Jean de Meun
| Jean de Meun | |||
|---|---|---|---|
 «Jean de Meun drømmer» illustrasjon fra manuskript | |||
| Født | Jean Clopinel, Jean Chopinel ca. 1240 Meung-sur-Loire | ||
| Død | ca. 1305 Paris | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter, oversetter, lærd | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Språk | Fransk | ||
| Periode | Middelalderen | ||
| Viktige verk | Roseromanen, Li livres de confort de Philosophie, La vie et epistres Pierres Abaelart et Heloys sa fame, Le livre des merveilles de Hyrlande, Li abregemenz noble honme Vegesce Flave René des establissemenz apartenanz a chevalerie, Le livre Aered de esperituelle amitié | ||
Jean de Meun (eller de Meung), også kjent som Jean Clopinel (eller Chopinel) (ca. 1240 – ca. 1305[1]) var en fransk forfatter, oversetter og lærd i middelalderen som er mest kjent for hans fortsettelse av Roman de la Rose, på norsk Roseromanen.
Liv
[rediger | rediger kilde]Han var født som Jean Clopinel ved Meung-sur-Loire, en historisk by ved elven Loire rett sør for Paris. Han tok selv etternavnet fra sin fødeby, Meun eller Meung, men av sine samtidige fikk han kallenavnet Clopinel (clopiner, «å hinke») ettersom han var delvis lam. Slike beskrivende tilnavn var vanlig i middelalderen. Det synes som om han kom fra en velbeslått familie, fikk en meget god utdannelse, tradisjonen forteller at han studerte ved Universitetet i Paris, noe som ikke er usannsynlig, og han var kanskje også foreleser der senere. De biografiske detaljene er skjøre, men det er indikasjoner som tyder på at han kan ha vært erkediakon i Beauce i nordlige Frankrike for en tid.
Han var, som sin samtidige Rutebeuf, en forsvarer av Guillaume de Saint-Amour, en mindre figur innenfor skolastikken på 1200-tallet som var kjent for sin kritikk av munkevesenet. Jean skal også ha vært en uforsonlig motstander av tiggermunkorden ettersom de ikke arbeidet i motsetningen til andre munkeordner. Han skal selv ha uttalt at i sin ungdom komponerte han sanger som ble sunget på alle offentlige steder og i de franske skolene.
Rundt 1300 var han en velstående borger av Paris, en from mann som nøt respekt og var venn med flere adelige.[2] Det meste av sitt liv synes han å ha tilbrakt i Paris hvor han eide et hus med et tårn, gårdsplass og en hage ved Rue Saint-Jacques ettersom dette ble i 1305 beskrevet som huset til den avdøde Jean de Meung. Han ble begravd i Saint Jacques i Paris.
Verker
[rediger | rediger kilde]Jean de Meun oversatte i 1284 avhandling De Re Militari (Angående militære forhold) av Vegetius til fransk som Le livre de Végèce de l'art de chevalerie. Han skrev også en åndfull versjon, den første på fransk, av brevene til Abelard og Heloise. Et manuskript fra 1300-tallet av denne oversettelsen i Bibliothèque Nationale har kommentarer av Francesco Petrarca. Hans oversettelse av Consolatio Philosophiae (Filosofiens trøst) av Boëthius gikk forut et brev til kong Filip IV hvor han talte opp sine tidligere verker, to som nå er gått tapt: De Spirituelle Amitié fra De Spirituals Amicitia av Ælred av Rievaulx (død 1166) og Livre Des Merveilles d'Hirlande fra Topographia Hibernica, eller De Mirabilibus Hiberniae av Giraldus Cambrensis (Gerald de Barri/Gerald av Wales). Hans siste dikt er uten tvil Testament og Codicille. Det førstnevnte er skrevet i quatrains (versestrofe på fire linjer) i monorime, og inneholder råd til de ulike klassene og stendene.
Han litterære prestasjon hviler dog hovedsakelig på et arbeid fra hans yngre år, fortsettelsen av Roseromanen som var blitt etterlatt ufullført av landsmannen Guillaume de Lorris 40 år tidligere. Han utvidet Guillaumes rundt 4 000 verselinjer med rundt 18 000!
Roman de la Rose
[rediger | rediger kilde]I opptellingen av sine egne verker plasserer Jean sin fortsettelse av Roman de la Rose øverst eller først. Datoen for når denne ble skrevet er blitt plassert til tidsrommet en gang mellom 1268 og 1285 på grunn av en referanse i diktet til henrettelsene av Manfred og Conradin i 1268 etter ordre av Karl I av Sicilia (død 1285). Karl I er beskrevet som den nåværende konge av Sicilia, skjønt om diktet tolkes som en politisk satire kan datoen sannsynligvis forskyves. Fortsettelsen til Jean de Meun er en satire med brodd mot klostervesenet, på sølibatet, på adelen, pavestolen, de overdrevne pretensjonene til de kongelige, men er spesielt aggressive mot kvinner og ekteskapet.
Hvor Guillaume beskrev høvisk kjærlighet, søken etter plukke den ypperste rose og således skapte glitrende og finstemt poesi, mangler Jean helt sin forgjengers evne til å levendegjøre de litterære figurene og skape stor poesi. Hans styrke ligger på et helt annet område. Som lærd fremmer han mange og lange utredninger innenfor den samme allegoriske handlingen som Guillaume skapte til å gi sitt syn på vitenskapelige, religiøse, sosiale og politiske spørsmål. Som en tidlig Voltaire fremstår han med borgerstandens kritiske syn på det føydale samfunnet og på kirken.
Hvor Guillaume var blitt tjener for kjærligheten og en eksponent for lovene til «courtoisie», fremmet Jean de Meun et realistisk syn som spesielt kommer til syne i hans hatske angrep på kvinner. Skillet mellom ham og Guillaume kan knapt være større. I Jeans øyne var høvisk kjærlighet bare tøys, kjærlighet finnes ikke og er bare et ord som skjuler ren seksualdrift. Kvinners kunstferdigheter bedrar menn. Samtidig kan man si at forfatteren ved å legge middelalderens opphøyde åndelighet bak seg forgrep renessansens sanselighet. Han delte heller ikke samtidens overtro, hadde ingen respekt for etablerte institusjoner, og han hånte føydalismens konvensjoner og romantikk. Til tross for diktenes løse plan er hans observasjoner skarpsindige og med glødende begrunnelser og redegjørelser som har gitt ham tittelen som den fremste av middelalderens franske poeter. Han håndterte det franske språket med en letthet og en presisjon som var overlegen hans forgjengere.
Roseromanen, som tidligere hadde vært meget populær, fikk økt sirkulasjon og interesse i løpet av 1200- og 1300-tallet. Populariteten skyldes delvis at forfatteren mestret bortimot all den vitenskapelige og litterære kunnskapen til sine samtidige i Frankrike og som ble behandlet i verket samtidig som han siterte et stort antall klassiske forfattere. Foruten å inspirere et utall allegoriske diktverk i de fleste sjangrer ga det opphav til synspunkter, debatt og argumenter. Boken ble angrepet av blant annet Guillaume de Deguileville i hans Pèlerinage de la vie humaine (Pilegrimsreisen til menneskelivet), ca. 1330; av Jean Gerson; og av Christine de Pisan i hennes Epistre au Dieu d'Amours (Brev til kjærlighetsguden), 1399, men verket hadde også sine heftige forsvarere.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Breitholtz, Lennart 1979: Epoker og diktere. Bind 1. Oslo. ISBN 82-05-11663-6, s. 150
- ^ Jean Clopinel de Meun
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Guillaume de Lorris (oversatt av Helge Nordahl): Roseromanen. Oslo 1997. ISBN 978-82-03-17841-2
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Jean de Meung hos Prosjekt Gutenberg
- Omfattende bibliografi hos Arlima (Archives de littérature du Moyen Âge)
- Debating the Roman de la rose Arkivert 11. august 2007 hos Wayback Machine. av Christine McWebb
- Guillaume de Lorris and Jean de Meun: Narcissus and Pygmalion av Phillip McCaffrey