The Open Society and Its Enemies
The Open Society and its Enemies («Det åpne samfunn og dets fiender») er en av den østerriksk-britiske filosofen Karl R. Poppers mest sentrale bøker. Den er et oppgjør med totalitære statsformer (bl.a. nasjonalsosialisme og kommunisme) og presenterer Poppers alternativ, det åpne samfunn. Boka ble gitt ut for første gang i 1945 på forlaget Routledge (London). Den kom i flere reviderte utgaver (sist i 1968), som også noen ganger ble utvida med nye appendiks (i 1957, 1962, 1966), og er oversatt til 28 språk (deriblant svensk og dansk).
I bokas første bind (The Spell of Plato, «Platons forbannelse») dokumenterer Popper at Platons politiske filosofi har totalitære trekk. Andre bind (The High Tide of Prophecy: Hegel, Marx and the Aftermath, «Profetiets høytid: Hegel, Marx og følgene») argumenterer at filosofiene til Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Karl Marx var roten til 1900-tallets totalitarisme. Som et alternativ til «lukka» og totalitare samfunn skisserer han det åpne samfunn og viser de ulike strømningene som truer det (bl.a. historisisme, radikalisme, utopisme, relativisme).
Man kan se Poppers åpne samfunn som en anvendelse av hans kritiske rasjonalisme på politikken: Det er lett å overse feilene i en samfunnsvisjon, spesielt hvis den lover gull og grønne skoger; derfor er det viktigere at de politiske strukturene sikrer muligheten til å korrigere potensielle feil enn at de sikrer oppnåelsen av en gitt visjon.
Bokens tilblivelse
[rediger | rediger kilde]Popper skrev The Open Society under andre verdenskrig, mer eller mindre parallelt med The Poverty of Historicism. Den førstnevnte boka begynte som et kapittel i den sistnevnte; men da den vokste seg større og større (og til slutt endte opp med 620 sider), reduserte Popper The Poverty til sin opprinnelige omfang (169 sider) og ga ut The Open Society separat. Popper betegna disse to bøkene som sin «krigsinnsats».[1] Han «beslutta å skrive boka den dagen [han] fikk nyheten om Hitlers innmarsj i Østerrike. Boka er et forsvar for demokratiet, skrevet i en tid da demokratiet ikke hadde mange overbeviste tilhengere.»[2] Popper, som hadde flytta fra Østerrike til New Zealand i 1937 (ett år før Østerrikes Anschluss), fullførte begge bøkene innen 1943.
Mottagelse
[rediger | rediger kilde]Boka fikk en stort sett positiv til entusiastisk mottagelse i Vest-Europa, mens den var forbudt i det kommunistiske Øst-Europa, men sirkulerte der som samizdat-litteratur.[3] For eksempel omtalte Bertrand Russell boka som «et verk av første klasses viktighet, som bør bli viden lest for sin mesterlige kritikk av [...] demokratiets teoretiske fiender. [Poppers] angrep på Platon er uortodokst, men i mine øyne berettiget [...]. Hans analyse av Hegel er drepende [...]. Marx [...] blir behandla mildere enn Platon og Hegel, men er analysert med samme skarpsindighet[...]. Boka som helhet er et livlig og grundig forsvar for demokratiet».[4]
Selv om Popper karakteriserte Marx som en av «menneskehetens frigjørere» og marxismen som en i utgangspunktet «humanitær bevegelse»,[5] har marxistiske historikere og filosofer reagert på Poppers kritikk av marxismen som ideologi. Men også blant disse har f.eks. Maurice Cornforth anerkjent Popper for å være den «kanskje mest eminente» kritikeren av marxismen.[6] Enkelte andre forskere har uttrykt uenighet med noen av Poppers tolkninger av filosofiene til Hegel og Platon.[7] I bokas 4. utgave (1962) tilføyde Popper et appendiks til første bind for å imøtegå Platon-forskeren Ronald Levinsons kritikk.[8]
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ K. Popper (1974). «Autobiography of Karl Popper». I Arthur Schilpp. The Philosophy of Karl Popper. 1. La Salle: Open Court. s. 91.
- ^ K.R. Popper & K. Lorenz (1985). Die Zukunft ist offen. München: Piper. s. 135.
- ^ W.H. Newton-Smith (2001). «Karl Popper (1902–1994)». I A.P. Martinich & E.D. Sosa. A Companion to Analytic Philosophy. Malden: Blackwell. s. 115.
- ^ I. Grattan-Guiness (1992). «Russel and Karl Popper: their personal contacts». Russell. The Journal of the Betrand Russell Archives. 12: 10–11. doi:10.15173/russell.v12i1.1815.
- ^ Sitatene er henta fra bind II, kap. 17 (avsn. II) resp. kap. 13
- ^ M. Cornforth (1968). The Open Philosophy and the Open Society: A Reply to Dr. Karl Popper's Refutations of Marxism. New York: International Publishers. s. 5.
- ^ S. Hook (22. juli 1951). «From Plato to Hegel to Marx». New York Times.
- ^ R. Levinson (1953). In Defense of Plato. Cambridge: Harvard University Press.