Hopp til innhold

Syukuro Manabe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Syukuro Manabe
Født21. sep. 1931[1][2]Rediger på Wikidata (93 år)
Shinritsu
BeskjeftigelseKlimaforsker, meteorolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Tokyo
Ehime Prefectural Mishima High School
Doktorgrads-
veileder		Shigekata Shōno
NasjonalitetJapan[2]
USA
Medlem avAcademia Europaea (1994–) (tilknytning: AE section Earth and cosmic sciences)[3][4]
National Academy of Sciences[5][2]
Royal Society of Canada[2]
Utmerkelser
12 oppføringer
Carl-Gustaf Rossby-medaljen (1992)[6]
Volvo miljøpris (1997)[7]
Blue Planet Prize (1992)[8]
William Bowie Medal (2010)[9][10]
Benjamin Franklin-medaljen (2015)[11]
BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award (2016)
Crafoord Prize in Geosciences (2018) (arbeidsområde: geosciences, statsborgerskap: USA)[12]
Roger Revelle Medal (1993)[13]
Milutin Milankovic Medal (1998)
Nobelprisen i fysikk (2021) (sammen med: Klaus Hasselmann)[14]
Crafoordprisen (2018)[1]
Asahi-prisen (1995)[15]
ArbeidsstedNational Oceanic and Atmospheric Administration
Princeton University
FagfeltMeteorologi,[16] klimatologi,[16] klimaendringer,[16] datasimulering[16]
Doktorgrads-
studenter		Isaac Held[17]
Kenneth Bowman[17]
Alex Hall[18]
Kjent forGlobal klimamodell
Syukuro Manabe på Commons
Nobelprisen i fysikk
2021

Syukuro Manabe (født 1931 i Shingu) er en japansk-amerikansk meteorolog og klimaforsker. I 2021 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Klaus Hasselmann og Giorgio Parisi.[19]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Han studerte ved universitetet i Tokyo og tok doktorgrad i 1958. Han begynte deretter som forsker hos US Weather Bureau, fra 1970 endret til National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), i USA. Fra 1968 foreleste han ved Princeton University samtidig som han forsket. I 1990 var han medforfatter til FNs klimapanels første hovedrapport. I 1997 reiste han tilbake til Japan for å lede «forskningsprogrammet for global oppvarming» i Yokohama. [20][21]

Vitenskapelige resultater

[rediger | rediger kilde]

Mens han var ved NOAAs samarbeidet han med Joseph Smagorinsky om å utvikle tredimensjonale modeller for Jordens atmosfære.[22] I første fase utviklet Manabe sammen med Wetherald i 1967 en endimensjonal enkeltkolonnemodell over atmosfæren i med likevekt mellom stråling og konveksjon, og med positiv tilbakevirkning fra endringer i vanndampinnholdet.[23] Med denne modellen fant de at responsen på økende innhold av karbondioksid ville være at temperaturen øker ved Jordens overflate, men avtar i stratosfæren. Utviklingen av den strålingskonvektive modellen var et avgjørende skritt mot å kunne modellere atmosfærens generelle sirkulasjon (Manabe et al. 1965). De brukte modellen til å simulere for første gang den tredimensjonale virkningen av økt karbondioksid på temperatur og på det hydrologiske kretsløpet (Manabe og Wetherald, 1975). I 1969 fikk Manabe og Bryan publisert den første simuleringen av klimaet ved en sammensatt atmosfære-hav-modell, der modellen for atmosfærens generelle sirkulasjon er kombinert med en tilsvarende for verdenshavene. Gjennom 1990-årene og tidlig på 2000-tallet fikk Manabes forskningsgruppe publisert banebrytende artikler der de brukte atmosfære-hav-modeller for å undersøke klimavirkningen av endrede klimagasskonsentrasjoner på ulik tidsskala (Stouffer et al., 1989; Manabe et al., 1991 & 1992). De brukte også modellene til å studere historiske klimaendringer, og fant for eksempel betydningen av endret ferskvanntilførsel til det nordlige Atlanterhavet som en mulig årsak til de raske klimaendringene som er påvist i paleoklimatiske prøver (Manabe and Stouffer, 1995 & 2000).[24][25] Han har også bidratt til å vise at klimaet på jorden kan ha mer enn en stabil tilstand[26], og at skiftningen mellom disse tilstandene kan skje ved at iskappene smelter. [27]

Priser

[rediger | rediger kilde]

Manabe er tildelt en rekke priser, og var første vinner av Blue Planet Prize, en internasjonal japansk pris til miljøforskere opprettet i forbindelse med Rio-konferansen.

I 2021 ble Manabe tildelt Nobelprisen i fysikk. Han fikk prisen for sine «nyskapende bidrag til vår forståelse av komplekse systemer», og for «fysisk modellering av jordens klima, tallfesting av variabilitet og å pålitelig forutsi global oppvarming».[28]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b www.crafoordprize.se[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d scholar.princeton.edu[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.ae-info.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.ae-info.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nasonline.org, National Academy of Sciences member ID 52989[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.ametsoc.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.environment-prize.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.blueplanetprize.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Syukuro Manabe receives 2010 William Bowie Medal[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ honors.agu.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.fi.edu[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.crafoordprize.se[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.agu.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ nobelprize.org, www.nobelprize.org, besøkt 5. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.asahi.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c d Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0269054, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  17. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ dept.atmos.ucla.edu[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «The Nobel Prize in Physics 2021» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 6. oktober 2021. 
  20. ^ Triendl, Robert (30. mai 2002). «Chance to make a difference in Japan». Nature. 6888 (på engelsk). 417: 7–7. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/nj6888-07a. Besøkt 5. oktober 2021. 
  21. ^ «Curriculum Vitae». 16. februar 2018. Arkivert fra originalen 26. mai 2021. Besøkt 05.10.2021. 
  22. ^ Gent, Peter R. (1. september 2020). «Modeling the future of Earth's climate». Physics Today. AIP Publishing. 73 (9): 54–55. Bibcode:2020PhT....73i..54G. doi:10.1063/pt.3.4571. 
  23. ^ «In Retrospect (Nature): Highlights a Classic 1967 Paper by Manabe and Wetherald». Atmospheric & Oceanic Sciences. 18. mai 2017. Besøkt 6. oktober 2021. 
  24. ^ Manabe, S. and A. J. Broccili. 2020. Beyond Global Warming: How Numerical Models Revealed the Secrets of Climate Change. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  25. ^ Stouffer, Ronald J.; Manabe, Syukuro (1. august 1999). «Response of a Coupled Ocean–Atmosphere Model to Increasing Atmospheric Carbon Dioxide: Sensitivity to the Rate of Increase». Journal of Climate. 12 (8): 2224–2237. Bibcode:1999JCli...12.2224S. doi:10.1175/1520-0442(1999)012<2224:ROACOA>2.0.CO;2. 
  26. ^ Manabe, Syukuro (1988). «Two Stable Equilibria of a Coupled Ocean-Atmosphere Model» (pdf). J. Climate. 1: 841–866. doi:10.1175/1520-0442(1988)001<0841:TSEOAC>2.0.CO;2. Besøkt 18. oktober 2021. 
  27. ^ Manabe, Syukuro (1995). «Simulation of abrupt climate change induced by freshwater input to the North Atlantic Ocean» (pdf). Nature. 378: 165–167. doi:10.1038/378165a0. Besøkt 18. oktober 2021. 
  28. ^ «The Nobel Prize in Physics 2021». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Syukuro_Manabe&oldid=23707195»