Hopp til innhold

Hypokalemi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hypokalemi
EKG-mønster ved hypokalemi
Område(r)Endokrinologi, akuttmedisin
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeE87.6
ICD-9-kode276.8
DiseasesDB6445
MedlinePlus000479
eMedicineemerg/273 
MeSHD007008

Hypokalemi (av lat. hypokaliæmia) er en tilstand av lav kaliumkonsentrasjon i blodplasma, som er en type elektrolyttforstyrrelse. Alvorlig hypokalemi kan føre til lammelser (både parese og paralyse) og livstruende hjerterytmeforstyrrelser. Symptomer på lammelse starter gjerne i bena og sprer seg oppover.[1] Tilstanden må ikke forveksles med hyperkalemi, som er det motsatt – altså for høy konsentrasjon av kalium i blodet. Den må ikke forveksles med hypokalsemi, som er en mindre kritisk tilstand med et lignende navn.

Årsaker

[rediger | rediger kilde]
Forklaring av hypokalemi (engelsk)

Den vanligste årsaken til hypokalemi er bruk av vanndrivende legemidler (diuretika).[2] Det finnes også andre legemidler som kan gi tap av kalium, som for eksempel kortikosteroider og Penicillin og nært beslektede antibiotika i høye intravenøse doser.[2] Også gastrointestinale årsaker kan ligge til grunn for lavt kalium, som oppkast og/eller diaré av ulike årsaker.[2] Dessuten kan enkelte legemidler før til tap av magnesium, noe som vil redusere opptaket av kalium. I tillegg kommer redusert opptak av kalium som følge av feil kosthold og kostholdslidelser som anoreksi.

Den svært sjeldne lidelsen Gitelmans syndrom (medfødt) er en uvanlig differensialdiagnose som kan gi hypokalemi, men da er også magnesiumverdiene i blodet lave (hypomagnesemi).[3]

Symptomer

[rediger | rediger kilde]

Symptomer på hypokalemi oppstår gjerne først når konsentrasjonen av kalium i blodet faller under 3,0 mmol/L. Tidlige symptomer på hypokalemi kan være at man føler seg sliten uten grunn og/eller at musklene føles svake (hyporefleksi).[4] Restless legs syndrome (RLS) kan også være et symptom på hypokalemi.[4] Mer alvorlige symptomer kan være hjerterytmeforstyrrelser (hjertearytmi) og pareser (nummenhet og tap av kraft) eller til og med paralyser (lammelser). I begge tilfeller er dette symptomer som kan være livstruende og krever snarlig behandling.

Konsentrasjoner

[rediger | rediger kilde]

Normalområdet for konsentrasjon av kalium (K+) i blodplasma er 3,6–5,0 mmol/L,[2] hvor hypokalemi er definert som kaliumkonsentrasjoner under 3,6 mmol/L.[2] Jo lavere konsentrasjon av kalium er, desto alvorligere er tilstanden.[2][1] En konsentrasjon av kalium i blodplasma på <1,7 mmol/L er livskritisk og krever øyeblikkelig behandling.

  • lett hypokalemi, tilsvarer en konsentrasjon på 3,0–3,5 mmol/L
  • moderat hypokalemi, tilsvarer en konsentrasjon på 2,5–2,9 mmol/L
  • alvorlig hypokalemi, tilsvarer en konsentrasjon <2,5 mmol/L

Behandling

[rediger | rediger kilde]

Hypokalemi behandles med tilskudd av kalium i tablett- eller flytende form, sonde eller (i alvorlige tilfeller) intravenøst.[1] Kalium kan imidlertid ikke gis for hurtig intravenøst, da det kan føre til hjerterytmeforstyrrelser. Det er vanlig å få nødvendig dose over 4–6 timer.[2] Maksimal infusjonshastighet er 20 mmol kaliumklorid/time i perifer vene, og 40 mmol kaliumklorid/time i sentral vene.[2] Ved infusjonshastighet >10 mmol kaliumklorid/time kreves det kontinuerlig EKG-monitorering.[2] EKG-monitorering skal også benyttes ved s-kalium er <2,5 mmol/L, ved s-kalium er <3,0 mmol/L og hjertesykdom, og ved EKG forandringer.[2]

Hypomagnesemi, det vil si lav konsentrasjon av magnesium i blodet, kan vanskeliggjøre korrigering av hypokalemi. Det er derfor viktig å korrigere en eventuell hypomagnesemi ved hypokalemi.[1]

Kosthold

[rediger | rediger kilde]

Normalt friske menn trenger cirka 3 500 mg kalium i døgnet; kvinner cirka 3 100 mg.[2] Under er noen matkilder som gir naturlig tilskudd av kalium i kostholdet, nevnt i rekkefølge med den mest kaliumrike kilden øverst.[2] Benevnelsene i parentes er oppgitt i henhold til mengden kalium, med den mest kaliumrike kilden nevnt først.

  • matsalt (mineralsalt, havsalt)
  • tørket aprikos
  • kokte bønner (hvite, soya, brune, røde)
  • fisk (tørrfisk, villaks, ørret og sjøørret, sild, hermetisk tunfisk)
  • nøtter (usaltede pistasjnøtter, mandler, hasselnøtter, cashewnøtter, peanøtter)
  • rosiner
  • kokte kikerter
  • tørket fiken
  • svisker
  • sjokolade (lakrisjokolade, melkesjokolade, kokesjokolade)
  • potet (kokt med skall, kokt uten skall)
  • rå avokado
  • rå stilk-/stangselleri
  • rå banan
  • kokte rødbeter
  • appelsinjuice
  • kaffe (traktet, pulver)

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Skui, Malene. «Kalium og hjertet». Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Besøkt 22. mai 2020. 
  • Robert Helle (red.). «Kalium». Sykdomslære. Omhelse.no. Besøkt 22. mai 2020. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Tazmini, Kiarash: hypokalemi i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 22. mai 2020 fra https://sml.snl.no/hypokalemi
  2. ^ a b c d e f g h i j k l Kiarash Tazmini (2015) Elektrolyttveileder Arkivert 22. september 2021 hos Wayback Machine.. Diakonhjemmet Sykehus, 2. utgave, 2. opplag, 2015. ISBN 978-82-999512-1-0 (PDF)
  3. ^ Anders Hovland, Eyvind Bjørbæk, Trond P. Leren (2004) Gitelmans syndrom – en differensialdiagnose ved hypokalemi. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 1093-4
  4. ^ a b T23.3.3 Hypokalemi. Norsk legemiddelhåndbok, 20.02.2017. Besøkt 2020-05-23

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hypokalemi&oldid=23324442»