Living Together – Roland Barthes, the Individual and the Community (eds. K. Stene-Johansen, C. Refsum, J. Schimanski), 2018
There are rules ordering conduct and rules ordering games, though no player feels he is acting in... more There are rules ordering conduct and rules ordering games, though no player feels he is acting in accordance with rules. Games mean forgetting oneself while rules are always a reminder. The rules are no game is the title of a book by Anthony Wilden from 1987, and a quip with a life of its own. It says rules are neither at stake nor the end of the game. Rules and games do not share the same sense of humour. Wilden's title may make us believe that only rules are serious business – or at best, that they have no humour. In fact, it is the game that is serious, while following the rules is the pleasure of playing a game.
Uploads
Papers by Stian Grøgaard
Den aristokratiske kulturen gikk ned før den borgerlige var på beina, og borgerne trengte et helt århundre på å erstatte, og skolastisk kompensere for, aristokratiets stil og kulturelle fortrolighet. De mange mindre kunstnerne og forfatterne gjør 1700-tallskulturen til en utfordring å forstå. For det var i dette århundret vitenskap ikke lenger var kunst, og bare skulle vaere sann; kunst ble skjønn i betydningen estetisk; og kunstteorien moderne, det vil si, gjaldt for kunstarter som er til å kjenne igjen.
the genre, not to the artifact enforcing the law. Im- perfection may indeed explain the resilience of the genre form. What remains is a vertical structure, a model for which even the model example is a fall from grace.
Hegel never felt the need to go beyond the concept of being; on his view, the concept of being was adequate to its object (being itself). Schelling argues, to the contrary, that reason inadvertently presupposes transcendence. Although it is always already in operation, reason posits an "unpreconceivable being" [unvordenkliches Sein] prior to itself.
Det er ikke folk på min alder som skal holde seg med meninger om Bob Dylan, vi har liksom aldri hatt umiddelbar tilgang til ham. Det er folk på hans egen alder, for eksempel Jan Erik Vold, som fikk med seg Bob på vei opp. Folk på min alder så Bob på vei ned: dystopisk, religiøs og stadig mer politisk suspekt. Det er Dylan mellom speil og speil i sitt eget megastjernebilde, besatt av å overleve berømmelsen. En tynn, liten mann eller ånd i en musikkmaskin som produserer, ikke lokale race records for Clarksdale, Hibbing eller Memphis, men rock for hele verden. De går gjennom det alle sammen, og få turnerer det privat med samme uforbederlighet som Elvis. Memphis eller Las Vegas, tynn eller tjukk, Elvis var den samme. Å skulle være Bob Dylan, var aldri så stabilt og uforbederlig.
Den aristokratiske kulturen gikk ned før den borgerlige var på beina, og borgerne trengte et helt århundre på å erstatte, og skolastisk kompensere for, aristokratiets stil og kulturelle fortrolighet. De mange mindre kunstnerne og forfatterne gjør 1700-tallskulturen til en utfordring å forstå. For det var i dette århundret vitenskap ikke lenger var kunst, og bare skulle vaere sann; kunst ble skjønn i betydningen estetisk; og kunstteorien moderne, det vil si, gjaldt for kunstarter som er til å kjenne igjen.
the genre, not to the artifact enforcing the law. Im- perfection may indeed explain the resilience of the genre form. What remains is a vertical structure, a model for which even the model example is a fall from grace.
Hegel never felt the need to go beyond the concept of being; on his view, the concept of being was adequate to its object (being itself). Schelling argues, to the contrary, that reason inadvertently presupposes transcendence. Although it is always already in operation, reason posits an "unpreconceivable being" [unvordenkliches Sein] prior to itself.
Det er ikke folk på min alder som skal holde seg med meninger om Bob Dylan, vi har liksom aldri hatt umiddelbar tilgang til ham. Det er folk på hans egen alder, for eksempel Jan Erik Vold, som fikk med seg Bob på vei opp. Folk på min alder så Bob på vei ned: dystopisk, religiøs og stadig mer politisk suspekt. Det er Dylan mellom speil og speil i sitt eget megastjernebilde, besatt av å overleve berømmelsen. En tynn, liten mann eller ånd i en musikkmaskin som produserer, ikke lokale race records for Clarksdale, Hibbing eller Memphis, men rock for hele verden. De går gjennom det alle sammen, og få turnerer det privat med samme uforbederlighet som Elvis. Memphis eller Las Vegas, tynn eller tjukk, Elvis var den samme. Å skulle være Bob Dylan, var aldri så stabilt og uforbederlig.