Hopp til innhold

Josef II av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Josef II
Keiser Josef II
Født13. mars 1741
Schönbrunn i Wien
Død20. februar 1790 (48 år)
Wien
BeskjeftigelseMilitær leder, monark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleIsabella Maria av Bourbon-Parma og Maria Josepha av Bayern
FarFrans I Stefan av Det tysk-romerske rike
MorMaria Teresia av Østerrike
Søsken
15 oppføringer
Maria Karolina av Habsburg
Maria Elisabeth av Østerrike
Maria Josepha av Østerrike
Maria Karolina af Østerrike
Maria Christina av Østerrike
Maria Anna av Østerrike
Marie Antoinette av Frankrike
Maria Amalia av Østerrike
Maria Elisabeth av Østerrike
Maria Johanna Gabriela av Østerrike
erkehertuginne Maria Carolina av Østerrike
Leopold II av Det tysk-romerske rike
Karl Joseph av Østerrike
Maximilian Frans av Köln
Ferdinand av Østerrike-Este
BarnArchduchess Maria Theresa of Austria[1]
Archduchess Marie Christine of Austria[1]
NasjonalitetDet tysk-romerske rike
GravlagtKapusinerkrypten
UtmerkelserRidder av Det gyldne skinns orden
Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen
Regjeringstid1765–1790
ForgjengerFrans I Stefan av Det tysk-romerske rike
EtterfølgerLeopold II av Det tysk-romerske rike
Signatur
Josef II av Det tysk-romerske rikes signatur
Våpenskjold
Josef II av Det tysk-romerske rikes våpenskjold

Josef II (ty. også Joseph, ungarsk József, tsjekkisk Josef, slovakisk Jozef; født 13. mars 1741, død 20. februar 1790) var tysk-romersk keiser fra 1765 til 1790. Han var eldste sønn av keiser Frans I Stefan og Maria Teresia av Østerrike. Josef var en av de såkalte opplyste monarker.[2] Han var også en enevoldshersker; det var for eksempel viktig for ham å kontrollere katolske presteseminarer, ordenssamfunn, preste- og bispevielser (med denne kom uttrykket Josephinismus inn i det tyske språk).

Josef II var gift to ganger, først med Maria Isabella, datter av Philip, greve av Parma. Etter hennes død den 27. november 1763 ble det arrangert et politisk ekteskap med Maria Josepha (død i 1767), datter av Charles Albert, kurfyrste av Bayern (keiser Karl VII av det tysk-romerske rike). Det andre ekteskapet var ekstremt ulykkelig. Josef fikk ingen barn, og ble etterfulgt av sin bror Leopold II.[2]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Josef II ble oppfostret av Johann Christoph von Bartenstein og kom under innflytelse av opplysningens idéer, i særdeleshet ved Voltaires skrifter. 1761 ble han medlem av statsrådetm som da allerede innrettet dine memoranda etter opplysningstidens ånd. Dette var den tankegang som så skulle bli virkeliggjort i beslutningene fra han selv kom til styringsmakt.

I 1765 etterfulgte han sin far som keiser og ble samtidig morens medregent i de østerrikske arveland, men frem til hennes død var hans virke begrenset til utenrikspolitikken, hæren og rettsvesenet.

Her havnet ham på grunn av sine revolusjonære idéer ofte på kant med moren. I utenrikspolitikken innledet han en tilnærmelse til Preussen, styrket ved personlige møtet med Fredrik II av Preussen, som han beundet, i 1769–1770. Dette førte til Polens delinger, hvorved Josef trass i mors motstand tok initiativ til besettelse av polsk område. Josefs forsøk på å vinne Bayern] medførte brudd med Preussen og krig etter Maximilian I Josef av Bayerns død. Istedet tilnærmet Josef deg da Russland. I 1780 møtte han Katarina II av Russland i Mohilev, da han i 1785 gjenopptok planene om Bayern, møttes han av Preussen med fyrsteforbundet.

Enehersker

[rediger | rediger kilde]

Etter Maria Teresias død i 1780 ble han alenehersker, og gennomførte så et reformarbeide av revolusjonerende karakter og gjorde ham til den mest typiske av de opplyste despoter. Hans mål var et desentralisert rike med tysk statsspråk, holdt sammenav hær og byråkrati. Hans omveltning gjaldt derfor de føydale institusjoner samt partikularismen i den østerrikske stat. Bøndenes kår ble forbedret; i tilslutning til fysiokratismen innførte man allmen grunnskatt, også gjeldende adelig jord. Industrien i statsområdet ble fremmet ved hjelp av tollbeskyttelser. Samtidig ble straffelovens bestemmelser lindret, sensuren mildnet og nye skoler innrettet.

Dessuten ble det gjenomført en kulturell reformpolitikk i opplysningstidens ånd: Ved Toleransepatentet 13. oktober 1781 fikk protestanter og gredk-ortodokse full religionsfrihet (jamfør Toleransediktet av 1781). Noen statskirke ble imidlertid ikke opprettet ved siden av den katolske. Protestantismen våknet til nytt liv i Østerrike, etter at den siden Trettiårskrigens dager hadde vært så godt som gjort til intet. Fre et antall av 73.722 vokste mellom 1781 og 1787 protestantenes antall tll 156.865.

Årene 1781–1784 så også en rekke edikt rettet mot den katolske kirkes geistlighets uavhengighet og stilling (josefinismen). Ediktene foreskrev at pavens og utenlandske åndeliges anordninger krevde bifall fra Østerrikes verldslige herre for å være gyldige. De forbød også munkeordene å ha forbindelse med sine utenlandske overordnede, de forbød østerrikske undersåtter å besøke Collegium germanicum i Roma. Videre opphevde de geistlig domsrett i verdslige søksmål, og biskoper ble påbudt å først avlegge ed til statherren, dernest tll Roma. Fra januar 1782 begynte klostrenes antall å innskrenkes; av 2.163 kloster i Habsburgmonarkiet ble til 1786 sammenlagt 738 inndratt. Hele grupper av kongregasjoner ble tvangsopphevet. De gods som tilhørte de opphevde kongregasjoner ble satt under hoffkammerets forvaltning. Det ble gitt fordninger om gudstjenesten, prosesjoner ble rett og slett forbudt.

Josef brøt med morens repressive system hva gjaldt jødene. De siste krav på ytre igjenkjenningstegn på klesdrakten ble fjernet, jødenes personlige skatt avskaffet, de fikk samme privatrettslige stilling som andre og de fikk tiltrede til skoler og universitet. Denne tidlige emansipasjon av jøder i Østerrike skulle senere sette preg på det kulturelle miljø i Wien og annetsteds i landet.

Livegenskapet ble avskaffet i 1781. Reformen, som vakte stor internasjonal oppsikt, bestod i at det forhold av «arvelig underdanighet» hvorved bønder stod i til sina herrer ble betydelig lettet. Det var hovedsakelig den jordbrukende befolkning i de magyarsk-slaviske områder som hadde nytte av reformen, for i de tyske landsdeler var det siden lenge siden ikke snakk noen egentlig personlig livegenskap. Den dagsverksskyld som herrene kunne kreve ble minsket; bøndene ble trygget i besittelsen av sin jord og deres byrder lindret i noe monn. En viktig sak var at bøndene nå ble skattepliktige umiddelbart til staten og slik erkjent som en stand med medborgerlige plikter og rettigheter.

I 1787 ble adelens forum privilegiatum opphevet, og standen likestilt med andre medborgere for loven. Et vidløftig lovreformarbeid pågikk samtidig. I 1783 trådte ny ekteskapslov i kraft: ekteskapet ble nå en borgerlig akt som fant sted for statsmyndigheten. I 1786 fulgte arvelog og familierett og i 1787 den nye josefinske straffelov.

Josef var stadig på reisefor for å gjøre seg kjent med alle landsdeler i riket, og sette seg inn i befolkningens levekår.

Reformenr resulterte i at misnøye og motstand oppstod blany tyske fyrstehus, kirken og adeln. Pave Pius VI besøkte i 1782 Josef i Wien og forsøkte å overtale ham til å frafalle sine reformplaner, men dette var forgjeves.

Josefs lite heldige deltakelse i Russlands tyrkiske krig i 1787–1791 utløste motstand fra de partikularistiske og adelen. Opprørbervegesene i Ungarn og Nederlandene, som fra 1789 ble påvirket av Den franske revolusjon, tvang Josef til der å avstå fra sine reformer i 1790. Han var da dødssyk.

Josef IIs yngre bror, Leopold II, som ettertrådte den barnløse Josef etter hans død, så seg nødt til å gjenkalle mange av reformene. Bøndene fortsatte imidllertid å være fri og forvaltningen som Josef II innførte stod fast, som for eksempel humaniseringen av rettsvesenet, innføringen av trosfrihet samt gjennomføring av allment skolevesen.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • David Christoph Sybold: Joseph der Zweite. Eine Skizze. Mit einer Abbildung Sr. Kaiserl. Königl. Maj. in Kupfer gestochen. Die Aussicht in die künftige Regierung Josephs. Mit vermehrten Beilagen. Balthaser Cajetani, Straßburg 1787 (Digitalisat).
  • Ernst Benedikt: Kaiser Joseph II. 1741–1790. Gerold & Co., Wien 1936 (2. Auflage 1947).
  • François (Ferencz) Fejtö: Un Habsbourg révolutionnaire, Joseph II, portrait d’un despote éclairé. Paris 1953 (Joseph II., Kaiser und Revolutionär, ein Lebensbild. Stuttgart 1956); 2. Ausgabe: Joseph II, un Habsbourg révolutionnaire. Paris 1982 (Joseph II., Porträt eines aufgeklärten Despoten. München 1987).
  • Roman Rózdolski: Die große Steuer- und Agrarreform Josefs II. Ein Kapitel zur österreichischen Wirtschaftsgeschichte. Państowe Wydawnictwo Naukowe, Warschau 1961.
  • Hans Wagner: Joseph II. In: Neue Deutsche Biographie (NDB). Band 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, S. 617–622 (Digitalisat).
  • Derek Beales: The false Joseph II. In: The Historical Journal. 18/1975, S. 467–495; überarbeitete Version in: Derek Beales: Enlightenment and Reform in Eighteenth-century Europe. London/New York 2005, S. 117–154 (weist darauf hin, dass vielen Werken über den Kaiser gefälschte Zitate zugrunde liegen).
  • Lorenz Mikoletzky: Kaiser Joseph II. Herrscher zwischen den Zeiten. Muster-Schmidt, Göttingen / Frankfurt / Zürich 1979, ISBN 3-7881-0107-5.
  • Katalog der Niederösterreichischen Landesausstellung Österreich zur Zeit Kaiser Josephs II. Mitregent Kaiserin Maria Theresias, Kaiser und Landesfürst. Stift Melk. 29. März – 2. November 1980.
  • Derek Beales: Joseph II. 2 Bände, Cambridge University Press, 1987/2009, ISBN 0-521-24240-1, ISBN 978-0-521-32488-5 (Standardwerk).
  • Karl Gutkas: Kaiser Joseph II. Eine Biographie. Zsolnay, Wien / Darmstadt 1989, ISBN 3-552-04128-1.
  • Humbert Fink: Joseph II. Kaiser, König und Reformer. Econ, Düsseldorf / Wien / New York 1990, ISBN 3-430-12749-1.
  • Friedrich Weissensteiner: Die Söhne Maria Theresias. Kremayer & Scheriau, 1991.
  • Karl Schwarz: Joseph II. In: Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Band 3, Bautz, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, Sp. 676–677.
  • Ernst Wangermann: Die Waffen der Publizität. Zum Funktionswandel der politischen Literatur unter Joseph II. 2004, ISBN 3-486-56839-6.* * *
  • Hans Magenschab: Josef II. Österreichs Weg in die Moderne. Amalthea, Wien 2006, ISBN 3-85002-559-4.
  • Bernhard A. Macek: Die Krönung Josephs II. zum Römischen König in Frankfurt am Main. Logistisches Meisterwerk, zeremonielle Glanzleistung und Kulturgüter für die Ewigkeit. Peter Lang, Frankfurt am Main 2010, ISBN 978-3-631-60849-4.
  • Helmut Reinalter: Joseph II. Reformer auf dem Kaiserthron. C. H. Beck, München 2011, ISBN 978-3-406-62152-9.
  • Angelika Schmitt-Vorster: Pro Deo et Populo: Die Porträts Josephs II. (1765–1790). Untersuchungen zu Bestand, Ikonographie und Verbreitung des Kaiserbildnisses im Zeitalter der Aufklärung. Diss. phil., Ludwig-Maximilians-Universität München 2006 (Digitalisat).
  • Friedel Hans-Josef Dapprich: Josef II. und die geistige Emanzipation des Judentums in den osteuropäischen Ländern des Habsburger Reiches, überarbeitete Magisterarbeit, Mainz 2016, ISBN 978-3-640-36483-1
  • Monika Czernin: Der Kaiser reist inkognito: Joseph II. und das Europa der Aufklärung. Penguin, München 2021, ISBN 978-3-328-60057-2.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Biographie, Deutsche. «Joseph II. - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 3. februar 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge av Tyskland og tysk-romersk keiser
17651790
Etterfølger
Forgjenger  Erkehertug av Østerrike
Konge av Ungarn
Konge av Bøhmen

Etterfølger