Om morsinstinkt og dopapir

Jeg har ikke helt blitt sikker på årsaken til at folk bestemmer seg for å få barn enda.
Selv så ville jeg helst lånt 3-10 åringer, så jeg kunne hatt noen å leke med.
Men jeg kan se for meg flere grunner.
Gleden over å skape noe sammen med en man elsker, eller for enkelte av mer narsissistiske grunner.
Muligheten til å selv kunne oppføre seg som et barn igjen.
Gleden over å ha noen så nær seg, og gleden over å elske noen og bli elsket igjen.
Behovet for å ha noen å stelle med, noen å se til og å gjøre glade.
Eller kanskje det bare er et underliggende, mystisk og naturlig behov som kommer i en viss alder som er individuell for alle...
Behovet har ikke nådd meg enda iallefall, og godt er det, for jeg har verken noen å skape et barn sammen med eller muligheten for å gjøre verden et bedre sted for dette barnet.
Men jeg lurer fælt på hva dette mystiske morsinstinktet er, som for mange virker helt naturlig.
Jeg har opplevd før at enkelte har trodd jeg ikke liker unger, ettersom jeg mangler denne egenskapen og denne drømmen som er så vanlig for mitt kjønn.
Dette er totalt feil.
Jeg elsker unger - de er frie, fulle av følelser, kreative, fantasifulle og fantastisk ærlige. De er herlige.
Jeg drømmer bare ikke om trangen til å bære fram min egen en dag, ettersom jeg mangler dette behovet. Derfor blir det spennende om det plutselig skulle dukke opp hos meg og.
Det vil framtiden bringe.

Jeg lurer på om kvinner med morsinstinktet klarer å forstå at det finnes kvinner uten. Og forstå at det ikke er noe galt/slemt med det.
Jeg lurer på om det er enklere å være mann.
Bortsett fra at da må man forholde seg til kvinner og mensen (men bare halvparten så mye dopapir og skapplass på dass).

Jeg er glad jeg er kvinne. Det er fantastisk!
Jeg håper jeg lever lenge nok til å se den dagen alle kvinner er glad for å være kvinne. Undertrykkelsens undergang.

Om det er mulig.