Ladogakanalen
Ladogakanalen (russisk: Лaдожский канал – Ladozjskij kanal) er en historisk vannvei langs sørbredden av innsjøen Ladoga i Leningrad oblast i Russland. Kanalen knytter sammen elvene Neva og Svir, og ble bygget for å unngå den farlige og stormfulle ruten over Ladoga. Kanalen er 117 km lang, og består av to adskilte kanaler: Gamle Ladogakanal (bygget 1719-1810, tidligere kjent som Peter I's kanal) og Nye Ladogakanal (bygget 1866-1883), som går parallelt med den gamle, fra Sviritsa ved Svir via Novaja Ladoga ved Volkhov til Sjlisselburg ved Neva. Kanalene er i dag i stor grad gjengrodde.
Historie
[rediger | rediger kilde]Ladogakanalen var en av de første store kanalene som ble bygget i Russland. Den var et av Peter den stores prosjekter, og det var han som beordret byggingen av kanalen i 1718. Rask økonomisk utvikling i Russland krevde en betydelig utvidelse av transportrutene i landet, spesielt vannveier. En del av Vysjnij Volotsjok-vannveien (1709) som knyttet elva Volga til Østersjøen gikk over innsjøen Ladoga. Ladoga-delen av vannveien var en av de vanskeligste og farligste, ettersom innsjøen er utsatt for vind og stormer som gjennom årene hadde ødelagt hundrevis av fraktebåter[1]
Peter den store bestemte at for å unngå farten over den store og stormfulle innsjøen skulle det bygges en kanal forbi den. Byggearbeidene startet i 1719. Aleksandr Mensjikov ga ansvaret for prosjektet til sin venn, general Skornjakov-Pisarev, men han måtte til slutt trekke seg på grunn av anklager om inkompetanse, uforsiktighet og sommel. Høsten 1723 inspiserte tsaren personlig byggeplassen, og han var meget misfornøyd med fremdriften i arbeidet, og ga ordre om å arrestere Skornjakov-Pisarev. Oppgaven med å fullføre kanalen ble gitt til Burkhard Christoph von Münnich, som i stor utstrekning brukte soldater som arbeidskraft.
En 29 kilometer lang seksjon mellom elva Volkhov og landsbyen Tsjornoje ble fullført og åpnet for trafikk i 1726. Dette satte også fart i det videre byggearbeidet, da den ferdige seksjonen ble brukt til å levere forsyninger til byggeplassen. Sluser ble bygget ved Sjlisselburg og Novaja Ladoga for å vedlikeholde nødvendig dybde i kanalen. Byggingen av kanalen ble fullført i 1730, og våren 1731 kunne de første båtene seile langs kanalen mellom elvene Volkhov og Neva (den egentlige Ladogakanalen).[1][2]
Det viste seg imidlertid at kanalen hadde en dybde på minde enn en meter, betydelig mindre enn Peter I hadde sett for seg. Dette var en stor skuffelse for regjeringen. Selv om kanalen var et av de største vannbyggingsanleggene i 1700-tallets Europa, så var den likevel for grunn til å kunne opprettholde trafikk av betydning. Katarina den store vedtok å utvide kanalen ved å bygge en ny seksjon mellom elvene Volkhov og Sias. Dette prosjektet (også kalt Sias-kanalen) ble gjennomført mellom 1765 og 1802. Den tredje delen av Ladogakanalen, som knyttet sammen elvene Sias og Svir (og kalt Svir-kanalen), ble bygget mellom 1802 og 1810.[3]
I løpet av 1800-tallet ble Ladogakanalen brukt av rundt 15 000 fartøyer og 10 000 flåter med kurs for St. Petersburg hvert år. Men kanalen ble etterhvert så gjenfylt med silt og slam at Aleksander II's regjering kom frem til at det var mere praktisk å bygge en ny kanal i stedet for å reparere de gamle anleggene. Nye Ladogakanal ble bygget mellom den gamle kanalen og Ladoga fra 1866 til 1883.[4]
Etterhvert som Russlands jernbaner ble utbygget minsket kanalens betydning. I tillegg medførte utbyggingen av Volga-Østersjøkanalen at båtene ble større og bedre i stand til å håndtere forholdene på Ladoga. Dermed ble Ladogakanalene neglisjert og begynte å forfalle. Gamle Ladogakanal var gjengrodd og hadde falt ut av bruk i 1940. Nye Ladogakanal blir fremdeles brukt av mindre båter.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ladoga Canal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Ladoga og Sjlisselburgs historie
