Hopp til innhold

Kastell Osterburken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi


Modell av festningen med forsteder (leirlandsbyer) i Römermuseum Osterburken.

Kastell Osterburken var en romersk grensefestning (castrum stativum) anlagt omkring år 160 evt. med ansvar for å sikre deler av Øvre Germania og Raetias Limes, den romerske militærgrensa mellom Rhinen og Donau for provinsen Germania Superior. Området ble oppgitt av romerne omkring år 260 evt. Bygningsrester er fortsatt synlige. De ligger i byen Osterburken i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland, og befinner seg på UNESCOs verdensarvliste.[1] De bevare anleggene er blant de viktigste referansepunktene på denne delen av Limes. Det er gjort verdifulle arkeologiske funn fra den omfattende romerske leirlandsbyen (Vicus).

Fremre Limes med de eldre, mer vestlige Neckar-Odenwald Limes
Utsikt over murene til numerus-festningen fra øst. I forgrunnen er østporten

Den befestede militærleiren ble bygd i den trange dalbunnen ved elva Kirnau som renner ut i Neckar, en sideelv til Rhinen. Dagens Hagerstrasse følger omtrentlig leirveien fra Porta praetoria i nordøst til Porta decumana i sørvest. Kirnau flankerte festningens nordvestre side, mens en bekk rant langs nordøstre. Området var fuktig og flomutsatt, med begrenset utsikt mot nord og sør. Bare mot nordøst var det direkte utsikt til grensa der den skjærer over dalen.

To vakttårn i nord- og sørskråningene kunne signalisere om nødvendig, men sørflanken forble sårbar fra åssida. De hydrologiske og militære ulempene ble åpenbart ansett som oppveid av nærheten til elva og muligheten for å kontrollere både skipstrafikken og landeveien. Et slikt stedsvalg var typisk for romerne.[2]

Den sørlige skråningen ble etter hvert befestet med en sterkt hellende utvidelse av festningen, et anneks. Vi regner med at utvidelsen skjedde i en erkjennelse av økte militære trusler ved grensa.[3]

Forskningshistorie

[rediger | rediger kilde]
Denne dedikasjon laget for dekurion Iulius Adna[matius?] er funnet i lag under tømmer felt vinteren 159/160, og er et tidlig vitnesbyrd om romersk tilstedeværelse i Osterburken.

Festningsvollene var ennå synlige inn på 1800-tallet, og romersk murstein kom ofte til syne under pløying innenfor dem. Stjeling av bygningsstein fra området var utbredt.[4]

En inskripsjon fra Legio VIII Augusta kom frem under pløying i «1717 eller 1718». I 1826 ble kohort-badet avdekket nordøst for festningen,[5] undersøkt i 1973[6] og 1983.[7] Større byggearbeider i 2004 og 2005 tilskyndet omfattende utgravinger av badet, ledet av Klaus Kortüm.[8]

Eksistensen av en utvidelse av den befestede militærleiren ble påvist ved utgravninger i 1867. Utvidelsen ble vernet og forsøkt konservert på 1800-tallet, mens det opprinnelige anlegget ble nedbygd uten større utgravninger.[9][4] I 1890-åra ledet Karl Schumacher omfattende undersøkelser, og påviste en romersk gravplass for militært personell og sivile nordøst for festningen.[9] Etter nyere utgravninger i 1964, 1972 og mellom 1977 og 1979, undersøkte arkeologer over 100 kremasjonsgraver. [10] I 1991 og sommeren 1992 ble det igjen utgravninger, hvor vollgraven mellom den opprinnelige festningen og annekset ble undersøkt. [11]

Et tidligere ukjent bad ble avdekket i dalbunnen nordøst for festningen mellom 1976 og 1980. Det ble inkorporert i Römermuseum Osterburken. [12] [13]

Eikestolper som er brukt som fundamenter i Kohort-badet er årringsdatert til seint i år 164 evt,[14] mens annet tømmer i festningen er felt i år 161.[15] Sannsynligvis skjedde utvidelsen av festningen allerede seint samme århundre.[16]

Festningen

[rediger | rediger kilde]

Kohort-festningen

[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige befestede militærleiren var anlagt som et rektangel i en djup liten dal, orientert med en flanke langs elveløpet mot nordvest, og front mot nordøst. Det var porter på hver lang- og kortside og framstikkende vakttårn i hvert avrundede hjørne. Portene var flankert av to porttårn. I tillegg var det to mellomliggende tårn på hver langside. Murene var bygd av pusset kalkstein.[11] Rundt festningen gikk en vollgrav, sju meter bred og to meter djup. En trebro krysset vollgraven foran porten i sørøst (Porta principalis dextra),[11] Den doble hovedporten i nordøst, Porta praetoria, ble på et tidspunkt gjenmurt.[17] På innsida av portens sørøstlige porttårn ble et steinhus oppmurt, og har en inskripsjon av Primius Montanus fra 22. Legion, som antyder at enheten utførte byggearbeid på festningen. Steinen kan imidlertid ikke dateres nøyaktig. De samme vanskelighetene med attribusjon eksisterer med en sterkt ødelagt bygningsinskripsjon fra Cohors III Aquitanorum equitata, der det nevnes at troppene restaurerte eller gjenoppbygde en ukjent struktur.

Festningens indre er lite undersøkt. Det domineres av en 38,5 x 45,8 meter stor stabsbygning (Principia) med helligdom med murt apside i bakkant. I garnisonens fremre leir (praetentura) ble det mot nordvest funnet fundamenter og korn, tolket som lagerbygg (horreum). [17]

  • Kohort-festningen
  • Bauinschrift der Legionszenturie des Primus Montanus; in situ an der Porta Praetoria vermauert vorgefunden
    Bygningsinskripsjon av centurion av Primus Montanus. Funnet innmurt ved Porta Praetoria
  • Rechteckiger Wehrturm an der bergseitigen Umfassungsmauer im Bereich der Praetentura
    Rektangulært forsvarstårn i åsside-muren i Praetentura-området
  • Der vom Annex aus betretbare Zwischenturm des Kohortenkastells. Dieser Umbau entstand erst nach Anlage des Numeruskastells.
    Tårnet mellom kohort-festningen og utvidelsen.
  • Die bergseitige Umfassungsmauer des Kohortenkastells aus südlicher Richtung mit dem steil ansteigenden Areal des Annex
    Kohort-festningens mur fra det bratte området i sør.
  • Nahe der südwestlichen Ecke des Kohortenkastells wurde der auf dem Bild von links kommende Anbau an die Wehrmauer angeschlossen.
    Nær søndre hjørne av kohort-festningen fortsetter utvidelsen til venstre.

Numerus-festningen

[rediger | rediger kilde]

Den befestede militærleiren ble utvidet under keiser Commodus' regjeringstid (180–192). Arbeidet med utvidelsen tilskrives Legio VIII Augusta som på den tiden hadde base i Argentoratum (Strasbourg).[18] Utvidelsen hadde et grunnriss tilpasset terrenget, var trapesformet og innhegnet et område på 13,5 dekar. Trolig var den garnisonert av en irregulær avdeling (Numerus).[19]

Forsvarsmuren i annekset var 2,30 til 2,40 meter bred ved foten og 1,60 meter bred lenger opp. Bak muren var det kastet opp en opptil sju meter bred jordvoll som forsterket steinmuren og fungerte som kampplattform. Tre portbygninger hadde samme konstruksjon, hver med en enkel passasje mellom 3,22 og 3,62 meter bred og to porttårn.[19]

Vollgraven på landsideflanken til kohort-festningen ble undersøkt i 1991 og hadde brannlag og tegn på kamp fra årene 259/260 evt., da grensa ble overløpt. Det var også spor etter en eldre urotid på 230-tallet. Av et depotfunn på 327 tildels nypregete sølvmynter var de yngste fra keiser Severus Alexanders regjeringstid (222–235).[20]

  • Numerus-festningen
  • Utsikt fra annekset gjennom sørvest-tårnet.
    Utsikt fra annekset gjennom sørvest-tårnet.
  • Det sørlige tårnet.
    Det sørlige tårnet.
  • Sørøstlig tårn med mulig seinere forsterking bak.
    Sørøstlig tårn med mulig seinere forsterking bak.
  • Faksimile av innskrift fra vollgraven.
    Faksimile av innskrift fra vollgraven.
  • To rundbuede vinduer funnet i vollgraven.
    To rundbuede vinduer funnet i vollgraven.

Besetning

[rediger | rediger kilde]

To militære avdelinger kan knyttes til Osterburken.

Til kohort-festningen knyttes i hele perioden fra etableringa omkring år 160 til den ble overløpt og forsvant i 259/260 evt. Cohors III Aquitanorum equitata civium Romanorum, en romersk enhet av ryttere og fotsoldater. Kohorten hadde vært knyttet til grensefestningene Stockstadt[21] og Neckarburken, før byggingen av Osterburken.

Til annekset, eller numerus-festningen knyttes fra omkring 190 til 259/260 evt. Numerus Brittonum Elantiensium. Avdelingen er først omtalt i Neckarburken, hvor den var garnisonert sammen med nevnte 3. Aquitania-kohort. Det antas at avdelingen kom til Osterburken etter at 8. legion bidro til å bygge ut festningen mellom 185 og 192 evt.

Vi kjenner til enkelte offiserer gjennom dedikasjonsinskripsjoner: Centurion Titus Attonius Fortio, en tidligere Cornicularius, centurion Placidius Placidinus, centurion (Sil)vanus og decurios Iustius Attianus.

Den eneste kjente garnisonsjefen (Praefectus cohortis) av 3. Aquitania-kohort var ridderen Publius Allius Proculus fra Roma. Hans dedikasjonsinnskrift ble funnet i 1971.

  • Inskripsjoner av kohort III Aquitanorum equitata civium Romanorum
  • Der Stein des Ritters Publius Allius Proculus, Oberkommandeur der Kohorte
    Steinen til Publius Allius Proculus, øverstkommanderende for kohorten
  • Sekundär wiederverwendete Geniusweihung des Rittmeisters Iustius Attianus
    For det andre er det et strålende innblikk i tittelen Iustius Attianus
  • Der Weihealtar eines Reiters wurde in sekundärer Verwendung 1895 an einem Tor des Kohortenkastells entdeckt.
    Innvielsesalteret til en ridder ble oppdaget i sekundær bruk i 1895 ved en port til kohortfortet.

Badene

[rediger | rediger kilde]
Bad I og II og apside-bygning.

To bad har blitt avdekket nordøst for festningen.[8]

Bad I (kohort-badet)

[rediger | rediger kilde]

Det romerske badeanlegget var allment kjent da man i 1826 ved brønngraving under kjellerhvelvet til det daværende gjestgiveriet Badischer Hof oppdaget en Hypokaust med mursteinsstempler av Legio XXII Primigenia.[5] Veggene var hvitkalket og farget for å likne marmor, og hadde hule veggfliser til varmesystemet. Gulvet var flislagt.[22] I nyere faglitteratur er badet kalt Bad I.

På tomta til Badischer Hof ble det seinere bygd en kino. Her ble nødundersøkelser utført i kjelleren i 1973.[23] Et annet rom i bygningen kom til syne i 1983, og inskripsjonen Legio VIII avdekket.[7] Kinoen ble stengt 2002 og seinere revet, og det ble åpnet for større utgravninger. Siden de omfattende utgravningene i 2004/2005, har det vært klart at bad I, som er nesten fire ganger større enn Numerus-badet, var det sentrale militærbadet på stedet. Trolig ble det bygd ved ankomsten av 3. Aquitania-kohort.

Bygget er presist datert av årringsmålinger og mursteinsstempler fra avdelinger knyttet til etableringa av Anterior Limes. Det er bemerkelsesverdig at bare murstein fra 22. legion ble brukt i konstruksjonen av hypokausten i tepidariumet, mens i caldarium ble det også brukt et stemplet parti fra 8. Legion. Tilsynelatende leverte begge legionene materiell samtidig.[8]

Badet er av serietypen og ligger omkring 140 meter fra kohort-festningens Porta Praetoria. Til tross for forstyrrelser forårsaket av graving i middelalderbyen, er murverket godt bevart. Med sine seriekoblede bad kunne den besøkende på grunn av standardiseringen enkelt gå inn i kaldt- og varmtvannsbassengene og -karene i henhold til den foreskrevne rekkefølgen.

Man entret først et romslig Basilica thermarum i nord.[8] Dette rommet var ment som et flerbruksanlegg med resepsjon, sports- og garderobeområde. Det var først en trekonstruksjon, gjenoppbygd i stein omkring år 190 evt. I begge konstruksjoner ble taket båret av stolper av tre. De ble skiftet ut én gang i steinfasen, muligens som ledd i en reduksjon av vestibylens størrelse som så ofte var tilfellet ved Limes på 200-tallet.[14]

Deretter kom man på vestsida til kaldbadrommet (frigidarium), med et kaldtvannskar (piscina). Det ble fullstendig fornyet en gang før det ble redusert, trolig på 200-tallet. På motsatt side lå svettebadet (sudatoriet) som var satt opp som to langstrakte rektangulære rom koblet sammen etter hverandre langs østsida. Det andre rommet i sudatoriet kunne også nås fra det første løvbadet ( tepidarium ), som var tilgjengelig gjennom en smal dør satt inn på sørsiden av kaldbadet. Det første og minste av de to lunkne rommene hadde gulvvarme som hvilte på sagede kalktufs-pilarer. I kontrast var søylene til det andre tepidarium laget av murstein, som observert andre steder i bygningen. Den rektangulære nisjen på østsiden av det andre bladbadet kan ha vært stedet for et varmtvannskar i gammel tid.

I sør var det en varm badeplass (caldarium) som var på størrelse med det andre tepidariet. Det ble oppvarmet av et kjelerom i tre (praefurnium) som ble bygd bak den sørlige veggen av badebygningen. I caldariet var det også et kar i en vegg på vestsiden, som ifølge arkeologene var i bruk til slutten av badeoperasjonene. Et annet kar var på sørsida. På østsida av caldariet førte en dør inn i et avlangt, rektangulært siderom som var konstruert av bindingsverk. Kanskje var det et massasjerom eller et dusjrom her.[8] Omkring 190 evt.[14] ble dette rommet revet og døra murt igjen. Samtidig ble grunnen bak badet hevet betraktelig. I løpet av dette arbeidet økte byggemannskapene også det ytre nivået i det bakre termalbadområdet betydelig. Utgravningene klarte også å avdekke andre strukturelle endringer inne i komplekset. Det ble arbeidet med veggvarme og gulvbelegg.[8]

Funnmaterialet ender med tallrike sigillater fra sen Limes-periode og en sølvbelagt Antoninianer fra keiser Philippus Arabs (244–249) regjeringstid.[14]

Bad II (numerus-badet)

[rediger | rediger kilde]
Bad II. To bygningsfaser.

Under byggearbeid i 1976 kom et andre, mindre badekompleks til syne rundt 40 meter vest for Bad I.[8] Tallrike mursteinsstempler fra termalbadene beviser tilstedeværelsen av byggemannskaper fra 8. legion. Stemplene og badets mindre størrelse ledet til en teori om at badet ble bygget for numerus-avdelingen, og regnet som samtidig med utbyggingen av numerus-festningen 185 og 192 evt. Badet ligger omkring 100 meter fra den nordøstlige porten (Porta praetoria) til kohort-festningen.

I liket med det andre badet, tilhører også dette serietypen, og består av flere rom forskjøvet etter hverandre. Skifteområdet (apodyterium) i inngangspartiet, som ble entret fra nordvest, er bare delvis undersøkt. Det etterfølges av frigidarium, som inkluderer en apsis med et badekar festet til sørveggen. En utvidet kloakk begynner også i kaldbadet og førte under garderoben til utsida. Nord for Apodyterium og Frigidarium er det to tilstøtende rom som ble oppvarmet fra nordøst. Begge rommene regnes som sudatorium og kan nås fra både garderoben og kaldbadet. I øst grenset frigidarium til et lunkent område. Også her er det en apsis i sør, som imidlertid utgjorde en strukturell enhet med selve rommet. Tepidariumet hadde ikke badekar, men ble brukt til massasje og avslapning. Etter tepidariumet gikk den besøkende inn i det første, mindre caldarium igjen på vei østover - et svetterom med innebygd varmt badekar. For å holde riktig temperatur har dette området på nordveggen bak karet eget varmerom. Den siste varme badeplassen er igjen mot øst. Det større caldarium ligger her. I sør er det igjen en halvsirkelformet apsis med kaldtvannsbalje og mot øst er det en rektangulær nisje hvor det er bygget varmtvannsbalje. Rett nord for denne nisjen, som stikker ut fra veggen på badet, er det enda et fyrrom.[13]

I første halvdel av 200-tallet gikk badet inn i andre bygningsfase, og ble redusert i størrelse. Det er ikke mulig å gi noen mer detaljert informasjon om tidspunktet fordi det er kun gjenbrukt stemplet murstein. Demonteringa tilskrives den kriserammede sene perioden av de øvre germansk-rætiske limene frem til slutten i 259/260 evt. og kan også observeres på andre befestede steder.[24]

Demonteringa av bad II berørte den østligste delen av Caldarium som ble forlatt sammen med de kalde og varme badekarene og praefurniumet.[25] Dette gjorde at badegjestene bare hadde det mindre svetterommet tilgjengelig. Den tidligere passasjen til den forlatte badeplassen var nå murt opp.

Siden den stort sett oppvarmede apsisbygningen av ukjent bruk som ligger umiddelbart mot nordøst følger den nøyaktige justeringen av bad II, ble det vurdert å tilordne den til samme byggefase. Det kan også ha vært en bruk tilpasset badet.[26]

  • Numerus-badet
  • Das Numerusbad während der größten Ausbaustufe aus südwestlicher Richtung
    Numerus-badet under sin største utstrekning fra sørvest
  • Blick über das Bad II nach Osten. Im vorderen Bereich der im Frigidarium beginnende Abwasserkanal.
    Utsikt over Bad II mot øst. I frontområdet starter cloakken i frigidarium.
  • Die Apsis des Tepidariums von Bad II aus südlicher Richtung
    Apses tiltepidariumettil Bad II fra sør
  • Der östlichste Bautrakt des Bades II mit dem Caldarium – Blick von Norden. Dieser Bereich wurde in der 2. Bauphase wieder aufgegeben.
    Den viktigste bygningsfløyen til Bad II medCaldarium- utsikt fra nord. Dette kan man gjøre lenge i andre byggetrinn.

Forstad (Vicus)

[rediger | rediger kilde]
En kopi av Mithras-relieffet av høy kvalitet kan sees i Limesmuseum Aalen . Originalen er i Badisches Landesmuseum Karlsruhe.

Som et viktig sted på Limes hadde Osterburken en stor vicus med forskjellige helligdommer. Et godt bevarte Mithras-relieff ble oppdaget i 1861 under gravearbeid for en kjeller. Det ble avdekket med to altersteiner uten inskripsjoner.[27] Selve relieffet har en kort inskripsjon på basen som gir informasjon om den tidligere – sikkert rike – giveren:

D(eo) S(oli) i(nvicto) M(ithrae) Mercatorius Castr[e]nsis in suo const(ituit)

Oversettelse: "For den ubeseirede solguden Mithras lot Mercatorius bygge Castrensis (denne altertavlen) på eiendommen sin."

Sivile bosetningsstrukturer ble funnet både i gata foran Porta decumana sørvest i kohort-festningen, foran den sørøstlige utgangsporten til annekset over dalen og nordøst for Porta Praetoria på begge bredder av Kirnau. Veiruta fra Porta praetoria førte nordøstover langs Kirnau til Limes. I tillegg til badene som ble brukt av sivilbefolkningen, var det også andre offentlige anlegg der.

gravsted

[rediger | rediger kilde]

Foreløpig er bare én gravplass nord for festningen og vicus – på motsatt bredd av Kirnau – avdekket i Affeldürn- korridoren, som ble bygget over etter utgravningene. Arkeologene avdekket over hundre begravelser der. De fleste var kremasjonsgraver. Noen få var kroppsgraver, blant dem barnegraver. I tillegg ble det avdekket to hestebegravelser. Gravinventaret, hvorav noe var svært rikt, omfattet oljelamper, skåler, tallerkener og kanner samt smykker, glasskar og mynter. Rester av en større gravbygning ble gjenvunnet allerede på 1700-tallet.[28]

  • Funn fra gravplassen i Won Affeldürn
  • Giebelfragment einer Grabstele, 2. Hälfte 1. bis 2. Hälfte 3. Jahrhundert
    Gavlfragment av en gravstele, 2. halvdel av 1. til 2. halvdel av 3. århundre
  • Totenmahlszene
    Begravelsesscene
  • Architekturfragment von einem großen Grabbau
    Arkitektonisk fragment fra en stor grav

Romertidas slutt

[rediger | rediger kilde]

Depotfunnet[11] som ble gjenvunnet i 1992 fra grøften mellom Cohort- og Numerus-fortet faller sammen med de kraftige angrepene fra de germanske stammene i 233 evt., da de overkjørte de øvre germansk-rætiske limene på en bred front. I denne sammenhengen ser man for eksempel i tillegg til den store myntbeholdningen fra Ober-Florstadt-fortet i Wetterau også kollapsen av Pfünz-fortet på Rhaetian Limes i Altmühltal.[29] Den siste kjente og daterbare innvielsessteinen i Beneficiary Shrine var i 238 e.Kr. Reist. [30] Den yngste daterbare inskripsjonen fra 200-tallet Aquitaine-kohorten fra Osterburken dateres tilbake til keiser Philippus Arabs regjeringstid (244–249; se ovenfor).[31] Den endelige mynten fra kohortbadet ble, som allerede nevnt ovenfor, også preget under denne keiserens regjeringstid. [14] Senest med limes fall i 259/260 e.Kr. De siste romerske grensepostene på Front Limes omkom eller ble evakuert på 400-tallet f.Kr. Våpen og skjelettrester på kastell Osterburken peker mot en voldelig slutt på midten av 200-tallet. [2] Wilhelmi og hans kolleger hadde allerede gjort de viktigste funnene i denne sammenhengen på vestkanten av Numerus-festningen. De fant et skjelett med bena spredt vidt fra hverandre og en skjev pilspiss på. Det andre skjelettet til en ung voksen, som lå delvis under ruinene av festningsmuren, hadde en arm bøyd over hodet mens den andre var strukket bort fra ham. På og rundt de døde lå blant annet murstein, romerske mynter, beltebeslag, en sølvbelagt bronsefibula, andre pilspisser, en liten trekantet prosjektilbolt og store forkullede trebiter. De to ofrene ble liggende der de døde.[32] Under bevaringsarbeidet i grøfta til numerus-festningen i 1896/1897 kom det fram ytterligere sverd, lansehoder og pilspisser, [33] ble skjeletter av minst tre voksne fra det yngste romerske laget gjenfunnet under undersøkelsene i 1991 i vollgraven mellom kohortfortet og annekset. I tillegg til dyrebein og keramikk, omfattet materialet som ble funnet et fragment av en hjelm som viste tydelige tegn på vold. Under de døde lå ruinene fra den kollapsede festningsmuren og brente rester av de indre trebygningene.[11]

  • Nordøstlig spissgrøft av kohortfortet
  • Die den Graben durchschneidende Wehrmauer des Anbaus. Hier wurde 1992 der Schatzfund geborgen.
    Forsvarsmuren til tilbygget som skjærer gjennom vollgraven. Her ble depotfunnet gjort i 1992.
  • Der 1991 untersuchte Grabenabschnitt. Die Befunde zeigten deutliche Kampfspuren aus der Zeit des Untergangs.
    Området der utgravningene i 1991 viste spor etter kamp.

I enkelte leirlandsbyer kan et lite bosetningssamfunn med tilknytning til den romerske verden fortsatt påvises også utover denne vanskelige tiden og inn i senantikken, for eksempel i vicusen til det rætiske fortet Buch.[34] Schumacher 1897 rapporterte at av de 200 romerske myntene kjent fra Osterburken på den tida, kom de fleste fra festningsområdet. En av dem var fra keiser Claudius Gothicus (268-270) og to andre fra tiden til keiser Konstantius II (337-360).[35] I tillegg til mynter inkluderer bosetningssporene etter kalk-tiden ved festningen også brosjer.[36] Osterburken-skatten, funnet i festningens vollgrav i 1897, viser at det på seint 300-tall eller tidlig 400-tall, bodde og arbeidet folk ved Kirnau igjen. Skatten med 53 jerngjenstander, som inntil nylig har blitt identifisert i faglitteraturen som fra romertiden, inneholdt blant annet to lange sverd ( spatha ) som skilte seg vesentlig fra de romerske formene, seks delvis reparerte ljåer, bor og en sag, høver og økser samt storfe-klokker og et plogskjær. I tillegg var det kjeler, brannkjeder og diverse andre kjøkkenredskaper.[37] Alt var typiske gjenstander for germanske bondesamfunn under folkevandringstiden.

litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Géza Alföldy: Die lineare Grenzziehung des vorderen Limes in Obergermanien und die Statthalterschaft des Gaius Popilius Carus Pedo. In: Egon Schallmayer (Hrsg.): Limes Imperii Romani. Beiträge zum Fachkolloquium „Weltkulturerbe Limes“ November 2001 in Lich-Arnsburg (= Saalburg-Schriften. 6). Römerkastell Saalburg, Archäologischer Park, Bad Homburg v. d. H. 2004, ISBN 3-931267-05-9, S. 7–20.
  • Dietwulf Baatz: Der römische Limes. Archäologische Ausflüge zwischen Rhein und Donau. 4. Auflage, Mann, Berlin 2000, ISBN 3-7861-2347-0, S. 234f.
  • Dietwulf Baatz: Ziegelstempel der 8. Legion aus Osterburken, Kastellbad II. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 13, 1988, S. 213ff.
  • Dietwulf Baatz: Gestempelte Ziegel der 8. Legion aus Osterburken. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 4, 1979, S. 130ff.
  • Dietwulf Baatz, Rolf-Heiner Behrends: Untersuchungen am römischen Kastellbad in Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 3, Stuttgart 1977, S. 265ff.
  • Willi Beck, Dieter Planck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2. Auflage, Theiss, Stuttgart 1987, ISBN 3-8062-0242-7.
  • Thomas Becker: Von zwei Seiten betrachtet. Überlegungen zur Limesmauer zwischen Osterburken-Bofsheim und Jagsthausen an der Strecke 8. In: Andreas Thiel (Hrsg.): Forschungen zur Funktion des Limes. 3. Fachkolloquium der Deutschen Limeskommission 17./18. Februar 2005 in Weißenburg i. Bay. (= Beiträge zum Welterbe Limes. 2), Theiss, Stuttgart 2007, ISBN 978-3-8062-2117-6, S. 91–105.
  • Rolf-Heiner Behrends: Untersuchungen am römischen Kastellbad von Osterburken, Odenwaldkreis. In: Denkmalpflege in Baden-Württemberg, 3 (1974), S. 31–34.
  • Ernst Fabricius, Felix Hettner, Oscar von Sarwey (Hrsg.): Der obergermanisch-raetische Limes des Römerreiches. Band 4: Strecken 7 bis 9 (Der obergermanische Limes von Miltenberg am Main bis zum Haghof bei Welzheim). Petters, Heidelberg 1931 und 1933.
  • Anita Gaubatz-Sattler und Wolfgang Seidenspinner: Osterburken. LDA Baden-Württemberg, Stuttgart 2001, ISBN 3-927714-59-3.
  • Siegbert Huther, Egon Schallmayer: Der Beneficiarier-Weihebezirk von Osterburken: Elitesoldaten des Statthalters am Limes. In: Imperium Romanum – Römer, Christen, Alamannen – Die Spätantike am Oberrhein. Ausstellungskatalog, Theiss, Stuttgart 2005, ISBN 3-8062-1954-0, S. 214–216.
  • Klaus Kortüm: Ein Bad schreibt Geschichte. In: Archäologie in Deutschland. 1/2006, Stuttgart 2006.
  • Klaus Kortüm: Das römische Kastellbad von Osterburken – Ein Zwischenbericht. In: Archäologische Nachrichten aus Baden. 71, Freiburg im Breisgau 2005, S. 22–30.
  • Klaus Kortüm: Vom römischen Kastellbad zur mittelalterlichen Stadt. Grabungen im Zentrum von Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Archäologische Ausgrabungen in Baden-Württemberg 2005. 26, 2006, S. 135–139.
  • Klaus Kortüm: Neue Untersuchungen zum römischen Kastellbad von Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Archäologische Ausgrabungen in Baden-Württemberg 2004. 25, 2005, S. 144–148.
  • Britta Rabold: Dem Limes auf der Spur. Untersuchungen eines Abschnittes der Strecke 8 südlich von Osterburken. In: Andreas Thiel (Hrsg.): Der Limes als UNESCO-Welterbe (= Beiträge zum Welterbe Limes. 1), Theiss, Stuttgart 2008, ISBN 978-3-8062-2118-3, S. 105–109.
  • Britta Rabold, Egon Schallmayer, Andreas Thiel: Der Limes, Theiss, Stuttgart 2000, ISBN 3-8062-1461-1.
  • Fridolin Reutti: Zum Stand der Kenntnis des römischen Osterburken. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 4, 1979, S. 230ff.
  • Egon Schallmayer und Klaus Kortüm in Dieter Planck (Hrsg.): Die Römer in Baden-Württemberg. Römerstätten und Museen von Aalen bis Zwiefalten. Theiss, Stuttgart 2005, ISBN 3-8062-1555-3, S. 243ff.
  • Egon Schallmayer u. a. (Hrsg.): Der römische Weihebezirk von Osterburken II. Kolloquium 1990 und paläobotanische-osteologische Untersuchungen (= Forschungen und Berichte zur Vor- und Frühgeschichte in Baden-Württemberg. 44), Theiss, Stuttgart 1994, ISBN 3-8062-1140-X.
  • Egon Schallmayer: Abschließende Ausgrabung des römischen Gräberfeldes „Affeldürn“ in Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Archäologische Ausgrabungen in Baden-Württemberg 1992. 1993, S. 159–162.
  • Egon Schallmayer: Ein römischer Münzschatzfund aus Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Archäologische Ausgrabungen in Baden-Württemberg 1992. 1993, S. 125–129.
  • Egon Schallmayer u. a. (Hrsg.): Der römische Weihebezirk von Osterburken I. Corpus der griechischen und lateinischen Beneficiarier-Inschriften des Römischen Reiches (= Forschungen und Berichte zur Vor- und Frühgeschichte in Baden-Württemberg. 40), Theiss, Stuttgart 1991, ISBN 978-3-8062-0854-2.
  • Egon Schallmayer: Ein Kultzentrum der Römer in Osterburken. In: Dieter Planck (Hrsg.): Der Keltenfürst von Hochdorf. Methoden und Ergebnisse der Landesarchäologie. Theiss, Stuttgart 1985, ISBN 3-8062-0441-1, S. 377–407.
  • Egon Schallmayer: Ausgrabung eines Benefiziarier-Weihebezirks und römischer Holzbauten in Osterburken. In: 13. Internationaler Limeskongreß Aalen 1983. Theiss, Stuttgart 1986, ISBN 3-8062-0776-3, S. 256–261.
  • Egon Schallmayer: Römische Ausgrabungen in Neckarburken, Osterburken und Walldürn. In: Denkmalpflege in Baden-Württemberg. 12, 1983, S. 136–142.
  • Jörg Scheuerbrandt et al.: Die Römer auf dem Gebiet des Neckar-Odenwald-Kreises. Grenzzone des Imperium Romanum. Regionalkultur, Ubstadt-Weiher 2009, ISBN 978-3-89735-524-8.
  • Jörg Scheuerbrandt: Touristische Erschließung und nachhaltiger Schutz. In: Der Limes. Nachrichtenblatt der Deutschen Limeskommission. 1/2012, S. 26f. (PDF Arkivert 17. april 2014 hos Wayback Machine., abgerufen am 6. September 2012).
  • Ute Schillinger-Häfele: Neue Inschriften aus Osterburken. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 1, 1974, S. 533–544.
  • Karl Schumacher in: Der obergermanisch-raetische Limes des Römerreiches (Hrsg. Ernst Fabricius, Felix Hettner, Oscar von Sarwey): Abteilung B, Band 4, Kastell Nr. 40 (1895).
  • Gabriele Wesch-Klein: Ein weiterer Baustein der 22. Legion aus Osterburken, Neckar-Odenwaldkreis. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 13, 1988, S. 709–711.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ whc.unesco.org https://whc.unesco.org/en/list/430/%7ctittel=Frontiers. Besøkt 23. august 2024. 
  2. ^ a b Dietwulf Baatz: Der römische Limes. Archäologische Ausflüge zwischen Rhein und Donau. Mann, Berlin 1993, ISBN 3-7861-1701-2, S. 229.
  3. ^ Anne Johnson (dt. Bearbeitung von Dietwulf Baatz): Römische Kastelle. von Zabern, Mainz 1987, ISBN 3-8053-0868-X, S. 315.
  4. ^ a b Britta Rabold, Egon Schallmayer, Andreas Thiel: Der Limes. Die Deutsche Limes-Straße vom Rhein bis zur Donau. Theiss, Stuttgart 2000, ISBN 3-8062-1461-1, S. 78.
  5. ^ a b Karl Wilhelmi: Siebter Jahresbericht an die Mitglieder der Sinsheimer Gesellschaft zur Erforschung der vaterländischen Denkmahle der Vorzeit. Sinsheim 1840, S. 73, 76.
  6. ^ Dietwulf Baatz: Gestempelte Ziegel der 22. Legion aus dem Kastellbad von Osterburken (Grabung 1973). In: Dietwulf Baatz, Rolf-Heiner Behrends: Untersuchungen am römischen Kastellbad in Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 3, Stuttgart 1977, S. 265ff.; hier S. 271.
  7. ^ a b Willi Beck, Dieter Planck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2. Auflage, Theiss, Stuttgart 1987, ISBN 3-8062-0242-7, S. 51.
  8. ^ a b c d e f g Dieter Planck: Die Römer in Baden-Württemberg. Römerstätten und Museen von Aalen bis Zwiefalten. Theiss, Stuttgart 2005, ISBN 3-8062-1555-3, S. 246.
  9. ^ a b Willi Beck, Dieter Planck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2. Auflage, Theiss, Stuttgart 1987, ISBN 3-8062-0242-7, S. 49.
  10. ^ Schallmayer: Abschließende Ausgrabungen des römischen Gräberfeldes „Affeldürn“ in Osterburken, Neckar-Odenwald-Kreis. In: Archäologische Ausgrabungen in Baden-Württemberg 1992. S. 159–162.
  11. ^ a b c d e Britta Rabold, Egon Schallmayer, Andreas Thiel: Der Limes. Die Deutsche Limes-Straße vom Rhein bis zur Donau. Theiss, Stuttgart 2000, ISBN 3-8062-1461-1, S. 79.
  12. ^ Melanie Müller: Schönes erhalten und davon profitieren. www.fnweb.de, 21. Juli 2012; abgerufen am 24. September 2016.
  13. ^ a b Willi Beck, Dieter Planck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2. Auflage, Theiss, Stuttgart 1987, ISBN 3-8062-0242-7, S. 53.
  14. ^ a b c d e Klaus Kortüm: Osterburken.
  15. ^ Bernhard Albert Greiner: Der Beitrag der Dendrodaten von Rainau-Buch zur Limesdatierung.
  16. ^ Egon Schallmayer: Der Odenwaldlimes.
  17. ^ a b Willi Beck, Dieter Planck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2.
  18. ^ Karl Schumacher: Osterburken.
  19. ^ a b Philipp Filtzinger, Dieter Planck, Bernhard Cämmerer: Die Römer in Baden-Württemberg.
  20. ^ Britta Rabold, Egon Schallmayer, Andreas Thiel: Der Limes.
  21. ^ Dietwulf Baatz: Zur Datierung des Bades am Limeskastell Stockstadt.
  22. ^ Augsburgische Ordinari Postzeitung. 2. august 1826.
  23. ^ Dietwulf Baatz, Rolf-Heiner Behrends in: Fundberichte aus Baden-Württemberg. 3, 1977, S. 265.
  24. ^ Dieter Planck, Willi Beck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2., völlig neubearbeitete Auflage, Theiss, Stuttgart 1987, ISBN 3-8062-0496-9, S. 109.
  25. ^ Dieter Planck, Willi Beck: Der Limes in Südwestdeutschland. 2., völlig neubearbeitete Auflage, Theiss, Stuttgart 1987, ISBN 3-8062-0496-9, S. 35.
  26. ^ Das römische Osterburken.
  27. ^ Dieter Planck: Die Römer in Baden-Württemberg.
  28. ^ Dieter Planck: Die Römer in Baden-Württemberg.
  29. ^ Günter Ulbert, Thomas Fischer: Der Limes in Bayern, Theiss, Stuttgart 1983, ISBN 3-8062-0351-2, S. 99.
  30. ^ Britta Rabold, Egon Schallmayer, Andreas Thiel: Der Limes.
  31. ^ Philipp Filtzinger, Dieter Planck, Bernhard Cämmerer: Die Römer in Baden-Württemberg.
  32. ^ Karl Wilhelmi: Siebter Jahresbericht an die Mitglieder der Sinsheimer Gesellschaft zur Erforschung der vaterländischen Denkmahle der Vorzeit.
  33. ^ Karl Schumacher: Osterburken.
  34. ^ Bernhard Albert Greiner: Der Kastellvicus von Rainau-Buch: Siedlungsgeschichte und Korrektur der dendrochronologischen Daten.
  35. ^ Karl Schumacher: Das Kastell Osterburken.
  36. ^ Claudia Theune-Vogt: Germanen und Romanen in der Alamannia (= Ergänzungsbände zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde. Bd. 45).
  37. ^ Joachim Henning: Zur Datierung von Werkzeug- und Agrargerätefunden im germanischen Landnahmegebiet zwischen Rhein und oberer Donau (Der Hortfund von Osterburken).
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kastell_Osterburken&oldid=24688512»