Iringa tur

Jentene på tur til Iringa. Ikke de mest normale handlegatene

Seniorene fant tonen:)

I dag måtte alle jentene sitte på lasteplanet. På det meste kjørte sjåføren rundt med 12 stk i bilen. Vi kjørte til og med forbi en politikontroll..

Uka går..

Ja så har det gått en uke siden Massai besøket vårt. Denne uken har vi vært på forskjellige barneskoler for å snakke med IOP koordinatorer. Alle som jobber som IOP koordinatorer gjør dette gratis og ved siden av lærerjobben sin. De har i utgangspunktet ansvar for ungene,ta fravær hver dag,og følge videre opp hvis noen ikke møter på skolen. Lørdag tok vi oss en fridag og heiv oss i en taxi til "storbyen" Iringa. Vi forspiste oss som vanlig på Neema crafts cafeen,og handlet litt forsyninger. Dvs ketchup,nutella,brus og sjokolade.

I dag startet vi dagen med gudstjeneste i romersk katolsk kirke kl 08 00! Kom for seint pga frokosten ikke ble servert tidligere enn vanlig,og endte med å stå utenfor kirken over en halvtime for å vente på neste sang. Vente,vente,vente...Vi syns vi venter på alt og alle,og har fått streng beskjed om å ikke ta med oss denne uvanen hjem til Norge igjen, i frykt for at verden vil begynne å gå bakover.

Vi har også fått satt over et par vask etter kirken. Da mener jeg hente vann i brønn,vaske for hånd i balje og vri opp alt du har.

Etter lunch dro vi på besøk til en fosterfamilie i nabolandsbyen. Torsdag som var kom det fire nye amerikanere i sytti årene til IOP senteret. To av dem har vært her før, og er også sponsor for ei av jentene som bor her. Eldste mannen er 79 år,blind på ett øye,men har et fantastisk humør. Lynklar i hodet er han også, og vi er veldig imponert over at de har tatt den kjempelange reisen til Ilula. Vi synes den åtte timer lange bussturen var grusom,hva med en på nesten 80 da???

Fosterfamilien vi besøkte i dag hadde fått hus av IOP. De blir forsynt med mel,ris og mais. Alle som tar til seg to eller flere barn får denne avtalen. Det er den smarteste løsningen IOP har kommet opp med for å rekrutere forsterfamilier. Damen vi besøkte i dag var 95 år!! Det er nesten et under at man blir så gammel i et land der gjennomsnittelig levealder er 47 år.

Barna hun har tatt til seg er 11 og 13 år. Hva skal vi si om dette? Barna er ikke vergeløse lenger,men hvor mange år til kan hun ta seg av ungene på en forsvarlig måte? Men,men.. Det var i allefall interessant nok å besøke stedet. Nå er det avslapping på rommene som gjelder frem til middag halv åtte. Ha en fin søndag alle lesere:0)

Masaiene

Guttene danser

Masaiene

Masaiene

sweet chocolate

Vi har til nå hvert to ganger i Iringa og spist på en fantastisk restaurant. Det er forresten de samme som har Neema Craft som har restauranten, så alle som jobber der er funksjonshemmede. Vi har begge gangene fått smaken på cheese roll og sjokolade kake, så det er en slager. Det virker som dette er et sted der mange fra forskjellige land kommer innom, så vi har møtt både svensker og tyskere. Det er litt koslig å se andre hvite her nede også. De roper ikke mosongo(hviting) til oss hvertfall. Vi har allerede lagt nye planer om å besøke restauranten til lørdagen som kommer. Vi har planlagt å ha hele lørdagen fri (første hele fridagen siden vi kom hit) og bare shoppe og spise god mat. Det koster ca 75000 shilling for en taxi frem og tilbake til Iringa fra Ilula, dette tilsier ca 300 norske kroner. Det er en times kjøring, så prisen delt på 3 er ikke så ille.

På tur til masaiene :)

En liten stund siden forrige oppdatering nå, men sånn er det når ikke nettet er helt stabilt..
På søndag dro vi på tur for å besøke en masai-landsby. Vi fikk høre at vi skulle ta en minibuss hefra og vi krysset fingrene for at det var med de amerikanske som er her. Men nei, hele det afrikanske presteseminaret skulle også være med. Bussen var som vanlig full, men heldigvis ikke så ille som de overfylte daladalaene.. På turen koste vi oss med afrikansk musikk som dundret ut av sprengte høytalere.. En opplevelse i seg selv egentlig..
Litt over en time senere stoppet vi langs veien og vi var visst fremme. På andre siden av veien stod det et par masai-jenter og tok oss i mot. Når vi nærmet oss landsbyen kom det mange smilende barn løpende mot oss. De tok tak i hendene våre og slapp omtrent ikke taket før vi dro igjen. For noen utrolig skjønne barn, og for en gjestfrihet.
Vi ble vist rundt i landsbyen å fikk se hvordan de levde. Vi fikk også servert tradisjonell masai-sang og dans. For en spenst på guttene! De hoppet sikkert en meter over bakken. På slutten av besøket fikk vi mulighet til å kjøpe smykker og diverse ting de hadde laget. Så når det endelig var noe annet å kjøpe enn i den lokale butikken på senteret, måtte vi slå til. De var flinke til å selge, så alle endte opp med et eller annet. Selv om kanskje ikke alt kommer til å bli brukt, støttet vi en god sak og har minner for resten av livet. En flott dag :)

Prester og demonutdrivelse!

Ja så har det seg sånn at vi har besøk av alle disse afrikanske prestene her på huset. De som vi deler alle våre måltid og fasiliteter med. Det har tatt lang tid for oss å venne oss til dem, så bønn før mat er vi sjeldent med på. Men i forrige uke kan man si at glasset toppet seg da vi skulle legge oss men hører et vakent leven fra spisehallen. Det er så voldsomt at alle som en måtte vi ut av rommet og opp i pysjen for å få med oss hva som skjedde. Vi så inn det ene vinduet og der stod alle prestene i en ring rundt ei av jentene på hjemmet her. De talte i tunger, ristet, hylte og holdt henne nede på bakken. Hun lå og hylte de høyeste og mest grusomme hylene jeg har hørt på lenge. Hun lå og ristet og bar seg mens prestene drev med det de kaller det her; en demonutdrivelse.

Ellen, Ane, Karoline, Susanne, Nigel (amerikansk alt mulig mann) og meg stod som noen tente lys på utsiden og kikket inn. Vi var fullstendig sjokkert, noen kanskje mer enn andre. Men jeg har i alle fall aldri sett noe lignende og synes det var veldig ubehagelig og se på. Etterpå var meg og Ellen nødt til å avklimatisere med å se på en seinfield episode før vi sovnet. Men jaggu begynte de ikke morgenen etter. Og kvelden samme dag, og dagen derpå igjen. Nå har den ene jenta mistet stemmen etter all hylingen. Og de har begynt på ett par av de andre jentene også.

Vi spurte ansatte her på hjemme hvordan dette hjalp dem. Og de sa at når man har mørke tanker og som vi kaller det ;psykiske problemer så hjelper pastorene dem og drive ut de onde åndene og gjøre dem friske. Så dette var helt frivillig fra jentenes side og noe de selv ønsket.

Vi har nå gjort oss mer kjente med hele seansen men det er fortsatt noe i alle fall jeg aldri kommer til å forstå eller akseptere. Vi låser i alle fall dørene på rommet så fort mørket senker seg!

Neema handycraft

Flott dag i Iringa!

I dag har vi vært i byen å besøkt en arbeidsplass for mennesker med forskjellig funksjonshemming. Neema Handycrafts het butikken, og det var masse nydelige håndlagede ting og klær der.

Kjempebra tiltak,og veldig populært blandt vestlige turister. I andre etasje var det restaurant/cafe med en meny vi ikke har sett på 3 uker,så her gikk vi i spinn! Vi handlet litt,og fikk en fin omvisning på verkstedet. Dette var veldig imponerende,og utrolig hvor flinke de var. I restauranten jobbet det bare døve servitører,så dette ble en liten utfordring da vi skulle bestille. Desserten kom først og noen fikk mat da andre var ferdige,men vi var strålende fornøyd med oppholdet uansett.Vi trengte en skikkelig bytur i dag!

Sykehusbesøk!

I dag har Karoline og jeg vært på Ilula Sykehus. Karoline har kastet opp og vært dårlig i hele natt, noe hun har vært av og på den siste uka. Jeg har fått to røde, betente og tårevåte øyer. Som i grunn bare har blitt verre siden søndag. Da var jeg på kjøkkenet og hjalp til, og stod med masse røyk og sot fra de gamle kullovnene de lager mat på. Så er nok der det begynte. Jeg var idag veldig klar for å få noen øyedråper, og Karoline ville sjekke seg for malaria. Vi kunne velge om vi ville til sykehuset i Ilula, eller i Iringa. Men da det tar såpass lang tid å komme seg til Iringa tok vi det nærmeste.

Førsteinntrykket var ganske ille. Da var et folkehav på utsiden av sykehuset og de fleste satt rundt og ventet. Ved inngangen var det en stor ”meny”, hvor det stod priser på alt en skulle foreta seg. Eks: En amputasjon: 45 000TSH. Folk flest her har ikke råd til sånne priser da omtrent ingen har helse/syke forsikringer. Den lista var rimelig ekkel, den var for å kunne sjekke ”Hva har jeg råd til å gjøre i dag når jeg er syk?” Tok ikke bilde av den da det var masse syke folk som satt på utsiden.

Da vi kom inn kom vi rett i skranken foran de andre som ventet. Ubehagelighet nr to. Blir liksom feil når det sitter folk OVERALT som hoster,gråter, barn som skriker og har det vondt. Så kommer vi nordmenn inn og kommer først i skranken. Der fikk vi en bok som skulle bli syke historikken vår. Vi fikk beskjed om å vente for at Tulia (vår midlertidige veileder, og tidligere IOP student) skulle finne en lege til oss. For alle de som satt og ventet skulle bli behandlet av EN OG SAMME lege. Med andre ord, de måtte sitte fra morgen til stengetid for å få hjelp.

Folk var desperate etter å få komme inn til legen, med en gang en dør åpnet seg hoppet de opp for å prøve å komme inn, eller hånd hilse på legen. Legene enset dem ikke, men kom så klart rett bort til oss for å høre om vi fikk hjelp og om vi hadde ventet lenge. Alle stirret på oss, og det var helt forferdelig hvor tydelig forskjellsbehandlingen var der og da. Det var utrolig vanskelig da vi så ut til å være de friskeste på hele sykehuset.

Da Tulia kom tilbake hadde hun (heldigvis!!) støtt på de amerikanske medisinstudentene som bor her. Hvor de har med seg en lærer (lege) som er her på denne tiden hvert år. De kunne hjelpe oss, og vi ble med til det huset på sykehus området hvor de holdt til. Det var utrolig betryggende, og de var kjempe flinke. Vi fikk all undersøkelse og hjelp som vi trengte. Og noen sider utfylt i syke historikken vår. Prøven til Karoline var negativ, og hun fikk piller og en diett hun skulle følge noen dager for å bli bedre. De regnet bare med at hun hadde fått i seg noen bakterier via mat/frukt. Og fikk beskjed om å bare spise ris, brød og bananer i noen dager. Det skal jo gå fint da vi stort sett får det hver eneste dag:) Jeg skulle egentlig få øyedråper, men da de ikke hadde noen form for dråper på hele sykehuset (spesielt) så fikk jeg heller en salve som jeg skulle smøre på øye før jeg legger meg. Vi betalte ingenting for hjelpen vi fikk, de var som sagt utrolige snille med oss. De skulle dra om en drøy uke, så da håper vi at vi slipper noen flere sykehusbesøk!

Vi aner ikke hvor heldige vi er som har mulighet til å bli hentet med ambulanse når som helst når vi trenger det. Til å komme på legevakta/sykehuset/legen når vi er syke, og slippe og betale for våre egne nødvendige operasjoner. At vi får kontinuerlig oppfølging av helsestasjonen til barna våre, og vaksiner og behandling når vi trenger det.

Det skal i alle fall jeg være takknemmelig for etter å ha vært og sett sykehusordningene her nede.

Fullt hus!

Swahili kurs

Her venter vi litt som vanlig..

På lørdag duret det inn noen

amerikanske pastorer og en sykkelreperatør på senteret. De kom anledning et årlig pastorseminar. To av dem hadde vært her før,og det var stormende jubel hos jentene. På dagtid har det også vært ca 10 tanzaninske pastorer på senteret,og dette betyr intet annet enn masse gris på toalettene,folk overalt og et vanvittig bråk fra ca 06 00. En ting skal de ha her,de finnes ikke morragretne!

I går ved middagsbordet ble vi sittende rett over noen av de afrikanske prestene, vi smilte,spurte om det var ledig, og satte oss ned å spiste. Plutselig stirrer han en og sier Msungo høyt og tydelig til de andre. Dette betyr hviting..Jaggu ble vi utsatt for litt god gammel hverdagsrasisme også gitt.. Vi stirra på han til han spurte om vi snakket swahili,og vi svarte at vi ihvertfall visste hva msungo betydde. De andre lo,og han var over middels hyggelig resten av middagen.

I dag hadde vi planer om å observere ei av jentene på senteret i skolesammenheng. Vi ventet først på rektor,for så en halvtime etterpå å få beskjed om at vi måtte komme seinere pga et møte. Da vi kom etter en time halvannen ventet vi igjen, så snakket vi litt med han,så ventet vi igjen, og så ble vi flyttet over i et annet rom for å vente litt igjen...for så å få beskjed om at vi må ta det i morgen isteden. Helt greit i og for seg,men vi er ikke helt vant til å vente så fælt på ingenting enda. Vi er veldig fornøyd med opplegget rundt oss, og de vil bare vårt beste. Men godt vi vet hvordan det er å jobbe med mennesker, og at det ofte ikke blir sånn man planlegger bestandig.

Bilde til nederst til høyre er fra IOP shop`n.Her er vi stort sett hver dag og snoker,men det eneste vi kommer ut med er utgått vann,cola og kjeks. Ikke Meny akkurat,men godt nok for oss

Noen av barna på Bambino senteret

Hjerteknuser

Ane med den lille jenta,og Susanne henger ved den flotte pic up`n:)

Dette er en spesiell stol

Den italienske organisasjonen Bambino

I går fredag var vi på besøk på et barnehjem for funksjonshemmede. En italiensk mann har grunnlagt senteret,og det var ganske imponerende. Skole,lekerom,oppholdsrom med flotte veggmalerier av afrikanske dyr osv. 23 barn/unge fra alderen 0-28 år. Her var det mye forskjellig,og vi fikk beskjed av veilederen vår om å ikke bli redde eller la være å ta på dem.
De var samlet på en liten betongplatting,og den stramme lukta var merkbar med en gang.Noen var CP rammede i forskjellig grad,andre med ulik funksjonshemming,men noen var på hjemmet fordi de var foreldreløse.
Disse barna bor her året rundt,og de fleste som jobbet der er frivillige. De hadde ingen hjelpemidler, og vi så til og med en rullestol lignende sak med plaststol i.
Det første vi så var et spedbarn som ikke kunne være gammelt. Hun hadde blitt født en mnd for tidlig,men det så ut som et alvorlig tilfellet av prematur. Grunnen var at moren hadde dødd rett etter fødselen, og vergene hadde ikke matet henne med næringsrik mat.
Det var også ei lita albino jente der på 4 år. Hun så heller ikke gamlere ut enn 2 år. Albinoer er sterkt truet i Tanzania fordi heksedoktorer mener de kan ofres for å få rikdom og lykke. Dette er et alvorlig problem, og vi følte umiddelbart for den lille jenta.
Vi synes det var helt forferdelig å være der. Funksjonshemmede barn blir kastet på gata ved fødselen her, og vi viste at de fleste som bodde her var et resultat av det.
Vi hadde med kjeks og drops som gaver, og delte ut til dem før vi dro hjem igjen.
Vi skulle egentlig besøke stedet på torsdag,men det ble utsatt fordi et av barna hadde dødd helt plutselig.
Vi er veldig overrasket over hvor åpne de er mot oss. Ingen sensur, og vi er mer enn velkommen til å delta på alt. Føler nesten at de tror at vi er mer kvalifisert enn det vi er. Men når det er sagt kommer vi til å dra nytte av disse erfaringene senere.

Noen forskjellige bilder fra Meg, Karoline og Susanne sitter på planet til IOP's pickup. Og bilder fra meg og Ellen var å besøkte barna på Kid's Corner :)

Kjøkkenhjelp!

Ane og meg var og hjalp til på kjøkkenet her om dagen. Vi fikk beskjed om å komme ni, altså vi startet halv ti;) Kjøkkenet kan beskrives som et lite mur rom, med noen krakker, en benk, og en god gammeldags kull ovn hvor all matlagingen foregikk. Så røyken og soten satt seg godt i klærna og svei i øynene. Men det ble vi vant til!

Vi stod og skrella gulrøtter, poteter, hvitløk, grønn paprika (swahili: Peri Peri Ho Ho) og ingefær. Jeg, Ane og ei av jentene satt rundt en kurv og skrella poteter og lærte en sang på Swahili. Det var veldig koselig! Etter all skrelling og kutting var det ut for å rense fisk. Hvor Ane klarte å sprute fiskevann på alle da hun mista fisken så da fikk vi nok en stjerne i boka da;) Det var veldig hyggelig å kunne hjelpe til med matlagingen, så det blir ikke siste gang. Men det tok sin tid å bli kvitt matlukta fra hendene, så vi fikk mye flue selskap resten av kvelden!

En klamp om foten!

En ting som ikke har blitt nevnt tidligere i bloggen er at jeg, Henriette, klarte å tråkke skikkelig over på nyttårsnatta. Ti meter fra døra hjemme sa det pang. Jeg måtte krabbe til døra for så å legge meg i fosterstilling på sofaen. Altså TO dager før avreisen. Foten min var blitt en klump som jeg ikke klarte å gå på. Så flyturen nedover var ikke reint behagelig, med en støttestrømpe som gjorde foten gulere og blåere. Jeg har halta meg fram og tilbake de siste dagene, og måtte forklare for de her nede at det er ikke lett å stabbe seg av gårde i hæler på glatta hjemme i Norge ;) Men i dag er den faktisk mye bedre. Så det har hjulpet å ligge høyt med benet hver natt. Jeg og foten min takker for oppmerksomheten.