Hopp til innhold

Rashtrapati Bhavan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rashtrapati Bhavan
LandIndia
StedNew Delhi (distrikt)
Historiske fakta
FormålEmbetsbolig
Eier(e)Government of India
ArkitektEdwin Lutyens
StilretningNyklassisistisk arkitektur
Etablert1929
Ferdigstilt 1929
Kart
Kart
Rashtrapati Bhavan
28°36′52″N 77°11′59″Ø
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted

Rashtrapati Bhavan
Foran presidentpalasset ligger «Jaipursøylen», med Indias stjerne på toppen.

Rashtrapati Bhavan («Presidentens hus» eller «Presidentens palass» på sanskrit) er den indiske presidentens embedsbolig. Den ligger i hjertet av et område kjent som Lutyens' Delhi, i Indias hovedstad New Delhi. Frem til 1950 var bygningen kjent som «Visekongens hus» og fungerte som residens for visekongen av India. Det er den største embedsboligen for statsoverhoder i verden.

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

I 1911, da det ble holdt durbar i Delhi, ble det bestemt at hovedstaden i India skulle flyttes fra Calcutta til Delhi. Dette ble kunngjort av kong Georg V den 13. desember samme året. Samtidig som planen for New Delhi tok form, fikk generalguvernørens residens høy prioritet og en fremtredende posisjon. Den britiske arkitekten Edwin Landseer Lutyens, et sentralt medlem i byplanleggingen, fikk også en viktig mulighet til å vise sine arkitektoniske ferdigheter. Palasset ble bygget svært likt de opprinnelige skissene som Lutyens sendte til Herbert Baker fra Shimla 14. juni 1912. Lutyens' design er alt i alt storartet og klassisk, med farger og detaljer inspirert av indisk arkitektur.

Lutyens og Baker fikk i oppdrag å arbeide med visekongens hus og sekretariatene. Selv om de stod på god fot med hverandre i starten, begynte de senere å krangle. Baker fikk i oppdrag å arbeide med de to sekretariatbygningene som stod foran visekongens hus. Det ble besluttet tidlig i designprosessen at visekongens hus skulle flyttes fra den opprinnelige beliggenheten på toppen av Raisina Hill. Den opprinnelige planen gikk ut på at visekongens hus skulle ligge på toppen av bakken, mens sekretariatene skulle ligge lenger nede. Det ble besluttet å flytte bygget 366 meter tilbake og plassere begge bygningene på toppen av platået. Til tross for at Luytens ønsket å ha visekongens hus lenger opp i bakken, ble han tvunget til å flytte den tilbake fra den tiltenkte beliggenheten på grunn av uenighet med Baker. Etter ferdigstillingen av palasset kjempet Lutyens mot Baker fordi førstnevnte mente at utsikten mot palassets forside hadde blitt dårligere som følge av veiens store helningsvinkel.

Rajpath, veien som fører til Rashtrapati Bhavan.

Lutyens betraktet dette som hans «Bakerloo» (en referanse til Waterloo) fordi han deltok i byggeprosessen, men fikk ikke til å forandre bygget. Lutyens ønsket å bruke en ganske stor helningsgrad hele veien opp til visekongens hus, med støttemurer på begge sider. Selv om dette ville gi et utsyn over bygningen fra større avstand, ville det også skjære gjennom plassen mellom sekretariatbygningene. Komiteen med Lutyens og Baker, som ble opprettet i januar 1914, sa at helningsgraden ikke skulle være brattere enn 1/25. Helningsgraden ble til slutt likevel endret til 1/22, en brattere helningsgrad som gjorde det vanskeligere å få øye på visekongens palass. Selv om Lutyens var klar over helningsgraden og muligheten for at sikten mot visekongens palass ville bli redusert på grunn av veien, antas det at han ikke var fullt klar over hvor stor del av bygningens forside som ikke ville være synlig. I 1916 avviste keiserlige Delhis komite Lutyens' forslag om å endre helningsgraden. Lutyens trodde at Baker var mer opptatt av å tjene penger og behage regjeringen, snarere enn å fokusere på å lage en god arkitektonisk utforming.

Lutyens reiste mellom India og England nesten hvert år i 20 år for å arbeide med byggingen av visekongens hus i begge land. Lutyens måtte redusere bygningens størrelse fra 13 til 8,5 millioner kubikkfot (240 000 kvadratmeter) på grunn av Lord Hardinges budsjettbegrensninger. Enda han hadde krevd at kostnader skulle kuttes, ønsket han likevel at bygget skulle beholde en viss seremoniell storhet.

Bruk av indisk arkitektur

[rediger | rediger kilde]
Den kuppelformede strukturen på toppen av bygningen er kjent som en chhatri, en integrert del av indisk arkitektur. (Dette bildet viser en av sekretariatene, designet av Baker, som ikke er en del av Rashtrapati Bhavan.)
Elefanter på ytterveggen.

Forskjellige indiske design ble brukt i bygningen. Disse inkluderte flere runde steinbassenger på toppen av palasset, ettersom vannelementer utgjør en viktig del av indisk arkitektur. Det ble også brukt en tradisjonell indisk chujja eller chhajja, som tok plassen til en frise i klassisk arkitektur; det var en skarp, tynn, utstående element som strakte seg 2,4 meter ut fra bygningen og skapte dype skygger. Chhajjaen stoppet skarpt sollys fra å komme til vinduene, og stoppet også regn i monsunperioden. På taklinjen var det flere såkalte chhatrier (forhøyede, kuppelformede paviljonger brukt som en element i indisk arkitektur; chhatri betyr «paraply» på norsk), som bidro til å bryte opp utseendet til den flate delen av taklinjen som ikke var dekket av kuppelen. Lutyens benyttet indiske arkitekturelementer, men brukte dem varsomt og effektivt gjennom hele palasset. Andre indiske elementer var statuer av elefanter og fonteneskulpturer av kobraer i palassets mange hager. Den britiske skulptøren Charles Sargeant Jagger, kjent for sine krigsminnesmerker i Storbritannia, utformet elefantene på hjørnene av støttemurene samt basrelieffer rundt fundamentet til Jaipursøylen.[1]

Palasset hadde også gitre laget av rød sandstein, kalt jalier. Disse jaliene var inspirert av indisk design. Forsiden av palasset, på østsiden, har tolv uregelmessig fordelte søyler med kapiteler i Delhi-ordenen. Disse kapitelene har en blanding av akantusblader og de fire hengende, indiske bjellene. De indiske tempelklokkene er en del av kulturen i indiske religioner som for eksempel hinduisme og buddhisme. Ideen kommer fra en jaintempel i Moodabidri i Karnataka. Det finnes en klokke på hvert hjørne på toppen av søylen. Det ble sagt at ettersom klokkene var tause ville ikke det britiske styret i India ta slutt. Forsiden av Rashtrapati Bhavan har ikke vinduer, bortsett fra fløyene.

Lutyens la til flere små personlige detaljer, blant annet fikk han et område i hageveggene og to ventilatorvinduer i statsrommet (stateroom) til å se ut som brillene som han brukte. Visekongens gartnerbolig (Viceregal Lodge) ble hovedsakelig ferdigstilt i løpet av 1929, og (sammen med resten av New Delhi) offisielt innviet i 1931. Det er interessant å merke seg at bygningen ble ferdig i løpet av 17 år og bare 18 år senere ble India uavhengig. Etter Indias selvstendighet i 1947 fortsatte generalguvernøren, nå i seremoniell stilling, å bo der. Han ble i 1950 etterfulgt av presidenten da India ble republikk og huset ble omdøpt til «Rashtrapati Bhavan».

Lutyens forklarte at kuppelen er inspirert av Pantheon i Roma.[2] Det er også tilstedeværelse av mogulske og europeiske koloniale arkitekturelementer. Alt i alt skiller bygget seg klart fra andre samtidige britiske, koloniale symboler. Det har 355 dekorerte rom og en gulvflate på 19 000 m². Bygningen består av 700 millioner teglstein og 3,5 millioner kubikkfot (85 000 m³) med stein, med minimalt bruk av stål.

På innsiden av palasset

[rediger | rediger kilde]
Rashtrapati Bhavan om natten.

Palasset er utformet rundt en stort åpent plass, men det er mange åpne gårdsplasser og åpne inneområder på innsiden av palasset. Det er en egen fløy for visekongen og en annen fløy for gjester. Visekongens fløy er et separat fireetasjes hus i seg selv, med egne gårdsplasser innenfor. Fløyen var så stor at den første presidenten i India bestemte seg for ikke å bo der, en tradisjon som ble fulgt av etterfølgende presidenter. I midten av palassets hoveddel, under den største kuppelen, ligger Durban Hall, som var kjent som Throne Room under britisk styre da den hadde troner for visekongen og hans kone. Interiøret i dette rommet og nesten alle rommene i palasset er nakent, og er avhengig av murverket og utformingene for å vise strenghet fremfor intrikat dekorasjon. Søylene i hallen er laget i «Delhi»-ordenen som kombinerer vertikale linjer med motivet av en bjelle. De vertikale linjene fra søylen ble også brukt i frisen rundt rommet, noe som ikke kunne vært gjort med en av de tradisjonelle greske søyleordenene. I hallen henger også en lysekrone fra taket i 33 meters høyde. I hver av de fire hjørnene i hallen finnes det et rom. Nærmere bestemt er det to statlige salonger, to statsrom for kveldsmat og statsbiblioteket. Det finnes også andre rom som for eksempel mange loggiaer (gallerier med åpne omgivelser på den ene siden), som vender inn mot gårdsplassene, samt en stor spisesal med et veldig langt bord, stuer, biljardrom, et stort ballrom og trapper. Det finnes også flotte vannelementer rundt om i palasset, blant annet ved visekongens trapp, der det er åtte marmorløver med rennende vann som samles i seks bassenger. Løvene symboliserer Storbritannia ettersom løven ofte ble brukt til dette formål under britenes styre. Et rom har også et spesielt område som ligger under åpen himmel, og dette området slipper inn mye av det naturlige lyset.

Kuppelen i midten består av en blanding av engelsk og indisk stil. I midten var det en høy kuppel i kobber plassert på toppen av en trommel som skiller seg ut fra resten av bygningen, på grunn av høyden. Kuppelen ligger nøyaktig i midten av diagonalene mellom de fire hjørnene av bygningen. Den er mer enn dobbelt så høy som resten av bygningen. Høyden på kuppelen ble oppført av Lord Hardinge i bygningsplanen i 1913. Kuppelen kombinerer klassisk og indisk stil. Lutyens sa at designet kom fra kuppelen i Pantheon i Roma, men det er også mulig at kuppelen ble modellert etter den store stupaen i Sanchi. En veranda går rundt kuppelen med jevnt fordelte søyler som støtter kuppelen, med et åpent område mellom søylene. Siden dette går igjen rundt hele kuppelen, ser den «flytende» ut fra alle vinkler sett gjennom den varme disen over Delhi. Det armerte betonglaget ytterst på kuppelen begynte å ta form ved begynnelsen av 1929. Den siste steinen i kuppelen ble lagt den 6. april 1929. Den siste kobberbekledningen på kuppelen ble imidlertid lagt først i 1930.

Beliggenhet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Prakash Vir Shastri Avenue

Hovedinngangen til Rashtrapati Bhavan er kjent som Gate 35 og ligger på Prakash Vir Shastri Avenue, som skiftet navn fra North Avenue i november 2002. Omdøpingen skjedde til minne om politikeren Prakash Vir Shastri, som gjorde tjeneste her i løpet sin tid som parlamentsmedlem for delstaten Uttar Pradesh.[3]

Russlands daværende president Vladimir Putin sammen med Indias statsminister Atal Bihari Vajpayee utenfor Rashtrapati Bhavan 3. oktober 2000.
  • Den indiske presidenten bruker ikke suitene, som nå kalles Ashoka-rommet, og som ble benyttet av visekonger tidligere. Presidenten opptar i stedet et av gjesterommene. Den andre (og siste) generalguvernøren av Dominionen India (og eneste inderen i denne stillingen), C. Rajagopalachari, anså det største soverommet for å være altfor brautende for hans ydmyke smak. Alle presidenter har deretter fulgt tradisjonen frem til i dag.
  • Rashtrapati Bhavan er verdens største offisielle residens for statsoverhode.
  • Mogulgården i Rashtrapati Bhavan har mange ulike typer blomster, og er åpent for publikum i februar hvert år.
  • Det ble ikke brukt noe stål i utbyggingen av Rashtrapati Bhavan.
  • Palasset har 340 rom.
  • Sangen Des Rangila fra bollywoodfilmen Fanaa ble filmet i og rundt Rashtrapati Bhavan.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hussey, Christopher (1953). The Life of Sir Edwin Lutyens. Antique Collectors' Club. ISBN 0 907462 59 6. 
  2. ^ http://www.iloveindia.com/indian-monuments/rashtrapati-bhavan.html
  3. ^ «ANMC 21 is airborne with grandiose plans». Tribune News Service. 22. november 2003. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]