Tilintetgjørelsesleir

Transport gjennom Europa til utryddelsesleirer.

Tilintetgjørelsesleirer, eller på tysk Vernichtungslagern, er betegnelsen for de konsentrasjonsleirene i det tredje rikes maktområde hvis funksjon var å avlive mennesker så effektivt som mulig. I tilintetgjørelsesleirene ble mer enn halvparten av ofrene for holocaust drept. I disse leirene ble ingen (eller ikke noen stor del) av de internerte satt i arbeid, men ble myrdet med en gang eller kort tid etter ankomst. Som regel ble de drept med gass i gasskamre, enten karbonmoniksid- (kullos-) eller Zyklon B-gass.

De fleste av tilintetgjørelsesleirene lå i Generalguvernementet, den del av det tyskokkuperte Polen som ikke var blitt direkte inkorporert i det tredje rike. De leirene som oftest refereres til som tilintegjørelsesleirer er Auschwitz, Sobibór, Treblinka, Majdanek, Chełmno og Belzec.

Konsentrasjonsleirer ellers ble i Tyskland kalt KZ-leire eller på tysk KZ-lagern.

Bakgrunn

Etter tyskernes Invasjonen av Polen i september 1939, ble det hemmelige Aktion T4-programmet: det systematiske drapet på tyske, østerrikske og polske sykehus-pasienter med forskjellige psykiske eller fysiske funksjonshemninger autorisert av Adolf Hitler. Målet var å eliminere liv som de mente var "uverdig" til å leve (såkalt Livsuverdige liv eller «Lebensunwertes Leben») og i 1941 førte erfaringene fra disse drapene, til opprettelsen av utryddelsesleire for implementeringen av Den endelige løsning. På dette tidspunktet var jødene allerede begrenset til nye ghettoer eller internert i nazistiske konsentrasjonsleire sammen med andre grupper - inkludert homofile, romfolk eller sovjetiske krigsfanger.

Nazistenes såkalte «endelige løsning» basert på de systematiske drapene på Europas jøder ved gassing, begynte med Aksjon Reinhardt. På Østfronten ble slike drap ofte gjennomført av Einsatzgruppen som fulgte Wehrmacht under Operasjon Barbarossa. Leirene som var designet spesielt for gassing av jøder ble etablert i månedene etter Wannsee-konferansen, ledet av Reinhard Heydrich i januar 1942. Ansvaret for logistikken skulle ivaretas av en administrator, Adolf Eichmann.

Den 13. oktober 1941 mottok Odilo Globocnik, som var stasjonert i Lublin, en muntlig ordre fra Reichsführer-SS Heinrich Himmler – i påvente av Moskvas fall etter Slaget om Moskva – om å starte øyeblikkelig byggearbeid i Bełżec i Polen, som lå under det tyske Generalguvernementet. Leiren ved Bełżec var operativ fra mars 1942, med lederskap hentet fra Tyskland under dekke av Organisasjon Todt. I midten av 1942 hadde ytterligere to dødsleirer blitt bygget på polsk område: Sobibór (klar i mai 1942) under kommando av Hauptsturmführer Franz Stangl, samt Treblinka (operativ i juli 1942) under Obersturmführer Irmfried Eberl. Auschwitz konsentrasjonsleir ble utstyrt med splitter nye gasskamre i mars 1942. Gasskamrene i Konzentrationslager Majdanek stod ferdig bygd i september, samme år.

Definisjon

Nazistene skilte mellom utryddelsesleire og konsentrasjonsleire. Begrepene utryddelsesleir (Vernichtungslager) og dødsleir (Todeslager) i det nazistiske systemet, refererte til områder hvis primære funksjon var folkemord. Seks leire oppfyller denne definisjonen, selv om utryddelse av mennesker skjedde i alle slags konsentrasjonsleirer eller transitt-leirer. Disse seks leirene var Chełmno, Belzec, Sobibor, Treblinka, Majdanek og Auschwitz (også kjent som Auschwitz-Birkenau)

Todeslagere ble designet spesielt for systematiske drap av mennesker. Deporterte ble vanligvis myrdet i løpet av bare noen få timer etter ankomst til Belzec, Sobibór og Treblinka. Rene dødsleirer skilte seg fra konsentrasjonsleirene lokalisert i selve Tyskland, deriblant Bergen-Belsen, Oranienburg, Ravensbrück ellerSachsenhausen, som var fangeleirer satt opp før andre verdenskrig for mennesker definert som "uønskede" av nazistske myndgheter. Fra mars 1936 ble alle nazistiske konsentrasjonsleire administrert av SS-Totenkopf-Verbände.

Se også

Eksterne lenker

(en) Nazi extermination camps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons