San Andreas-forkastningen

San Andreas-forkastningen er en geologisk forkastning som strekker seg 1 300 km gjennom vestlige og sørlige deler av California i USA. Forkastningen er en høyre-lateral strøk-fallforkastning som danner en fallende overgang mellom Stillehavsplaten og Den nordamerikanske kontinentalplaten.

Forkastningen ble først oppdaget i Nord-California av geologiprofessor Andrew Lawson fra UC Berkeley i 1895, og gitt navn av ham etter en liten innsjø som ligger i en rett dal som er utformet av forkastningen like sør for San Francisco, Laguna de San Andreas. Etter jordskjelvet i San Francisco 1906 var det Lawson som oppdaget at San Andreas-forkastningen også strakk seg sørover til Sør-California.

Sørlige, midtre og nordlige segmenter

San Andreas-forkastningen kan deles i tre segmenter.

Kart over San Andreas-forkastningen som viser relativ bevegelse.

Det sørlige segmentet (kjent som Mojavesegmentet) begynner ved Salton Sea ved nordenden til East Pacific Rise og går nordover før den begynner en slak sving mot vest hvor den møter San Bernardino-fjellene. Her går den langs sørlige fot av San Bernardino-fjellene, krysser Cajon Pass og fortsetter nordvest langs nordlige fot til San Gabriel-fjellene. Disse fjellene er dannet ved bevegelse langs San Andreas-forkastningen og kalles Transverse Range. Dette segmentet er den mest analyserte forkastningen i verden. Dette skyldes et avbrekk i forkastningen i Palmdale (nest største by som ligger rett på forkastningen) hvor Antelope Valley Freeway passerer gjennom den, og de dype lag av "shifted" (nydannet) jordskorpe kan ses tydelig.

Etter å ha krysset Frazier Park svinger forkastningen nordover. Dette området kalles "Big Bend" og regnes for å være der forkastningen låses i Southern California idet platene prøver å gli forbi hverandre. Denne delen av forkastningen har et gjentakelsesintervall på 140–160 år. Nordvest for Frazier Park går forkastningen gjennom Carrizo Plain, en lang slette uten vegetasjon der mye av forkastningen er lett synlig. Elkhorn Scarp definerer forkastningssonen over mye av lengden innenfor sletten.

Det midtre segmentet av San Andreas-forkastningen går i en nordvestlig retning fra Parkfield til Hollister. Mens den sørlige delen av forkastningen og delene gjennom Parkfield har jordskjelv, viser resten av den midtre delen av forkastningen et fenomen som kalles aseismic creep. Dette uttrykket beskriver at forkastningen beveger seg uten å medføre jordskjelv.

Det nordlige segmentet av forkastningen går fra Hollister gjennom Santa Cruz-fjellene, episenter til 1989 Loma Prieta jordskjelv, så opp til San Francisco-halvøya hvor den var først oppdaget av professor Lawson i 1895, og så ut fra kysten ved Pacifica ved Mussel Rock. Dette er omtrent på episentret til 1906-jordskjelvet. Forkastningen vender tilbake innover land ved Bolinas Lagoon like nord for Stinson Beach i Marin County. Den går tilbake under vann under den lineære forsenkningen Tomales Bay som skiller Point Reyes Peninsula fra fastland, og snur innover land igjen ved Fort Ross. Derfra fortsetter den over land og danner delvis en lineær dal med elven Gualala River. Den går tilbake ut fra kysten ved Point Arena. Etter det går den under vann langs kysten mot Cape Mendocino, hvor den svinger mot vest og ender i et trippelpunkt med Mendocino Fracture Zone og Cascadia subduction zone. I nord ligger Gorda Plate som presses under kanten av den nordamerikanske platen.

Platebevegelse

Historisk bevegelse ved San Andreas-forkastningen.

Alt land vest for forkastningen på Stillehavsplaten beveger seg mot nordvest mens alt land øst for forkastningen beveger seg mot sørvest i forhold til forkastningen på grunn av platetektonikk. Hastigheten til denne forkastningsaktiviteten er gjennomsnittlig 33–37 mm/år over California .^[1] Projisert bevegelse indikerer at Californiabukta vil skyves nordover samtidig som landmassene vest for forkastningen inkludert Baja California-halvøya og California-kysten (inkludert Los Angeles) glir forbi San Francisco, og vil så fortsette nordvestover som en øy mot Aleutian Trench over en periode på kanskje 20 millioner år.

Vitenskapelige undersøkelser

Forskning ved Parkfield

Lenger sør i sentrale California er den lille byen Parkfield, som ligger ved San Andreas-forkastningen. Seismologer oppdaget at denne delen av forkastningen stadig genererer jordskjelv med styrke 6,0 omtrent hvert 22. år. Etter jordskjelv i 1857, 1881, 1901, 1922, 1934, and 1966, spådde forskere et jordskjelv i Parkfield i California i 1993. Dette jordskjelvet kom i 2004 (se Parkfield-jordskjelvet). På grunn av denne hyppige aktiviteten og forutsigbarheten, har Parkfield blitt et av de mest populære steder i verden for å prøve å registrere store jordskjelv.

I 2004 begynte arbeid like nord for Parkfield på San Andreas Fault Observatory at Depth (SAFOD). Målet for SAFOD er å bore et nesten 3 km dypt hull inn i jordskorpa og inn i San Andreas-forkastningen. En rekke med sensorer vil installeres for å fange og registrere jordskjelv nær dette området.^[2]

Studie hos Universitetet i California

En studie av Yuri Fialko^[3] har vist at San Andreas-forkastningen har blitt aktivert til et nivå tilstrekkelig for neste "big one," som det kalles, det vil si et jordskjelv av styrke 7,0 eller større. Studien fant også at risikoen for et større jordskjelv kan øke raskere enn forskere tidligere trodde. Fialko påpekte også i dette studien at mens San Andreas-forkastningen har hatt store jordskjelv i 1857 i det midtre segmentet og i 1906 i det nordlige segmentet, har ikke det sørlige segmentet hatt et tilsvarende utbrudd på minst 300 år.

Hvis et slikt utbrudd skulle inntreffe, vil det ifølge studien til Fialko medføre betydelig skade på Palm Springs og flere andre byer i San Bernardino-, Riverside- og Imperial-fylkene i California, og kommunen Mexicali i Mexico. En slik hendelse ville føles over det meste av Sør-California, også tett befolkede områder av Los Angeles, Orange County, San Diego og Tijuana, Baja California.

«Alle disse dataene viser at forkastningen er klar for neste store jordskjelv, men nøyaktig når utløsningen vil skje og når jordskjelvet vil komme kan vi ikke vite», sa Fialko. «Det kan bli i morgen eller det kan bli om mer enn ti år», konkluderte han.

Betydelige jordskjelv

Se også: Liste over jordskjelv

San Andreas-forkastningen har hatt noen betydelige jordskjelv i historisk tid:

1857 Fort Tejon – 350 kilometer ble utløst i sentrale and sørlige California. Selv om det er kjent som Fort Tejon earthquake, var episenteret antagelig langt mot nord, like sør for Parkfield. Bare to døde ble rapportert. Styrke var omtrent 8,0.

1906 San Francisco – 430 kilometer ble utløst i Nord-California. Episenter var nær San Francisco. Omkring 3 000 mennesker døde i jordskjelvet og brannene som fulgte. Denne gang var styrken estimert til 7,8.

1989 Loma Prieta – 40 kilometer ble utløst (selv om utbruddet ikke nådde overflaten) nær Santa Cruz i California, medførte 63 døde og moderate ødeleggelser i spesielt sårbare områder i San Francisco Bay Area. Styrken denne gang var omtrent 7,1. Jordskjelvet forsinket kamp 3 av 1989 World Series ved Candlestick Park.

2004 Parkfield – den 28. september 2004 klokken kvart over 10 på morgenen, rammet et jordskjelv av styrke 6,0 California på San Andreas-forkastningen. Dette jordskjelvet var ventet i 1993 basert på de siste jordskjelvvarslene. Det gikk elleve år før denne spådommen gikk i oppfyllelse. På tross av den ekstra tiden mellom to hendelser, var ikke styrken høyere enn opprinnelig ventet.

Trivia og popkultur-referanser

Fjernsynsversjonen til teater-utgivelsen av filmen Earthquake omhandler en prolog om San Andreas, som hevder at forkastningen er ansvarlig for ødeleggelse av titelen. San Andreas-forkastningen er ikke nevnt i teaterversjonen av filmen.
Den originale Supermann-filmen handlet om at Lex Luthor kjøpte store landområder øst for forkastningen og detonerte en kjernefysisk rakett på forkastningslinjen, noe som medførte at alt land vest for forkastningen sank ned i havet og omgjorde Luthors innkjøpte land til strandeiendommer.

Se også

Referanser

^ Wallace, Robert E. «Present-Day Crustal Movements and the Mechanics of Cyclic Deformation». Arkivert fra originalen 16. desember 2006. Besøkt 20. mai 2007.
^ «San Andreas Fault Observatory at Depth». USGS Earthquake Hazards Program. Arkivert fra originalen 1. oktober 2005. Besøkt 20. mai 2007.
^ Fialko, Yuri (2006). «Interseismic strain accumulation and the earthquake potential on the southern San Andreas fault System» (PDF). Nature. 441: 968-971.

Collier, Michael (1. desember 1999). A Land in Motion. UC Press. ISBN 0-520-21897-3.
Stoffer, Philip W. (2006). Where's the San Andreas fault? A guidebook to tracing the fault on public lands in the San Francisco Bay region. USGS. General Interest Publication 16.
Lynch, David K. (2006). Field Guide to the San Andreas Fault: See and Touch the World's Most Famous Fault on any one of Twelve Easy Day Trips. Thule Scientific. Full color, GPS coordinates, ISBN 0-9779935-0-7.

Eksterne lenker

(en) San Andreas Fault – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Andreas Fault – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Wallace, Robert E. «Present-Day Crustal Movements and the Mechanics of Cyclic Deformation». Arkivert fra originalen 16. desember 2006. Besøkt 20. mai 2007.

[2] «San Andreas Fault Observatory at Depth». USGS Earthquake Hazards Program. Arkivert fra originalen 1. oktober 2005. Besøkt 20. mai 2007.

[3] Fialko, Yuri (2006). «Interseismic strain accumulation and the earthquake potential on the southern San Andreas fault System» (PDF). Nature. 441: 968-971.

[1]

[2]

[3]