Trompe-l’œil

Andrea Pozzos takmaleri i St. Ignazio-kirken i Roma viser et mylder av skikkelser og oppadstrebende søyler. Disse er formet som en anamorfose på et flatt tak, det vil si med et perspektiv som må sees fra et bestemt punkt for at betrakteren skal oppnå den riktige illusjonen. Særlig den malte arktitekturen er eksempler på *trompe-l´oeil*. Takmalerier med sugende høydevirkning og ekstrem forkortning kan også kalles sotto in su.

Trompe-l'œil, også skrevet trompe l'oeil, (dannet fra fransk trompe, «bedra», og l'œil, «øyet», uttales «tråmp-løy»),^[1] er en kunstnerisk betegnelse for den svært realistiske optiske illusjonen av tredimensjonalt rom og objekter på en todimensjonal overflate.^[2] Trompe-l'œil eller illusjonsmaleri er malerier der motivet er framstilt så naturtro at betrakteren skal tro det er virkelig. Bildene kjennetegnes av at gjenstander og figurer er gjengitt i naturlig størrelse og malt så nøyaktig og detaljert at det oppstår en realistisk tredimensjonal virkning. Effekten er brukt i malerkunsten i form av store freskomalerier, fasadekorasjoner og staffelimalerier. Illusjonsmaleri kan i utvidet forstand også omfatte materialimitasjoner og dekor- og kulissemalerier. Sjangeren var særlig populær i Den nederlandske gullalderen på 1600-tallet, hvor eksempelvis Frans Van Mieris den eldre og Johannes Leemans spesialiserte seg i å framstille kunstverk hvor som inneholder gjenstander eller romvirkningen ble gjengitt så realistisk at de ser ut til å bryte bildeplanet.^[3]^[4]^[5]

Historikk og bruk

Illusjonsmaleri på en bygning ved California State University, Chico i USA, malt av den amerikanske freskomaleren John Pugh i 1981.
Foto: John Pugh

Forsøket på å lage så virkelighetsnære bilder som mulig og lure øyet begynte allerede i antikken, kjent for eksempel gjennom historien om grekeren Timanthes fra Kythnos på 300-tallet f.Kr.^[6] og veggmalerier i Pompeii. Uttrykket ble særlig populært i Europa fra midten av 1400-tallet. Stilen og begrepet nådde høydepunktet i barokken, da malekunst, fargeteknikker og perspektivlære var utviklet slik at en kunne male slik at bildet ble til forveksling likt naturen eller tingen i seg selv. Teknikken egnet seg best til vegg- og takmaling, der en tilskuer under rette lysforhold kunne stå på et bestemt sted i rommet og være ute av stand til å si om søyler og dører var ekte eller bare malt på. Taket fortsatte ofte opp i en himmel som enten hadde «ekte» skyer, eller var befolket med engler og eroter.

Teknikkene er fortsatt i bruk. Noen steder i utlandet ser man fra gaten, par som står på hver sin balkong og snakker sammen, gjerne over to etasjer. Man må enten se dem på feil årstid eller se svært nøye etter før en ser at de er malt på.

Trompe l'oeil var den vanligste måten å ferdiggjøre kulisser og scenedekorasjoner på i klassisk teater. I nyere tid er dette ofte gjort på andre måter, der publikum selv må forestille seg hva scenografien eventuelt skal forestille.

Et eksempel fra nyere tid i Norge er fra Stavanger der moromannen Per Inge Torkildsen søkte bygningsrådet om lov til å sette et nytt vindu inn i huset sitt. Han fikk nei, og fikk deretter en lokal kunstner til å male på et vindu, komplett med ytre ramme, karm, glass og gardiner og litt gjenskinn av hva en så inne. Kunne ikke han få vindu, skulle i hvertfall naboene få.

Eksempler på trompe l'œil-malerier

Også Stillebenmaleriet i barokken ble preget av trompe-l´oeil med bugnende blomster, råtnende frukt og surrende fluer i virkelig størrelse. Her et blomstermotiv fra 1735 av Jan van Huysum (1689-1749)
Trompe-l'oeil av Johann Heinrich Füssli 1750. Bildet er malt med oljemaling på lerret.
Oljemaleriet Escapando de la crítica («Flukt fra kritikken») av Pere Borrell del Caso i 1874 henger i Banco de España i Madrid
Jaktmoviv, stilleben, av Johannes Leemans
Stilleben med jaktvåpen og enheter, av Leemans, 1669, Germanisches Nationalmuseum, Nürnberg