Good friday

Kaldere. Grøssninger som en storm over huden. Hår overalt, nupper og hår.
Det er så vanskelig å skrive når jeg har det bra.
Jeg vil bare ligge her, se opp i det hvite, fine taket. Kikke på de nye naboene ut av vinduet. Klippe negler og rydde litt. Nynne til en sang jeg ikke kan.
Aldri sove noe mer, vil ikke drømme meg bort.
Elske høylytt, dogg på ruta.
Du føles som silke. Kaffen smaker som gull.
Prøver å holde fast ved det vonde og triste, ved virkeligheten.

Utenfor døren står det en ripsbusk. Det er ingen andre der. Det er aldri dag lenger, men ripsbusken er fengslet bak gule, varme murer. Alle vinduene er lyse, men det er ikke mennesker der. Ikke en lyd annet enn vinden som bærer høstløvet med seg. Et løv lander foran foten min, foran ripsbusken.
Det er brunt, men fortsatt litt grønt. Ser på meg. Snakker til meg.
Jeg sier ingenting tilbake. Gleder meg til ripsbusken hyller sommeren med røde bær. Syrlige bær som jeg ikke vil spise.

A lonely song, wistled the wind trough the air Himself

The wind comes rushing towards countless of people 
every day
It caresses over their skin and flirts wildly through the streets 
and deserts
It rustles through the trees and laps in the sea,
rolling waves around
It blows away little clouds in the sky 
shape them into careless balls
And lift lonely leaves gently from the ground, so they can dance around
together


Who would have thought that the wind was alone?


Who would have thought that the wind 
whom was always to be heard
Never sings a song of his own
Only reflects the sound of everything 
from everyone it encounters on its way


Who would have thought that the wind wanted to settle down
He whom restless travels around the world in freedom
Increasingly - without targets or meaning


Who would have thought that the wind was lonely?


 - Cecilie 
(orginalt fra 15.03.11)

Glemt

Var ikke vinden som hvisket
En lett pust fra sørlige smil
Kom ikke skyene mykt flytende
For å gi himmelen et avbrekk fra sin plass

Lyden av torden som gjallet i det fjerne
Solstråler av gull som avdekket alt skittent
Selv en dråpe av vann fikk ikke være seg selv
I lys av solens glødende armer

I skyggen bak et gammel tre
Ingen brydde seg om å vanne
Lå en sprukken, ustemt gitar
Som aldri fikk synge sine sanger

Treet dekket gitaren med sine rødgule løvblader
Som en vinterkåpe mot snøen
Men vinden rev de bort
Den pustet ikke lenger smilende

Vinden ulte om kulde og død
Om tid som reiser
Om liv som ikke blir levd

Cecilie Emilie

Yann Tiersen

Et sommersavns vers

Sola som varmer hele kroppen min, strør over meg med prikker.
Sommervinden som rusker meg lett i håret uten å løfte et eneste hårstrå.

Barbeint. Men ikke på asfalten. Barbeint i gresset, som på et digert grønt teppe.

Lette klær. Nesten ingen. 

Svalene som snakker seint på kvelden når de flyr lavt etter insekter
før sommerregnet kommer, lett og luskende, reiser forbi om natten.
Morgenen med dugg i gresset, fuglekvitter og sommerfugler i allslags farver.
Kaffen som aldri blir kald så lenge den står ute og lager en liten smal skygge ved foten sin.
Dagene er lange, nattemørket finnes såvidt.
Gresshopper til tusen som lager sine underlige melodier.
Lange slørete solnedganger, oransje og røde.

Hvor ble det av sommeren?

Cecilie Emilie

Rød dødssang

Ute er det kaldt. Det lukter nesten vinter. Lufta treffer deg omtrent som når du stikker hodet ned i fryseboksen og strekker hånda etter brødet.
Blomstene begynner å visne og fuglene samles for å reise sørover. Jeg hører dem i tretoppene. Det høres ut som kjempe stort kor.
Høsten er mektig. Fargene, luktene og lydene. Lyset dempes og lydene blir høyere.
Blomstene dør, og jeg våkner. Sansene blir skjerpet.
Jeg vil ut og ta bilder, men det blir mørkt før jeg rekker det.

Kanskje noen lurte på hvorfor jeg kom traskende helt i svart en så vakker dag. Det var for å samle mest mulig solskinn og varme på kroppen. Kroppen min faller litt fra seg selv i kulden. Både på utsiden og innsiden. Varmen i høsten som jeg kjenner til, er ikke å finne her langs kysten. Stormen tar bladene før de rekker å synge sin røde dødssang. De visler litt i trærne og faller ned. Dekker pyttene som en gentleman med tørkle. Snart ser trærne nakne og triste ut. For så å lage knopper og en nydelig grønn skog. Ly til fugleungene som skal synge neste års sang.

Cecilie Emilie

For kalde blåsbort dager

Lou Reed - Perfect Day