Hopp til innhold

The Economist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Economist
LandStorbritannia[1]
TypeTidsskrift
InnholdSamfunnsøkonomi, politikk
Frekvens1 uke
Grunnlagt1843; 181 år siden
Eier(e)The Economist Group
Grunnlegger(e)James Wilson
UtgiverThe Economist Group
Sjefredaktør(er)Zanny Minton Beddoes (2015),[2] John Micklethwait (2006– 2014)
SpråkEngelsk
HovedkontorLondon
ISSN0013-0613, 1476-8860
OCLC531780543
Nettstedwww.economist.com (en)
The Economist på Commons

The Economist er et ukentlig nyhetsmagasin som utgis av The Economist Newspaper Limited. Journalistikken dekker politikk, økonomi, vitenskap, teknologi, og kultur, med klar hovedvekt på politikk, økonomi og finans. Journalistikken til The Economist dekker hele verden, men Storbritannia, USA, og Kina vies særlig plass.

Bladet omtaler seg selv som en avis (newspaper), da journalistikken nesten utelukkende omhandler nyhetsdekning. Ukentlig utgivelse, A4-formatet og papirkvaliteten gjør det derimot lett å betrakte Economist som et tidsskrift. Dette også fordi journalistikken er svært databasert, og vektlegger dypere analyser fremfor kontinuerlig nyhetsekning.[3][4] The Economist driver et eget forsknings- og analysebyrå med store samfunnsvitenskapelige databaser under The Economist Intelligence Unit, som utbarbeider datamaterialet for magasinets artikler.[5]

The Economist ble grunnlagt av den skotske økonomen og politikeren James Wilson i september 1843.[6] Magasinet har i dag en sirkulasjon på ca. 1.5 millioner ukentlige kopier.[7] Nåværende redaktor er den britiske økomen og journalisten Zanny Minton Beddoes.[8] Magasinet trykkes hver torsdag, og publiseres i Norge på lørdager.

The Economist har kontorer i Bangkok, Peking, Berlin, Brussel, Kairo, Delhi, Edinburgh, Frankfurt am Main, Hongkong, Johannesburg, London, Los Angeles, Mexico by, Moskva, New York City, Paris, Riga, San Francisco, São Paulo, Tokyo og Washington, DC.

Redaksjonelt standpunkt

[rediger | rediger kilde]

The Economist har et uttalt liberalt, sentrumsnært politisk grunnsyn. The Economist har vært tidlig ute med å støtte blant annet homofilt ekteskap, legalisering av prostitusjon, aktiv dødshjelp, legalisering av cannabis, og strengere våpenlover i USA. Magasinet er uttalt tilhenger av markedsliberalisme, frihandel og internasjonalt samarbeid.[9] Magasinet har strenge krav for faktasjekking, journalistisk nøytralitet, og korrektur.[10] Ingen av artiklene i magasinet underskrives av individuelle journalister; snarere utgis alle artikler av The Economist som sådan, slik at magasinet «skal tale med en kollektiv stemme», snarere enn fostre individuelle stjernejournalister. Journalister i magasinet samarbeider ofte om artikler og rapporter, noe som ifølge redaksjonen sikrer artiklenes nøytralitet og objektivitet.[11]

The Economist går sjelden ut med klare politiske standpunkt som favoriserer gitte politiske partier og kandidater («We do not poke our nose in other people's politics»), men uttalte støtte for John Kerry som presidentkandidat i 2004, og Joe Biden i 2020.[12][13] Magasinet uttalte også støtte for Irak-invasjonen i 2003,[14][15] noe det i etterkant har beklaget. Det omtalte senere Irak-invasjonen som «en katastrofe».[16]

Politisk hevder The Economist å tilhøre «det radikale sentrum», med selverklært mål om å fremme objektiv, faktasjekket journalistikk uten politisk tendens.[10]

Magasinet er blitt omtalt som et «elitemedium», da artiklene er skrevet på utpreget britisk engelsk med mye bruk av avanserte termer og ordspill, tekstene inkluderer store mengder data og statistikk, og abonnementsprisene er høye.[17][18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (på en, fr, es, zh-hans, ar) The ISSN portal, Paris: ISSN International Centre, ISSN 1819-1819, ISSN 0013-0613, Wikidata Q70460099, https://portal.issn.org/ 
  2. ^ https://www.weforum.org/people/zanny-minton-beddoes/.
  3. ^ Leadership, The Berlin School Of Creative. «10 Journalism Brands Where You Find Real Facts Rather Than Alternative Facts». Forbes (på engelsk). Besøkt 21. mars 2021. 
  4. ^ Pressman, Matt. «Why Time and Newsweek Will Never Be The Economist». Vanity Fair (på engelsk). Besøkt 21. mars 2021. 
  5. ^ «About us». Economist Intelligence Unit (på engelsk). Besøkt 21. mars 2021. 
  6. ^ «About us». The Economist (på engelsk). Besøkt 21. mars 2021. 
  7. ^ The Economist. «Worldwide Brand Report 2020» (PDF). Besøkt 21.03.2021. 
  8. ^ «Zanny Minton Beddoes». Economist. Besøkt 21. mars 2021. 
  9. ^ «There’s a word for that». The Economist. 4. november 2004. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  10. ^ a b «About us | Help | Economist.com». web.archive.org. 28. februar 2009. Archived from the original on 28. februar 2009. Besøkt 21. mars 2021. 
  11. ^ «Why are The Economist’s writers anonymous?». The Economist. 4. september 2013. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  12. ^ «The incompetent or the incoherent?». The Economist. 28. oktober 2004. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  13. ^ «Why it has to be Biden». The Economist. 29. oktober 2020. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  14. ^ «The case for war—revisited». The Economist. 17. juli 2003. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  15. ^ «Why war would be justified». The Economist. 20. februar 2003. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  16. ^ «Mugged by reality». The Economist. 22. mars 2007. ISSN 0013-0613. Besøkt 21. mars 2021. 
  17. ^ Peters, Jeremy W. (9. august 2010). «The Economist Tends Its Sophisticate Garden». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mars 2021. 
  18. ^ «Why The Economist swapped its famous elitist marketing for emotional messaging». The Drum (på engelsk). Besøkt 21. mars 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Economist&oldid=23790299»