Hopp til innhold

Victoria Embankment

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Victoria Embankment
Basisdata
LandStorbritannia
KommuneCity of Westminster, City of London

Kart
Victoria Embankment
51°30′26″N 0°07′18″V

Victoria Embankment under bygging. Illustrated London News, 1865.
Jablotsjkovs buelamper ble tatt i bruk desember 1878 for å lyse opp gaten.

Victoria Embankment, tidligere Thames Embankment, er en gate og gangvei langs den nordlige bredden av Themsen i London, i byområdene City of Westminster og City of London.

Victoria Embankment ble bygget i 1870 av Joseph Bazalgette. Den opprinnelige drivkraften var behovet for å gi London et moderne kloakksystem. En annen viktig faktor var ønsket om å avlaste trafikken i gatene Strand og Fleet Street.

Prosjektet innebar en utbygning av Themsens strandlinje, og følgelig en innsnevring av elven. Bygningsarbeidet krevet oppkjøp og nedrivning av en rekke dyre eiendommer langs elvebredden. Tunneler for District-linjen ble bygget under elvebredden. På bakkenivå, i tillegg til de nye veiene, ble det anlagt to offentlige parker.

Victoria Embankment starter ved Westminster Bridge, rett nord for Palace of Westminster, og følger elvens bredd nordover, forbi Hungerford Bridge og Waterloo Bridge, og slutter ved Blackfriars Bridge.

Undergrunnsstasjoner på Victoria Embankment er Westminster, Embankment, Charing Cross, Temple og Blackfriars.

I desember 1878 ble Victoria Embankment den første gaten i Storbritannia med permanent elektrisk gatebelysning.[1] Belysningen kom fra 20 av Pavel Jablotsjkovs buelamper drevet av en Gramme-dynamo. 16. mars 1879 ble systemet utvidet til 40 lamper og 10. oktober til 55 lamper.[2] Tidligere hadde gaten vært belyst av gasslamper og i juni 1884 ble gassbelysningen gjeninnført fordi den elektriske belysningen var for dyr.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «History of Electricity». Arkivert fra originalen 25. juni 2012. Besøkt 16. juni 2012. 
  2. ^ a b Electricity Supply in the UK: A chronology (PDF). Electricity Council. 1987. s. 11–12. 


Autoritetsdata