Slottet i Caserta
| Slottet i Caserta | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Beliggenhet | |||
| Land | Italia[1] | ||
| Sted | Caserta[2] | ||
| Historiske fakta | |||
| Eier(e) | Italia | ||
| Arkitekt | Luigi Vanvitelli[3] | ||
| Stilretning | Barokkarkitektur | ||
| Etablert | 20. januar 1752 | ||
| Ferdigstilt | 1774 | ||
| Bygningsdata | |||
| Etasjer | 5 | ||
| Gulvareal | 44 000 kvadratmeter[4] | ||
| Kart | |||
 Slottet i Caserta 41°04′12″N 14°19′33″Ø | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted | ||
Det kongelige slottet i Caserta (italiensk: Reggia di Caserta, La Reggia eller Palazzo Reale) er en kongelig residens i Caserta i det sydlige Italia, bygget for Huset Bourbons konger av Napoli. Det var det største palasset og et av de største byggverk som ble reist i Europa på 1700-tallet. Hensikten var å overgå Versailles i skjønnhet og størrelse. Anlegget ble påbegynt i 1752 og slottet har 1200 rom og er rikt dekortert. Arkitekter var Mario Gioffredo og Luigi Vanvitelli. Vanvitelli var også byggeleder de første 20 årene av prosjektet; han døde i 1773 og sønnen Carlo overtok ledelsen. I 1997 fikk palasset verdensarvsstatus, beskrevet av UNESCO i nomineringen som «spektakulært». Det regnes som barokkunstens svanesang, fra hvilket det fikk alle særtrekk som var nødvendig for å skape illusjon av enormt omfang. Parkanleggene er svært forseggjort og kjent for sin vannkunst (med speildammer, fontener og kaskader). Vittorio Emanuele III overførte slottet til staten i 1921.[5][6][7][8]
Historie
[rediger | rediger kilde]
Byggearbeidene ble innledet i 1752 for Karl VII av Napoli, som samarbeidet nært med sin arkitekt Luigi Vanvitelli. Da Karl så arkitekt Vanvitellis modell av Caserta i stor skala, fylte den ham med en følelse "så bra at det kan rive hjertet ut av brystet på en". Han kom likevel ikke til å ligge en eneste natt i sin Reggia, da han abdiserte i 1759 for å bli konge av Spania, og prosjektet med å ferdigstille slottet ble overtatt av hans tredje sønn og etterfølger, Ferdinand IV av Napoli.
Vanvitellis politiske og sosiale modell for palasset var slottet i Versailles, som til tross for at det er påfallende annerledes i stil og disposisjon, løser liknende problemer når det gjelder kongens behov som residens i tillegg til lokaler for domstol og regjeringslokaler i en massiv bygning med den sosiale struktur i en liten by. Palacio Real de Madrid og Charlottenburg slott stod som modeller. En vidstrakt oktogonal vestibyle synes å ha blitt inspirert av Basilica di Santa Maria della Salute i Venedig mens slottskapellet oftest sammenlignes med Robert de Cottes kongelige kapell i Versailles.
Kongens hovedformål var å ha en strålende ny kongelig domstol og et administrativt sentrum for kongeriket på en plass beskyttet for angrep fra havet.
Vanvitelli døde i 1773 og ansvaret for byggearbeidene ble overtatt av hans sønn Carlo og ble ferdige i 1780.
Slottet har omkring 1 200 rom, deriblant to dusin festhaller, et stort bibliotek, og et teater som var modellert etter Teatro San Carlo i Napoli.
Befolkningen i Caserta Vecchia ble flyttet 10 kilometer for å skaffe arbeidskraft nærmere slottet.
En monumental aveny som skulle gå 20 km mellom palasset og Napoli var planlagt, men den ble ikke anlagt.
Under Risorgimento brukte Garibaldi slottet som hovedkvarter. Etter erobringen av Napoli, var Garibalid i Caserta mens han planla marsjen mot Roma. I 1860 var kom det til slag rundt Caserta, slaget ved Volturno, og en styrke på 5000 soldater fra Bourbon-hæren okkuperte en stund Caserta.[8]
Kapitulasjonen i 1945
[rediger | rediger kilde]Under andre verdenskrig var slottet en periode hovedkvarter for de allierte styrkene[8] under ledelse av general Harold Alexander. På det meste arbeidet 15.000 allierte soldater på slottet.[9] 29. april 1945 var slottet stedet der kapitulasjonserklæringen for de tyske styrkene i Italia, der de måtte kapitulere betingelsesløst, ble skrevet under. Sovjetunionen var representert ved general A.P. Kislenko. De tyske offiseren Victor von Schweinitz og Eugen Wenner representerte de tyske kommandantene i Italia: Heinrich von Vietinghoff og Karl Wolff samt italienske Rodolfo Graziani.[8][10] Avtalen omfattet mellom 600 000 og 900 000 soldater langs den italienske fronten inklusive tropper i deler av Østerrike.
Oversikt
[rediger | rediger kilde]Palasset har en rektangulær plan som måler 247 x 184 m. De fire sidene er forbundet med to ortogonale armer som danner fire indre gårdsplasser, hver er drøyt 3 800 m² store. Fasaden er 247 meter bred og har 243 vinduer.[9]
Bak fasadene med matchende lengder av uthus som flankerer den enorme forgården oppstod et virvar av bygninger for å forenkle den daglige virksomheten. Den venstre delen ble bygget som kaserner.
Av alle kongelige residenser inspirert av Slottet i Versailles, er Reggia di Caserta et av de som mest ser ut som den opprinnelige. I likhet med det franske forbildet skulle palasset vise den absolutte styrken og storheten i bourbonernes monarki. En språklig raritet i Caserta er at det over piano reale, kongens etasje, finnes en annet etasje med samme storslagne praktfullhet. Enfiladen av senbarokkens saloni (en serie av saler på linje med hverandre) var hjertet og regjeringens sete, samt at det fungerte som oppvisning av den nasjonale rikdommen. Caserta gav et kongelig tilfluktssted fra spliden og fraksjonene i hovedstaden, nøyaktig som Versailles hadde frigjort Louis XIV fra Paris. Beliggenheten innlandet var lettere å forsvare enn det gamle kongelige palasset i Napoli som lå ved Napolibukten og derfor var sårbar for angrep fra havet. For å tilgodese kongen med enkelt forsvar, ble det anlagt troppekaserner innen slottets områder.
Slottsparken
[rediger | rediger kilde]Slottsparken er et typisk eksempel på barokkens formelle vyer, den brer seg ut over 120 hektar, delvis i kupert terreng. Den er inspirert av parken i Versailles, men betraktes allment som overlegen i skjønnhet. Parken begynner ved baksidens fasade og flankerer en lang allé med kunstferdige fontener og vannfall. Det finnes en engelsk hage i den øvre delen, anlagt på 1780-tallet av Carlo Vanvitelli og den London-utdannede gartner, John Graefer, som ble anbefalt til William Hamilton av Joseph Banks[11]. Den er et tidlig kontinentalt eksempel på en engelsk park i Capability Browns stil og viser Browns smale naturalistiske smak.
Fontenene og vannfallene fyller hvert sitt basseng med arkitektur og hydraulikk av Luigi Vanvitelli langs en kanal som går mot horisonten, konkurrerende med den i Peterhof utenfor St. Petersburg. Disse omfatter:
- Diana og Actaeons fontene (skulpturer av Paolo Persico, Brunelli, Pietro Solari);
- Venus og Adonis fontene (1770-80);
- Delfinenes fontene (1773-80);
- Aeolus fontene;
- Ceres fontene;
En stor mengde figurer fra den klassiske antikken, modellert av Gaetano Salomone for Reggians park, og utført ved store verksteder.
Benyttet til filminnspillinger
[rediger | rediger kilde]Slottet og slottshagen er brukt til flere filminnspillinger. Spesielt Star Wars:
Star Wars
[rediger | rediger kilde]- I episode 1, den skjulte Trussel, figurerte den som Padmé Amidalas kongelige palass på Naboo {(1999)
- På nytt i 2002 i andre episode:Klonene også som Padmé Jamillas palass
- I Mission: Impossible III figurerte den som Vatikanstaten. Faktum er at plassen der Lamborghinibilen sprenges er torvet inne i slottet.
Andre filmer
[rediger | rediger kilde]- Hovedtrappen ble brukt i Engler & demoner, den illuderte Vatikanets trapp.
- Mezzosopranen Cecilia Bartoli brukte palasset for filmen "L'art des castrats" som følger med hennes album "Sacrificium", med musikk skrevet for Kastratsangere i Barokkmusikkens tid.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://www.istat.it/it/archivio/167566; ISTAT 2022 survey on museums and similar institutions; utgivelsesdato: 2024.
- ^ https://www.istat.it/it/archivio/167566; Indagine ISTAT 2020 sui musei e le istituzioni similari; utgivelsesdato: 2022.
- ^ The Bourbons of Naples, side(r) 79[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://www.istat.it/it/archivio/167566; Indagine ISTAT 2015 sui musei e le istituzioni similari; utgivelsesdato: 2017.
- ^ Unesco site evaluation.
- ^ Duncan, Paul (1992). Reiseguide Italia. Oslo: Cappelen. ISBN 8202122856.
- ^ Bruun, Magne (1987). Hagekunstens historie. Ås: Landbruksbokhandelen. ISBN 8255702636.
- ^ a b c d Ring, Trudy (red.) (1995). International Dictionary of Historic Places: Southern Europe. Taylor & Francis.
- ^ a b Atkinson, R. (2013). The Day of Battle: The War in Sicily and Italy 1943-44. Hachette UK.
- ^ Moseley, R. (2004). Mussolini: the last 600 days of il Duce. Taylor Trade Publications.
- ^ Alice M. Coats, "Forgotten Gardeners, II: John Graefer" The Garden History Society Newsletter No. 16 (February 1972), pp. 4-7.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- George Hersey, Architecture, Poetry, and Number in the Royal Palace at Caserta, (Cambridge: MIT Press) 1983. Caserta interpreted through the Neapolitan philosopher Giambattista Vico