Hopp til innhold

Nubiere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et nubisk bryllup i nærheten av Aswan, 2008

Nubiere er et afrikansk folk i sørlige Egypt og nordlige Sudan, først og fremst i Nubia (selv Kurdofan og Darfur). De fleste bor langs Nilen og særlig vest for Aswan. Det snakkes to språk som begge tilhører den nubiske språkfamilien. Den tradisjonelle oppfatningen er at nubiere deler opphav med tutsiere.

I oldtiden ble nubiere avbildet av egyptere som mennesker med meget mørk hud, ofte vist med ringer i ørene og med flettet hår.[1] Oldtidens nubiere var berømte for deres omfattende rikdom, deres handel med Sentral-Afrika og sivilisasjonen i nedre Nildalen, inkludert Egypt, deres dyktighet og deres presisjon med pil og bue, deres alfabet med 23 bokstaver, bruken av gift på pilene, deres store hærer med krigere, avanserte sivilisasjon, og deres århundrelange styre over de forente øvre og nedre egyptiske kongedømmer[2]

Nubierne ble kristnet og tilhørte den østlig ortodokse kirken under patriarken i Alexandria. Mange andre tilhørte den koptiske kirken. En gang ble nubierne betraktet som kristendommens sterkeste baser. I dag er nesten samtlige nubiere muslimere.

Da Aswandammen ble bygget i årene 19621965 ble mange nubiere som bodde der tvunget til å flytte, hovedsakelig mot grensen til Eritrea. Siden da finnes det et stort antall nubiere som ikke lenger har hjemtilhørighet.

Nubisk historie

[rediger | rediger kilde]
Sfinksen av Taharqa, som representerer den mest kjente nubiske kongen

Nubia ble hjemlandet for Afrikas tidligste svarte sivilisasjon med en historie som kan bli sporet tilbake til rundt 2000 f.Kr. via nubiske monumenter og kulturgjenstander, foruten også skriftlige nedtegnelser dokumentert i Egypt og Roma. I antikken var Nubia en land med store naturrikdommer, gullminer, ibenholt, elfenbein, og røkelse som alltid var høyt verdsatt av dets naboland.

Nubierne var folket i nordlige Sudan og sørlige Egypt. Med en historie og tradisjoner som kan bli ført tilbake til sivilisasjonene morgen bosatte nubierne langs bredden av Nilen fra Aswan. Langs den store elven utviklet de en av de eldste og største sivilisasjoner i Afrika. Inntil de tapte deres siste kongedømme, Kristne Nubia, hadde nubierne kun fem århundrer tidligere vært de viktigste rivalene til Egypt, den andre store sivilisasjonen i nordøstlige Afrika.

Nubierne og egypterne erobret hverandre gjensidig flere ganger i deres historie. Taharqa er den mest velkjente av alle nubiske herskere. Han var sønn og tredje etterfølger av kong Piye, den nubiske konge av Napata som erobret Egypt. Taharqa ble kronet konge en gang rundt år 690 f.Kr. i Memfis. Han hersket over både Nubia og Egypt, og henga seg til mange former for fredelige sysler som gjenreisingen av oldtidens templer i både Egypt som Nubia, og bygde nye helligdommer som det i Kawa. I februar/mars 673 f.Kr. ble en hær sendt av den assyriske kongen Asarhaddon beseiret og nedkjempet av egypterne, men dette var den siste av de egyptiske suksesser. I april 671 f.Kr. var assyrerne tilbake, og denne gangen erobret de Memsis den 11. juli. Taharqa hadde allerede forlatt byen, men hans bror og sønn ble tatt til fange.

I nedre Egypt utpekte Asarhaddon de innfødte fyrstene som guvernører. En av disse var Necho I, en etterkommer av Tefnakht som bodde i Sais på den vestlige delen av Nildeltaet. I mellomtiden kjempet Taharqa tilbake, okkuperte Memfis i år 669 f.Kr. og tvang fyrstene til å underkaste seg.

Dette provoserte fram et tredje assyrisk militærtokt, men det ble avbrutt da Asarhaddon døde. Han ble etterfulgt av Asurbanipal som satte i gang et fjerde hærtokt i 667/66, tok Memfis og herjet Teben. Ettersom fyrstene opplagt ikke til å stole på, valgte den assyriske kongen den ene som kunne bli betrodd, Necho. Etter Taharqas død i 664 forsøkte hans etterkommer Tantamani å gjenerobre Memfis, men Necho beseiret ham, og selv om han selv ble drept i kampene forble makten i hans familie. Det var hans sønn Psammetik I som forente Egypt og var listig nok til å gi assyrerne det inntrykk av han fortsatt tjente dem etter at de hadde blitt tvunget til å kalle tilbake alle sine soldater da det brøt ut borgerkrig i Assyria i 651 til 648 f.Kr. Taharqa-sfinksen ble funnet i Kawa Sudan og er i dage utstilt i British Museum.

Tilstrømmingen av arabere til Egypt og Sudan førte til undertrykkelse av den nubiske identiteten som fulgte etter at det siste nubiske kongedømmet falt sammen i 1900. En betydelig del av den moderne nubiske befolkningen ble fullstendig arabifisert og en del hevder faktisk å være arabere. Alle nubiere har i dag blitt konvertert til islam, og arabisk har blitt deres hovedspråk med tillegg av deres stedegne gammelnubiske språk. Den mest særegne karakteristikk for nubierne er deres kultur: klær, danser og musikk, foruten også det opprinnelige språket.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Rouchdy, Aleya (1991): Nubians and the Nubian Language in Contemporary Egypt: A Case of Cultural and Linguistic Contact. Leiden: Brill Academic Publishers. ISBN 9004091971.
  • Valbelle, Dominique; Charles Bonnet (2007): The Nubian Pharaohs: Black Kings on the Nile. Kairo: American University in Cairo Press. ISBN 977416010X.
  • Warnock Fernea, Elizabeth; Robert A. Fernea (1990): Nubian Ethnographies. Chicago: Waveland Press Inc.. ISBN 0881334804.
  • «Black Pharaohs» – National Geographic, februar 2008

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]