A lonely song, wistled the wind trough the air Himself

The wind comes rushing towards countless of people 
every day
It caresses over their skin and flirts wildly through the streets 
and deserts
It rustles through the trees and laps in the sea,
rolling waves around
It blows away little clouds in the sky 
shape them into careless balls
And lift lonely leaves gently from the ground, so they can dance around
together


Who would have thought that the wind was alone?


Who would have thought that the wind 
whom was always to be heard
Never sings a song of his own
Only reflects the sound of everything 
from everyone it encounters on its way


Who would have thought that the wind wanted to settle down
He whom restless travels around the world in freedom
Increasingly - without targets or meaning


Who would have thought that the wind was lonely?


 - Cecilie 
(orginalt fra 15.03.11)

Mannen nede i vinduet

Jeg vil skrive om mannen der nede. Men han står aldri i vinduet, men sitter bak blå gardiner. Gardinene som alltid er lukket. De blå, tykke gardinene som stenger alt lys ute. Han bor i første etasje. I vinduet står det to lysekroner uten lys i, en tom keramikk-krukke og en sandfarget sangfugl. De ser ganske fine ut inntil den grasiøse blåfargen på gardinene, og fra vinduet mitt ser vinduskarmen hans nokså ren ut. Men jeg har aldri sett han trekke for gardinene. Jeg har fulgt han inn døren og sett trappeoppgangen hans, men noe mer av livet hans holder han skjult. Jeg møter han ofte i gatene, han er aldri redd for å snakke eller å spørre om hjelp til å åpne porten inn til bakgården våres når det blir litt for vanskelig med en krykke i hver hånd. Det har ikke vært en lang sommer, men sommeren har vært hard mot ham. Han ser mye eldre ut nå enn sist vinter når jeg flyttet inn her. Og han har fortsatt ikke åpnet gardinene så mye som et lite gløtt. Enda han stadig er ute og humper seg bortover gatene på krykkene sine, med det lille som er igjen av det snehvite håret hans pent gredd til siden. Han ser ikke snill ut. Men han ser heller ikke slem ut. Han ser egentlig bare veldig fortapt ut. Kanskje han aldri får noe besøk. Han fortalte meg engang at han gjerne ville flytte, men han trodde ikke han kom til å gjøre det for det var så greit å ha en leilighet i første etasje, han kan jo ikke gå mange trappetrinn på to krykker.  Jeg lurer på når han legger seg, mannen nede i vinduet. Bak de blå gardinene. Han sitter vel i sofaen. Kanskje sofaen er rett bak vinduet. Kanskje sitter han og ser hvordan sportsutøverene glatt beveger seg bortover snøen på skiene sine, kanskje orker han ikke å ta noen pauser fra tven før han må på do. Og da reiser han seg ikke opp fra sofaen, men trekker krykkene sine inntil seg og drar seg sakte opp på to bein, mens sportsutøverene løper langrenn i bakgrunnen og kommentatorene vitser om hvordan Oddvar Brå knakk staven sin under VM i 1982. Kanskje tenker han tilbake på hvordan han selv løp rundt på grønne enger den sommeren i 1982. Eller kanskje han mistet jobben sin da. Uansett så er 1982 ganske langt unna 2011. Og nå er det snart 2012. Bryr han seg i hele tatt om årstall lenger, når han ikke engang bryr seg om å kikke ut av vinduet sitt? Han har jo ikke så mye å se ut av vinduet – bare en trist, tom bakgård og et par rotter i ny og ned ved søppelkassene, foruten oss naboene som kommer hjem og ler og smiler eller stresser av gårde til skole og arbeid. Vi unge. Alle vi som bor her kunne vært barnebarna hans. Og vi snakker med han i god viten om at han er eldre og derfor bærer mye mer kunnskap og livsviten enn oss. Men allikevel sitter han der inne helt alene, bak de tykke, blå gardinene med vintersport på tven, lite viten om hun som sitter en etasje over bare rett ovenfor til høyre for han, og tenker på hvordan han egentlig har det. Hvordan kunne jeg gitt han en gave? Kanskje jeg kan banke på vinduet hans. Eller kanskje dørklokken virker hos han – det har den aldri gjort hos oss! Men hva kunne jeg gitt han for noe? En til sandfarget sangfugl kanskje, så kunne han åpnet gardinene bare for å sette fuglen sammen med den han allerede har stående der. Og kanskje ville han lagt merke til at vinduskarmen hans trengte en vask, og latt gardinene være åpne. Og kanskje ville de andre naboene lagt merke til at han sto i vinduet sitt, noe han sikkert gjør hver eneste dag, men det er ingen av oss som kan se det når han stadig har de blå gardinene sine tett igjen. Der nede, i første etasje i B-oppgangen. Leiligheten hans kunne vært som våre andres – full av folk som kom og gikk, av fest og musikk, av kjærlighet og kjærlighetssorg. Men det er den ikke. Leiligheten hans er tom. Det er bare han som er der, og den sandfarget sangfuglen ser han aldri ser på, for den er på den andre siden av de blå gardinene. Men jeg ser den. Jeg ser på den hver dag og lurer på hvordan den kan synge igjen. 
Cecilie

Et sommersavns vers

Sola som varmer hele kroppen min, strør over meg med prikker.
Sommervinden som rusker meg lett i håret uten å løfte et eneste hårstrå.

Barbeint. Men ikke på asfalten. Barbeint i gresset, som på et digert grønt teppe.

Lette klær. Nesten ingen. 

Svalene som snakker seint på kvelden når de flyr lavt etter insekter
før sommerregnet kommer, lett og luskende, reiser forbi om natten.
Morgenen med dugg i gresset, fuglekvitter og sommerfugler i allslags farver.
Kaffen som aldri blir kald så lenge den står ute og lager en liten smal skygge ved foten sin.
Dagene er lange, nattemørket finnes såvidt.
Gresshopper til tusen som lager sine underlige melodier.
Lange slørete solnedganger, oransje og røde.

Hvor ble det av sommeren?

Cecilie Emilie

Dagen etter en regnfull festivalkveld

Jeg satt der - trøtt og ensom, med en fantastisk kveld bak meg. Heldig for meg fikk være fotograf for Sublime Eyes på Norway Rock festival og fikk også nyte av godene dems. Jeg vil ikke glemme dette med det første, spesielt godt kommer jeg til å huske når jeg satt på togperrongen fordi jeg ikke rakk toget mitt - uten dekning på mobilen og med en lang ventetid foran meg til neste tog (i det minste kom jeg til å rekke dette!). Det hadde ikke vært så forferdelig om det ikke var for magasjauen, føltes ikke særlig flatterende å sitte bøyd over en busk og vrenge magesekken så tårene rant.
Heldigvis for meg var det en matbutikk rett ved siden av Storekvina togstasjon. Jeg lusket rundt i butikken og for hvert skritt jeg tok visste jeg egentlig ikke om jeg kom til å klare neste, men med et mål om finne noe jeg kunne overleve på holdt jeg motet oppe. Butikken hadde absolutt hyggelige ansatte og til min store overraskelse et nydelig toalett. Jeg tror faktisk aldri et toalett har vært så flott før.

Man kan vel si at jeg hadde flaks tross alt, det var oppholdsvær og nesten 18 grader og jeg hadde faktisk penger til en ny togbillett, selv om jeg bekymret meg litt over prisen på den... Det fantes ingen billettautomat og jeg kunne ikke ringe nsb. Jeg håpte bare at det var et sete ledig på toget.
En time var unnagjort, og magen min holdt kjeft mens jeg prøvde å spise en bolle og drikke cola. Jeg så ned på skoene mine, fulle av gjørme fra en temmelig regnfull festivalkveld - prøvde å huske alt fra kvelden før mens jeg var omringet av den velkjente ølduften som nå kom fra håret mitt. Livet var herlig, tross alt!

Sangen du kan se

Trærne synger om gylne ord som daler ned

I det solen skimter gjennom de grønne bladene

Og kaster et gult, glitrende lys på min kjole

Jeg har ikke sokker på, heller ikke sko

Tærne graver seg ned i den kalde jorden

Kjøler min kropp i sommerens hete

Jeg er omringet av vinduer

Men det er ikke et ansikt å se

Bare en lyd i det fjerne fra en knitrende høyttaler

Jeg synger med

En svak sommerbris får et blad på bakken til å danse

Bortover den mørkebrune jorden

Trærne kaster fra seg flere i sin frie sang

Ordene som ikke skal forståes

Bare ses

Cecilie Emilie

Gylne Ord

Om sommerregn. Om diskokjoler. Om sommerfugler i magen.
Og stemte strenger.
Om dager som starter med et gløtt av sola og nykokt kaffe.
Om dager som ender med grumsete minner og senger som seiler deg til drømmeland.
For hver dag er en sang. Om smil du gav eller ikke fikk.

Om savnet ord,

om hatet ord,

om gylne ord.

Sanger synger selv uten.

Cecilie Emilie

Te og Tom Waits

Det regner. Hver dag og alt for mye. Hvor ble det av sommeren? Jeg vil løpe lekent rundt i sommerkjolen, drikke pils på kaia og se på båtturistene. Jeg vil våkne seks om morgenen av sola som titter inn vinduet og gjør senga et ulevelig sted å være i. Sette meg på trappa med kaffe og sigaretter. Spise bringebær fra hagen og lukte grillen til naboen.
Til og med de dumme fregnene blir borte. De skriker etter sola. Sola som strør de utover huden min.

Det er grått. Jeg finner ullgenseren til mamma. Lager varm te med kakaosmak og setter på Tom Waits. Cementary Polka. Plutselig ble ikke regnet så ille allikevel.
Men jeg drømmer om varmere dager. Om mindre klær. Om glade båtturister og rester av softis på asfalten.

Soundtrack: Tom Waits - Cementary Polka

Sommern kommer!