Trondheimen
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Trondheimen (norrønt: Þróndheimr) var det opprinnelig navnet på de åtte trønderske fylkene omkring Trondheimsfjorden, altså store deler av nåtidens Trøndelag - mens kyststrøkene Fosen og Namdalen ble ikke regnet som del av Trondheimen. Navnet betyr «landet (heimen) der det vokser frodig». I senmiddelalderen ble Kaupangen i Trondheimen, dvs. handelsplassen i Trøndelag etablert, og etter tradisjonen ble Nidaros grunnlagt av Olav Tryggvason i 997. Som bynavn ble kortformen Trondheimen brukt parallelt med Nidaros utover i senmiddelalderen. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til T(h)rondhjem for Trondheimen/Nidaros og Trondhjems len for Trondheim len (landsdelen), senere Trondhjems amt, fra 1500-tallet.
Høvdingenes Trondheimen – åtte fylker og ett ting
[rediger | rediger kilde]Trondheimen skilte seg på flere måter ut fra andre landsdeler i Norge. I første del av sagatiden et samfunnet på Østlandet delt i mange mindre områder, hver med sin småkonge som ofte hadde lite med hverandre å gjøre. I Trondheimen ser imidlertid bygdene ut til å være bundet fastere sammen i et større samfunn. Den voksende befolkningen rundt fjorden erfarte tidlig at de hadde felles interesser i et samarbeid og organisering av samfunnslivet. En kan nærmest tale om en bonderepublikk, som var et større religiøst og juridisk fellesskap. Mange mener at trønderne alt fra 800-tallet hadde et godt utviklet lovverk som ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon.
Sagaene opplyser at den trønderske fylkesinndelingen var på åtte små fylker. Hvert av fylkene hadde sin høvding, sitt gudehov og sitt fylkesting. Trondheimen var delt i to hovedgrupper, de fire inntrøndske og de fire uttrøndske fylkene. De fire uttrøndske fylkene var:
- Stjordølafylke (Øvre og Nedre Stjørdal, Klæbu, Selbu og Tydal)
- Strindafylke (Strinda, Leksvik, Frosta og Åsen)
- Gauldølafylke (hele Gauldalen)
- Orkdølafylke (hele Orkla dalføre og Børsa, Skaun og Byneset)
De fire inntrøndske var:
- Sparbyggjafylke (de nåværende bygdene Sparbu, Stod, Steinkjer, Snåsa og Liene)
- Øynafylke (Beitstad, Inderøy og Verran)
- Verdølafylke (nåværende Verdal prestegjeld)
- Skøynafylke (Skogn, Ytterøy og Mosvik)
Disse to hovedgruppene utviklet også hver sine felles ting og gudehov. Fellestinget for de uttrøndske fylkene ble etter hvert holdt på Øra ved Nidelvosen, og på Lade i nærheten stod uttrøndernes felles helligdom. En tilsvarende helligdom hadde de inntrøndske fylkene på Mære i Sparbu. Her, innerst i fjorden var nok tyngdepunktet for hele Midt-Norge. Her var folketettheten størst, og folk drev med kornproduksjon, husdyrhold og fiske og fangst. På høvdingsetene Sakshaug på Inderøy, Mære og Egge ved Steinkjer, Haug i Verdal og Alstadhaug i Skogn satt de lokale høvdingene med stor politisk, religiøs og økonomisk makt.