Vinlandskart

Knut Rage Vinlandskart 2 © Knut Rage 2024 Tidligere publisert på heimskringla.no 2024 Kart over sjøveien til Vinland. (Illustrasjon: Finn Bjørklid. Commons. 3 Innledning Vikingene la tidlig den kjente verden under seg - og også den ukjente. Fra Leiv Eirikssons tid har vi de to Vinlandssagaene, Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga, som på hver sin måte forteller litt ulike versjoner av den samme historien. Eirik Raudes saga finnes i to ulike manuskripter, Hauksbók fra 1300-tallet og Skálholtsbók fra 1400-tallet. Moderne forskere innen filologi mener at Skálholtsbók ligger nærmest originalmanuskriptet, som antas å ha blitt skrevet på 1200-tallet. Grønlendingenes saga er en islendingesaga som skildrer hvordan Eirik Raude og hans følge bosatte seg på Grønland. Den beskriver også flere ekspedisjoner vest for Grønland, ledet av Eirik Raudes barn og Thorfinn Karlsefni. Handlingen strekker seg fra rundt 870 til 1030. Selv om deler av sagaen har fantastiske elementer, som Torsteins spådom, mener man at den i hovedsak bygger på virkelige historiske hendelser. Grønlendingenes saga, sammen med Eirik Raudes saga, er de eneste skriftlige kildene som forteller om den norrøne utforskningen av Nord-Amerika. Grønlendingenes saga ble sannsynligvis skrevet på Island på 1200-tallet og er bevart i Flatøybok, som ble nedskrevet på slutten av 1300-tallet. De første ni kapitlene antas å være senere tilføyelser fra Landnåmabok, men bortsett fra dette er sagaen eldre enn Eirik Raudes saga og har vært en av kildene til den. Men nøyaktig ''hvor'' reiste disse oppdagerne av et nytt og ukjent land? I den norrøne kulturen fantes ingen tradisjon for karttegning. Det eneste man i følge sagaene og andre samtidige kilder (som f.eks. Adam av Bremen) hadde å støtte seg til var ''muntlige opplysninger''. Sagaenes opplysninger er ganske omtrentlige. Det aller eldste skriftlige kildestedet skriver seg fra Adam av Bremen, gjerne datert til ca. 1070. Han oppholdt seg en tid i Danmark, hvor han må ha fått sine kunnskaper. Adam forteller om en øy som er oppdaget i storhavet, her vokser det ville druer som gir den beste vin, og det vokser også usådd korn. Den korrekte ordlyden er artig å få med seg: "Han fortalte at det var en annen øy i det havet som var oppdaget av mange og som ble kalt Vinland, fordi vinranker vokser vilt der og gir utmerket vin, og dessuten vokser det selvsådd korn i overflod. Vi har ikke fått kjennskap til dette gjennom fantasifulle forestillinger, men gjennom troverdige rapporter fra danene." Den første norrøne beretningen finner vi i Islendingabok, som ble skrevet av den berømmelige Are Frode (født 1067). Han levde jo nær opp til begivenhetene, og skulle nok ha bedre kjennskap til landene i vest enn de fleste sagaforfattere. Onkelen hans, Torkel Gellison, som selv hadde vært på Grønland, kunne fortelle følgende: 4 "Både øst og vest i landet fant de boplasser, båtrester og steinredskaper, hvorav man kan slutte seg til at det hadde ferdes slike folk der som holder til i Vinland og som grønlendingene kaller skrælinger." Her hører vi altså om de innfødte, skrælingene, og det på en måte som vitner om at kunnskapen om Vinland må ha vært levende for folk flest. I Landnámabok fra 1000-tallet blir det fortalt om en viss Are Mårsson som råker ut for en storm og havner i Kvitmannaland (Irland). Her blir det fortalt at landet "ligger vest i havet nær Vinland det gode. Det er seks døgns seilas dit." Dette er første gang vi hører uttrykket "Vinland det gode." I samme bok blir det også opplyst at det var Torfinn Karlsevne som fant Vinland det gode. Kristnisaga, som altså er (som navnet sier) en saga om innføringen av kristendommen på Island, forteller at det var Leiv Eiriksson som fant Vinland det gode, mens det i Eyrbyggjarsaga heter seg at Snorre Torbrandsson fór til Vinland det gode sammen med Torfinn Karlsevne og ble drept av skrælingene der. I Grettis-saga hører vi om Torhall Gamlesson, som blir omtalt som "Vinlending". Et interessant skrift til kunnskap om Vinland er de islandske annaler (bevart i håndskrifter fra 1300-tallet). Her får vi den underlige opplysningen om at "Eirik biskop av Grønland dro avgårde for å oppsøke Vinland" (fór at leita Vinlands). Dette skal ha skjedd året 1121. Det var da gått femten år siden Torfinn Karlsevnes mislykkede forsøk på å opprette en koloni der borte. Eller var det kanskje ikke så mislykket likevel? Var noen av følget blitt værende igjen, eller hadde en ny ekspedisjon dratt dit? Mye taler for at biskop Eirik kan ha bodd i Vesterbygden, på den samme gården som Torfinn Karlsevne. Ellers er det lite man vet om ham, han er bare et navn, en skygge som glir ut av historien. Hva han egentlig skulle i Vinland blir således bare ren gjetning. Noen har ment at han reiste for å omvende de innfødte til kristendommen, men det høres lite sannsynlig ut. Etter hva sagaene beretter om de norrøne menneskenes møter med de innfødte ville det vært en farlig, for ikke å si en håpløs oppgave. Det er slett ikke urimelig å anta at det har bodd norrøne mennesker der, enten i en eller flere bosetninger. Fra året 1347 finnes det opplysninger i de islandske annaler som tydelig vitner om at NordAmerika var vel kjent for folk flest: "Da kom også et skip fra Grønland som var mindre enn små islandsfarere. Det var uten anker. Det var sytten, noen sier atten, mann om bord, de hadde seilt til Markland, men ble siden stormdrevet hit." Fra 1400-tallet er det flere håndskrifter som nevner Vinland. I et av dem, som kanskje stammer fra den viden bereiste abbed Nikolas av Munka-Tverå som døde i 1159, heter det seg: "Fra Bjarmeland går ubebodde land mot nord til Grønland begynner. Sør for Grønland ligger Helluland, dernest kommer Markland, så er det ikke langt til Vinland det gode som noen mener henger sammen med Afrika, og hvis så er må uthavet falle inn mellom Vinland og Markland." 5 Her går det altså helt klart frem at det finnes tre (kjente) land i den nye verden, nemlig Helluland, Markland og Vinland, og at det ikke er langt fra Markland til Vinland. Men her finner vi også en annen og veldig interessant opplysning, nemlig at disse landene er flettet inn i det norrøne verdensbilde. Først kommer altså et sammenhengende polarland som strekker seg fra Kvitsjøen (Bjarmeland) til Grønland (i disse områdene bor det en slags trollaktige vesener, får vi ellers vite), og så kommer altså de tre landene i vest på rekke og rad, Helluland, Markland og Vinland. Rundt hele verden går uthavet, men mellom Markland og Vinland gikk det en kanal, Ginnungagap – et gløtt av det store havet. Muntlige kart Tatt i betraktning den norrøne kulturens inngående kjennskap til Europas og den øvrige kjente verdens geografi, ikke minst i vikingtiden, er det underlig at det såvidt man vet aldri ble gjort forsøk på å tegne opp kart over land og skipsruter. Vikingene seilte ikke bare over hele dagens Europa, men også til Asia og Afrika og var vel kjent med de russiske floder. På sine ferder møtte de kulturer der både historie, bøker og karttegning sto i fokus. At de neppe kunne lese, enn si på et fremmed språk, er forståelig nok, men å tegne opp kart, slik det var gjort siden de gamle grekeres tid, ''det'' måtte de kunne, ikke minst med den detaljerte kjennskapen til de forskjellige kystenes beliggenhet som de utvilsomt hadde tilegnet seg etter tre hundre års vikingtokter, på den tiden da Vinland kom på alles lepper. Men det er ingenting som tyder på at de gamle norrøne sjøfolk noensinne benyttet seg av kart. Kanskje de rett og slett mente at de ikke hadde behov for det, men at de klarte seg utmerket godt med muntlige kart. I "Landet under Leidarstjernen" (se litteratur) gir Helge Ingstad en fin skildring av hvordan bruken av muntlige kart kan ha fungert: "Folk kom sammen, skippere, sjøfolk, storbønder, og drøftet erfaringer fra mange langferder. Det falt kyndige ord om vind, strøm og is, om fjerne farvann og blånende kyster. Kunnskap ble lagt til kunnskap, og mangt og meget fikk faste linjer - en tradisjon vokste frem. Hvor fattige blir ikke sagaenes opplysninger mot det disse vidtfarende, kyndige menn har visst." Sannsynligvis brukte ''leiðsagnarmaðr'', navigatøren ombord i et skip, en peileskive for å finne frem på havet, av den typen som ble funnet ved det gamle nonneklosteret i Siglufjord på Grønland, skriver Ingstad. I sin bok om kartenes historie (se litteratur) nevner Thomas Reinertsen Berg ''Hauksbok'', en islandsk skinnbok fra begynnelsen av 1300-tallet, som inneholder tekster av historisk eller lærd art, blant annet Landnámabók, Kristnisaga, Trójumannasaga (om trojanerkrigen), Fóstbrœðra saga, Elucidarius (et encyclopedisk verk om kristen teologi og folketro) og en versjon av Voluspå, som et eksempel på hvor man kan finne et slikt muntlig kart: 6 "Kyndige folk fortæller, at fra Stad i Norge er der syv døgns sejlads til Horn på østkysten af Island. Og fra Snæfellsnæs, hvor ruten er kortest, er der fire døgns sejlads til Kap Farvel på Grønland. Hvis man fra Hernar i Norge sejler stik mod vest, og lader ruten gå nord om Hjaltland (Shetlandsøerne) – når sigtbarheden er god kan man skimte øerne – men syd om Færøerne, så det åbne hav ligger lige midt for, vil man nå havet syd for Island, hvor der både er hval og fugl at se. Det siges også, at hvis man lægger ud fra Bergen og sejler stik vest mod Kap Farvel på Grønland, vil ruten ligge tolv sømil syd for Island. Fra Reykjanæs i det sydlige Island skal man sejle fem døgn mod syd for at komme til Slyne Head i Irland. Og fra Langnæs i det nordlige Island tager det fire døgn at nå til Svalbard i det yderste hav (Nordishavet). Men fra Kolbeinsø i nord er der et døgns sejlads til den grønlandske ødemark.1 Grafisk fremstilling av de forskjellige seilingsrutene til Grønland, Vinland, Helluland og Markland, som ble fulgt av ulike skikkelser i de islandske sagaene, hovedsakelig Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga. Moderne islandske versjoner av de norrøne navnene. Basert på sagatekster i Íslendinga sögur, Svart á hvítu, Reykjavik, Iceland, 1987. (Illustrasjon: Masae, 2007. Commons.) Det var altså overlatt til "kyndige menn", og ikke til kart, når man skulle ta seg frem over havet. Vikingene var svært avhengige av muntlig tradisjon. Kunnskapen om navigasjonsruter, landemerker og farvann ble overlevert fra generasjon til generasjon. Erfarne navigatører memoriserte reiseruter ved å kjenne til bestemte landemerker og naturlige trekk på forskjellige breddegrader. Men naturligvis spilte også andre faktorer inn, som igjen bygget på 1 Sitert fra Landnamabogen, oversatt av Carsten Lyngdrup Madsen © 2012-2013 7 muntlig overlering: Solens posisjon, stjerner og nattnavigasjon, landmerker og fugler, sjøens farger og bølger, loddsnor og dybde, vindretninger osv. Selv om vikingene ikke hadde moderne kompass eller kart, var deres navigasjonsferdigheter imponerende og tillot dem å krysse store avstander, fra Norge til Grønland og Nord-Amerika, så vel som til Middelhavet og Kaspihavet. Imidlertid blir det i Grønlendingenes saga fortalt at Leiv Eiriksson foretok en solmåling som har et snev av oppmåling til et fysisk kart over seg. Leiv og mannskapet hans foretok nemlig jevnlige solmålinger på det stedet der de bygget hus i Vinland. De visste at jordkloden dreide fra vest mot øst. Leiv var dermed klar over at dersom han iakttok solens høyde midt på dagen, eller ved soloppgang eller solnedgang, kunne han avgjøre den omtrentlige breddegraden for et bestemt sted. Noe av hensikten var å rapportere observasjonene til Olav Tryggvason, slik at kongen og hans menn kunne sammenligne Leivs observasjoner med lignende observasjoner i Norge, England, Frankrike og Russland, hvor kongen hadde oppholdt seg en tid. På den måten kunne de prøve å finne Vinlands posisjon. Av denne grunn alene var Leivs observasjon av solen meget viktig. Vi kan som nevnt gå ut fra at han foretok slike observasjoner kontinuerlig, ikke bare på den korteste dagen i året. Kanskje denne dagen blir nevnt i sagaen fordi den er så lett å forstå og lett å huske? I Grønlendingenes saga heter det således: "Meira var þar jafndægri en á Grænlandi eða Íslandi. Sól hafði þar eyktar stað ok dagmála stað um skammdegi." Denne opplysningen har ført til mange spekulasjoner og til dels skarp diskusjon. I [[Studier over Vinlandsrejserne]] konkluderer Gustav Storm med at Leivs solobservasjon etter hans beregninger ser ut til å være 49° 55´ n.br. – dvs. i den nordlige delen av Newfoundland, hvor Stine og Helge Ingstad avdekket en norrøn boplass på L’Anse aux Meadows, som de dermed mente å påvise som sagaens Vinland. Imidlertid er det gjort beregninger som har kommet til andre resultater. Matematikeren Almar Næss ga i 1954 ut en avhandling om Leivs solobservasjon (se litteratur), hvor han beregner Vinlands beliggenhet til Chesapeake Bay i Virginia. Avhandlingen er et meget overbevisende stykke arbeid som kan anbefales til nærmere studium. Men hans vidløftige regnestykker har sine ulemper. Sto observatøren på en haug? Hadde han fri horisont? Vi skal la resten av denne diskusjonen ligge. Poenget er at Leivs solobervasjon er det eneste konkrete punkt sagaene har til opplysning om Vinlands beliggenhet, i den ellers så kartløse norrøne kultur. 8 Leivs solobservasjon. Illustrasjon fra Gustav Storms "Studier over Vinlandsrejserne", 1887. På 1100-tallet dukker ganske utførlige geografiske beskrivelser opp i litteraturen. Den islandske abbed Nikulás Bergsson ( død 1159), som var interessert i geografi og astronomi og skrev dikt og lærebøker, forfattet f.eks. en utførlig reiseskildring fra en reise han gjorde omkring 1152 fra Island til det forjettede land Jerusalem via blant annet Norge og Roma, delvis langs pilegrimsruten Via Francigena, "Leiðarvísir". Mye peker på at abbed Nikulás også er opphavsmann til følgende skildring, hvor Helluland, Markland og Vinland blir omtalt: "Nærmest Danmark ligger det mindre Sverige, så er det Öland, deretter Gotland (Gulland), så Helsingland, deretter Värmland, og så to Kvenland som ligger nord for Bjarmeland. Fra Bjarmeland går det ubebodde land mot nord til Grønland begynner. Sør for Grønland er Helluland; deretter ligger Markland; og da er det ikke langt til Vinland det gode, som noen tror går ut fra Afrika; og hvis det er slik, må det åpne havet løpe inn mellom Vinland og Markland. Det fortelles at Thorfinn Karlsefne hogg tømmer til en husprydelse og dro senere for å utforske Vinland det gode. De kom dit de trodde landet var, men klarte ikke å utforske det fullt ut og fikk ingen av landets herligheter. Leif den Heldige oppdaget først Vinland, og da møtte han noen kjøpmenn som var i nød på havet og reddet deres liv ved Guds nåde. Han innførte kristendommen på Grønland, og den spredte seg der slik at et bispesete ble opprettet på stedet som heter Gardar. England og Skottland er én øy, men likevel hvert sitt kongerike. 9 Irland er en stor øy. Island er også en stor øy nord for Irland. Disse landene er alle i verdensdelen som heter Europa."2 Men når finner vi Vinland og Nord-Amerika første gang tegnet inn på kart? Kart før Columbus I andre halvdel av 900-tallet endrer kartene over den kjente verden seg. Den greske og romerske kartmodellen og dens mytologiske oppfatning av det såkalte ''verdensteater'', med et verdenshav i sentrum, vek plassen for en ny type kart i middelalderen, som nå kretset rundt Jerusalem som verdens midtpunkt. Kartene blir mer korrekte og detaljerte, selv om inngående kunnskap om jordklodens geografi fremdeles er bortimot ikke-eksisterende. Det var heller ikke noe poeng. De gamle romerske og greske mytologiske figurene ble byttet ut med kristen mytologi, som Edens hage. Navn og steder hentet fra Bibelen ble tegnet inn på de tidligste middelalderske kartene side om side med eksisterende geografiske lokaliteter, med den største selvfølgelighet. Cotton-kartet (ca. 1025-1050) Imidlertid kom det etter hvert en endring. De gamle kartene i landskapsformat, med et verdenshav eller Jerusalem i sentrum, ble sakte men sikkert fortrengt av en ny type kart. Det angelsaksiske Cotton-verdenskartet fra ca. år 10003 er et godt eksempel på den revolusjonen innen karttegning som fant sted i Europa på denne tiden. Én ting er at det er tegnet i høydeformat og uten den sedvanlige fokuseringen på Jerusalem eller et verdenshav i sentrum, noe ganske annet og helt nytt er at landområder som kan knyttes til vikingenes utstrakte sjøferder er tegnet inn. Det er vikingenes, kelternes og angelsaksernes verden vi finner her. Sant nok er også Cotton-kartet preget av tidens fokusering på bibelske myter og steder, her er f.eks. Noas ark tegnet inn på toppen av Ararat-fjellet. Men kartet inneholder mye materiale samlet fra samtidige kilder og gjør det til noe av det mest oppdaterte som var tilgjengelig på den tiden, selv om det er basert på en fjern romersk original. Her finner vi Storbritannia og Irland i en langt mer detaljert og realistisk fremstilling enn tidligere. Betydningen av de britiske øyer for kartmakeren vises av kart over ulike regioner av øyene og av mengden av avbildede byer. Selv Cornwall er gitt oppmerksomhet. 2 Hentet fra [Middelalderens geographiske optegnelser (CCR/FM) - Geographie 3 Tidligere ble kartets datering anslått til ca. 992–994 e.Kr., basert på foreslåtte forbindelser til erkebiskop Sigeric av Canterburys reise fra Roma, men nyere analyser indikerer at selv om informasjonen ble revidert omtrent på den tiden, ble kartet sannsynligvis tegnet mellom 1025 og 1050. 10 I sin oppsummering av kartet uttaler Oxford-forskeren Helen Appleton ved Balliol College: "Kartet skildrer en verden av øyer og flere regionale sentre der England fremstår som en fortsettelse av Romerriket. Hele oikumenen er fått til å se ut som Storbritannia, og hevder Storbritannias integrasjon i den kjente, siviliserte verden. Det er et sentrum snarere enn en utkant. Den angelsaksiske Mappa Mundi presenterer et bilde av verden sett med nordlige, insulære øyne."4 Cotton-kartet, tegnet på begynnelsen av 1000-tallet. Kartet har fått sitt navn fra the Cottonian library, en boksamling eller bibliotek som ble samlet av den engelske adelsmannen, oldtidssamleren og bibliofilen Robert Bruce Cotton (1571–1631). 4 New World Cartographic, 18. oktober 2023.] 11 For første gang på noe kart er dessuten Island tatt med, i tillegg til Orknøyene og Færøyene, som var av så stor betydning for både irske munker og norske og danske vikinger. Det er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at Island på dette tidspunkt var et nylig oppdaget land og fremdeles i ferd med å bli befolket. Grunnen til at disse til dels nyoppdagede hav- og landområdene, i det minste for Islands og Færøyenes del, skriver Douglas McNaughton i sin artikkel "A world in transition. Early cartography of the North Atlantic" (se litteratur), er åpenbar: På den tiden da Cotton-kartet ble tegnet hadde vikingene forlengst bitt seg fast i Irland og på de britiske øyer, og hadde dessuten fordrevet irske munker fra både de fjerne Færøyene og Island. Hit hentet de med seg både menn og kvinner av keltisk blod som treller. Det skulle dermed bare mangle at angelsakserne ikke hadde relativt god kjennskap til disse store øyene der oppe i nord. Det er forøvrig gjettet på at mannen som tegnet Cotton-kartet var en irsk munk. Cotton-kartet registrerer for første gang en verden endring, skriver Douglas McNaughton ganske treffende. Det er dessuten den siste utsikt over den nordiske verden på flere hundre år. Forunderlig nok inneholder kartet ingen referanser til Brendan av Clonfert (ca. 484–577 e.Kr.), en av de tidlige irske klosterhelgenene og en av Irlands tolv apostler, også kjent som Brendan Sjøfareren. Han er hovedsakelig kjent for sin legendariske reise for å finne "De saliges øy", som noen ganger omtales som "Sankt Brendans øy". Det er åpenbart at Brendan krysset Nord-Atlanteren. Beretningen om hans sjøreise inneholder beskrivelser av naturfenomener, fantastiske hendelser og steder, selv om fortellingen er preget av mye litterær frihet - for eksempel nevner den "helvete hvor store demoner kastet ned klumper av brennende slagg fra en øy med elver av gyllen ild" og også "store krystallpilarer." Mange har spekulert på om dette er referanser til vulkansk aktivitet rundt Island, og til isfjell. Men selv om Brendans sjøreise var vel kjent for nær sagt alle og enhver på det tidspunkt da Cottonkartet ble tegnet, har altså ikke karttegneren funnet det verdt å ta med. Det kan virke noe underlig, dersom kartet er tegnet i et miljø av irske munker. Cotton-kartet ble ikke annet enn et blaff. Det brøt til de grader med samtidens konvensjonelle karttegning og oppfatning av jordkloden at det skulle mer til enn en enkelt munks kart til å forandre det. Det skulle faktisk komme til å ta flere hundre år før nordområdene atter dukket opp på et kart. Claudius Clavus-kartet (1427) I 1427 ble det tegnet et kart der Grønland, som på den tiden fremdeles (eller inntil ganske nylig) var befolket av norrøne mennesker, for første gang ble tatt med. Kartets grunnlag er den greske geografen Ptolemaios´ verk "Geographia", som ble skrevet ca. 150 e.Kr., men er i tillegg modernisert med basis i beskrivelser og litterære kilder fra hele den norrøne verden, Kartet er tegnet av den danske geografen ''Claudius Clavus'' (Suartho), også kjent som ''Nicholas Niger'' (dansk: Claudius Claussøn Swart), som ble født 1388. Det antas at han ble født i landsbyen Salling på Fyn. Han minnes med en plakett på den lokale Aagaarden. 12 I 1412 eller deromkring, i en alder av ca. 25 år, begynte han å reise rundt i Europa, og dukket opp elleve år senere (1423–24) i Roma. Det antas at han reiste så langt nord som til 70º 10' N. breddegrad. I Roma ble han venn med kardinal Giordano Orsini og pavens sekretær Gian Francesco Poggio Bracciolini, som var blant dem som arbeidet med å oppdatere den gamle romerske kartografien. Claudius bidro til en mer realistisk beskrivelse av de nordiske landene, spesielt Island og Grønland, og var sannsynligvis den første kartografen som satte Grønland på et kart. Han er også kjent for å ha navngitt grønlandske steder ved å bruke tekster fra gamle folkesanger. Mesteparten av arbeidet hans (inkludert to kart) er tapt, men en kopi er blitt bevart gjennom de tyske kartografene Donnus Nicholas Germanus og Henricus Martellus Germanus, og på 1800-tallet ble flere tekster gjenoppdaget i det keiserlige biblioteket i Wien. Han tegnet 27 kart til en kopi av geografiverket av Ptolemaios, som alle er bevart. Clavus-kartet fra 1427. Grønland oppe til venstre, Island midt på til venstre, Irland nede til venstre. Norge midt på. Danmark nede til høyre. Sverige midt på til høyre.''' 13 Rekonstruksjon av 1400-tallets kunnskaper om nordområdene i vest, på grunnlag av to kopier av kart utført av Claudius Clavus (1427). På begynnelsen av 1900-tallet forsøkte den danske matematikkhistoriker og bibliotekar Axel. A. Bjørnbo5, på grunnlag av to kopier av Clavus-kartet, å skape et kart som illustrerer hvordan nordområdene i vest, basert på 1400-tallets kunnskaper om disse landområdene, som var kjent både fra sagaenes skildringer og de faste seilingsrutene til Markland for å hente tømmer, sannsynligvis ville bli oppfattet og tegnet inn på et kart. Vinland ville da mest sannsynlig bli oppfattet som en halvøy nord i Afrika, mens Grønland ville bli betraktet som en halvøy, som en forlenging av de nordiske land. 5 Cartographia Groenlandia. Meddelelser om Grønland. 1912. 14 Canerio-kartet (ca. 1505) På begynnelsen av 1500-tallet tegnet den genovesiske kartografen Nicolo Canerio et verdenskart som i all sin velde er ganske revolusjonerende. Det er ikke lenger basert på kristen mytologi, men på matematiske oppmålinger, og viser for første gang hele kloden slik nye landområder nettopp er blitt kartlagt av spanske og portugisiske ekspedisjoner. Nå, ved inngangen til rennessansen, har man nylig oppdaget ukjente land og folk, ja, en helt ny verden, som Bibelen aldri har fortalt noe om. Det er ikke mer enn drøyt ti år siden Columbus oppdaget Amerika (han døde i 1506, omtrent samtidig med at Nicolo Canerio publiserte sitt verdenskart), og like fullt er Nord- og SørAmerikas kyster risset opp, med en indikasjon om de enorme, uoppdagede landområdene som befant seg her, hittil fullstendig ukjente for den tidens europeere. Det er bemerkelsesverdig hvordan den sørlige delen av østkysten i Nord-Amerika er fremstilt. Ifølge en oppfatning er det slående likheter mellom den viste kystlinjen og moderne kart fra Florida til Delaware River eller Hudson River, selv om dette kan virke umulig. For da ville kartets datering til senest 1505 vært i strid med andre historiske kilder. Ifølge rådende oppfatning var de første europeerne som så eller betråkket denne kysten, Juan Ponce de León (1512 eller 1513), Giovanni da Verrazzano (1523), Lucas Vázquez de Ayllón (mellom 1520 og 1524) samt Esteban Gómez (1525). Det er dermed tre muligheter: 1) Kartets datering er feil – nemlig for tidlig. 2) Det var tidligere reiser langs østkysten av Nord-Amerika, som ikke er dokumentert eller overlevert på annen måte. 3) Det er en fantasi-tegning som tilfeldigvis nærmer seg de faktiske forholdene. Man bør ta i betraktning at noen spanske sjøfarere kan ha avveket fra kursen på vei til den nye verden og etter hvert støtt på det nordamerikanske fastland, og senere kunne rapportere om dette. Så kan kombinasjonen av de to sistnevnte tilnærmingene i det minste ha gitt en viss forestilling om en kystlinje, som allerede er vist i Cantino-kartet. Grønland er forholdsvis godt fremstilt. Kystlinjen til det området som i dag sikkert identifiseres som Newfoundland, er ikke klart tilknyttet de "indiske" områdene, men plassert sørvest for Grønland. Det er klassifisert med store grønne trær. Denne fremstillingen stemmer overens med Cantino-planisfæren. I sørøst ved Florida finnes Antillene, i henhold til legenden, "De antilliske øyer av kongen av Kastilien", med Hispaniola og Isabela (Cuba). I vest finnes en bukt (senere: Mexicogulfen) med mange øyer. Ifølge andre kilder var dette området imidlertid ikke oppdaget av spanjolene på den tiden. Kystlinjen til Yucatán ligner allerede den kjente formen i dag, men synes å være tenkt som en egen øy. Det meste av dette området finnes ikke i det få år eldre Cantino-kartet. 15 Tegningen av Sør-Amerika er antageligvis basert mest på resultatene fra ekspedisjonene til Amerigo Vespucci og Fernando de Noronha mellom 1502 og 1504. Det indre av Brasil blir representert med bakker, grønne trær og røde papegøyer, noe som minner om Cantinokartet. Kysten av Afrika er beskrevet med stor presisjon (en giraff, en løve og en elefant karakteriserer kontinentets indre). Legendene som refererer til Calcutta og Cochin beskriver handelen med Indias havner. Likevel er formen på det røde hav mindre presis tegnet enn på Cantino-planisfæren. Vest for Grønland er det tegnet inn en stor øy som ikke er merket med navn. På øya er det inntegnet et portugisisk flagg, det samme er det på Grønland, hvor den norrøne kolonien på dette tidspunkt er i ferd med å bli helt borte6. Øya er tegnet inn som en slags tre-lignende figur, trolig en markering av det portugiske krav på Newfoundland- og Labrador-området. 6 I boken "Ingen grenser" lanserer Thor Heyerdahl og den svenske kart-eksperten Per Lillieström en teori om at portugiserne drev med slavetokt på Grønland etter 1450, og at Portugal skal ha overtatt Grønland i henhold til Tordesillasavtalen i 1494. Deretter skal nordboerne ha endt sine dager som slaver på sukkerplantasjene på Kanariøyene. Dette skulle samtidig forklare de usedvanlig lyse beboerne på Tenerife. Lilliestrõm mente å kunne påvise at en stor del av dem endte opp som slaver på sukkerplantasjer på Tenerife. Han hevdet at pave Alexander VI la Grønland åpent for slavehandlere gjennom et brev fra 1492, der han erklærte at grønlendingene hadde frafalt den kristne tro. Denne teorien ble kraftig tilbakevist av Helge Ingstad i en kronikk midt på 1990-tallet. Sammen med professor Tom McGovern fra New York påpekte også Christian Keller, professor ved Senter for Vikingtid og Middelalderstudier, Universitetet i Oslo, i en kronikk i Dagbladet at de arkeologiske dateringene viser at koloniene på Grønland var utdødd lenge før 1494. Keller havnet da også i en skarp polemikk med Heyerdahl om disse og andre spørsmål i en artikkel i Skeptikernytt 1997 og senere. 16 På 1800-tallet oppsto det en teori om at den store, navnløse øya var tegnet inn på grunnlag av eldre kilder, jfr. sagaenes beretninger. Den samme teorien er også trukket frem i forbindelse med Christopher Columbus. Også på det falske Vinlandskartet, som vil bli omtalt til slutt i denne artikkelen, dukker denne øya opp, men nå merket som "Vinilandia Insula". Mye tyder på at den ukjente kartforfalskeren benyttet nettopp Canerio-kartet da han arbeidet med kartet. Inventio Fortunata "Inventio Fortunata" (også kjent som "Inventio Fortunate", "Inventio Fortunat" eller "Inventio Fortunatæ"), som betyr "Lykkebringende oppdagelse," er en tapt bok fra 1300-tallet som har avstedkommet uendelig mange spekulasjoner. Den skal ha inneholdt en beskrivelse av Nordpolen som en magnetisk øy (Rupes Nigra) omgitt av en stor malstrøm og fire kontinenter. Selv om ingen direkte utdrag fra boken har blitt funnet, påvirket den i flere århundrer forestillingene om geografien i Arktis. Boken antas å være en reiseskildring skrevet av en fransiskanermunk fra Oxford på 1300tallet, Nicholas av Lynne. Han skal ha reist i Nord-Atlanteren på begynnelsen av 1360-tallet og gjennomført omtrent seks reiser på oppdrag for den engelske kongen, Edward III. Nicholas beskrev det han oppdaget på sin første reise til øyene nord for 54 grader i boken "Inventio Fortunata", som han deretter presenterte for kongen. Da oppdagelsesreisende begynte å lete etter informasjon på 1490-tallet, hadde "Inventio Fortunata" dessverre forsvunnet. Den var kun kjent gjennom et sammendrag i en annen tekst, "Itinerarium", skrevet av Jacobus Cnoyen, en reisende fra Hertogenbosch i Brabant. Cnoyens sammendrag la grunnlaget for gjengivelsen av Arktis på mange kart, inkludert Martin Behaims globus fra 1492. På slutten av 1500-tallet var også Cnoyens tekst forsvunnet. Det meste vi vet om "Inventio Fortunata" kommer fra et brev skrevet av den flamske kartografen Gerardus Mercator til den engelske astronomen John Dee, datert 20. april 1577, som i dag er bevart i British Library. I 1364 vendte presten Ivar Bårdsson tilbake til Norge fra en av Atlanterhavsøyene med en ''astrolabium'', som han hadde fått av den besøkende fransiskanermunken Nicholas av Lynne i bytte mot en religiøs bok. Han ga en detaljert rapport til Norges konge. Det finnes fortsatt kopier av en sosial og geografisk beskrivelse av Grønland skrevet av Ivar Bårdsson. Det ser ut til at Cnoyen fikk mye av sin informasjon om Nicholas av Lynnes reise til nordområdene fra norske kilder, selv om hverken han eller Ivar Bårdsson noen gang hadde sett "Inventio Fortunata". 17 Kart over den nordøstre delen av det nåværende USA, tegnet av Abraham Ortelius i 1570. På kartet finner man tallrike mytiske eller anakronistiske steder, bl.a. flere fantom-øyer, blant dem "Norvmbega" (tolket av noen som nordboernes land), som også er tatt med på Gerhard Mercators kart 25 år senere. Cnoyens beretning blander sannsynlige fakta med hans egne forsøk på å utforske bakgrunnen. Han hevder at Grønland først ble bosatt etter ordre fra kong Arthur, hvis hær angivelig erobret øyene i Nord-Atlanteren. Han nevner også "innsugende hav" - strømmer som trakk skip nordover: "...nesten 4000 personer kom inn i de innsugende havene (dvs. malstrøm) og kom aldri tilbake. Men i året 1364 kom åtte av disse menneskene til kongens hoff i Norge. Blant dem var to prester, en av dem hadde en astrolabium, og han var etterkommer i femte generasjon fra en borger i Brussel." Om den besøkende fransiskaneren oppsummerte Cnoyen (eller Mercator) prestens rapport slik: "Han forlot resten av gruppen som hadde kommet til øyene, og reiste videre gjennom hele nord, og skrev ned alle underverkene på disse øyene. Han ga den engelske kongen denne boken, som han kalte på latin ''Inventio Fortunata''". 18 I realiteten kan "boken" ha vært en detaljert rapport som fremhevet de kommersielle mulighetene Nord-Atlanteren tilbød etter at Norges interesse for sine kolonier avtok. Mercators samtidige, den engelske historikeren Richard Hakluyt fra 1500-tallet, identifiserte forfatteren av "Inventio Fortunata" som Nicholas av Lynne. Hakluyt kom til denne konklusjonen på grunn av Geoffrey Chaucers omtale av Nicholas i hans avhandling om astrolabiet. Hakluyt hadde selv ikke en kopi av "Inventio Fortunata". Gerhard Mercator's kart fra 1595. "Septentrionalium Terrarum descriptio". Det er mulig at kartet bygger å opplysninger fra munken Nikolas fra Lynnes ekspedisjon i de aller nordligste farvann. Også her er "Norumbega" tegnet inn. Videre er det tegnet inn en øy i dagens Canada hvor det heter at "Suedi sunt origine", dvs. at innbyggerne kommer fra Sverige. 19 Ideen om Nordpolen som et magnetisk fjell stammer fra romertiden, men forfatteren av "Inventio Fortunata" la til flere detaljer, inkludert målinger. Om "Inventio Fortunata" er kilden til middelalderens oppfatning av Nordpolen som et magnetisk fjell omgitt av et sirkulært kontinent delt av fire elver, viser kart så tidlig som Martin Behaims globus fra 1492 regionen på denne måten. Johannes Ruyschs "Universalior cogniti orbis tabula" fra 1508 har en margnotat som nevner "Inventio Fortunata": "Det sies i boken om den lykkebringende oppdagelsen ["Inventio Fortunata"] at ved den arktiske polen er det en høy magnetisk stein, trettitre tyske mil i omkrets. Et brusende hav omgir denne steinen, som om vannet ble sluppet ned fra en vase gjennom en åpning. Rundt den er det øyer, to av dem er bebodd." Mercators kart fra 1595 viser det mytiske arktiske kontinentet, med ''Rupes nigra et altissima'' ("svart og høyeste stein") i sentrum. Steinen er plassert der Nordpolen er, merket som POLVS ARCTICVS. Gerhard Mercators verdenskart fra 1569 reflekterer hans lesning av Cnoyens "Itinerarium". Kartet inneholder en margnotat som refererer til fransiskanerens "oppdagelse", men ikke til selve boken, som han aldri så: "Vi har tatt [den arktiske geografien] fra ''Itinerium'' til Jacobus Cnoyen fra Haag, som siterer fra ''Gesta'' av Arthur av Storbritannia; men den største og viktigste delen lærte han fra en prest ved hoffet til Norges konge i 1364. Han var etterkommer i femte generasjon av de som Arthur hadde sendt for å befolke disse landene, og fortalte at i år 1360 dro en fransiskaner, en engelskmann fra Oxford, matematiker, til disse øyene; og etter å ha forlatt dem, avanserte han enda lenger ved magiske kunster og kartla og målte dem med en astrolabium i nesten den vedlagte figuren, som vi har lært fra Jacobus. De fire kanalene som er avbildet der, sa han, flyter med en slik strøm til den indre malstrømmen, at hvis fartøy en gang går inn, kan de ikke drives tilbake av vinden." Det arktiske kartinnlegget på Mercators verdenskart fra 1569 ble prototypen for det innflytelsesrike ''Septentrionalium Terrarum'' fra 1595, utgitt etter hans død av sønnen, og kartene i Ortelius' ''Theatrum Orbis Terrarum'' fra 1570 (se over). Begge viser samme oppsett av Arktis som kartet fra 1569. I sitt brev til Dee siterer Mercator videre Cnoyens beskrivelse av de nordlige regionene: "...Midt i de fire landene er en malstrøm hvor de fire innsugende havene som deler nord tømmes. Og vannet strømmer rundt og synker ned i jorden, akkurat som om man heller det gjennom en vasetrakt. Den er 4 grader bred på hver side av polen, det vil si åtte grader totalt. Bortsett fra rett under polen ligger en bar klippe midt i havet. Omkretsen er nesten 33 franske mil, og det er alt av magnetisk stein. Og den er så høy som skyene, sa presten, som hadde mottatt astrolabiet fra denne fransiskaneren i bytte mot et testamente. Og fransiskaneren selv hadde hørt at man kan se hele veien rundt den fra sjøen, og at den er svart og skinnende. Og ingenting vokser der, for det er ikke så mye som en håndfull jord på den." 20 Denne ideen om geografien i det fjerne nord vedvarte gjennom hele 1500- og 1600-tallet, sannsynligvis på grunn av innflytelsen fra Ruysch, Mercator og Ortelius. Kartene ble først revidert når regionen ble utforsket, og kartmakere fikk kjennskap til Arktis' faktiske geografi. For moderne forskere er det mer interessant at munken møtte "pygméene", som kan være identiske med skrælingene som nevnes i gamle norrøne tekster om Grønland, forløperne til dagens inuitter. I 1956 ble et brev som refererer til bokens eksistens, funnet i ''Archivo General de Simancas'' i Spania, fra den engelske kjøpmannen John Day til "Den mest storslagne og mest verdige herre - Lord Grand Admiral" (sannsynligvis Christopher Columbus). I brevet, skrevet enten i desember 1497 eller januar 1498, skriver John Day: "...Din herres tjener brakte Deres brev. Jeg har sett innholdet, og jeg vil gjerne hjelpe Dem. Jeg finner ikke boken "Inventio Fortunata", og jeg trodde at jeg (eller han) brakte den med mine ting. Jeg er veldig lei meg for å ikke finne den fordi jeg veldig gjerne ville assistere Dem. Jeg sender den andre boken av Marco Polo og en kopi av landet som er funnet [av John Cabot]..." Vestover med Columbus? Christopher Columbus (1451–1506). Det er alment akseptert som et portrett av Columbus, til tross for at det er malt etter hans død. Maleri av Sebastiano del Piombo, 1519. Det har lenge vært hevdet at Columbus umulig kunne ha lagt ut på sin store oppdagelsesreise uten forhåndskunnskap om de veldige landområdene i vest. Det blir pekt på at omfanget av den norrøne trafikken over havet til Nord-Amerika har vært så stort at det må ha lagt grunnlaget for en sjøfart og fangstvirksomhet som foregikk uavbrutt gjennom 21 århundrene, og som Columbus utmerket godt må ha kjent til. Det finnes også indikasjoner på at Columbus har lest, eller i det minste hørt om, "Inventio Fortunata", i det minste i Jacob Cnoyens versjon. Det finnes teorier om at Christopher Columbus besøkte Island før han dro på sin berømte reise til Amerika i 1492. Det sies at han kan ha vært på Island i 1477. Under dette besøket kan han ha hørt historier om vestlige land, som Grønland og Vinland, områder som var kjent for nordmennene og vikingene lenge før Columbus' tid. Christopher Columbus skrev at han seilte til en øy som lå hundre mil forbi Thule (Island) i februar 1477. Basert på den avstanden han oppga, kunne dette ha ført ham til Grønland. Denne påstanden har blitt betvilt flere ganger, spesielt på 1900-tallet. Kritikerne mente at en slik reise nordover om vinteren ikke var mulig på grunn av is og snø, og de fant også at detaljene han ga om tidevannene (''braccia'') var overdrevne. Men nyere forskning om klimaforholdene på slutten av middelalderen antyder at Columbus' rapporter kan være troverdige. De stemmer overens med de klimatiske forholdene på den tiden, som inkluderte betydelige variasjoner i tidevann, og med historiske kilder som beskriver konkurransen mellom europeiske nasjoner om Grønland som en base for å nå Newfoundland og Canada. Denne informasjonen støtter Columbus' påstand. Columbus kommenterte de fem jordiske sonene og deres beboelighet, slik de var beskrevet av Isidor av Sevilla. I en av de få nedtegnelsene fra hans tidlige sjøfart skriver han at han i februar 1477 seilte forbi Island til en øy som han plasserte ved 73 grader nord. Dette stedet lå langt vest for Ptolemaios' angitte grense for den vestlige halvkule, ifølge Columbus. Selv om det originale dokumentet som inneholdt disse ordene er tapt, er de bevart i to samtidige transkripsjoner, en av Columbus' sønn Hernando Colón og en annen av Bartolomé de las Casas. Når man seiler hundre mil forbi Island, ender man enten opp ved øya Jan Mayen eller på Grønland. Jan Mayen er lite sannsynlig fordi øyas størrelse ikke samsvarer med Columbus' beskrivelse. Columbus' tekst nevner også breddegrader, og det er usikkert om han kanskje forvekslet øst- og sørkysten av Grønland. På 1400-tallet var det svært utfordrende å bestemme nøyaktige posisjoner til sjøs, og måleinstrumentene som ble brukt kunne gi upresise resultater. Selv om Columbus' rapporter om denne reisen har blitt tvilt på, er det flere argumenter for at han virkelig kan ha nådd Grønland. Vinteren 1477 skal ha vært ekstra mild, og den nordlige delen av Island hadde lite snø til mars. Columbus observerte også betydelige tidevannsvariasjoner, noe som også stemmer med nyere studier om klimaforandringer som kan ha ført til ekstreme tidevannsbevegelser på denne tiden. Videre nevnte Columbus at engelskmennene, spesielt sjøfolk fra Bristol, dro til øya med sine varer. Selv om det ikke finnes offisielle dokumenter om engelskmennenes reiser til Grønland, finnes det spor av konkurranse mellom europeiske land om ressursene i Nord-Atlanteren. Det er også kjent at Columbus på denne tiden var bosatt i Portugal og kunne ha deltatt i portugisiske ekspedisjoner, som ble oppmuntret til å utforske Atlanterhavet gjennom pavelige dekreter. Dette kan forklare hans kunnskap om regionen. 22 Kritikerne har også undret seg over hvorfor Columbus ikke nevnte denne reisen i sine senere skrifter, men man må huske at mange av hans dokumenter fra før 1492 har gått tapt, og at han trolig hadde grunner til å være tilbakeholden med å avsløre sin fortid, spesielt etter at han falt i unåde hos den spanske regjeringen. Øya Tile på ''Carta marina'' (1540) av Olaus Magnus. Kritikerne vil hevde at Christopher Columbus sannsynligvis ikke var kjent med de norrøne reisene til Nord-Amerika, og det var ingen av hans samtidige heller. Columbus' overleverte skrifter og hans personlige bibliotek er grundig undersøkt, og ingen av dem refererer til slike reiser. Hans geografiske oppfatninger var en blanding av middelalderske reiseskildringer og gresk-romersk geografi, uten spor av norrøn utforskning. Bortsett fra sagaene er det bare én kjent middelaldersk tekst som nevner de norrøne reisene til Nord-Amerika, nemlig "Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum" skrevet av Adam av Bremen rundt 1070. Columbus, som forsket på handelsruter til Øst-Asia, hadde ingen grunn til å konsultere en kirkehistorie fra Nord-Tyskland. Selv om han hadde funnet denne teksten, ville beskrivelsen av Vinland som en fjern atlantisk øy neppe ha virket relevant eller nyttig for ham, hevder kritikerne. 23 Senere kart I sin artikkel "A world in transition. Early cartography of the North Atlantic" (se litteratur) trekker Douglas McNaughton frem det bemerkelsesverdige faktum at det ikke finnes noe bevart fysisk kart fra norrøn tid, enn si over Vinland, Helluland og Markland, men at det derimot dukker opp slike kart, åpenbart basert på Vinlandssagaene, bare få år ''etter'' at Columbus oppdaget Amerika. Vinland, Helluland og Markland ble nå tegnet inn med samtidige kart som grunnlag. Det kan også ha ligget, som McNaughton påpeker, politiske og ikke bare historiske interesser bak - det handler om nordeuropeiske interesser i konkurranse med de spanske og portugisiske krav på nyoppdagede landområder. Ved å tegne inn Vinland kunne man således med full tyngde hevde at vikinger, dvs. nordeuropeere, hadde oppdaget Amerika først. Den samme formen for argumentasjon ble senere videreutviklet på 1800-tallet gjennom f.eks. funnet av Kensington-steinen i Minnesota 1898, og ikke minst da Stine og Helge Ingstad avdekket den norrøne boplassen på L´Anse aux Meadows på Newfoundland på 1960-tallet. Fra da av hersket det ingen tvil: Vikingene og ikke Christopher Columbus hadde oppdaget Amerika! Det første Vinlandskartet dukket opp i 1570-årene, bare åtti års tid etter at Columbus hadde oppdaget Amerika, omkring 65 år etter at Canerio-kartet ble utgitt - det såkalte Skålholtkartet, som ble videreutviklet i Resen-kartet fra 1605. Skålholt-kartet Det såkalte Skálholt-kartet fra Island ble tegnet i 1570. Her er Helluland, Markland og ''Skrælingeland'' tegnet inn, sammen med "Promontorium Vinlandiæ". Det kartet som er bevart i dag er imidlertid fra 1690 og er laget av biskop Torlaksson. De fleste forskere har vært av den oppfatning at dette kartet er tegnet på grunnlag av innholdet i Vinlandssagaene, og at det av den grunn er uten geografisk verdi. På den annen side er det ikke mange kart fra denne tidsalderen som gir et så virkelighetstro bilde av områdene i Nord-Amerika. Dessuten er Vesterbygden og Austerbygden riktig plasert, og det er interessant i og med at Austerbygdens beliggenhet etter hvert gikk i glemmeboken, man trodde lenge at den lå på østkysten av Grønland – men her er den altså tegnet riktig inn. Ingstad mener at disse forholdene tyder på at kartet har rot i gammel tradisjon. På den lange odden i vest står det skrevet: "Promontorium Winlandiæ". Etter Ingstads oppfatning peker dette mot Newfoundland, som har den samme langstrakte og smale formen. Andre vil si at dette er nokså søkt – enda et eksempel på Ingstads hang til å trekke et poeng ut i det helt urimelige for å få det til å samsvare med hans egne teorier. For eksempel har kartet en dyp fjord lengst i vest, den finner man ikke på Newfoundland. Først et par hundreår senere oppdaget man stredet mellom Newfoundland og Labrador – Strait of 24 Belle Isle. På den annen side kan man ikke utelukke at de norrøne sjøfarerne ikke kjente til dette stredet. Skálholt-kartet. Skálholt-kartet ble tegnet av den islandske læreren Bjørn Jonsen på Skarsaa i 1570. Her er Helluland, Markland og Skrælingeland tegnet inn, mens Winlandiæ er merket av på nordspissen av...? (Det kongelige bibliotek, København). I begynnelsen av 1950-årene tegnet dansken Carl Sølver om kartet i rett forhold mellom lengde- og breddegrader ("Vestervejen, om vikingernes sejlads", 1954) etter Mercators system og konstaterte flg.: den gamle ruten til de grønlandske bygdene fra Hernar i Norge til litt nord for Grønlands sørspiss blir etter et moderne sjøkart 1373 nautiske mil – og etter Skálholt-kartet nøyaktig det samme! Fra sørspissen av Grønland til nordspissen av Newfoundland er det 640 nautiske mil – Skálholt-kartet viser 622 nautiske mil. Dette er forbløffende. Dersom det er slik at en eller annen har moret seg med å tegne et Vinlandskart etter å ha lest Vinlandssagaene, hvordan kunne man da treffe den omtrentlige lengden til Newfoundland uten at det bygget på faktiske opplysninger fra sjøfolk som selv har seilt dit? spør Sølver. 25 Resen-kartet Kart over landområdene vest for Grønland, tegnet av Hans Poulsen Resen i 1605. Det såkalte Resen-kartet, tegnet av Hans Poulsen Resen i 1605, er ikke så helt ulikt Skálholt-kartet. Her finner vi, akkurat som på det første kartet, den samme odden med påskriften "Promontorium Winlandiæ". Det er alminnelig antatt at Resen-kartet er en videreutviklet kopi av Skålholt-kartet. Resen hadde en levende interesse for Island og landets gamle historie. Resen var først professor ved Universitetet i København og senere biskop av Sjælland. Kartet hans ble laget kort tid etter en dansk ekspedisjon til Grønland sommeren 1605 for å søke etter de norrøne bosetningene der. Dette kartet viser også Vinland som en lang, smal halvøy som strekker seg mot nord. 26 Resen uttalte at kartet hans var basert på gamle kilder. Senere forskere har påpekt at slike påstander ofte ble fremsatt for å validere arbeidet. Det er imidlertid klart at Resen har inkorporert informasjon fra Martin Frobishers reiser, 1576 til 1578, og fra John Davis´ reiser i 1585 til 1587. Resen-kartet har også omfattende kommentarer i margene. Resen-kartet er i samlingene til Det Kongelige Bibliotek i Danmark. Originalen er så skjør at den ikke kunne fotograferes ordentlig første gang den ble publisert i 1886, så en omhyggelig kopi ble laget. Det falske Vinlandskartet Kartet ble først publisert i en bok som het "The Vinland map and the Tartar relation" ("Vinlandskartet og Tartarberetningen") som ble utgitt i 1965. Boken vakte straks en voldsom interesse, ikke bare i USA, men over hele verden. Til tross for at de tre forfatterne R. A. Skelton, Thomas E. Marston and George D. Painter som ga ut boken hadde jobbet med den i syv år, hadde de holdt innholdet strengt hemmelig. Ikke den minste antydning var blitt sluppet ut om hva den inneholdt av historisk sprengstoff, så dermed kom nyheten som en bombe - en atombombe som slo knock out på det meste. Vinlandskartet var nå et avgjørende bevis for at vikingene hadde oppdaget Amerika lenge før Columbus. Men etter hvert som sjokkbølgene begynte å legge seg var det enkelte som stilte spørsmål - til og med relativt høylydt - ved kartets alder. Var det nå virkelig så gammelt som det ble utgitt for å være... og, ja, var det virkelig ekte? Hvor stammet kartet fra? Hvordan hadde de tre forfatterne av boken fått kjennskap til det, hvem hadde gitt dem det? Hvorfor hadde de holdt prosjektet så dypt hemmelig i de syv årene det skulle ha tatt å skrive boken? Fra forfatterne kom det intet svar, ingen forklaringer. Mye av den første tvilen skrev seg nettopp fra den skepsisen som den strenge hemmeligholdelsen hadde vakt. Etter hvert kom det frem at kartet stammet fra et ikke nærmere navngitt bibliotek i et ikke nærmere navngitt land i Europa. Her skulle det ha ligget i seksti år, men hvor kartet hadde befunnet seg før denne tid… nei, det visste ingen. Opprinnelig kan det se ut som kartet hadde befunnet seg i et kalveskinnsinnbundet verk som inneholdt to bøker, hovedsakelig skrevet på papir og ikke på pergament, som kartet var en del av. Det dreide seg om en hittil ukjent beretning om en ferd til mongolene i 1245-1247 som ble kalt "Tartarberetningen", samt en del av et verk fra 1400-tallet som går under navnet "Speculum Historiale" (eller "Historiespeilet", på norsk). Den siste boken var blitt vekke, slik at kalveskinnsboken bare inneholdt "Tartarberetningen" og Vinlandskartet. Ekspedisjonen til Mongolia ble ledet av fransiskanermunken Carpini. Å kalle kartet som var vedlagt boken for "Vinlandskartet" er således fullstendig misvisende. Det er jo snakk om et verdenskart. Poenget med kartet var å vise den romersk-katolske kirkens utbredelse. Det er derfor Leiv Eirikssons navn blir nevnt i den latinske teksten i venstre hjørne, i egenskap av misjonær for 27 kirken på Grønland og landområdene omkring, dvs. de store øyene vest i havet, som for eksempel Vinland, skriver Heyerdahl. I 1957 kom både "Speculum Historiale" og "Tartarberetningen" på markedet, i samme by Genève. Akkurat på dette tidspunktet var det ingen som kom på den tanken at disse to bøkene hadde noe med hverandre å gjøre. Den største interessen knyttet seg til "Tartarberetningen", dvs. først og fremst til Vinlandskartet. Mye tydet på at det var et veldig gammelt kart, men nøyaktig hvor gammelt? Dateringen knyttet seg til "Tartarberetningen", som ble anslått til å være fra ca. 1440 på grunn av håndskriften og vannmerkene i papiret. Om man kunne bevise at Vinlandskartet hadde vært tilknyttet "Tartarberetningen" helt fra begynnelsen ville det bety at kartet også stammet fra 1400-tallet. Men hvor sikker var egentlig denne dateringen? Etter utgivelsen i 1965 påpekte en svensk vitenskapsmann at vannmerkene slett ikke behøvde å være fra 1440, ettersom slike vannmerker var vanlige overalt i Europa både i middelalderen og senere, dvs. fra 1300-tallet og til langt ut på 1700tallet. Dessuten ble det uttrykt tvil om håndskriften på kartet og i de to bøkene var den samme. Allerede fra første stund raste debatten. Noen sa rett ut at det dreide seg om en ren svindel. Andre inntok den samme holdningen som den islandske historikeren Magnus Magnusson gir uttrykk for med ordene: "Man kan bare si at det fortsatt står igjen å bevise at det er ekte." Atter andre, som Heyerdahl og Ingstad, godtok (med visse forbehold) at det var ekte nok. De inntok således motsatt holdning av Magnusson, for dem gjaldt det om å få bevis for at det ikke var ekte. Et slikt avgjørende bevis kunne være blekket. Det ble i de første årene aldri tatt kjemiske prøver for å se hvor dypt blekket hadde trukket inn i pergamentet, fordi slike prøver ville være for omfattende og kunne ødelegge kartet. Først i 1972 bestemte Yale-universitetet seg for å gjennomføre en vitenskapelig undersøkelse av kartet. Rapporten – den såkalte McCrone-rapporten - konkluderte med at kartet inneholdt opptil 50% titanhvitt, et syntetisk fargepigment fra vår egen tid som var blitt brukt for å gi kartet den rette patina – en aldringseffekt. Det behøvde ikke å bety at hele kartet var falskt, men i 1974 gikk Yale ut og sa at Vinlandskartet kunne være en forfalskning. Ti år senere, i 1985, ble kartet undersøkt på nytt, denne gangen med mer sofistikerte måleapparater enn sist. Undersøkelsen varte i hele to år før konklusjonen kom. I rapporten mente man at den tidligere tolkningen av blekkets bestanddeler måtte revurderes – man hadde nemlig ikke funnet spor av titanhvitt denne gangen! På dette tidspunktet kom også Thor Heyerdahl inn i bildet. Ved hjelp av praktiske eksperimenter fant han – i likhet med dem som sto bak undersøkelsen i 1985 - avgjørende bevis for at McCrone-rapporten var feilaktig, og dermed falt også grunnlaget for falsknerianklagen bort. I 1996 ble "The Vineland Map and the Tartar relation" gitt ut på nytt. I den forbindelse ble det avholdt en konferanse i New Haven. Blant deltakerne var Garmon Harbottle fra Brookhaven National Laboratory som presenterte en statistisk analyse av elementene i blekket. Han konkluderte med at Vinlands-delen av kartet faktisk har en komposisjon som skiller det fra blekket som er brukt under arbeidet med resten av kartet. Når en eventuell tilføyelse kunne ha skjedd ville Harbottle imidlertid ikke ha noen formening om. Blekket kunne stamme fra 1400-tallet like godt som fra 1900-tallet. Om Vinland var blitt føyd til på et senere tidspunkt vil ikke ha noe å si for spørsmålet om kartets ekthet, slo han fast. 28 Detalj av Vinlandskartet. Her ser man Vinland tegnet av helt til venstre, mange ganger så stort som Grønland. Det er denne delen som har gitt kartet kartet navn.''' Det var særlig to punkter som i første omgang vakte debatt: tegningen av Grønland, samt den latinske teksten i øverste venstre hjørne. Det var særlig tegningen av Grønland som vakte manges mistanke om at det måtte være ugler i mosen. Grønland var korrekt avtegnet som en øy – men kanskje litt for korrekt? Det finnes nemlig ingen skriftlige kilder fra middelalderen som kan dokumentere at de norrøne grønlendingene – eller noen andre, for den saks skyld – noensinne seilte rundt hele øya, så langt mot nord jaktet de aldri. Den første kjente ferden rundt Grønland vi kjenner til skjedde på 1800-tallet. Med andre ord: i så fall ville ingen karttegner i middelalderen hatt noen som helst forutsetning for å vite at Grønland var en øy, langt mindre gjengi Grønlands geografi forbløffende korrekt! Det andre punktet gjelder den latinske teksten: "Vinilanda Insula a Byarno reperta et Leipho socijs" osv., hvilket er utlagt: "Ved Guds vilje etter en lang reise fra øya Grønland og sørover mot de fjerneste deler av Vesterhavet, seilende sørover mellom isen, oppdaget følgesvennene Bjarni og Leiv Eiriksson et nytt land som var svært fruktbart, og der var til og med vinranker, og denne øya kalte de for Vinilandia…" I teksten blir det fortalt at Bjarne (Herjolfssón) og Leiv var kompanjonger, at de i fellesskap seilte gjennom isen og oppdaget Vinland. Det stemmer ikke overens med Grønlendingesagaen, der Leiv får æren av å ha oppdaget Vinland alene. Bjarne dumpet jo nærmest over noen fremmede kyster ved en ren tilfeldighet. Helge Ingstad fremsetter imidlertid en teori om at det ville vært naturlig om Leiv tok Bjarne med seg som kjentmann på sin Vinlandsferd – ja, Ingstad går så langt som til å si at "det ville vært merkelig om ikke Leiv 29 hadde grepet denne mulighet; med en kjentmann som Bjarni om bord ville utsiktene for en vellykket ferd være radikalt øket." Det merkelige er imidlertid at i 1956, året før Vinlandskartet dukket opp i Genève, ga den islandske historikeren Jón Jóhannesson ut en klargjøring av forholdet mellom de to Vinlandssagaene som rehabiliterte Bjarne Herjolfssón som den egentlige oppdageren av Vinland. Dette skapte straks en voldsom interesse hos alle som studerte norrøn historie. Mange fant det mistenkelig at Bjarnes navn skulle dukke opp på et angivelig gammelt kart bare året etter. Til det første punktet – at Grønland er for korrekt tegnet - bemerker kartspesialisten Per Lillieström at helt siden Adam av Bremen skrev sin første rapport om øyene i det store oseanet og tilføyde at "Grønland er ikke den minste av disse", har Grønland vært betraktet som en øy av den katolske kirken, for eksempel da pave Eugene i 1440 utnevnte en biskop til "øya Grønland", og da pave Nikolas V i 1448 tre ganger kaller Grønland for en øy i ett og samme dokument. I så fall må det ha eksistert ett eller flere kart over Grønland, og det ville ikke vært unaturlig om et slikt kart ble presentert på et kirkemøte hvor man diskuterte spørsmålet om katolikkene på Grønland, skriver Lillieström (se litteratur.) Dessuten, ville ikke det faktum at Grønland er tegnet som en øy være et godt bevis for at det ikke er tegnet av en svindler? Dersom en forfalsker virkelig har ønsket å få folk til å tro at kartet hans er ekte ville han ganske sikkert unngått å tegne Grønland som en øy, nettopp fordi det ville bli sett på som et bevis for at kartet var en moderne forfalskning, tilføyer han. På den annen side, påpeker den svenske norrøn-spesialisten Lars Lönnroth, bør betrakteren legge merke til at "verden" på dette kartet er tegnet veldig symmetrisk, som en oval. Dette var en tradisjon man gjerne fulgte i middelalderen for å gjenspeile Guds skaperverk i harmoniske former. Blir det da ikke slik at øyene der oppe i nord bryter med den geografiske harmonien som preger resten av kartet? Og hvordan kan karttegneren ha prestert å lage en så perfekt gjengivelse av Grønland (og Island) når han ikke har klart å lage noe annet enn en uformelig klump ut av Norge og de andre nordiske landene? Det vitner om at vedkommende karttegner må ha hatt noen temmelig tåkete ideer om de nordiske landene. Og likevel blir han nærmest som en spesialist å regne når han kommer opp til Island og Grønland - som han tegner like bra som en moderne kartograf! Lönnroth peker på at basisen for kartet kan være ekte, mens deler av det er blitt forfalsket i nyere tid. Ingen av dem som har deltatt i debatten rundt Vinlandskartets ekthet har viet denne problemstillingen særlig mye tid. Den delen av kartet som dekker Asia virker tilforlatelig nok (selv om det til tider er fantasifullt og underlig), det samme gjør de håndskrevne kommentarene. Kommentarene til Vinlandsdelen av kartet er skrevet med tilsynelatende samme håndskrift og samme blekk, og i samme latinske stil. Om den "asiatiske" (tartar) delen av kartet er autentisk og den norrøne delen er svindel, så er det i det minste utrolig godt utført. Flere har i årenes løp vært pekt ut som synderen. En hovedmistenkt var lenge den jugoslaviske fransiskanermunken Luka Jelic som døde i 1922, meget dyktig i latin og sterkt interessert i Vinlands beliggenhet, men senere har den tyske presten Josef Fischer (død 1944) kommet i søkelyset. Han hadde ikke bare de latinkunnskapene og interessen for Vinland som skulle til, men også et inngående kjennskap til gamle kart. 30 Teksten øverst til venstre på kartet lyder i sin helhet (i oversettelse fra latin): "Ved Guds vilje, etter en lang reise fra øya Grønland sørover mot det vestre oseanets mest fjerntliggende deler, oppdaget kompanjongene Byarnus og Leiphus Erissonius, som seilte mot sør gjennom isen, et nytt land som var veldig fruktbart og hvor det til og med vokste vinstokker, derfor kalte de øya Vinland. Henricus, apostolisk legat og biskop av Grønland og de tilliggende områder, ankom dette i sannhet veldige og meget rike landet i Den allmektige Guds navn, i vår velsignede fader Pascalis siste leveår, forble der lenge sommer såvel som vinter, og vendte senere tilbake i nordestlig retning mot Grønland og fortsatte deretter i ydmyk lydighet overfor sin overordnedes vilje." Her leser vi at "Henricus, biskop av Grønland" fulgte den samme ruten som Leiv og Bjarne til Vinland. For Ingstad representerte denne vesle teksten på Vinlandskartet løsningen på en gåte som vitenskapen lenge hadde arbeidet med å løse. I 1121 blir det berettet i de islandske annaler at biskop Eirik Uppsi Gnupsson dro vestover for å oppsøke Vinland. Det er det eneste vi får vite, vi får aldri rede på om han kom frem dit eller om han noensinne vendte tilbake. Så kommer altså teksten på Vinlandskartet og løser gåten. Det teksten forteller er følgende: Eirik (Henricus er altså en latinsk form), utsending fra pavestolen og biskop av Grønland med nærområder, kom til det fruktbare Vinland i fader Pascalis siste leveår. Her ble han lenge, både sommer og vinter, og vendte senere tilbake til Grønland og Europa, lydig mot sine foresattes ordrer. I følge Helge Ingstad er dette en saklig beskrivelse som "har et sterkt preg av vederheftighet som bestyrkes ved at den gir en naturlig forklaring på de islandske annalers kortfattede opplysning om Eiriks Vinlandsferd". På denne tiden drev pave Pascal en intens misjonsvirksomhet i Norden. Han døde i 1118. Ettersom teksten forteller at følget ankom Vinland i pavens siste leveår må det altså ha vært på disse tider. Imidlertid var det ingen biskoper på Grønland på dette tidspunkt. Bispesetet ble ikke opprettet før i 1126, så Eirik må ha fungert som en misjonsbiskop. Legg merke til at teksten forteller at Eirik ikke bare var biskop over Grønland, men også over "de tilliggende områder", nær-områdene, om vi kan kalle dem det. Det eneste området som kan komme i betraktning er i så fall nettopp Vinland og de andre landområdene i vest. Eirik ville neppe ha reist til et folketomt land - om det da ikke var for å omvende de innfødte til den rette tro, men det lyder usannsynlig. En Vinlandsferd var en risikabel affære, der man bokstavelig talt reiste over havet med livet i neven. Så fromme var nok ikke kirkens menn at de satte livet på spill for en så usikker og sjansebetont affære som å misjonære blant skrælingene. Nei, hensikten med reisen var nok å se til de norrøne katolikkene som bodde her. Biskop Eiriks ferd fant sted hundre år etter at de første Vinlandsferdene fant sted, lenge nok til at det for lengst var etablert faste ruter for å hente tømmer tilbake til det karrige Grønland. Vi kan ikke se bort fra at det også var faste bosetninger langs kysten. I teksten blir det fortalt at Eirik var "apostolisk legat". Det betyr at det virkelig må ha vært en større kristen forsamling i Vinland på denne tiden, ellers ville neppe paven ha sendt en mann så høyt oppe i det kirkelige hierarkiet. Tvert imot, Eirik må ha vært en mann som reiste til Vinland i et viktig oppdrag. På et kart fra 1539 (Carta Marina, som ble laget på oppdrag av biskop Olaus Magnus) er det oppgitt en folkemengde på 30 000 mennesker i bispedømmet Grønland. Dette er underlig. Historikerne (dvs. arkeologene) mener bestemt at selve Grønland ikke kan ha hatt en større folkemengde enn 5000 mennesker. Hvor bodde de 25 000 andre i bispedømmet? spør Thor Heyerdahl i "Ingen grenser". Kan de ha bodd i Vinland? 31 Så langt om debatten rundt Vinlandskartet. I 1995 klarte kjemikerne Garman Harbottle ved Brookhaven National Laboratory og Jacqueline Olin fra Smithsonian Center for Materials Research and Education, sammen med fysikeren Douglas Donahue fra universitetet i Arizona, å overbevise Yale om å la dem utføre en måling av alderen på pergamentet. Den omfattende prosessen tok hele syv pinefulle år å fullføre. I begynnelsen av august 2002 ble resultatene av undersøkelsen offentliggjort i tidsskriftet ''Radiocarbon''. Pergamentet, blir det fastslått her, daterer seg tilbake til 1434, hvilket vil si det samme som at materialet som kartet er tegnet på, om ikke annet, virkelig ''er'' så gammelt som det er blitt hevdet. "Vi er de første som virkelig har underkastet dokumentet en seriøs undersøkelse, og de første som har slått fast alderen," uttalte Harbottle i denne forbindelse. Men han innrømmet villig at pergamentets alder ikke vil ha noe å si for spørsmålet om kartet er ekte eller ikke. En eventuell bedrager kan selvsagt ha tegnet et kart på et stykke gammelt pergament i moderne tid. "Vi kan ikke bevise at det er ekte," sier Harbottle om denne saken. "Like lite som andre mennesker kan bevise at det er uekte." Imidlertid var skepsisen til kartet atskillig større blant de fleste. Katherine Brown og Robert Clark, kjemikere ved University College of London, var fullstendig uenige med Harbottle. I 2002 kjørte de en lasertest på kartet for å bestemme blekkets sammensetning. For å ha et sammenligningsgrunnlag tok de den samme testen på "Tartarberetningen". Hver molekyltype produserer et unikt spektrum av stråling når de blir tilført energi fra laseren. "Spekteret er som et fingeravtrykk", sier Brown. Blekket i "Tartarberetningen" viste seg å være typisk for dokumenter fra middelalderen. Blekket var jernbasert, og det røde var sinober. "Det var alt det du ventet at du ville finne," sier Brown. Men blekket på Vinlandskartet, derimot, var totalt annerledes. Det viste to "fingeravtrykk", et av karbonbasert materiale og det andre av anatase. Den 1. september 2021 offentliggjorde Yale University en offisiell uttalelse som fastslo at kartet uten tvil var forfalsket. Men ikke desto mindre er Vinlandskartet forsikret for fem og tyve millioner dollar. Spørsmålet blir bare om noen vil være villig til å punge ut med en slik sum for et pergament som riktignok later til å være så gammelt som det utgir seg for, men med et kart som de fleste vitenskapsfolk stiller seg skeptiske til. 32 Litteratur Almar Næss: Hvor lå Vinland? Dreyer, 1954. Douglas McNaughton: A world in transition. Early cartography of the North Atlantic. I Vikings, the North Atlantic saga. Smithsonian, 2000. Fridtjof Nansen: [[Nord i tåkeheimen]] Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Jacob Dybwads Forlag, 1911. Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen. Gyldendal, 1995. Helge Ingstad: Oppagelsen av det nye land. Stenersens forl., 1996. Kåre Prytz: Vestover før Columbus. Aschehoug, 1990. Thomas Reinertsen Berg: Verdensteater. Kartenes historie. Forlag Press, 2019. Thor Heyerdahl: Ingen grenser. Stenersens forl., 1999.