite er rasende over hans frigide oppførsel[167] og i prologen til stykket erklærer hun at Hippolytos direkte har utfordret hennes autoritet ved å hedre Artemis og nekte å ære henne.[168] Afrodite fikk derfor Hippolytos’ stemor, Fedra, til å bli forelsket i ham, vel vitende om at Hippolytos vil avvise henne.[169] Etter å ha blitt avvist, begikk Fedra selvmord og overlot et selvmordsbrev til Thesevs som fortalte hvorfor hun tok sitt eget liv ettersom Hippolytos forsøkte å voldta henne.[169] Thesevs ba til Poseidon om å drepe Hippolytos for hans overtredelse.[170] Poseidon sendte en vill okse for å skremme hestene til Hippolytos mens han red ved sjøen i sin vogn, noe som fikk hestene til å boltre seg og knuse vognen mot klippene, og dra Hippolytos til en blodig død over den steinete kystlinjen.[170] Evripides’ drama avsluttes med at Artemis lover å drepe Afrodites egen dødelige elskede (antagelig Adonis) som hevn.[171]

 
Marmorstatue av Afrodite, midten av 100-tallet e.Kr., Rethymnos arkeologiske museum, Kreta.

Glaukos fra Korint deltok i kappløp med hestestridsvogner, men han gjorde Afrodite sint ved at han enten ikke lot hoppene sine pare seg for at de skulle bevare sin fart,[172] eller ved å håne henne generelt.[173] Gudinnen sørget deretter gjengjeldelse og straffe ham via hans hester. Under et kappløp under et gravleker for kong Pelias, men Afrodite gjorde hestene sinnssyke og slet ham i stykker.[174] De ulike tradisjoner og kilder har gitt forskjellige årsaker, eksempelvis ved at hestene spiste en skummel urt[172] eller drakk vann fra en giftig brønn.[175]

Polyfonte var en ung kvinne som valgte et jomfruelig liv med Artemis i stedet for ekteskap og barn, noe som Afrodite ønsket for menneskene. Afrodite forbannet henne og fikk henne til å få barn med en bjørn. Det resulterende at avkommet, Agrios og Oreios,[176] ble ville kannibaler som pådro seg hatet til Zevs. Til syvende og sist forvandlet han alle medlemmene av familien til fugler med skumle varsler.[177]

Ifølge Pseudo-Apollodorus forbannet en sjalu Afrodite daggryets gudinne Eos, for å være evig forelsket og ha umettelig seksuell lyst ettersom Eos en gang hadde ligget sammen med Afrodites kjæreste Ares, krigsguden.[178]

Ifølge Ovid i Metamorfoser, benektet Propoetides som er Døtrene til Propoetos, propoetidene, fra byen Amathus på øya Kypros, nektet for Afrodites guddommelighet og tilba henne således ikke. Derfor gjorde Afrodite dem til verdens første prostituerte.[179] Ifølge Diodorus Siculus, da den rhodiske havnymfen Halias seks sønner med Poseidon arrogant nektet å la Afrodite gå i land på kysten deres, forbannet gudinnen dem med galskap. I sin galskap voldtok de sin mor. Som straff begravde Poseidon dem i øyas havhuler.[180]

Dronning Kenkreis av Kypros, hustru av kong Kinyras, skrøt av at datteren Myrrha var vakrere enn Afrodite. Derfor ble Myrrha forbannet av Afrodite med umettelig begjær etter sin egen far, kong Kinyras av Kypros, og uvitende i mørket delte han seng med henne. Hun forvandlet seg til myrratreet og fødte Adonis i denne formen.[181][182] Kinyras hadde også tre andre døtre: Braesia, Laogora og Orsedike. Disse kvinnene ble på grunn av Afrodites vrede (av ukjente årsaker) samboer med utlendinger og endte livet i Egypt.[183]

Musen Kleio, ansvarlig for historieskrivning og heltediktning, hånet gudinnens egen kjærlighet til Adonis. Afrodite sørget derfor at Kleio forelsket i Pieros, sønn av Magnes, og hun fødte helten Hyakinthos.[184]

Aigiale var en datter av Adrastos og Amfithea og var gift med Diomedes. På grunn av Afrodites raseri, da Diomedes hadde såret gudinnen i krigen mot Troja, hadde hun flere elskere, blant annet en viss Hippolytos,[185][186] da Aigiale gikk så langt som å true livet hans, flyktet han til Italia.[186][187] En annen som kom på kant med gudinnen, var Tyndareos, ifølge dikterne Stesikhoros og Hesiod. Mens han ofret til gudene, var det en guddom hadde ikke hadde ofret til, og ved å utelate Afrodite ble han straffet av gudinnen, som sørget for at døtrene hans ble gift både to og tre ganger og desertører av ektemennene deres. Timandra forlot Ekhemos og dro og kom til Fyleus og Klytaimnestra deserterte Agamemnon og lå sammen med Aigisthos som var en dårligere sin ektefelle for henne og drepte til slutt mannen hennes med kjæresten. Og til slutt, Helena forlot Menelaos under direkte påvirkning av Afrodite til fordel for Paris og hennes utroskap forårsaker til slutt Trojakrigen.[188]

I en av versjonene av legenden ga ikke Pasifaë ofringer til gudinnen Afrodite. På grunn av dette påvirket Afrodite henne til at hun fikk en unaturlig kjærlighet til en okse.[189] Resultatet ble at hun fødte uhyret Minotauros, halvt menneske og halvt okse.[190] En annen versjon av det samme var at Afrodite forbannet Pasifaë ettersom hun var datteren av solguden Helios som avslørte Afrodites utroskap overfor Hefaistos.[191][192] For Helios’ egen del forbannet hun ham med ukontrollerbar begjær etter den dødelige prinsessen Leukothoe, noe som førte til at han forlot sin daværende kjæreste Klytie, og etterlot henne med knust hjerte.[193]

Lysippe var mor til Tanais med Berossos. Sønnen hennes æret bare Ares og var fullstendig viet til krig, og forsømte kjærlighet og ekteskap. Afrodite forbannet ham ved å la ham bli forelsket i sin egen mor. Han foretrakk å dø i stedet for å gi opp sin kyskhet, og kastet seg i elven Amazonios (i det området hvor de legendariske amasonene skal ha bodd), som grekerne senere omdøpte til Tanais (Τάναϊς).[194] Skjønt denne elven er både tidligere og senere kjent som Don, Europas femte lengste elv.[195]

Ifølge Hyginus dømte Orfeus’ mor, musen Kalliope, i tvisten mellom gudinnene Afrodite og Persefone om Adonis og bestemte at begge skulle eie ham halve året. Dette gjorde Afrodite rasende da hun ikke hadde fått det hun mente var hennes rett. Derfor inspirerte Afrodite kvinnene i Trakia til heftig kjærlighet til Orfeus, men da hver og en av dem søkte Orfeus for seg selv endte det med at de slet ham i stykker.[196]

Afrodite var personlig vitne til at den unge jegerinnen Rhodopis sverget evig hengivenhet og kyskhet til Artemis da hun ble med i gruppen hennes. Afrodite tilkalte deretter sønnen Eros, og overbeviste ham om at en slik livsstil var en fornærmelse mot dem begge. Under Afrodite påskyndelse fikk Eros en annen ung jeger, Evthynikos, som også hadde unngått kjærlighet og romantikk, til å bli forelsket Rhodopis, som selv ble forelsket i Evthynikos. Til tross for deres løfte om kyskhet, trakk det unge paret seg tilbake til en hule hvor de brøt løftene sine. Artemis forsto hva som hadde skjedd da ble vitne til Afrodites latter, og hun så hun Rhodopis ved å forvandlet henne til en fontene.[197][198]

Paris’ dom og Trojakrigen

rediger
 
Paris dømmer mellom gudinnene. Veggmaleri fra Pompeii. I de bevarte visuelle framstillingene i antikken av dommen til Paris, er bare Afrodite av og til representert naken, og Athene og Hera er alltid fullt kledd.[199] Siden renessansen har imidlertid vestlige malerier typisk framstilt alle tre gudinnene som fullstendig nakne.[199]

Myten om Paris’ dom nevnes kort i Iliaden,[200] men er beskrevet utfyllende i et epitome (forkortet versjon)[201] på Kypria, et tapt dikt fra Den episke syklus,[202] som registrerte at alle gudene og gudinnene foruten også forskjellige dødelige som ble invitert til ekteskapet til Pelevs og Thetis (som ble foreldrene til Akilles).[200] Bare Eris, uenighetens gudinne, ble ikke invitert.[202] Hun ble irritert over dette, og kom likevel med et gulleple påskrevet ordet καλλίστῃ (kallistēi, «for den vakreste»), som hun kastet inn blant gudinnene.[203] Afrodite, Hera og Athene hevdet alle tre å være de vakreste, og dermed den rettmessige eieren av eplet.[203]

Gudinnene valgte å legge saken foran Zevs, men han verget seg mot å favorisere en av gudinnene, og skjøv ansvaret over på Paris, en trojansk prins.[203] Etter å ha badet i en kilde ved Idafjellet nær Troja, oppsøkte gudinnene Paris for å få hans avgjørelse.[203] Alle tre gudinnene var ideelt vakre og Paris kunne ikke bestemme seg hvem han skulle velge. Gudinnene forsøkte da å ty til bestikkelser for å få avgjørelsen i sin favør.[203] Hera prøvde å bestikke Paris med makt over hele Asia og Europa,[203] og Athene tilbød visdom, berømmelse og ære i kamp,[203] men Afrodite lovet Paris at hvis han valgte henne som den vakreste, ville hun la ham gifte seg med den vakreste kvinnen på jorden.[204] Denne kvinnen var Helena, skjønt hun var allerede gift med kong Menelaos av Sparta.[204] Paris valgte Afrodite og tildelte henne eplet.[204] De to andre gudinnene ble rasende og, som et direkte resultat, stilte de seg på grekernes side i den trojanske krigen.[204]

Afrodite spilte en viktig og aktiv rolle gjennom hele Homers Iliaden.[205] I bok III reddet hun Paris fra Menelaos etter at han på en tåpelig måte utfordret ham til en duell mann-mot-mann.[206] Hun dukker så opp for Helena i form av en gammel kvinne og prøvde å overtale henne til å ha sex med Paris,[207] og minnet henne om hans fysiske skjønnhet og atletiske dyktighet.[208] Helena gjenkjennte umiddelbart Afrodite på hennes vakre hals, perfekte bryster og blinkende øyne[209] og hun henvendte seg til henne som hennes likeverdige.[210] Afrodite irettesetter Helena skarpt, og minnet henne om at hvis hun irriterte henne, ville hun straffe henne like mye som hun allerede har favorisert henne.[211] Helena adlød fromt Afrodites befaling.[211]

I Bok V drev Diomedes rojanerne tilbake foran seg, drepte mange av dem, blant annet Pandaros, og deretter såret han Aineias, som var sønnen til Afrodite. Diomedes tar hestene til Aineias som en krigsbytte og er i ferd med å drepe Aineias da Afrodite selv komned for å beskytte sønnen sin.[212] Rasende over Afrodites innblanding, forfulgte Diomedes henne og såret henne i hånden. Med tårene strømme nedover ansiktet hennes, flyktet Afrodite i redsel til Olympos og søkte trøst fra sin mor Dione.[213] Zevs ble sint over denne hendelsen og beordrer Afrodite til å holde seg utenfor slagmarken i framtiden ettersom «hennes spesialitet er kjærlighet, ikke krig.»[214] I mellomtiden sørget Apollon for å frakte Aineias i sikkerhet i tempelet ved Pergamos.

Ifølge Walter Burkert er denne scenen direkte parallell med en scene fra Tavle VI av det sumeriske og babylonske eposet Gilgamesj der Ishtar, Afrodites akkadiske forløper, går gråtende til moren Aja etter at helten Gilgamesj avviste hennes seksuelle tilnærmelser, men ble mildt irettesatt av faren Anu.[215] I bok XIV av Iliaden, under episoden Dios Apate (Zevs’ bedrag), hvor Hera fristet himmelguden seksuelt etter å ha lånt Afrodites kestos himas (magiske bryst- og hofteholder) for å distrahere ham fra krigen i Troja samtidig som Poseidon hjelper de greske styrkene på stranden.[216] I Theomakhia (Θεομαχία, «Gudenes kamp»)[217] i bok XXI av Iliaden gikk Afrodite igjen inn på slagmarken for å frakte Ares bort etter at han er såret.[214][218]

Afrodites barn

rediger
 
Den såkalte «Venus i bikini», skildrer hennes greske motstykke Afrodite mens hun er i ferd med å løse stroppen av sandalen, med en liten Eros på huk under venstre arm, 1. århundre e.Kr. 62 cm høy romersk marmor skulptur, Napoli

De religiøse mytene om Afrodite er preget diktere og dramatikere søkte antikke tradisjoner, som i seg selv var motstridende ved at de var fortalt ved ulike steder og tradisjoner, og noen ganger utpenslet diktere og dramatikere fortellingene med nye detaljer. Senere akademikere kan trekke på begge, gjette eller sammenfatte dem.[219][220] Mens Aineias og Fobos regelmessig ble beskrevet som avkom av Afrodite, ble andre oppført her som Priapos og Eros noen ganger sagt å være barn av Afrodite, men med forskjellige fedre og noen ganger gitt andre mødre eller ingen i det hele tatt.

Avkom Far
Aineias, Lyros/Lyrnos[221] Ankhises
Fobos,[222] Deimos,[222] Harmonia (mytologi),[126][222] erotene (Eros,[223][118] Anteros,[224] Himeros,[118] Pothos)[222] Ares[103][222]
Hymenaios, Iakkhos, Priapos,[127] kharitene (Aglaia, Evfrosyne, Thalia) Dionysos
Hermafroditos,[225] Priapos[127] Hermes
Rhodos[226] Poseidon
Amymone (også kalt Beroe), Golgos,[227] Priapos (sjelden)[127] Adonis[143][146]
Eryx,[228] Meligounis og flere andre navnløse døtre[229] Butes[230][231]
Astynous[232] Faethon av Syria[233]
Priapos[130] Zevs
Peitho[234] ukjent

Ikonografi

rediger
 
Venus Genetrix (Afrodite Moderen), romersk marmorstatue fra 100-tallet e.Kr. hvor Afrodite holder et eple i venstre hånd.

Symboler

rediger

«Udødelig Afrodite, på din rike trone,
Zevs renkefulle datter, jeg ber deg,
med smerte og sykdom, dronning, ikke knus mitt hjerte,
men kom, hvis du noen gang i fortiden hørte min røst, langveis fra og lyttet,
og forlot din fars saler og kom, med gull
vogn i åk; og pene spurver
brakte deg hurtig over den mørke jorden
flagrende vinger fra himmelen gjennom luften.»

— Sapfo, «Ode til Afrodite», linjene 1–10[235]

Afrodites mest framtredende fuglesymbol var duen,[236] som opprinnelig var et viktig symbol på hennes forløper Inanna-Ishtar i det nære østen.[237][238] (Faktisk kan det antikke greske ordet for «due», peristerá, være avledet fra en semittisk setning peraḥ Ištar, som betyr «fugl fra Ishtar».)[237][238] Afrodite ble ofte framstilt sammen med duer i antikkens dekorerte keramikk[236] og tempelet til Afrodite Pandemos i den sørvestlige skråningen av den athenske Akropolis var dekorert med relieffskulpturer av duer med liten ring i nebbet.[239] Votivofringer av små, hvite marmorduer ble også oppdaget i tempelet til Afrodite ved Dafni i Athen.[239] I tillegg til hennes assosiasjoner til duer, var Afrodite også nært knyttet til spurver[236] og hun er beskrevet når hun kjører i en vogn trukket av spurver i Sapfos «Ode til Afrodite».[239] Ifølge myten var duen opprinnelig en nymfe ved navn Peristera (Περιστερά, bokstavelig «due»)[240] som hjalp Afrodite med å vinne i en konkurranse i å plukke blomster over sønnen Eros; for dette gjorde Eros henne til en due, men Afrodite tok til seg duen og gjorde den til sin hellige fugl.[241][242]

På grunn av hennes tilknytning til havet, ble Afrodite assosiert med en rekke forskjellige typer vannfugler,[243] blant annet svaner, gjess og ender.[243] Afrodites andre symboler er blant annet havet, konkylier og roser.[244] Rosen og myrtblomstene var begge hellige for Afrodite.[245] En myte som forklarer opprinnelsen til Afrodites tilknytning til myrten, sier at blomsten opprinnelig var en jomfru, Myrina (Μυρτέα, «myrte»), en dedikert prestinne av Afrodite. Da hennes tidligere forlovede fraktet henne bort fra templet med makt for å gifte seg med henne, drepte Myrina ham, og Afrodite gjorde henne til en myrt, for at hun alltid var under hennes beskyttelse.[246] Afrodites viktigste fruktemblem var eplet,[247] og i myten gjorde hun Melos, barndomsvenn og svigerslekt til Adonis, til et eple etter at han tok sitt eget liv i sorg over Adonis’ død.Tilsvarende ble Melos’ kone Pelia forvandlet til en due.[248] Hun ble også assosiert med granatepler,[249] muligens ettersom de røde frøene antydet seksualitet[250] eller grunnet at greske kvinner noen ganger brukte granatepler som prevensjonsmetode[250] I gresk kunst blir Afrodite ofte også ledsaget av delfiner og nereider (havnymfer).[251]

I klassisk kunst

rediger
 
Den såkalte «Ludovisi-tronen». Antatt gresk skulpturrelieff i marmor, ca. 460 f.Kr. (ektheten omstridt), som ble funnet i 1887 i Villa Ludovisi.
 
Veggmaleri fra Pompeii av Venusstiger opp fra havet på et kamskjell, antatt å være en kopi av Afrodite Anadyomene av Apelles fra Kos.

En scene av Afrodite som stiger opp fra havet vises på baksiden av Ludovisi-tronen fra ca. 460 f.Kr.[252] Marmorblokken var sannsynligvis opprinnelig var en del av et massivt alter som ble konstruert som en del av det joniske tempelet til Afrodite i den greske bystaten av Locri Epizephyrii i Magna Graecia i Sør-Italia.[252] Tronen viser Afrodite som stiger opp fra havet, kledd i et fint, gjennomsiktig plagg, som er gjennomvåt med sjøvann og klamrer seg til kroppen hennes, og viser hennes oppovervendte bryster og omrisset av navlen.[253] Håret hennes henger dryppende mens hun strekker seg til to ledsagere som står barbeint på den steinete kysten på hver side av henne og løfter henne opp av vannet.[253] Scener med Afrodite vises i verk av klassisk gresk keramikk, [263] blant annet en berømt hvitmalt kylix (drikkeskål) av Pistoxenos-maleren som er datert til mellom ca. 470 og 460 f.Kr., som viser henne ri på en svane eller gås.[254] Afrodite ble ofte beskrevet som gullhåret og framstilt med denne hårfargen i kunsten.[255]

Den fønikiske modergudinnen og fruktbarhetsgudinnen Astarte ble vanligvis framstilt naken i sitt hjemland, men ble kledd på da grekerne omformet henne til Afrodite. Mens mannlige skulpturer i Hellas ble framstilt helt nakne hvor eksempelvis egypterne dekket dem til med et lendeklede, «er det et mysterium at grekerne unngikk kvinnelige nakenhet fram til godt inn på 300-tallet f.Kr.»[256]

I tiden rundt 364/361 f.Kr., hogget den athenske billedhuggeren Praxiteles ut marmorstatuen kjent som Afrodite fra Knidos,[257][258] som Plinius den eldre senere roste som den beste skulpturen som noen gang var laget.[257] Statuen viste en naken Afrodite som bluferdig dekket til underlivet med den ene hånd mens hun støttet seg mot en vanngryte med kappen drapert over den.[259][258] Afrodite av Knidos var den første statuen i full størrelse som avbildet Afrodite fullstendig naken[260] og en av de første skulpturene som var ment å bli sett fra alle sider.[260][261] Statuen ble kjøpt av folket i byen Knidos rundt 350 f.Kr.[260] og den fikk enorm innflytelse på senere framstillinger av Afrodite.[261] Den originale skulpturen har gått tapt,[257] men skriftlige beskrivelser av den samt flere avbildninger av den på mynter er fortsatt bevart[262][259] og over seksti kopier, småskalamodeller og fragmenter av det har blitt identifisert.[262]

Den greske maleren Apelles fra Kolofon eller Kos, en samtidig av Praxiteles, produserte panelmaleriet Afrodite Anadyomene («Afrodite stiger opp fra havet»).[259] Ifølge Athenaios ble Apelles inspirert til å male maleriet etter å ha sett kurtisanen Fryne ta av seg klærne, løsne håret og bade naken i havet ved Eleusis.[263] Maleriet ble vist i tempelområdet Asklepieion på øya Kos.[263] Afrodite Anadyomene gikk upåaktet hen i århundrer, men Plinius den eldre registrerte at den i sin egen tid ble sett på som Apelles’ mest kjente verk.[263]

I løpet av hellenistisk og romersk tid spredte statuer av Afrodite seg;[264] mange av disse statuene ble i det minste til en viss grad inspirert eller modellert etter Praxiteles’ Afrodite av Knidos.[264] Noen statuer viser Afrodite som sitter på huk, naken;[265] andre viser henne mens hun vrir vann ut av håret mens hun reiser seg fra havet.[265] En annen vanlig type statue er kjent som Afrodite Kallipygos, som er gresk for «Afrodite med den vakre bakenden»;[265] denne typen skulptur viser Afrodite som løfter sin peplos (fotsid drakt) og viser fram baken til betrakteren mens hun ser tilbake over skulderen.[265] Antikkens romerne produserte enorme antall kopier av greske skulpturer av Afrodite[264] og flere skulpturer av Afrodite har overlevd fra antikken enn av noen annen guddom.[265]

  •  
    Venus’ fødsel fra et skjell, ca. 50–79 e.Kr., freskomaleri fra Pompeii
  •  
    Attisk rødfigur-kylix på hvit bakgrunn av Afrodite rider på en svane (ca. 460 f.Kr.) funnet ved Kameiros (Rhodes)
  •  
    Afrodite og Himeros, detail fra kantharos i sølv (ca. 420-410 f.Kr.), Sofia, Bulgaria
  •  
    Vasemaleri med rød figur av Afrodite og Faon (ca. 420-400 f.Kr.)
  •  
    Vasemaleri av Zevs som intrigerer med Afrodite for å forføre Leda mens Eros sitter på armen hennes (ca. 330 f.Kr.)
  •  
    Afrodite lener seg mot en søyle' (200-tallet f.Kr.), Getty Museum
  •  
    Afrodite Kallipygos («Afrodite med den vakre baken»), Napoli
  •  
    Afrodite som sitter på huk (100-tallet f.Kr.), British Museum
  •  
    Afrodite fra Milos (ca. 100 f.Kr.), Louvre
  •  
    Afrodite fra Siracusa (100-tallet f.Kr.), romersk kopi, Athen
  •  
    Afrodite Heyl (100-tallet f.Kr.), Berlin
  •  
    Afrodite, Museum Willet-Holthuysen, Amsterdam

Kulturen etter antikken

rediger

Middelalderen

rediger
 
Venus sittende på en regnbue, med hengivne som tilbyr henne sine hjerter. Christine de Pisan, Dronningens bok, Illuminert manuskript fra 1400-tallet.
 
Tannhäuser i Venusberg, maleri av John Collier (1901), de forgylte omgivelsene fremkaller italienske quattrocento-malerier.

Tidlige kristne tilpasset ofte hedensk ikonografi for å passe til kristne formål.[266][267][268] I tidlig middelalder tilpasset kristne visse elementer fra ikonografien Afrodite/Venus og overførte dem på Eva og prostituerte,[267] men også på kvinnelige helgener og til og med Jomfru Maria.[267] Kristne i øst tolket historien om Afrodites fødsel som en metafor for dåpen;[269] i en koptisk stele fra 500-tallet e.Kr., vises en kvinnelig orant (person som ber) iført Afrodites konkylie som et tegn på at hun er nydøpt.[269]

Gjennom middelalderen opprettholdt landsbyer og samfunn over hele Europa fortsatt folkeeventyr og tradisjoner om Afrodite/Venus[270] og reisende rapporterte om en lang rekke historier.[270] Tallrike romerske mosaikker av Venus overlevde i Storbritannia, og bevarte minnet om den hedenske fortiden.[270] I Nord-Afrika på slutten av 400-tallet e.Kr., møtte kirkefaderen Fulgentius av Ruspe mosaikker av Afrodite og omtolket henne som et symbol på begjærets synd,[270] og argumenterte for at hun ble vist naken fordi «lystens synd er aldri tildekket»[270] og at hun ofte ble vist «svømme» fordi «alt begjær lider forlis av sine anliggender.»[270] Han argumenterte også for at hun ble assosiert med duer og konkylier fordi disse er symboler på paring,[270] og at hun ble assosiert med roser fordi «som rosen gir glede, men blir revet med av årstidenes raske bevegelse, så er begjær behagelig et øyeblikk, men blir feid bort for alltid.»[270]

Mens Fulgentius hadde tilegnet seg Afrodite som et symbol på begjær,[271] tolket Isidor av Sevilla (ca. 560–636) henne som et symbol på ekteskapelig omgang for forplantning og erklærte at moralen i historien om Afrodites fødsel er at sex kan bare være hellig i nærvær av sæd, blod og varme, som han anså som nødvendig for forplantning.[271] I mellomtiden fornektet Isidore Afrodite/Venus' sønn Eros/Cupid som en «utuktsdemon» (daemon fornicationis).[271] Afrodite/Venus var best kjent for vesteuropeiske lærde gjennom hennes tilstedeværelser i Virgils Æneiden og Ovids Metamorfoser.[272] Venus er nevnt i det latinske diktet Pervigilium Veneris («Nattfeiring av Venus»), usikker dato, men antagelig skrevet en gang mellom 200- og 300-tallet e.Kr.,[273] og i Giovanni Boccaccios Genealogia Deorum Gentilium («Om slekten til hedningenes guder»).[274]

Siden senmiddelalderen har myten om et Venusberg (fransk Mont de Vénus, «Venusfjellet») – et underjordisk rike styrt av Venus som levde i sus og dus, skjult under det kristne Europa – ble et motiv av europeisk folkeminne gjengitt i forskjellige legender og epos. I tysk folkeminne på 1500-tallet blir fortellingen knyttet til minnesangeren Tannhäuser, og i den formen ble myten tatt opp i senere litteratur og opera. Venusberg ble også en anatomisk betegnelse for det hvelvete fettvevpartiet med karakteristisk hårvekst like over de kvinnelige ytre kjønnsorganene.[275]

I kunsten

rediger

Afrodite er den sentrale figuren i Sandro Botticellis maleri Primavera, som har blitt beskrevet som «et av de mest omskrevne og mest kontroversielle maleriene i verden»,[276] og «et av de mest populære maleriene i vestlig kunst».[277] Historien om Afrodites fødsel fra skummet var et populært tema for malere under den italienske renessansen,[278] som forsøkte å bevisst rekonstruere Apelles fra Kos’ tapte mesterverk Afrodite Anadyomene basert på den litterære ekfrasen (beskrivelse av kunstverk) av det som er bevart av Cicero og Plinius den eldre.[279] Kunstnere hentet også inspirasjon fra Ovids beskrivelse av Venus’ fødsel i Metamorfoser.[279] Sandro Botticellis Venus’ fødsel (ca. 1485) var også delvis inspirert av en beskrivelse av Angelo Poliziano om et relieff om emnet.[279] Senere italienske gjengivelser av den samme scenen er blant annet Titians Venus Anadyomene (ca. 1525)[279] og Rafaels maleri i Stufetta del cardinal Bibbiena i Vatikanet (1516).[279] Titians biograf Giorgio Vasari identifiserte alle Titians malerier av nakne kvinner som malerier av «Venus»,[280] blant annet et erotisk maleri fra ca. 1534, som han kalte Venus fra Urbino, selv om maleriet ikke hadde noe av den tradisjonelle ikonografien knyttet til Afrodite/Venus og kvinnen i det er tydelig vist i en moderne setting, ikke en klassisk.[280][281]

Naissance de Venus («Venus’ fødsel», 1863) av Alexandre Cabanel hvor kunstnerens kombinasjonen av sensuell og klassisk framstilling synes å sveve «et sted mellom en gammel guddom og en moderne drøm».[282] Bildet ble en suksess ved Parissalongen i 1863 og umiddelbart kjøpt av Napoleon III for hans personlige samling.[283]

Jacques-Louis Davids siste verk var hans magnum opus fra 1824, Mars désarmé par Vénus («Mars Blir avvæpnet av Venus»).[284] Det kombinerte elementer av klassisk, renessanse, tradisjonell fransk kunst og moderne kunstneriske stiler.[284] Mens han jobbet med maleriet, beskrev David det og sa: «Dette er det siste bildet jeg vil male, men jeg vil overgå meg selv i det. Jeg vil sette datoen for mine syttifem år på det og etterpå vil aldri mer ta opp penselen min.»[285] Maleriet ble først utstilt i Brussel og deretter i Paris, hvor over 10 000 mennesker kom for å se det.[285]

 
Naissance de Venus («Venus fødsel»), ca. 1863) by Alexandre Cabanel.

Jean Auguste Dominique Ingres’ maleri Venus Anadyomene var et av hans hovedverk.[286] Louis Geofroy beskrev det som en «ungdomsdrøm realisert med kraften til modenhet, en lykke som få oppnår, kunstnere eller andre.»[286] Andre kritikere avfeide det som et stykke av fantasiløs, sentimental kitsch,[286] men Ingres selv anså det for å være blant hans største verk og brukte samme figur i omtrent samme positur med samme modell for hans senere maleri fra 1856, La Source («Kilden»).[286]

Malerier av Venus var favorittene til akademiske kunstnere fra slutten av 1800-tallet i Frankrike.[287][288] Édouard Manets maleri Olympia fra 1865 parodierte de nakne venusene til de akademiske malerne, særskilt Cabanels Naissance de Venus.[289] I 1867 viste den engelske akademiske maleren Frederic Leighton maleriet Venus Disrobing for the Bath («Venus kle av seg for bad») på akademiet.[290] Kunstkritikeren J.B. Atkinson berømmet det og erklærte at «Mr Leighton, i stedet for å ta i bruk korrupte romerske forestillinger om Venus slik som Rubens legemliggjorde, har klokelig gått tilbake til den greske ideen om Afrodite, en gudinne som ble tilbedt og malt av kunstnere, som perfeksjonen av kvinnelig ynde og skjønnhet.»[291] Et år senere malte den engelske maleren Dante Gabriel Rossetti, et grunnleggende medlem av det prerafaelittiske broderskapet, Venus Verticordia (latin for «Afrodite hjerteskifteren»"), og viste Afrodite som en naken, rødhåret kvinne i en hage med roser.[290] Selv om han ble bebreidet for sitt ukonvensjonelle emne,[290] nektet Rossetti å endre maleriet og det ble snart kjøpt opp.[291] I 1879 stilte William Bouguereau ut på Parissalongen sin egen utgave av Venus’ fødsel,[292] som imiterte den klassiske tradisjonen med contrapposto og ble møtt med utbredt kritikerros, og konkurrerte med populariteten til Cabanels versjon fra nesten to tiår tidligere.[292]

I litteratur

rediger
 
Illustrasjon av Édouard Zier for Pierre Louÿs erotiske roman Aphrodite: mœurs antiques fra 1896

I 1593 utga William Shakespeares erotiske narrative dikt Venus and Adonis som var en gjenfortelling av frieriet til Afrodite og Adonis, basert på Ovids Metamorfoser,[293][294] Det var det mest populære av alle Shakespeares verker publisert i hans egen levetid.[295][296] Seks utgaver av den ble publisert før Shakespeares død (mer enn noen av hans andre verk)[296] og den nøt spesielt sterk popularitet blant unge voksne.[296] I 1605 hyllet Richard Barnfield det,[295] og erklærte at diktet hadde plassert Shakespeares navn «in fames immortal Booke».[295] Til tross for dette har diktet fått blandet mottakelse fra moderne kritikere;[296] Samuel Taylor Coleridge forsvarte det,[296] men Samuel Butler klaget over at det kjedet ham[296] og C.S. Lewis beskrev et forsøk på å lese det som «kvelende».[296]

Afrodite dukker opp i Richard Garnetts novellesamling The Twilight of the Gods and Other Tales (1888),[297] der de antikke gudenes templer er blitt ødelagt av kristne.[298] Historier som dreide seg om skulpturer av Afrodite var vanlige på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.[299] Eksempler på slike litteraturverk er blant annet romanen The Tinted Venus: A Farcical Romance (1885) av Thomas Anstey Guthrie og novellen La Vénus d'Ille (1887) av Prosper Mérimée, som begge handler om statuer av Afrodite som mirakuløst har blitt levende.[300] Et annet bemerkelsesverdig eksempel er Aphrodite in Aulis av den anglo-irske forfatteren George Moore,[301] som handlet om en gammel gresk familie som flytter til Aulis i Hellas.[302]Den franske forfatteren Pierre Louÿs titulerte sin erotiske historiske roman Aphrodite: mœurs antiques («Afrodite: antikke moraler», 1896) etter den greske gudinnen.[303] Romanen nøt omfattende kommersiell suksess, men ble også en skandale for det franske publikummet på grunn av dens sensualitet og dens dekadente framstillingen av det greske samfunnet.[303]

På begynnelsen av 1900-tallet ble historier om Afrodite brukt av feministiske poeter,[304] som Amy Lowell og Alicia Ostriker.[304] Mange av disse diktene handlet om Afrodites legendariske fødsel fra havets skum.[307] Andre feministiske forfattere, blant annet Claude Cahun, Thit Jensen og Anaïs Nin, brukte også myten om Afrodite. [309] Helt siden utgivelsen av Isabel Allendes bok Afrodite. Fortellinger, oppskrifter og andre afrodisiaka (1998), har navnet «Afrodite» blitt brukt som en tittel på dusinvis av bøker som alle har handling som mer eller mindre overfladisk er knyttet til hennes domene.[305] Ofte nevner disse bøkene ikke engang Afrodite,[306] eller nevner henne bare kort og knapt, men bruker navnet hennes som et salgsargument.[306]

Moderne tilbedelse

rediger

I 1938 grunnla Gleb Botkin, en russisk immigrant til USA, Church of Aphrodite («Afroditekirken»), en nyhedensk religion sentrert rundt tilbedelsen av en modergudinne, som dens utøvere identifiserte som Afrodite.[307][308] Afroditekirkens teologi ble lagt fram i boken In Search of Reality, utgitt i 1969, to år før Botkins død.[309] Boken framstilte Afrodite i et drastisk annerledes lys enn det grekerne så for seg henne i,[309] i stedet ble hun tildelt rollen som «den eneste gudinnen til en noe nyplatonisk hedensk monoteisme».[309] Den hevdet at tilbedelsen av Afrodite hadde blitt brakt til Hellas av den mystiske læreren Orfeus, men at grekerne hadde misforstått Orfeus’ lære og ikke hadde innsett viktigheten av å tilbe Afrodite alene.[309]

Afrodite er en betydelig guddom i Wicca,[310][311] en moderne naturbasert synkretisk nyhedensk religion.[312] Wiccan ser på Afrodite som et aspekt ved gudinnen[311] og hun blir ofte påkalt ved navn under fortryllelser eller besvergelser som omhandler kjærlighet og romantikk.[313][314] Wiccan ser på Afrodite som herskeren over menneskelige følelser, erotisk spiritualitet, kreativitet og kunst.[310]

Som en av de tolv olympiske guder er Afrodite en stor guddom innenfor dodekateisme eller Hellenismos (polyteistisk rekonstruksjonisme),[315][310][316] en nyhedensk religion som søker å gjenopplive og gjenskape religionen til antikkens Hellas i den moderne verden.[316][317] I motsetning til Wicca er Hellenismos vanligvis strengt polyteistiske eller panteistiske.[318][319] Hellenismos ærer Afrodite først og fremst som gudinnen for romantisk kjærlighet,[316] men også som en gudinne for seksualitet, skjønnhet og havet.[316][320]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Ἀφροδίτη, Wiktionary
  2. ^ Denne påstanden er fremsatt på Symposion, 180e. Det er vanskelig å tolke rollen til de ulike talene i dialogen og deres forhold til hva Platon faktisk mente; derfor er det kontroversielt om Platon faktisk trodde på denne påstanden om Afrodite. Se Sheffield, Frisbee (2006): «The Role of the Earlier Speeches in the "Symposium": Platon's Endoxic Method?», Lesher, J.H.; Nails, Debra & Sheffield, Frisbee C. C., red.: Platon's Symposium: Issues in Interpretation and Reception, Harvard University Press.
  3. ^ a b c d e f g h i Cyrino 2010, s. 14.
  4. ^ Hesiod: Theogonien, 190–197.
  5. ^ a b c West (2000), s. 134–138.
  6. ^ a b c d e Beekes (2009), s. 179.
  7. ^ Kretschmer, Paul (1895): «Zum pamphylischen Dialekt», Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung auf dem Gebiet der Indogermanischen Sprachen, 33, s. 267.
  8. ^ Maaß, Ernst (1911): "Aphrodite und die hl. Pelagia", Neue Jahrbücher für das klassische Altertum, 27, s. 457–468.
  9. ^ Pisani, Vittore (1930): "Akmon e Dieus", Archivio glottologico italiano, 24, s. 65–73.
  10. ^ a b Janda (2005), s. 349–360.
  11. ^ a b c d Janda (2010), s. 65.
  12. ^ Witczak (1993), s. 115–123.
  13. ^ Kölligan, Daniel (2007): "Aphrodite of the Dawn: Indo-European Heritage in Greek Divine Epithets and Theonyms, Letras Clássicas, 11 (11), s. 105–134. doi:10.11606/issn.2358-3150.v0i11p105-134.
  14. ^ Penglase (1994), s. 164.
  15. ^ Boedeker (1974), s. 15–16.
  16. ^ The Assyrian Dictionary of the Oriental Institute of the University of Chicago (CAD), bind 2, s. 111.
  17. ^ Hammarström, M. (1921): «Griechisch-etruskische Wortgleichungen», Glotta: Zeitschrift für griechische und lateinische Sprache, 11, s. 215–216.
  18. ^ a b c Frisk (1960), s. 196-.
  19. ^ a b c West (2000), s. 134.
  20. ^ Ἀφροδίτη, Etymologicum Magnum
  21. ^ O'Bryhim, Shawn David (22. juni 2021): A Student's Commentary on Ovid's Metamorphoses Book 10. USA: Wiley-Blackwell. ISBN 9781119770503; s. 80.
  22. ^ «The Cypriot Syllabic Script word a-po-ro-ti-ta-i», Palaeolexicon.com.
  23. ^ Pestarino, Beatrice (8. august 2022): Kypriōn Politeia, the Political and Administrative Systems of the Classical Cypriot City-Kingdoms. Leiden, Nederland: Brill Publications. ISBN 9789004520332; s. 135-136.
  24. ^ Breitenberger (2007), s. 8–12.
  25. ^ a b Cyrino (2010), s. 49–52.
  26. ^ a b Puhvel (1987), s. 27.
  27. ^ a b Marcovich (1996), s. 43–59.
  28. ^ Burkert (1985), s. 152–153.
  29. ^ Pausanias: Description of Greece, I. XIV.7
  30. ^ a b c d Breitenberger (2007), s. 8.
  31. ^ a b Breitenberger (2007), s. 100-11.
  32. ^ Penglase (1994), s. 162.
  33. ^ Penglase (1994), s. 163.
  34. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 51–52.
  35. ^ a b c d e Budin (2010), s. 85–86, 96, 100, 102–03, 112, 123, 125.
  36. ^ a b Graz (1984), s. 250.
  37. ^ a b Iossif & Lorber (2007), s. 77.
  38. ^ Penglase (1994), s. 162–163.
  39. ^ a b c Konaris (2016), s. 169.
  40. ^ a b Burkert (1998), s. 1–6.
  41. ^ Burkert (1998), s. 1–41.
  42. ^ a b Dumézil (1934).
  43. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 24.
  44. ^ Penglase (1994), s. 162–164.
  45. ^ a b Cyrino (2010), s. 24–25.
  46. ^ Cyrino (2010), s. 25.
  47. ^ Cyrino (2010), s. 28.
  48. ^ a b c d e f g h Kerényi (1951), s. 80.
  49. ^ Cyrino (2010), s. 28–29.
  50. ^ Cyrino (2010), s. 35.
  51. ^ a b Cyrino (2010), s. 35–38.
  52. ^ Platon: Symposium, 181a-d.
  53. ^ Hunter, Richard L. (2004): Plato's Symposium, Oxford University Press, s. 44–47
  54. ^ Suda, π, 825.
  55. ^ Pausanias: Periegesis vi.25.1; Afrodite Pandemos var representert i det samme tempelet ridende på en geit, symbol på rent kjødelig brunst: «Betydningen av skilpadden og bukken overlater jeg til de som bryr seg om å gjette,» bemerket Pausanias. Denne framstillingen ble tatt opp igjen etter renessansen: se Andrea Alciato, Emblemata / Les emblemes (1584).
  56. ^ a b c Cyrino (2010), s. 39.
  57. ^ a b c Cyrino (2010), s. 39–40.
  58. ^ a b Cyrino (2010), s. 27.
  59. ^ a b c Kerényi (1951), s. 81.
  60. ^ Farnell, Lewis Richard (1896): The Cults of the Greek States. Clarendon Press; s. 666.
  61. ^ a b Bullough & Bullough (1993), s. 29.
  62. ^ a b c Clark (2015), s. 381.
  63. ^ Koloski-Ostrow & Lyons (2000), s. 230–231.
  64. ^ Rosenzweig (2004), s. 15–16.
  65. ^ Simon (1983), s. 49–50.
  66. ^ a b Simon (1983), s. 48.
  67. ^ Simon (1983), s. 48–49.
  68. ^ Simon (1983), s. 47–48.
  69. ^ Simon (1983), s. 49.
  70. ^ Cyrino (2010), s. 40.
  71. ^ a b Cyrino (2010), s. 40–41.
  72. ^ a b c d Cyrino (2010), s. 41–42.
  73. ^ a b c Marcovich (1996), s. 49.
  74. ^ Black & Green (1992), s. 109.
  75. ^ a b Burkert (1985), s. 153.
  76. ^ Cyrino (2010), s. 41–43.
  77. ^ Cyrino (2010), s. 43.
  78. ^ Witt (1997), s. 125.
  79. ^ Dunand (2007), s. 258.
  80. ^ Larousse Desk Reference Encyclopedia, The Book People, Haydock, (1995), s. 215.
  81. ^ a b c d e f g Dunand (2007), s. 257.
  82. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 127–128.
  83. ^ a b c d Cyrino (2010), s. 128.
  84. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 130.
  85. ^ Cyrino (2010), s. 130–131.
  86. ^ Ames-Lewis (2000), s. 194.
  87. ^ «Aphrodite, Female Figurines and Cyprus: The temple of Aphrodite», Ancient Cypros. Arkivert fra originalen 11. mai 2006
  88. ^ Homer: Odysseen, viii. 288; Herodotos i. 105; Pausanias iii. 23. § 1; Anakreon v. 9; Horatius: Carmina i. 4. 5.
  89. ^ Cyrino (2010), s. 21.
  90. ^ Cyrino (2010), s. 20–21.
  91. ^ Hesiod: Theogonien, 191–192.
  92. ^ a b Kerényi (1951), s. 69.
  93. ^ a b Graves (1960), s. 37.
  94. ^ Cyrino (2010), s. 13–14.
  95. ^ a b Cyrino (2010), s. 29.
  96. ^ a b Puhvel (1987), s. 25.
  97. ^ Cyrino (2010), s. 14–15.
  98. ^ Apollodorus, 1.1.3
  99. ^ Cyrino (2010), s. 53–61.
  100. ^ Cyrino (2010), s. 73–78.
  101. ^ Cyrino (2010), s. 50, 72.
  102. ^ Bernhardt, Peter (2008): Gods and goddesses in the garden: Greco-Roman mythology and the scientific names of plants. Rutgers University Press. ISBN 978-0-8135-4266-9; s. 76.
  103. ^ a b c d e f Cyrino (2010), s. 72.
  104. ^ a b Kerényi (1951), s. 279.
  105. ^ a b c Kerényi (1951), s. 72.
  106. ^ Kerényi (1951), s. 72–74 .
  107. ^ a b Kerényi (1951), s. 74.
  108. ^ Anderson (2000), s. 131–132.
  109. ^ Gallagher, David (2009): Avian and Serpentine. Brill Rodopi. ISBN 978-90-420-2709-1.
  110. ^ Lukianus, Gallus 3, se skolia på Aristofanes, Fuglene, 835; Eustathius, Ad Odysseam 1.300; Ausonius, 26.2.27; Libanius, Progymnasmata 2.26.
  111. ^ Homer: Iliaden, 18.382
  112. ^ Hard (2004), s. 202.
  113. ^ Stuttard (2016), s. 86.
  114. ^ Slater (1968), s. 199–200.
  115. ^ Bonner (1949), s. 1.
  116. ^ a b c Bonner (1949), s. 1–6.
  117. ^ a b Cyrino (2010), s. 44.
  118. ^ a b c d Cyrino (2010), s. 44–45.
  119. ^ Cyrino (2010), s. 45–46.
  120. ^ Cyrino (2010), s. 47.
  121. ^ Cyrino (2010), s. 47–48.
  122. ^ Cyrino (2010), s. 48.
  123. ^ a b c Cyrino (2010), s. 48–49.
  124. ^ Cyrino (2010), s. 71–72.
  125. ^ Cyrino (2010), s. 72–73.
  126. ^ a b Cyrino (2010), s. 73.
  127. ^ a b c d e f g h Kerényi (1951), s. 176.
  128. ^ Powell (2012), s. 214.
  129. ^ Kerényi (1951), s. 283.
  130. ^ a b «Priapus», Suda On Line. Overs. Ross Scaife. 10. august 2014. Oppslagsord
  131. ^ «Hymn 5 to Aphrodite», Evelyn-White, Hugh G., red. (1914): Homeric Hymns. Cambridge, MA., Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd.
  132. ^ a b c Cyrino (2010), s. 89.
  133. ^ a b c d e f Cyrino (2010), s. 90–91.
  134. ^ a b c d e f g Cyrino (2010), s. 92–93.
  135. ^ Hesiod: Theogony, 1008–10; Homer: Iliad, 2.819–21.
  136. ^ West (1997), s. 57.
  137. ^ Kerényi (1951), s. 67.
  138. ^ a b c d e f Cyrino (2010), s. 97.
  139. ^ Burkert (1985), s. 176–177.
  140. ^ a b West (1997), s. 530–531.
  141. ^ Cyrino (2010), s. 95.
  142. ^ a b Kerényi (1951), s. 75–76.
  143. ^ a b c d e f g h Kerényi (1951), s. 76.
  144. ^ Bosse, Ingrid (2004): Samtal mellan gudar, Libris.
  145. ^ Lukianos: «Aphrodite and the Moon», Dialogues of the Gods, Samosata Project
  146. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 96.
  147. ^ Cameron (2004), s. 152. Sitat: «Some translations erroneously add Apollo as one of the men Aphrodite had sex with before Erymanthus saw her.»
  148. ^ Cyrino (2010), s. 97–98.
  149. ^ a b Cyrino (2010), s. 98.
  150. ^ a b Cyrino (2010), s. 81.
  151. ^ Cyrino (2010), s. 80.
  152. ^ Cyrino (2010), s. 81–82.
  153. ^ Cyrino (2010), s. 82–83.
  154. ^ a b c d e f g Ruck & Staples (2001), s. 64–70.
  155. ^ a b McKinley (2001), s. 43.
  156. ^ a b Wasson (1968), s. 128.
  157. ^ a b McKinley (2001), s. 43–44.
  158. ^ a b Clark (2015), s. 90–91.
  159. ^ a b c d Clark (2015), s. 91.
  160. ^ Powell (2012), s. 215.
  161. ^ Powell (2012), s. 215–117.
  162. ^ a b Powell (2012), s. 217.
  163. ^ Pseudo-Apollodorus, 3.14.3.
  164. ^ Cyrino (2010), s. 98–103.
  165. ^ Cyrino (2010), s. 98–99.
  166. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 99.
  167. ^ Cyrino (2010), s. 99.
  168. ^ Cyrino (2010), s. 100–101.
  169. ^ a b Cyrino (2010), s. 101.
  170. ^ a b Cyrino (2010), s. 102.
  171. ^ Cyrino (2010), s. 102–103.
  172. ^ a b Hard, Robin (2004): The Routledge Handbook of Greek Mythology. New York: Taylor & Francis Group. ISBN 0-203-44633-X; s. 433, 663.
  173. ^ Hard, Robin (2004): The Routledge Handbook of Greek Mythology, s. 432.
  174. ^ Hyginus: Fabulæ, 250.3, 273.11; Pausanias: Guide to Greece, 6.20.19
  175. ^ Pausanias: Guide to Greece
  176. ^ «Agrios og Oreios», Theoi.com
  177. ^ Antoninus Liberalis: Metamorphoses, 21
  178. ^ Pseudo-Apollodorus, 1.4.4.
  179. ^ Ovid: Metamorfoser, bok 10. Arkivert fra originalen 15. juni 2012
  180. ^ Diodorus Siculus: Bibliotheca historica, 5.55.4–7
  181. ^ Ovid: Metamorfoser, 10.298–518
  182. ^ Hansen (2004), s. 289–290.
  183. ^ Pseudo-Apollodorus, 3.14.3; 3.9.1 for Laodice.
  184. ^ Apollodorus: Bibliotheca, 1.3.3.
  185. ^ Skolia på Iliadden, 5.411
  186. ^ a b Johannes Tzetzes om Lykofron 610.
  187. ^ Ovid: Metamorfoser, 14.476
  188. ^ «Aphrodite Myths 7 Wrath», Greek Mythology
  189. ^ Hyginus: Fabulæ, 40
  190. ^ «Minotaur», Greek Mythology
  191. ^ Seneca: Phaedra, 124
  192. ^ Skolia på Evripides: Hippolytos, 47.
  193. ^ Ovid: Metamorphoses, 4.192–270; Hard (2004), s. 45.
  194. ^ Pseudo-Plutark: On Rivers, 14
  195. ^ «Longest rivers in Europe», Global Geografia
  196. ^ Hyginus: Astronomica, 2.7.4
  197. ^ Strelan, Rick (1996): «Paul, Artemis, and the Jews in Ephesus», Beihefte zur Zeitschrift für die neutestamentliche Wissenschaft]. 80. Berlin, New York City: De Gruyter. ISBN 9783110150209. ISSN 0171-6441; s. 75
  198. ^ Futre Pinheiro, Marília P.; Bierl, Anton; Beck, Roger (29. oktober 2013): Intende, Lector – Echoes of Myth, Religion and Ritual in the Ancient Novel. Berlin, Boston: De Gruyter. ISBN 978-3-11-031181-5; s. 18.
  199. ^ a b Bull (2005), s. 346–247.
  200. ^ a b Walcot (1977), s. 31.
  201. ^ epitome, NAOB
  202. ^ a b Walcot (1977), s. 31–32.
  203. ^ a b c d e f g Walcot (1977), s. 32.
  204. ^ a b c d Walcot (1977), s. 32–33.
  205. ^ Cyrino (2010), s. 85.
  206. ^ Cyrino (2010), s. 85–86.
  207. ^ Cyrino (2010), s. 35–36, 86–87.
  208. ^ Cyrino (2010), s. 36, 86–87.
  209. ^ Cyrino (2010), s. 87.
  210. ^ Cyrino (2010), s. 87–88.
  211. ^ a b Cyrino (2010), s. 88.
  212. ^ Cyrino (2010), s. 49.
  213. ^ Homer: The Iliad, «Book V», Poetry in Translation
  214. ^ a b Cyrino (2010), s. 50.
  215. ^ Burkert (2005), s. 299–300.
  216. ^ Cyrino (2010), s. 36.
  217. ^ theomachy, Wiktionary
  218. ^ Homer: Iliad, 21.416–17.
  219. ^ Bremmer, Jan N. (1996): «mythology», Hornblower & Spawforth, red.: The Oxford Classical Dictionary (3. utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 019866172X; s. 1018–1020.
  220. ^ Reeve, Michael D. (1996): «scholia», Hornblower & Spawforth, red.: The Oxford Classical Dictionary (3. utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 019866172X; s. 1368.
  221. ^ Smith, William (1861): Dictionary of Greek and Roman biography and mythology. Walton and Maberly; s. 168.
  222. ^ a b c d e Kerényi (1951), s. 71.
  223. ^ Eros er vanligvis nevnt som sønn av Afrodite, men i andre versjoner er han en foreldreløs, greske urgud.
  224. ^ Anteros ble opprinnelig født fra havet sammen med Afrodite; ble først senere hennes sønn.
  225. ^ Diodorus Siculus, 4.6.5: «... Hermafroditus, som han har blitt kalt, som ble født av Hermes og Afrodite og fikk et navn som er en kombinasjon av begge foreldrenes navn...»
  226. ^ Pindar, Olympian 7.14 gjør henne til datter av Afrodite, men nevner ingen far. Herodot, fr. 62 Fowler (Fowler 2001, p. 253), apud schol. Pindar Olympian 7.24–5; Fowler 2013, s. 591 gjør henne til datter av Afrodite og Poseidon.
  227. ^ Graves, Robert (1960): The Greek Myths. London: Penguin Books. ISBN 9780140171990; s. 70.
  228. ^ Diodorus Siculus, 4.23.2
  229. ^ Hesykhios fra Alexandria s. v. Μελιγουνίς: «Meligounis: dette er hva øya Lipara ble kalt. Også en av døtrene til Afrodite.»
  230. ^ Apollodorus, 1.9.25.
  231. ^ Servius om Æneiden, 1.574, 5.24
  232. ^ Apollodorus, 3.14.3.
  233. ^ Hesiod, Theogonien 986–90; Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 1.3.1 (benytter navnet «Hemera» for Eos)
  234. ^ Gantz (1996), s. 104.
  235. ^ Oversatt fra engelsk, West (2008), s. 36:
    Rich-throned immortal Aphrodite,
     scheming daughter of Zeus, I pray you,
    with pain and sickness, Queen, crush not my heart,
    but come, if ever in the past you heard my voice from afar and hearkened,
    and left your father's halls and came, with gold
    chariot yoked; and pretty sparrows
    brought you swiftly across the dark earth
    fluttering wings from heaven through the air.
  236. ^ a b c Cyrino (2010), s. 121–122.
  237. ^ a b Lewis & Llewellyn-Jones (2018), s. 335.
  238. ^ a b Botterweck & Ringgren (1990), s. 35.
  239. ^ a b c Cyrino (2010), s. 122.
  240. ^ περιστερ-ά, ἡ, A Greek-English Lexicon
  241. ^ Pepin, Ronald E. (2008): The Vatican Mythographers. New York City: Fordham University Press. ISBN 978-0-8232-2892-8; s. 76.
  242. ^ De Gubernatis, Angelo (1872): Zoological Mythology: Or, The Legends of Animals. Bind 2. Trübner & Company. ISBN 9780598541062; s. 305.
  243. ^ a b Cyrino (2010), s. 120–123.
  244. ^ Tinkle (1996), s. 81.
  245. ^ Cyrino (2010), s. 63, 96.
  246. ^ Pepin, Ronald E. (2008): The Vatican Mythographers. New York City: Fordham University Press. ISBN 978-0-8232-2892-8; s. 117.
  247. ^ Cyrino (2010), s. 64.
  248. ^ Smith, William (1861): oppslagsord Melus, Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Walton and Maberly.
  249. ^ Cyrino (2010), s. 63.
  250. ^ a b Cyrino (2010), s. 63–64.
  251. ^ Cyrino (2010), s. 123–124.
  252. ^ a b Cyrino (2010), s. 106.
  253. ^ a b Cyrino (2010), s. 106–107.
  254. ^ Cyrino (2010), s. 124.
  255. ^ Pitman (2003), s. 9–10.
  256. ^ Honour, Hugh; Fleming, John (1982): A World History of Art, Macmillans, ISBN 0-333-37185-2; s. 98.
  257. ^ a b c Grant (1989), s. 224.
  258. ^ a b Cyrino (2010), s. 76–77.
  259. ^ a b Grant (1989), s. 225.
  260. ^ a b c Cyrino (2010), s. 76.
  261. ^ a b Grant (1989), s. 224–225.
  262. ^ a b Palagia & Pollitt (1996), s. 98.
  263. ^ a b c Havelock (2007), s. 86.
  264. ^ a b c Cyrino (2010), s. 77–78.
  265. ^ a b c d e Cyrino (2010), s. 78.
  266. ^ Taylor (1993), pp. 96–97.
  267. ^ a b c Tinkle (1996), s. 80.
  268. ^ Link (1995), s. 43–45.
  269. ^ a b Taylor (1993), s. 97.
  270. ^ a b c d e f g h Tinkle (1996), s. 80–81.
  271. ^ a b c Tinkle (1996), s. 82.
  272. ^ Tinkle (1996), s. 106–108.
  273. ^ Tinkle (1996), s. 107–108.
  274. ^ Tinkle (1996), s. 108.
  275. ^ «venusberg», NAOB
  276. ^ Fossi (1998), s. 5.
  277. ^ Cunningham & Reich (2009), s. 282.
  278. ^ Ames-Lewis (2000), s. 193–195.
  279. ^ a b c d e Ames-Lewis (2000), s. 193.
  280. ^ a b Tinagli (1997), s. 148.
  281. ^ Hope, Charles (1994): "Classical antiquity in Venetian Renaissance subject matter", Ames-Lewis, Francis, red.: New Interpretations of Venetian Renaissance Painting, Birkbeck College History of Art ISBN 9780907904809; s. 56. Sitat: «... Titian's Venus of Urbino, is anything other than a representation of a beautiful nude woman on a bed, devoid of classical or even allegorical content.»
  282. ^ Kern, Stephen (1996): Eyes of Love: The Gaze in English and French Paintings and Novels 1840-1900, Reaktion Books, Art & Art Instruction, ISBN 0-948462-83-3; s. 101
  283. ^ Rosenblum, Robert (1989): Paintings in the Musée d'Orsay. New York: Stewart, Tabori & Chang. ISBN 1-55670-099-7: s. 38.
  284. ^ a b Bordes (2005), s. 189.
  285. ^ a b Hill (2007), s. 155.
  286. ^ a b c d Tinterow (1999), s. 358.
  287. ^ McPhee (1986), s. 66–67.
  288. ^ Gay (1998), s. 128.
  289. ^ Gay (1998), s. 129.
  290. ^ a b c Smith (1996), s. 145–146.
  291. ^ a b Smith (1996), s. 146.
  292. ^ a b McPhee (1986), s. 66.
  293. ^ Lákta (2017), s. 56–58.
  294. ^ Cyrino (2010), s. 131.
  295. ^ a b c Lákta (2017), s. 58.
  296. ^ a b c d e f g Hiscock (2017), s. upaginert.
  297. ^ Clark (2015), s. 354–355.
  298. ^ Clark (2015), s. 355.
  299. ^ Clark (2015), s. 364.
  300. ^ Clark (2015), s. 361–362.
  301. ^ Clark (2015), s. 363.
  302. ^ Clark (2015), s. 363–364.
  303. ^ a b Brooks & Alden (1980), s. 836–844.
  304. ^ a b Clark (2015), s. 369.
  305. ^ Clark (2015), s. 372–374.
  306. ^ a b Cyrino (2010), s. 134–135.
  307. ^ Clifton (2006), s. 139.
  308. ^ Pizza & Lewis (2009), s. 327–328.
  309. ^ a b c d Cyrino (2010), s. 141.
  310. ^ a b c Gallagher (2005), s. 109–110.
  311. ^ a b Sabin (2010), s. 125.
  312. ^ Sabin (2010), s. 3–4.
  313. ^ Gallagher (2005), s. 110.
  314. ^ Sabin (2010), s. 124.
  315. ^ Brunwasser, Matthew (20. juni 2013): «The Greeks who worship the ancient gods», BBC News.
  316. ^ a b c d Alexander (2007), s. 23.
  317. ^ Alexander (2007), s. 9.
  318. ^ Nicole M.: «My Hellenismos 101», Hellenion.org
  319. ^ Alexander (2007), s. 22–23.
  320. ^ «Hellenism», The Pagan Federation

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Afrodite&oldid=24687867»