Boerkrigens norske soldater

Skandinaviens Korps - boerkrigens norske soldater Av: Oskar Aanmoen, bachelorstudent i historie ved Universitet i Oslo. Mange tusener av norske unge menn har kjempet slag for egne verdier på fjerne slagmarker rundt omkring i verden. De siste tiårene har det vært en økende interesse for norske «fremmedkrigere» i den amerikanske borgerkrigen, så vel som under første verdenskrig. Derimot er det en gruppe norske krigere som ikke har fått samme oppmerksomhet som borgerkrigssoldatene og skyttergravsvokterne. Boerkrigens norske frivillige. Boerkrigen - kort fortalt. Boerkrigen, også kalt den andre boerkrigen, brøt ut i 1899 etter lengre tids politisk spenning mellom det britiske kolonistyret i Sør-Afrika og de to boer-republikken Oranjefristaten og Den Sydafrikanske Republikk. Krigen er å betrakte som en del av det afrikanske kappløpet, og en oppfølgerkrig etter Transvaalkrigen, også kjent som den første boerkrigen. Britene styrte før 1899 store deler av den syd-afrikanske kystlinjen og Natal-kolonien. Dog var det innlandets store gull- og diamant-forekomster britene hungret etter, og det var uenighetene om disse verdifulle ressursene som var årsaken til boerkrigens utbrudd. For boerne var det ikke bare en kamp om ressurser, men en kamp om frihet og rettigheter for den boerske folkegruppen, som på denne tiden var Sør-Afrikas nest største hvite befolkningsgruppe. Da boerkrigen brøt ut i 1899 var den tredje største hvite befolkningsgruppen i regionen skandinaver. Mange nordmenn bosatte seg der i jakten på urørt jord og gullrike gruver. Disse skandinavene ble en sentral del av krigens blodige forløp. Sammenligner vi litteratur skrevet om de norske boersoldatene med litteraturen om nordmenn som deltok i blant annet første verdenskrig, den spanske og den amerikanske borgerkrigen, kommer boersoldatene beskjedent fra det. Det er også tydelig at hverken norsk presse eller den norske staten i soldatenes samtid brydde seg mye om dem. Ingen av de store norske dagsavisene nevnte nordmennene som kjempet under boerkrigen, ei heller Skandinaviens Korps Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.9. . Dette til tross for at Aftenposten hadde en egen krigskorrespondent i Sør-Afrika på denne tiden Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.9.. Det meste kildegrunnlaget vi har for å belyse konflikten er derfor å finne i boerske og britiske arkiver. Videre er soldatenes egne førstehåndsberetninger en verdifull kilde. Flere av de norske frivillige under boerkrigen dro tilbake til fedrelandet i løpet av 1900-tallets første tiår. Blant dem var offiseren Johannes Dahl og infanteristen Paul Schultz, som begge samlet sine opplevelser i bokform og utgav dem her i Norge Schultz, Mine opplevelser i Boerkrigen, s. 1-147; Dahl, Sør-Afrika: Solskinnets land, s. 1-208. . De siste tiårene har særlig svenskene vist en større interesse for de skandinavene som deltok i konflikten og det har siden 60-tallet blitt publisert en rekke artikler i diverse svenske militærhistoriske tidsskrifter, basert på sørafrikanske originalkilder Hegardt, «Skandinaviske Kåren», s. 48. . I 1981 utgav Arne Simenstad en kort samling av hittil ukjente brev og telegrammer fra konflikten, som skulle belyse krigen bedre fra de nordiske soldatenes ståsted Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902. . Det er denne publikasjonens gjengivelse av originalkilder som har dannet grunnlaget for majoriteten av det som er fremlagt i denne teksten. Det er likevel ikke til å unngå å påstå at skandinavenes rolle har et dårlig kildegrunnlag, og selv den dag i dag finnes det ingen komplett oversikt over de nordmenn, svensker, dansker og finner som kjempet, ble såret og falt i strid. Først i 2013 ble skandinavenes rolle i Sør-Afrika for første gang i de norske historiske kretsene grunnlag for en vitenskapelig avhandling Eidsvik, “Spaces of Scandinavian Encounters in Colonial South Africa: Reconfiguring Colonial Discourses”.. Sør-Afrikas nordmenn. Norske emigranter utgjorde en stor del av den sørafrikanske befolkningen på slutten av 1800-tallet. Skandinavene, sammen med finnene, var å betrakte som den tredje største hvite makthavende gruppe etter britene og boerne Berg Olsen, «Nordmenn skodde seg på kolonisystemet», Høgskolen I Bergen, Forskning.no.. I 1800 var det registrert 71 bosatte skandinaver i Sør-Afrika, hvorav 10 av disse var etniske nordmenn Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.1.. Dette skulle til å forandre seg. Utover på 1800-tallet eksploderte veksten av skandinaviske tilflyttere til både de nederlandske og britiske områdene av Sør-Afrika. En av de største skandinavene som bosatte seg i Sør-Afrika var nordmannen Anders Olsen. Olsen, som opprinnelig kom fra Christiania, ble en av Sør-Afrikas rikeste menn på slutten av 1800-tallet da han bygde opp en formue som skipsreder, brennerieier og gjennom storstilt tømmerhogst Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.1.. Foruten å bosette seg i de allerede etablerte nederlandske og engelske områdene var nordmennene med på å oppdage Sør-Afrikas uoppdagede skatter og hemmeligheter. Flere nordmenn var med på å rydde ubebodd sørafrikansk jord, og et utall norske misjonærer bosatte seg i områdene for å bringe kristendommen til de innfødte. Da 1880-årene kom var nordmennene sammen med sine nordiske brødre og søstre vokst seg til en så stor gruppe at de hevdet mer politisk slagkraft i de sørafrikanske territoriene. Det ble fremlagt en ide om å danne en skandinavisk organisasjon som skulle virke som et rådgivende organ til de rådende myndighetene. Men boerkrigen forandret fort denne drømmen om et nordisk felleskap i syd. Hvem skal nordmennene støtte? De to boerstatene, Oranjefristaten og Den Sydafrikanske republikk, fikk britisk annerkjennelse som følge av deres seier under Transvaalkrigen. Siden den gang hadde det rådet en kald stemning mellom de to boerske nasjonene og den britiske kolonien. Utover 1890-tallet eskalerte konfliktnivået mellom boerne og britene i Sør-Afrika. I 1899, samme år som konflikten ble til krig, møttes en rekke av Sør-Afrikas mest prominente skandinaviske beboere til samtaler Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.2-3.. Hovedsakelig var dette svensker og nordmenn som var bosatt i Pretoria og Johannesburg, og drev med handel og skipsdrift. Opprinnelig var møtet ment som det grunnleggende møtet til den nye skandinaviske organisasjonen som skulle være med å styre Sør-Afrika, men krigens alvorlighet tvang skandinavene til å velge side i konflikten. Det første møtet endte med ingenting annet enn en opphetet diskusjon og de fremmøtte forlot møte uten å ha kommet til enighet Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.2-3.. Hvem skandinavene skulle støtte var et stridsspørsmål blant dem. Da krigen mellom de to boer-republikkene brøt ut den 11. oktober i 1899 gikk det ikke mindre enn en dag før skandinavene igjen samlet seg til møte. Alle skandinavene bosatt i og rundt Pretoria, som da var hovedstaden i Den Sydafrikanske Republikk, ble enige om å støtte den boerske frihetskampen og dannet Skandinaviens Korps. Korpset ble ledet av svensken Christer Uggla og ved korpsets opprettelse var det 65 dansker, svensker, nordmenn og finner som meldte seg til tjeneste Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.2-3.. Da denne nyheten nådde styremaktene i de to boer-republikkene ble det mottatt med stor entusiasme, og samtlige nordiske frivillige ble innvilget fulle boer-rettigheter. Majoriteten av nordmenn i det sydlige Afrika bodde i boer-kontrollerte områder, underlagt Den Sydafrikanske Republikk og Oranjefristaten. De fleste nordmenn støttet derfor boersaken. Samtidig var en betydelig andel skandinaver og nordmenn bosatt i Johannesburg, som ved krigens utbrudd var under britisk militær kontroll. Da krigen brøt ut var naturlig nok en større nordisk fraksjon britisk-vennlig. Disse var aldri mange nok til å utgjøre et eget kompani, og de nordmenn, svensker og dansker som vervet seg ble derfor satt i ulike regimenter i de britiske styrkene Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.21.. En nøyaktig oversikt over hvor mange av disse som var nordmenn, eller om noen av de ble såret eller døde i kamp finnes ikke. Opptakten og beleiringen av Mafeking. Skandinaviens Korps vokste, og raskt etter at det ble etablert økte antall væpnede soldater fra 65 til 113. På sitt høyeste, i 1899, var det 13 norske infanterister i korpset. Ytterligere over 500 nordmenn totalt tjenestegjorde i den perioden korpset var aktivt De Jong, «Die verslag van suster Elin Lindblom oor die Skandinawiese ambulans in die Tweede Anglo-Boere-oorlog», s.5. . Skandinaviens Korps var underlagt kommandoen til Den Sørafrikanske republikken og i krigens første fase bestod korpsets oppgave av ulike sabotasjeaksjoner mot den britiske hæren og territoriene de kontrollerte. En av nordmennene som deltok i disse aksjonene, og i krigen for øvrig, var vestfoldingen Gabriel Julius Gundersen Dreyer, født i 1855. Han vokste opp i Stokke i Vestfold som sønn av en velstående skipsreder. I ung alder fikk han kommandoen over ett av farens skip, før han senere ble kjøpmann i det lille tettstedet Melsomvik. I 1895 bestemte Gundersen Dreyer seg for å søke lykken i Sør-Afrika og emigrerte dit Aarøe, Slekten Olsen Bogen fra Stokke, s.70-71. . Vel fremme fikk han raskt arbeid i en gullgruve og senere ved jernbanen (N.Z.A.S.M). Ikke mer enn fire år etter at Gundersen Dreyer slo seg ned i Sør-Afrika brøt boerkrigen ut. Gundersen Dreyer var en vel ansett mann i det skandinaviske miljøet og meldte seg frivillig i Skandinaviens Korps Aarøe, Slekten Olsen Bogen fra Stokke, s.70-71.. Han var befal under alle de store sammenstøtene som korpset deltok i. Gundersen Dreyer ble aldri fysisk skadet under noen av slagene, og da boerkrigen var over flyttet han tilbake til Vestfold for så å emigrere til USA i 1907 Aarøe, Slekten Olsen Bogen fra Stokke, s.70-71.. I likhet med Dreyer hadde mesteparten av skandinavene som meldte seg til kamp meget liten stridserfaring. Etter en rekke mindre sabotasjeaksjoner, i hovedsak rettet mot jernbanen, ble korpset innkalt til direkte kamp kun noen uker inn i konflikten. De britiske styrkene hadde etablert en avansert forskansning nær byen Mafikeng for å unngå en boersk invasjon av den nøytrale Natalkolonien Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.2-3.. Den boerske hæren samlet omkring 8000 infanterister og beleiret den britiske forskansningen oktober i 1899. Kropset ble tidlig under beleiringen satt til å rydde miner som britene hadde lagt ut foran skyttergravene. I løpet av flere uker gjennomførte norske frivillige i Skandinaviens Korps en rekke detonasjoner av britiske miner uten at noen ble skadet. Den 3. november 1899 gjorde den boerske hæren et forsøk på å flytte sine stillinger lenger inn mot Mafeking. Dette medførte et behov for en ytterligere kanonstilling. I forbindelse med dette arbeidet deltok 20 av Skandinaviens Korps mest veltrente menn sammen med ytterligere 80 bønder for å grave en kanonstilling. Mens arbeidet på denne stillingen pågikk ble arbeiderene angrepet av britiske styrker. Magersfontein – det blodige nederlag. Ingen av de 212 fallende under beleiringen av Mafeking var skandinaver, men flere ble så hardt skadet at de ble dimittert. Gjennom et sjokkangrep på de boerske stillingene vant britene den langvarige beleiringen til tross for at boerne var sterkere i antall enn britene. Skandinaviens Korps hadde dog fått et moralsk løft og deres modighet ble viden kjent i det boerske forsvaret Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.6-9. . Den boerske seieren under slaget ved Modder River skyltes i stor grad den skandinaviske deltakelsen Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.5 & 7.. Ved Modder River hadde britene prøvd å overaske de boerske befestningene. Da britene stormet ned i elven hindret den sterke strømmen de i å nå de boerske stillingene raskt nok. Dette resulterte i at boerne lett kunne ta ut flere titalls britiske soldater uten reel motstand. Britene var på dette tidspunkt noe presset i østlige og sørlige trakter av fronten, noe som førte til at de kalte inn ekstra støttekompanier fra India. Etter seieren begynte skandinavene og boerne å befeste strategisk viktige områder ved Magersfontein. Nederlaget ved Modder River var ydmykende for den britiske hæren. Dette førte til at de britiske generalene samlet sammen en større styrke og la de i leir rett sør for de boerske styrkene i påvente av ytterligere forsterkninger. Den 10. desember 1899 sendte britene opp en varmlufts-ballong for å beskue stillingene og begynte samme kveld et massivt bombardement av stillingene. Boerne og skandinavene hadde tatt stilling ved foten av fjellet Magersfontein samt etablert en forpost omkring en kilometer inn på slettelandskapet, i retning av de britiske stillingene. Boerne og skandinavene ble beskutt i flere timer, men det var ingen fallende Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.6-9.. Da britene stanset kanonilden på kvelden, ble Skandinaviens Korps sin grunnlegger, svenske Johannes Flygare, og 58 av korpsets menn kommandert ut til en forstilling 1500 meter unna befestningen. Ved denne forstillingen befestet de seg og de resterende medlemmene av Skandinaviens Korps ble så fordelt ut på boernes befestning Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.6-9.. Da britene angrep dagen derpå, var den befeste forposten åsted for de første kampene. Dansken Gerthard Christensen var en av de som befant seg ved forposten under det britiske angrepet. Christensen overlevde slaget og gjennom hans brev kan vi forstå mye av skandinavenes krigsinnsats under hele boerkrigen. Christensen anslo at forposten ble angrepet av omkring 1000 britiske soldater og de ble raskt omringet Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.6-9.. Olaf Nilsen, en norsk emigrant fra Drammen, var en av de 58 skandinavene som ble sendt ut til forposten. Han ble tidlig i slaget skadet i benet av en britisk kule Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.8-9.. I flere timer lå han i den brennhete sørafrikanske solen og så på hva som skjedde rundt han på slagmarken. Da de siste av hans våpenbrødre forlot forposten og britene inntok den, var han den eneste overlevende igjen. Ved hans side i forposten lå kun døde nordiske emigranter som hadde gitt sitt liv for boersk frihet. Nilsen ble tatt til fange av de britiske soldatene og fraktet til en britisk felt-lasarett. Han ble behandlet av de britiske styrkene som fanget han og vel fremme på feltsykehuset fikk han medisinsk hjelp. Det britiske feltsykehuset led under forsyningsmangler og var tomme for bedøvelse. Da den britiske feltlegen som behandlet Nilsen, konstaterte at hans skadde ben ikke kunne reddes, hadde ikke legen noe annet valg enn å utføre amputasjon uten bedøvelse Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.6-9.. Samme dag skrev den britiske legen i sin almanakk: «Olaf Nielson, he was a true Viking» Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.9.. Dog var det for sent. Senere samme dag, 12. desember 1899, døde Nilsen av blodtap og utmattelse. Nilsen ble begravet på stedet og det ble reist et hvitt kors over graven med hans navn og dødsårsak. Av de 58 skandinavene som ble sendt ut til forposten var det kun 8 som kom seg helskinnet tilbake, de resterende falt i kamp. Einar Olsen, som hadde unnsluppet britene da han arbeidet på en kanonstilling ved Mafeking, var kun meter fra et lite skogholt, og sikkerhet, da han ble skutt og drept av en britisk kule. Slaget ved Magersfontein var et boersk og skandinavisk nederlag. 17 av de skandinaviske soldatene som deltok ved Magersfontein falt under kampene, hvorav tre var nordmenn. 24 soldater ble skadet, og kun 18 kom uskadet fra hendelsen. Blant skandinavene som falt under Magersfontein-slaget var korpsets grunnlegger og øverstkommanderende, svensken Johannes Flygare. Korpset etter Magersfontein. Da støvet hadde lagt seg over de tørre slettene og fjellsidene ved Magersfontein, sank alvoret inn over de skandinaviske soldatene som var igjen. Skandinaviens Korps hadde lidd enorme tap og deres leder, grunnlegger og ildsjel, svensken Johannes Flygare, hadde falt i strid. Nordmennenes innsats og deres store tap ved forposten under slaget ved Magersfontein gikk ikke ubemerket forbi blant det boerske folket. Martinus Steyn, president av Oranjefristaten, sa i en tale til sitt folk at så lenge det fantes boere skulle ordet skandinav ikke forbindes med noe annet enn heder og verdighet. De gjenlevende nordmenn, svensker og dansker som var igjen ble underlagt den boerske kommandanten Vermaaes Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.9.. Vermaaes sendte hele korpset tilbake til byen Blomfontein hvor korpset ble reorganisert og en rekke nye skandinaver, blant dem flere nordmenn, sluttet seg til kompaniet. Da korpset hadde nådd en respektabel størrelse etter en periode i leir ved Blomfontein ble korpset underlagt kommandoen til boer-general Cronje. Under Cronje deltok nordmennene hovedsakelig i sabotasjeaksjoner. Ved flere anledninger kom de i skuddveksling med britiske styrker. Cronje ledet så nordmennene til deres siste kamp under Boerkrigen og i hele ti dager kjempet nordmennene ved byen Paardeberg. I all hovedsak fungerte korpset under dette slaget som en reservestyrke som aldri ble satt inn i de blodigste kampene ved slagets frontlinje. Da Cronje ble slått måtte han overgi hele sin hær, deriblant Skandinaviens Korps Simenstad, Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902, s.6. Litteratur Aarøe, Anna Marie. Slekten Olsen Bogen fra Stokke. Oslo: Eget forlag, 1933. «Nordmenn skodde seg på kolonisystemet», Berg Olsen, Marthe - Høyskolen i Bergen - Forskning.no: http://forskning.no/historie-land-og-regioner-samfunnsgeografi-samfunnskunnskap/2014/03/nordmenn-skodde-seg-pa. [15.06.2015] Dahl, Johannes. Sør-Afrika: Solskinnets land. Oslo: Tanum, 1946. De Jong, C. «Die verslag van suster Elin Lindblom oor die Skandinawiese ambulans in die Tweede Anglo-Boere-oorlog.» Die Suid-Afrikaanse Krygshistoriese Vereniging, Volum 4, nr. 5, 1979. (Publikasjonen er utgitt på Afrikaans). Eidsvik, Erlend. “Spaces of Scandinavian Encounters in Colonial South Africa: Reconfiguring Colonial Discourses”. Ph.D.avhandling. Universitetet i Bergen. 2013. Hegardt, C. F. «Skandinaviska Kåren». Militärpostal Tidskrift, nr. 48, 2000. Schultz, Paul. Mine opplevelser i Boerkrigen. Kristiania: 1902. Simenstad, Arne. Norske, svenske, danske og finske frivillige i den Anglo-Boerske krig i Sydafrika 1899-1902: En sammensetning av brev, telegrammer og kjente fakta. Oslo: Utgitt privat, 1981.. Dette var slutten på korpsets historie. Mange skandinaver ble tatt til fange, og en rekke ble sendt til de britiske koloniene Ceylon og St. Helena, dog var ingen av dette nordmenn. Det skulle likevel gå to år før Boerkrigen endte med en fredsavtale. Ubekreftede rykter og sagn sier at nordmenn deltok i ulike boerske geriljagrupper både etter Paardeberg og etter at fredsavtalen trådde i kraft, men det finnes ingen kilder som kan bekrefte dette. Etter krigens slutt. Flere nordmenn døde med boerstatenes flagg på armen. Uten tvil var den fire år lange konflikten med på å prege hverdagslivet, og naturlignok også tiden etter at krigen var over. Da våpnene ble lagt ned i 1902 reiste mange nordmenn tilbake til Norge fra Sør-Afrika. Flere emigrerte også til Nord-Amerika i årene etter at boerkrigen var over. Muligens ble krigens sår for vanskelig å bære. Likevel gikk mange tilbake til hverdagen slik den var før krigen. Skandinavene fortsatte i mange tiår å ha fremtredende roller innenfor det sørafrikanske handelsvesenet og tømmereksporten, og ved jernbanene. Mange fortsatte også enkle liv som jordbrukere og gullgravere. Fordi kildegrunnlaget har store mangler vet vi ikke mye om boerkrigens norske soldater. Det vi vet er at frihetstanken var godt forankret i soldatene, og mange døde for nettopp den tanken. I dag er ikke nordmennene som falt på boernes side noe annet for sørafrikanerne enn en side i historieboka og et steinmonument ved Magersfontein. I Norge er de ikke en gang en side i historieboka. Soldatene er et kapittel av norsk krigshistorie vi har valgt å glemme. Likevel er inskripsjonen på solkorset ved skandinavenes blodige forpost en meget treffende beskrivelse av dem. På steinen som er reist i svensk granitt står det «De kunde icke vika, blott falla kunde de». Oskar Aanmoen, f. 1995. Historiestudent ved Universitetet i Oslo. Siste to publiserte arbeider: Aanmoen, Oskar (2015). Solørsk heraldikk: Slekten på Grinder og deres våpenskjold. Slækt & Slekt nr. 1/2015. Solør slektshistorielag, ISSN 0804-063x. Aanmoen, Oskar (2015). Lundersæter kirke. Store Norske Leksikon. https://snl.no/Lunders%C3%A6ter_kirke Noter. Side 6 av 9