Russeblåstjerne
| Russeblåstjerne | |||
|---|---|---|---|
 Russeblåstjerne
| |||
| Nomenklatur | |||
| Othocallis siberica (Haw.) Speta | |||
| Populærnavn | |||
| russeblåstjerne[1] (sibirblåstjerne) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Divisjon | karplanter | ||
| Klasse | blomsterplanter | ||
| Orden | Asparagales | ||
| Familie | aspargesfamilien | ||
| Underfamilie | Scilloideae | ||
| Slekt | Othocallis | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 HI — Høy risiko 2023 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | fuktig, åpen skog | ||
| Utbredelse: | Sørøst-Europa, Vest-Asia | ||
Russeblåstjerne er en svært gammel hageplante. Det vitenskapelige navnet er nå Othocallis siberica, men den er mest kjent under det gamle navnet Scilla sibirica. Den ble tidligere regnet til den store liljefamilien, men etter den ble splittet opp regnes russeblåstjerne til aspargesfamilien.
Blomsten er en løkplante med blå klokkeblomster, og mange kjenner den som Scilla. Den er en av de aller første blomstene som kommer i mars-april og ofte dukker den opp lenge før all snø er borte. Planten regnes som svært gammel og finnes i dag i mange hager, parker, i kratt og langs veikanter mange steder i Norge.
Arten vokser opprinnelig i Tyrkia, Libanon, Syria, Irak, Iran, Kaukasia og Krim. Til tross for artsepitetet siberica kommer den ikke fra Sibir. Man vet at russeblåstjerne ble dyrket i Europa allerede i 1800, og rundt 1860 var den blitt en meget populær prydplante i hager, i parker og på kirkegårder. Planten kom til Norge ca. 1820, og i 1823 ble den dyrket i botanisk hage på Tøyen i Oslo.
Russeblåstjerne danner etterhvert store bestander der den liker seg og forvilles lett. Etter blomstringen legger blomsterstanden seg ned på bakken med frø som har et oljeholdig vedheng. Maur elsker disse frøene og sleper dem av gårde og spiser dem. På denne måten blir frøene spredd videre.
Artdatabanken har denne i klassifisering høy risiko på sin liste over fremmede arter.[2]
En sjelden gang kan blomstene til russeblåstjerne også bli hvite.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 11. april 2023. Besøkt 11. april 2023.
- ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for russeblåstjerne Othocallis siberica som HI for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- L. Månsson (2000). Gyldendals bok om løker og knoller. Gyldendal fakta. s. 159. ISBN 82-05-27134-8.
- «Rysk blåstjärna». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 13. juli 2022. Besøkt 26. november 2016.
- «Othocallis siberica russeblåstjerne». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 27. november 2016. Besøkt 26. november 2016.
- «Scilla siberica». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 26. november 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) russeblåstjerne i Global Biodiversity Information Facility
- (no) russeblåstjerne hos Artsdatabanken
- (sv) russeblåstjerne hos Dyntaxa
- (en) russeblåstjerne hos The International Plant Names Index
- (en) russeblåstjerne hos Tropicos
