Israelske jøder
| Israelske jøder | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Antall | |||
| () | |||
| Språk | |||
| Hebraisk, jiddisch, russisk | |||
| Religion | |||
| Jødedom | |||
| Relaterte etniske grupper | |||
| Askenasiske jøder, mizrahisk jøder, sefardiske jøder og andre jødiske etniske grupper | |||
Israelske jøder (hebraisk: יהדות ישראל) refererer til den jødiske befolkningen i Israel i hele perioden for Den israelske selvstendighetserklæringen og fram til i dag. Den jødiske befolkning utgjør ca. 75,4% av befolkningen i Israel (da ikke medregnet okkuperte områder).[2]
Jøder som bodde i regionen før opprettelsen av staten Israel er referert til på hebraisk som «HaYishuv HaYehudi Be'Eretz Yisra'el» (Det jødiske samfunnet i landet Israel).
Historie
[rediger | rediger kilde]Jøder har lenge ansett Israel som deres egentlige hjemland, selv mens de levde i diaspora. Ifølge den hebraiske bibelen begynte forbindelsen til Israels land når regionen, som ble kalt Kanaans land, ble lovet til Abraham av Gud. Abraham skal ha slått seg ned i området, hvor sønnen hans Isak og barnebarnet Jakob vokste opp sammen med deres familier. Senere reiste Jakob og sønnene hans til Egypt. Flere tiår senere ble deres etterkommere ført ut av Egypt av Moses og Aron, gitt steintavlene av Gud, og returnerte til Kanaans land og erobret dette området under Josvas ledelse. Etter en periode under Dommerne i Israel, hvor israelittene ikke hadde noe ordentlig organisert lederskap, ble kongeriket Israel opprettet, som bygde det første tempelet Salomos tempel. Men dette riket ble snart delt i to: kongeriket Juda og kongeriket Israel.
Etter ødeleggelsen av disse kongedømmene, og ødeleggelsen av det første tempelet, ble israelittene forvist til Babylon. Etter omtrent 70 år fikk en del israelitter lov til å vende tilbake til regionen, og kort tid senere bygde de Det andre tempelet i Jerusalem. Senere etablerte de Det hasmoneiske dynasti i området. Regionen ble erobret av Romerriket i år 63 før Kristus. I de første par århundrene, under en rekke opprør mot Romerriket, ble det andre tempelet ødelagt - og det skjedde en generell utvisning av jøder fra dette området. Området ble senere erobret av arabere som invaderte det bysantinske riket, og etablerte et muslimsk kalifat på 700-tallet under fremveksten av islam. Gjennom århundrene varierte størrelsen på den jødiske befolkningen i området. Etter århundrer med jødisk diaspora, så 1800-tallet for alvor fremveksten av sionismen: en jødisk nasjonalistisk bevegelse som hadde et ønske om å se selvbestemmelsen til det jødiske folket gjennom opprettelsen av et hjemland for jødene i Palestina.
Et betydelig antall jøder har immigrert til Palestina, helt siden 1880-tallet. Men sionismen forble likevel en minoritet. Mot slutten av 1800-tallet begynte et stort antall jøder å flytte til det osmanske riket, og senere britisk-kontrollerte regionen. I 1917 godkjente britene et nasjonalt hjem for jøder i mandatet Palestina ved å utstede Balfour-erklæringen. Den jødiske befolkningen i regionen økte fra 11 % av befolkningen i 1922, til 30 % innen 1940. I 1937, etter Det store opprøret 1936–1939, ble en delingsplan foreslått. Men denne planen ble avvist av både den palestinsk-arabiske ledelsen og den sionistiske kongressen. Hvitboka av 1939 begrenset også jødisk innvandring i fem år. I 1947, etter økende grad av vold, bestemte den britiske regjeringen seg for å trekke seg fra Palestina. FNs delingsplan for Palestina fra 1947 delte mandatet (bortsett fra Jerusalem) i to stater, en jødisk og en arabisk, og ga omtrent 56 % av Palestina til den jødiske staten. Men dette vedtaket ble umiddelbart avvist av den palestinsk-arabiske ledelsen.
Den 14. mai 1948, en dag før slutten av det britiske mandatet Palestina, avga lederne for det jødiske samfunnet i Palestina (ledet av statsminister David Ben-Gurion) en uavhengighetserklæring på vegne av staten Israel - men uten noen henvisning til definerte landegrenser. Militæret til nabo-landene Egypt, Libanon, Syria, Jordan og Irak invaderte det tidligere mandatet. I desember 1948 kontrollerte Israel store deler av Mandatet Palestina vest for Jordan-elven. Resten av mandatet besto av Jordan, området som ble kalt Vestbredden (den gangen kontrollert av Jordan) og Gazastripen (som ble kontrollert av Egypt)
Israels jødiske befolkning fortsatte å vokse i en svært høy hastighet i årevis, matet av bølger av jødisk immigrasjon fra hele verden - særlig den massive immigrasjonsbølgen av sovjetiske jøder, som ankom Israel på begynnelsen av 1990-tallet i årene etter oppløsningen av Sovjetunionen. Helt siden 1948 har israelerne vært involvert i en rekke større militære konflikter, deriblant Suezkrisen i 1956, seksdagerskrigen i 1967, Yom Kippur-krigen i 1973, Libanon-krigen i 1982, og Libanon-krigen i 2006 - samt en nesten konstant serie med pågående mindre konflikter. Israel har også vært involvert i en pågående konflikt mot palestinerne i de israelsk-okkuperte områdene, som har vært under israelsk kontroll helt siden seksdagerskrigen - til tross for undertegnelsen av Oslo-avtalen den 13. september 1993.
Demografi
[rediger | rediger kilde]Ifølge Israels statistiske sentralbyrå hadde Israel 7 millioner mennesker i 2009. 75,4% var av jødisk bakgrunn, blant dem 68% israelskfødte, for det meste andre- eller tredjegenerasjon i Israel. Resten er immigranter i Israel; 22% fra Europa og Amerika, og 10% fra Asia og Afrika, inkludert arabiske land. Nesten halvparten av alle Israelske jøder er etterkommere av jøder som emigrerte fra Europa, mens rundt samme antall stammer fra jøder som innvandret fra arabiske land, Iran, Tyrkia og Sentral-Asia. Over to hundre tusen er eller stammer fra etiopiske og indiske jøder.
I de siste tiårene, har et betydelig antall israelske jøder flyttet til utlandet. Årsakene til utvandring varierer, men vanligvis er det en kombinasjon av økonomiske og politiske interesser.
Betydelige jødiske befolkningssentre
[rediger | rediger kilde]Majoriteten av den jødiske befolkningen i Israel ligger i den sentrale delen av Israel.
| Nr | By | Innbyggere (2008) |
% Jøder (2007) |
Distrikt |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Jerusalem | 760,800 | 63.7 | Jerusalem-distriktet |
| 2 | Tel Aviv | 392,700 | 91.4 | Tel Aviv-distriktet |
| 3 | Haifa | 265,300 | 81.2 | Haifa-distriktet |
| 4 | Rishon Lezion | 226,300 | 93.8 | Sentraldistriktet |
| 5 | Ashdod | 209,600 | 91.0 | Sørdistriktet |
| 6 | Petah Tikva | 194,100 | 92.2 | Sentraldistriktet |
| 7 | Netanya | 179,200 | 93.5 | Sentraldistriktet |
| 8 | Beer Sheva | 187,500 | 88.0 | Sørdistriktet |
| 9 | Holon | 170,900 | 92.7 | Tel Aviv-distriktet |
| 10 | Bnei Brak | 153,200 | 98.5 | Tel Aviv-distriktet |
| 11 | Ramat Gan | 134,400 | 95.1 | Tel Aviv-distriktet |
| 12 | Bat Yam | 129,300 | 85.1 | Tel Aviv-distriktet |
| 13 | Rehovot | 108,400 | 94.9 | Sentraldistriktet |
| 14 | Ashkelon | 110,600 | 88.4 | Sørdistriktet |
| 15 | Herzliya | 84,500 | 96.3 | Tel Aviv-distriktet |
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ [1]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. desember 2009. Besøkt 8. oktober 2009.