Paul Bremer

Paul Bremer
Født	30. sep. 1941 (83 år); Hartford
Beskjeftigelse	Politiker, diplomat
Embete	Coordinator for Counterterrorism (1986–1989); United States Ambassador to the Netherlands (1983–1986); Executive Secretary of the United States Department of State (1981–1983) ;
Utdannet ved	8 oppføringer Yale University; Harvard Business School; Harvard University; Phillips Academy; Sciences Po; Kent School; New Canaan Country School; Ezra Stiles College
Ektefelle	Frances Winfield
Parti	Det republikanske parti
Nasjonalitet	USA
Utmerkelser	Presidentens frihetsmedalje
	Paul Bremer på Commons

Lewis Paul Bremer III (født 30. september 1941 i Hartford i Connecticut) er en amerikansk diplomat og rådgiver. Han er kjent som medlem av president George W. Bushs rådgiverstab og som leder for USAs sivile administrasjon i Irak etter invasjonen av Irak i 2003.

Liv og virke

Bakgrunn

Bremers far var president for Christian Dior Perfumes Corporation i New York og moren underviste i kunsthistorie ved University of Bridgeport. Bremer ble utdannet ved Yale, Harvard og universitet i Paris på 1960-tallet.

Karriere

Rett etter å ha blitt uteksaminert arbeidet Bremer for ulike myndigheter i blant andre Afghanistan og Malawi. På 1970-tallet arbeidet han for ulike amerikanske myndigheter, både hjemme i USA og internasjonalt blant annet i Kabul og i Oslo. I Oslo var han den amerikanske ambassades Deputy Chief of Mission fra 1976 til 1979.

Han har også arbeidet under Henry Kissinger og Alexander Haig (1981). Utover på 1980-tallet hadde Bremer stillingen som ambassadør i Nederland i perioden 1983 til 1986 og arbeidet for Kissingers internasjonale konsultfirma Kissinger Associates samt forsikringsselskapet Marsh & McLennan Companies, Inc. På 1990-tallet var Bremer ansatt hos ulike amerikanske myndigheter som arbeidet med sikkerhetsspørsmål og ble ofte konsultert av den amerikanske kongressen som ekspert på internasjonal terrorisme. I 2002 ble han også medlem av president Bushs rådgiverstab.

Irak

Som siviladministrator i Irak fikk Paul Bremer mye kritikk rettet mot seg da han den 23. mai 2003 sendte ut en ordre om å oppløse den irakiske hæren. Dette ble av mange sett på for å være en sterk bidragsyter til den kaotiske sikkerhetssituasjonen og det omfattende væpnede opprøret som oppstod i Irak rett etter invasjonen. Selve utnevnelsen av Bremer som leder for USAs sivile administrasjon i Irak ble også kritisert av ulike menneskerettighetsgrupper på grunn av at han var en talsmann for å lette på restriksjonene rundt CIAs samarbeid med individer og grupper som hadde gjort seg kjente med å bryte menneskerettighetene.^[3]

Annet

Den 14. desember 2004 ble Bremer tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bush.^[4] Bremer har gjennom sin diplomatkarriere lært seg å beherske en rekke språk foruten engelsk, som fransk, norsk, persisk og tysk.^{[trenger referanse]}

I 2006 utga Bremer en selvbiografi kalt My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope,^[5] som har blitt beskrevet som «en bortimot fortelling fra dag-til-dag som hefter seg til hva Bremer gjorde og med hvem han handlet sammen med, uten å gi større analyser eller innblikk.»^[6] Michiko Kakutani i The New York Times karakteriserte den som «en blanding av snurring og oppriktighet, er delvis et forsøk å utrede en del ‘Jeg fortalte deg så’ til sine kollegaer i administrasjonen, og delvis et forsøk på å spre (eller avskrive) ansvaret (eller skylden) ved å etterspore nøyaktig hvem i Det hvite hus, Pentagon og utenriksdepartementet som signert på eller beordret kritiske beslutninger som ble gjort i hans tjenestetid.»^[7]

Referanser

^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som L. Paul Bremer III, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/L-Paul-Bremer-III, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024501, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Dao, James (8. mai 2003): «At the Helm in Shattered Iraq: Lewis Paul Bremer III», The New York Times
^ «President Presents Medal of Freedom», Whitehouse.gov 14. desember 2004
^ Bremer, L. Paul (2006): My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope. Simon & Schuster. ISBN 978-0743273893.
^ Brown, L. Carl (Mai–juni 2006): «Capsule Reviews: My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope». Foreign Affairs.
^ Kakutani, Michiko (12. januar 2006): «A View From the Center of the Iraq Maelstrom». New York Times.

Eksterne lenker

(en) Paul Bremer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Baghdad year zero: Pillaging Iraq in pursuit of a neocon utopia», Naomi Klein, september 2004
Omtale av Paul Bremer hos NNDB
«Bremer's Tale: The Top American in Iraq, NPR Fresh Air from WHYY»], (Audio), 10. januar 2006
«CPA Reunion Party», 14. januar 2006
«Frontline: the lost year in Iraq», PBS 2006

[hash-430a860e222f38a4b64d5fd038cb71ba7650a56a-1] Encyclopædia Britannica Online, oppført som L. Paul Bremer III, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/L-Paul-Bremer-III, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f7986e8ab2438a369048fc9a280da88671ef84ce-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024501, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[3] Dao, James (8. mai 2003): «At the Helm in Shattered Iraq: Lewis Paul Bremer III», The New York Times

[4] «President Presents Medal of Freedom», Whitehouse.gov 14. desember 2004

[myyear-5] Bremer, L. Paul (2006): My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope. Simon & Schuster. ISBN 978-0743273893.

[faffairs-6] Brown, L. Carl (Mai–juni 2006): «Capsule Reviews: My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope». Foreign Affairs.

[7] Kakutani, Michiko (12. januar 2006): «A View From the Center of the Iraq Maelstrom». New York Times.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]