Hopp til innhold

Thorstein Petersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thorstein Petersen
Født21. aug. 1899[1]Rediger på Wikidata
Tórshavn[1]
Død4. mai 1960[1]Rediger på Wikidata (60 år)
Tórshavn
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, banksjef, konsul Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet (akademisk grad: cand.jur.)
FarThomas Juul Petersen
PartiFólkaflokkurin (1940–1960)
Vinnuflokkurin (1935–1940)
NasjonalitetKongeriket Danmark
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (1947)
Medlem av Færøyenes landsstyre
15. desember 1950–15. september 1951
RegjeringDjurhuus I
Formann i Fólkaflokkurin
2. august 1946–15. september 1951
ForgjengerJóannes Patursson
EtterfølgerHákun Djurhuus
Medlem av Folketinget
1943–1950
ValgkretsFærøyene
Medlem av Lagtinget
30. januar 1940–8. november 1954
ValgkretsSuðurstreymoy
Thorstein Petersen på Commons

Thorstein Petersen (1899–1960) var en færøysk politiker, sakfører og banksjef.

Fra 1930-årene engasjerte han seg sterkt i Færøyenes økonomiske og politiske utvikling med sikte på å oppnå selvstendighet fra Danmark. Han har blitt karakterisert som «en ypperlig folketaler».[2]

Thorstein Petersen var den reelle grunnleggeren av Fólkaflokkurin, som han representerte i både det færøyske Lagtinget og det danske Folketinget. Partiet fikk sterkt gjennomslag mens Færøyene var avskåret fra Danmark under den andre verdenskrig. Etter krigen vant selvstyresiden i en folkeavstemning, men danske myndigheter godtok ikke resultatet.

Petersen var formann i Lagtinget mens dette ennå var Færøyenes fremste politiske verv. Etter hjemmestyreloven av 1948 var han medlem av Færøyenes landsstyre (regjering) med ansvar for næringspolitikken.

I 1950-årene, etter en rekke konkurser i den færøyske fiskeriflåten, måtte Petersen svare for økonomiske misligheter i Sjóvinnubankin. Han ble frifunnet i Højesteret for de alvorligste anklagene, men var ferdig som politiker.

Familie og yrkesliv

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av sysselmann Thomas Juul Petersen og hustru Valborg Bærentsen. Morfaren var lagtings- og folketingsmann Enok Daniel Bærentsen, som var blant innbyderne til julemøtet i 1888. Morbroren Christian Bærentsen var landstingsmann og den eneste færøyingen som ble amtmann på Færøyene. Ved splittelsen av den færøyske nasjonalbevegelsen var faren Thomas Juul Petersen blant lagtingsmennene som i 1906 dannet Færøyenes første politiske parti, Sambandsflokkurin. Thorstein hadde en eldre bror, Aksel, som ble sjef for posthuset i Klaksvík og satt i kommunestyret der for Sambandsflokkurin.

Etter folkeskolen i Tórshavn dro Thorstein Petersen til Danmark. Han tok studentereksamen ved Sorø Akademi i 1917. Etter å ha vært kontorist ved amtmannskontoret på Færøyene 1920–1923, tok han juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1928.

Petersen praktiserte som sakfører i Tórshavn, i det som i dag er Advokatfelagið við Strond, i perioden 1928–1932. Medarbeidere her i Petersens tid var Janus Djurhuus og Leif Waagstein. Petersen var direktør i forsikringsselskapet Trygd og i forretningsbanken Sjóvinnubankin 1932–1951. Det var også Petersen som initierte opprettelsen av Sjóvinnubankin gjennom formannsvervet i Føroya Skipara- og Navigatørfelag. Han var styremedlem i Trygd fra 1932, nestformann i styret for Livak fra 1935 samt styreformann i Sperm (som drev hvalfangststasjonen við Áir) fra 1945.[3]

Han måtte gå av som direktør i Sjóvinnubankin under den økonomiske krisen på øyene i 1951. Bankens regnskap hadde blitt manipulert for å omgå bestemmelsene i bankloven om at en enkelt kreditors ansvar overfor banken ikke måtte overstige en viss prosent av bankens reserver.[4] Av underretten Føroya Rættur ble han i juli 1954 dømt til 4 måneders fengsel og tap av sakførerbevillingen for brudd på bank-, aksjeselskaps- og straffeloven.[4] I oktober 1955 ble straffen fordoblet av Østre Landsrett, slik at Petersen fikk åtte måneders fengsel.[5] Ved begge domfellelsene slo man fast at hverken Petersen eller noen av de andre tiltalte hadde prøvd å skaffe seg selv økonomisk vinning.[4][5] I Høyesterett ble han i juni 1957 frifunnet på de alvorligste punktene, frifunnet for mandatsvik, gitt tilbake sakførerbevilligen, og fengselsstraffen ble redusert til 40 dager.[6]

Politisk arbeid

[rediger | rediger kilde]
Petersen taler ved nedleggelsen av grunnsteinen til Sjóvinnubankins nye bygning i 1950-årene.

I samarbeid med en gruppe forretningsfolk etablerte han det borgerlige partiet Vinnuflokkurin i 1935. Grupperingen bak partiet var den samme som kretsen rundt Sjóvinnubankin, og Thorstein Petersen og Christian Holm Jacobsen ble henholdsvis formann og nestformann i partiet. Petersen var bankens direktør, mens Jacobsen var dens styreformann. Partiet ble stiftet i opposisjon til Javnaðarflokkurin, og ble dermed Færøyenes andre primært økonomisk orienterte parti.[7] Petersen representerte aldri partiet på Lagtinget.

Vinnuflokkurin gikk i 1940 inn i Fólkaflokkurin, hvor Petersen ble nestformann, mens Jóannes Patursson var formann.[8] Petersen var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy 1940–1954 og parlamentarisk leder 1946–1952. Han overtok dessuten formannsvervet i partiet etter Paturssons død i 1946, og beholdt så dette frem til 1951. Petersen var lagtingsformann 1943–1945, 1945–1946 og fra juli til desember 1950.[9] Han var dessuten valgt til Folketinget fra Færøyene 1943–1950. Ved folketingsvalget i 1943 ble han den suverene valgvinner med slagordet Fyri Føroyum skulu Føroyingar ráða, «Over Færøyene skal færøyingene råde».[10] Nominelt var han partiavhengig kandidat. Han fikk 48,2 % av stemmene i 1943, senere 46,2 % i 1945 og 42,7 % i 1947.[11] Fra 1947 boikottet han møtene.[2] Fólkaflokkurin boikottet alle folketingsvalg mellom 1947 og 1957.

Under den andre verdenskrig hadde Petersen et svært anstrengt forhold til amtmann Carl Aage Hilbert. Dette skyldtes i all hovedsak at Petersen ønsket fullt færøysk selvstyre gjennom Lagtinget uten amtmannens innblanding. Storbritannia, som Færøyene lot seg frivillig okkupere av, ønsket ikke å ta stilling til spørsmålet. Ved folkeavstemningen på Færøyene i 1946 gikk Petersen inn for færøysk selvstyre, men i personalunion med Danmark.[12][13] Som lagtingsformann erklærte han Færøyene som en selvstendig stat den 18. september 1946.[14] Dette falt imidlertid ikke i god jord hos de danske myndighetene, og Lagtinget ble deretter oppløst, og det ble utskrevet nyvalg. Som resultat av folkeavstemningen ble allikevel Hjemmestyreloven, som Petersen var en sterk motstander av, innført i 1948. Petersen kalte åpenlyst nyordningen en «skam» i Folketinget.[15]

Han var visestatsminister i Kristian Djurhuus' første regjering, hvor han i all hovedsak arbeidet med økonomiske spørsmål, fra 15. desember 1950 til 15. september 1951. Han trakk seg parallelt med opprullingen av Sjóvinnubankin-saken, og trakk seg deretter fullstendig fra offentlig politikk. I mai 1957 ble han uventet valgt til Folketinget med 37,6% av stemmene som Fólkaflokkurins kandidat, med støtte fra Tjóðveldisflokkurin. Valget ble fremstilt som en ren provokasjon overfor Danmark. Han uttalte at han ville være til stede på møtene, men at han ikke ville delta i behandlingen av Danmarks indre anliggender.[2] I juli samme år ble han fratatt sin parlamentariske immunitet og deretter også mandatet i Folketinget grunnet domfellelsen i Høyesterett.[16]

Død

[rediger | rediger kilde]

I oktober 1957 pådro Petersen seg kraniebrudd og mindre hjerneskader ved et fall ombord på fergen «Tjaldur».[17][18] Han var til behandling i Oslo i flere måneder, men kom seg aldri igjen, og døde i Tórshavn i 1960, 60 år gammel.[17]

Æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til norsk konsul på Færøyene i 1934, forfremmet til generalkonsul i 1942, og fikk avskjed i nåde etter søknad i 1959. Hans medarbeider Leif Waagstein ble samtidig utnevnt til ny generalkonsul.[19] Thorstein Petersen ble i 1947 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sine fortjenester for Norges sak under krigen, i hjelpearbeidet for den norske marinen og handelsflåten.[20][21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c logting.elektron.fo[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c «Valgsensasjon på Færøyane». VG (på norsk): 2. 22. mai 1957. 
  3. ^ «Petersen, Thorstein». Kraks Blå Bog (på dansk). København: Kraks Forlag. 1949. 
  4. ^ a b c «Rekord i lovbrudd». VG (på norsk): 10. 21. juli 1954. 
  5. ^ a b «Fordoblet straff». VG (på norsk): 2. 22. oktober 1955. 
  6. ^ «Uventet mild dom over Thorstein Petersen». VG (på norsk): 16. 29. juni 1957. 
  7. ^ Justinussen, Jens Christian Svabo (1997). Fanget i fisken? En analyse af den politiske økonomi på Færøerne i efterkrigstiden (PDF) (på dansk). Roskilde: Tek-Sam forlag. s. 49. ISBN 978-87-7753-142-2. Arkivert fra originalen (PDF) 10. juni 2015. 
  8. ^ Debes, Hans Jacob (1991). Jóannes Patursson. Ein byrjan til eina politiska ævisøgu (på færøysk). Tórshavn: Forlagið Søgumál. s. 124. OCLC 28926158. 
  9. ^ Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (på færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 339. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014. 
  10. ^ West, Hallbera og Heinesen, Maria Amalia (2004). Kilder til Færøernes og Grønlands historie (på dansk). Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. s. 27. ISBN 978-99918-41-87-8. 
  11. ^ Nohlen, Dieter og Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A Data Handbook (på engelsk). Nomos Publishers. s. 525ff. ISBN 978-3-8329-5609-7. 
  12. ^ Dalsgaard, Jóanes N. (2009). «Thorstein Petersen». Den Store Danske Encyklopædi (på dansk). Besøkt 31. desember 2013. 
  13. ^ Petersen, Thorstein (1946). Frágreiðingar og skjøl frá stjórnarmálinum á Føroya Løgting (på færøysk). Tórshavn. 
  14. ^ Skála, Annfinnur í (1992). Stjørnarskipanarmálið 1946. Keldur til Føroya søga (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. OCLC 29356864. 
  15. ^ Lyck, Lise (2003). «The Faroe Islands: The Birth of a New Microstate?». I Archer, Clive og Joenniemi, Pertti. The Nordic Peace (på engelsk). Ashgate. s. 66–80. ISBN 978-0-7546-1417-3. 
  16. ^ Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. s. 43. ISBN 978-99918-3-205-0. Arkivert fra originalen (PDF) 29. september 2015. 
  17. ^ a b «Kunnur stjórnmálamaður í Færeyjum látinn». Morgunblaðið (på islandsk): 6. 6. mai 1960. 
  18. ^ «Folketingsmannen fortsatt meget dårlig». VG (på norsk): 2. 15. oktober 1957. 
  19. ^ «Statsråd». Arbeiderbladet (på norsk): 23. 31. oktober 1959. 
  20. ^ Dagbladet (på norsk): 5. 24. oktober 1947. 
  21. ^ «Dødsfall». Arbeiderbladet (på norsk). NTB: 9. 6. mai 1960. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Mohr, Høgni (2012). Men hvar er tann nevin sum slær (på færøysk). Tórshavn: Sprotin. ISBN 978-99918-71-80-6. 
  • Petersen, Poul (1986). Thorstein Petersen (på færøysk). Funningur. OCLC 477708675. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thorstein_Petersen&oldid=24665740»