Hopp til innhold

Michelin-Cup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Michelin-Cupen er en rekke konkurranser sponset av den franske dekkprodusenten Michelin for langdistanseflyvning.

Michelin Cup

Den første Michelin-prisen ble utdelt i mars 1908. Denne bestod av en bronsestatue, et trofé (verdsatt til 10 000 franc-) og en pengepremie på 20 000 franc. Også vinnerens flyklubb fikk en kopi av troféet, hvis den ikke allerede hadde fått en. Administrasjon og fastsettelse av de nøyaktige betingelser for hvert år ble delegert til Aéro-Club de France (AeCF). Forsøk på å vinne premien kan gjøres uansett hvilket land deltakeren kom fra, såfremt deltakernes flyklubb var assosiert med AeCF.

På samme tid ble Prix d ' Aviation Michelin, en spesiell premie på 100 000 franc tildelt den som fløy med en passasjer og tok av fra, enten Seinen eller Seine-et-Oise, fløy over Triumfbuen og katedralen i Clermont-Ferrand, og landet på toppen av den 1 456 meter høye Puy-de-Dôme innen seks timer fra passering av Triumfbuen.[1] Denne ble vunnet av Eugène Renaux 7. mars 1911 med en Maurice Farman dobbeltdekker.[2]

I 1909 ble en annen pris, British Empire Michelin-Cup annonsert for flygninger utført av flygere som var borgere av det Det britiske imperiet og som brukte et britisk bygget fly. Denne prisen ble kjent som Interational Michelin Cup.

Da løpet ble innført var 25 franske franc verdt et pund Sterling.[3]

Vinnere av International Michelin Cup

[rediger | rediger kilde]

Løpet ble vunnet av Wilbur Wright 31. desember 1908 på Le Mans med 124,7 km/t. Løpet gikk over en likebent trekant med to sider på 1 km og en tredje på 200 meter, totalt 2,2 km. Flyvningen måtte gjøres før solnedgang og bare fullførte runder tellet. Wright fullførte 56 runder før solnedgang. Da han landet hadde han fløyet 124.7 km. og satt ny rekord.[4]

Prisen ble gitt til den som fløy lenger enn 124,7 km i en lukket løype innen årets utgang. Premien var 20 000 franc og en bronsekopi av Michelin-troféet.[5] Det ble vunnet av Henri Farman som fløy 234,212 km i løpet av 4 t. 6 m. og 25 s. den 3. november 1909 i Chalons.[6]

Løpet ble vunnet av Maurice Tabuteau med en Farman dobbeltdekker. Han fløy 584,745 km på 7 t. 48 m. og 36,6 s. i Buc den 30. desember 1910.[7]

I 191 ble fristen for påmelding forlenget til 31. oktober. Løpet blet ble vunnet av E. Helen i en Nieuport II endekker 8. september 1911, han fløy 1&nbsl;252,8 km på 14 t. 7 m. 20 s.[8]

For løpet i 1912 var reglene betydelig endret. Løpet omfattet tre forskjellige runder med start fra samme sted. Den første og tredje, hver på om lag 500 km, måtte ha tre eller fire obligatoriske landingsplasser, og den andre på 255 km, ett eller to landingsplasser. Stopp for tanking var bare tillatt på startstedet for hver runde. Rundene måtte gjennomføres i rekkefølge, og hvis en deltaker havnet et annet sted enn på en nominert sted måtte han begynne på runden på nytt. For hver 75 kg nyttelast bortsett fra fører og nødvendig drivstoff ble det gitt et tillegg på 25 % til tiden, maksimum på 100 %. Den ekstra lasten kunne være passasjerer eller ballast. Konkurrentene måte ha med seg en forseglet barograf og en gjennomsnittlig hastighet på minst 40 km/t måtte opprettholdes.[9]

I 1912 ble ingen premie delt ut og pengene ble lagt til premien for neste år.[10]

I 1913 var konkurransen helt annerledes. Den gikk på største lengde i en serie av etterfølgende dager over løype på 100 km med en obligatorisk ankomst etter hver runde. Løpet ble vunnet av Emmanuel Helen som fløy en Nieuport endekker, med en total distanse på 16 096 km fløyet mellom 22. oktober og 29. november 1913.[11]

Konkurransereglene ble igjen endret for 1914, og premien gikk til raskeste tid på 3 000 km og ble vunnet av Eugène Gilbert flyr en Morane-Saulnier endekker. Starter fra Villacoublay på 03:04 8. juni 1914, han fløy via Peronne, Rheims, Saint-Dizier, Grey, Joigny, Beaune, Vienne og Nimes, landing på Mirande før nå Pau, på grunn av lite drivstoff. På den neste dagen han fløy via Pau, St. André de Cubzac, Romorantin, Angers, Evreux og Calais tilbake til Villacoublay, landing 18:37 etter å ha dekket en distanse på 2 970 km i løpet av 39 t. 35 m.[12][13]

Etter den første verdenskrig, konkurransen ble gjenopptatt i 1921. Konkurransen var den raskeste tiden over (og 3000 km {1,860 mi) krets: den franske krets ble VersaillesAmiens—Mourmelon-le-Grand—Saint-DizierDijon—Joigny—BeauneLyonNîmesPauBordeaux–Romorantin,—AngersÉvreuxCalais—Versailles, og flyet måtte lande på hvert av disse flyplasser.

Resultatet var årsak til betydelig uenighet. Den beste franske tid ble oppnådd av Alphonse Poiré som fløy en Caudron C. 60, som fullførte løpet på 37 t. 23 m.[14] En raskere tid på 35 t 45 m ble oppnådd av kaptein Martinetti,[15] men da han hadde ikke lander på den samme flyplass som han hadde stsrtet fra, siden den hadde blitt oversvømt fikk han ikke lov til å lande der. Tvisten mellom de italienske myndigheter, som hadde gidkjent hans prestasjon, og Aéro-Club de France ble tatt på,med til et særskilt oppnevnt komite av Fédération aéronautique internationale som ikke gikk i Martinettis favør, men AeCF s dom var omstridt. Til slutt ble prisen ansett for å ikke å ha blitt vunnt. Men i anerkjennelse av hans innsats tildelte AeCF gullmedalje og en sum av penger som var lik den Michelin-premie til Poiré.[16]

En fem års forlengelse, med årlige premier på 20 000 franc ble annonsert i 1922. Tidsperioden i den årlige konkurransen ble endret for å gå fra begynnelsen av juli i år til slutten på juni.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata