Hopp til innhold

Honoré de Balzac

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Honoré de Balzac
Født20. mai 1799[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tours (Den første franske republikk)[5][6][7][8]
Død18. aug. 1850[1][9][4][10]Rediger på Wikidata (51 år)
Paris (Den andre franske republikk)[11][12][6][7]
BeskjeftigelseRomanforfatter, litteraturkritiker, skribent,[13][14][15][16][17][18] prosaforfatter, journalist, kunstkritiker, essayist, dramaturg,[13][14] forlegger[18]
Embete
  • President of the Société des gens de lettres (1839–1840) Rediger på Wikidata
Akademisk gradBachelor of Laws (1819)
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne (1816–)
Lycée Charlemagne (1814–1816)
Faculté de droit de Paris (1816–1819)
EktefelleEwelina Hańska (1850–)[19][12]
Partner(e)Olympe Pélissier (1830)
Marie du Fresnay (1833–)
Caroline Marbouty (1833–1839)
Laure de Berny (1823–1833)[20]
Claire de Maillé de La Tour-Landry
FarBernard-François Balzac
MorAnne-Charlotte-Laure Sallambier
SøskenLaure Surville
BarnMarie-Caroline Du Fresnay
NasjonalitetFrankrike[12]
GravlagtPère Lachaise[21]
Grave of Balzac and Ewelina Hańska
MorsmålFransk
SpråkFransk[22][23]
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1845)[24]
Grand prix des Meilleurs romans du demi-siècle (1952) (for verk: Far Goriot)[25]
PseudonymHorace de Saint-Aubin, Lord R’Hoone, Viellerglé, Saint Aubin
PeriodeRealisme
Debuterte1829
Aktive år1829–
Viktige verkFar Goriot, La Comédie humaine, Illusions perdues, Eugénie Grandet, Splendeurs et misères des courtisanes, La Peau de chagrin, Les Chouans
Påvirket avWalter Scott, Georges-Louis Leclerc de Buffon
IMDbIMDb
Signatur
Honoré de Balzacs signatur
Honoré de Balzac på Commons

Honoré de Balzac (født 20. mai 1799, død 18. august 1850) var en fransk forfatter av romaner og noveller. Han er den viktigste representanten for den første store generasjonen av franske romanforfattere som blant annet Victor Hugo, Prosper Mérimée, Alexandre Dumas d.e. og George Sand. Balzac var den realistiske samfunnsromanens største pioner, skjønt med åpenbare romantiske trekk. Han er på sitt beste en uovertruffen iakttaker av virkeligheten med en enestående evne til å fange atmosfære og ulike samfunnsmiljøer. Charles Baudelaire kalte ham for visjonær.[26]

Balzac satte seg alt som tyveåring det mål å bli pennens Napoléon Bonaparte, og sammen med Victor Hugo er de bærende søyler på 1800-tallets litteratur. I kraft av en utrolig arbeidskapasitet, parret med frodig fantasi, skapte han med sine romaner et gigantisk panorama av det franske samfunn.[27]

Balzac led av helseproblemer hele livet, muligens grunnet hans intense skriveprosesser. Hans forhold til familien var ofte anstrengt grunnet finansielle og personlige vanskeligheter, og han avsluttet flere vennskap grunnet kritisk omtale.

I 1850 giftet han seg med Ewelina Hańska, hans kjærlighet gjennom mange år. Han døde fem måneder senere og er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.

Livet som forfatter

[rediger | rediger kilde]

Etter noen mislykkede forretningseventyr kastet han seg med stor energi inn i litteraturen, og skrev om lag 80 bøker fra 1830 og fram til sin død i 1850.

Le dernier chouan, hans første roman med tilsatt forfatternavn, kom i 1829 og var en suksess. I 1830 fulge den brutale, skarpt iakttakende framstående Physiologie du mariage og den første samlingen Scénes de la vie privée; i 1831 den av swedenborgsk mystikk påvirkede La peau de chagrin. Med dette var hans rykte som en av Frankrikes mest betydelige romanforfattere etablert.

Under tyve år utviklet nå Balzac en rastløs forfattervirksomhet, på en måte som overanstrengte ham og tæret ned hans krefter i tidlig alder. Hans produktivitet var enorm. Bare noen få timer hver aften unnet han seg hvile, før øvrig arbeidet han dag og natt. Hans fantasi var uuttømmelig og dens kraft så ekstraordinær at han også i det daglige liv kunne overbevise andre personer om visdommen i de villeste påfunn. Det var en rent visjonær styrke i hans innbildningskraft, han levde med de skikkelser han diktet, slik at personer og hendelser som hans fantasi skapte kom for ham å være virkeligere enn virkeligheten selv.

Fra og med Far Goriot (1835), som ofte betraktes som flaggskipet i hans produksjon[28], begynner hans romanfigurer å bli gjenkommende. Disse litterære skikkelsene skulle under Balzacs forfatterskap komme til å bli flere enn 2 000 stykker.[28][29] var inndelt i underserier som «Scener fra pariserlivet» og «Scener fra livet i provinsen».

Illustrasjon av Balzacs Eugénie Grandet.

Balzac var samtidig med den franske nyromantikken - Gautier og Sandeau var hans venner - og deltok i tidens litterære nydannelse. Men i stedet for å vende seg bort fra nuet og virkeligheten, oppsøkte Balzac disse med forkjærlighet. Han benyttet en empirisk detaljanalyse, en minutiøs observasjon, som underlag for sine skildringer. Med en romantikers voldsomme og storslagne kreativitet kombinerte og konstruerte Balzac sine verk, men det materialet han håndterte var virkelighetens, var Frankrike under keiserdømmet og etter restaurasjonen.

Balzac hadde vanskelig for å tilegne seg en kunstnerisk stil, han var i blant svulstig, i blant platt, hans språk hadde brister i vellyd og anskuelighet, og han fikk det aldri helt i sin makt. Bevisst på dette gjorde han seg mye møye med selve utarbeidelsen av sine romaner, som han uavlatelig forandret og omformet i de åtte, ti korrekturer på sine arbeider som han pleide å lese. Denne svært tidsødende arbeidsmåten i forening med hans aldri hvilende skapertrang gjorde hans liv til et uavbrutt overanstrengende slit.

Mot slutten av 1830-taltet bestemte han seg for å forene alle sine verk til et sammenhengende hele, en organisme, som skulle gi hele tidsalderens psykologi, La comédie humaine, som Balzac kalte dette sitt livsverk i bevisst henspilling til Dantes Guddommelige komedie, sammenfatningen av den katolske middelalders oppfatninger og erfaringer. Med enestående fremgang satte han dette ut i livet, men rakk ikke å fullbyrde det voldsomt store verket. Omstendelig og med den mest intime kunnskap skildret han de mest forskjelligartede livsskjebner, karakterer og samfunnsklasser. Ministre og lavere tjenestemenn, offiserer og finansfolk, borgere og prester, litterater og kunstnere, adelsdamer og skuespillerinner, oppofrende hustruer og forfengelige ungjenter, ærbare middelklassekvinner og kurtisaner - alles ytre og indre liv kjenner han til og gjengir med illusorisk påtagelighet.

Han var kjent med provinsene og særegenhetene i livet der, men det var framfor alt Paris som han beskrev. Akkurat det kompliserte, det store, egget hans fantasi; og i skildringen av den moderne storbyen med dens intriger og larm, dens stridbare viljer og lidenskaper, dens villo tummel og kamp for tilværelse og rikdom fant Balzac det ypperste stoffet å arbeide med. Han hadde en naturvitenskapsmanns interesse for selv det minste og mest ubetydelige; noen avsky for det dårlige, noen lengsel bort fra det stygge kjente han ikke; han moraliserte ikke i sin framstilling, verken klander eller misbilligelse kunne føre ham bort fra sannferdigheten.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Ved sin metode kan han derfor betraktes som en av den moderne realiske romans grunnleggere. Fra Balzac utgår Gustave Flaubert med sin kalde psykologiske analyse og mer eller mindre middelbart den senere naturalismen (Flauberts disippel Guy de Maupassant, Émile Zola med flere), som med Balzac og Henri Beyle danner overgangen fra romantikken. Hans skrivestil påvirket også andre, som Marcel Proust, Émile Zola, Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Fjodor Dostojevskij, og politiske filosofer som Friedrich Engels og Karl Marx. Mange av Balzacs verker har blitt filmatisert eller inspirert filmer, og de fortsetter å prege og være en kilde for inspirasjon for forfattere og regissører.

Balzac sto på Index librorum prohibitorum, den katolske kirkes liste over forbudte bøker på grunn av hans skildringer av blant annet prester og promiskuitet.

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
Balzacs monument ved Cimetière du Père-Lachaise. Han skrev mer enn 80 bøker på 20 år. «Jeg er ikke så dyp, men jeg er veldig bred,» sa han om seg selv.[29]
  • Les Chouans (1829)
  • Le Bal de Sceaux (1830)
  • La peau de chagrin (1831)
  • Eugénie Grandet (1833)
  • Far Goriot (1834/35)
  • Le lys dans la vallée (1835)
  • Skjemtsomme historier (1832–37)
  • La vielle fille (1837)
  • Tapte illusjoner (1839)
  • La femme de trente ans (1833–44)
  • Scener fra kurtisanenes liv (1839–47)
  • Pierrette (1840)

Norske oversettelser

[rediger | rediger kilde]
  • Esther Christiansen forlag, Kristiania 1899
  • Den røde domino, eller Kjærlighet bak masken Narvesen forlag, Kristiania 1913
  • Oberst Chabert Helge Erichsens & co. forlag, Kristiania 1915. Originaltittel: «Colonel Chabert». Oversatt av Kitty Wentzel [30]
  • Blodhevnen Erichsen forlag, Kristiania 1917
  • I skyggen av Bonaparte Nasjonalforlaget, 1946
  • Skjemtsomme historier. Samling 1 Dreyer forlag, Oslo 1947
  • Skjemtsomme historier. Samling 2 Dreyer forlag, Oslo 1949
  • Gamle Goriot Gyldendal forlag, Oslo 1952
  • Skjemtsomme historier - et utvalg av de beste Dreyer forlag, Oslo 1961
  • Lystige historier Bladkompaniet, Oslo 1967. Originaltittel: «Contes drolatiques». Oversatt av Tryggve Norum.[31]
  • Far Goriot Gyldendal forlag, Oslo 1975
  • En skummel historie Pax forlag, Oslo 1979. Originaltittel: «Une ténébreuse affaire». Oversatt av Catharina Jacobsen.[32]
  • To noveller Solum forlag, Oslo 1981
  • Balzac forteller : en novellesamling Solum forlag, Oslo 1988
  • Scener fra kurtisanenes liv Aschehoug forlag, Oslo 1999
  • Eugénie Grandet Nasjonalforlaget 1932/De unges forlag 1968/Aschehoug forlag, Oslo 2000
  • Tapte illusjoner Aschehoug forlag, Oslo 1998/2000. Originaltittel: «Illusions perdues». Oversatt av Birger Huse.[33]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Honore de Balzac, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Honore-de-Balzac, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, d-nb.info, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 14404, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 20046, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9934, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бальзак Оноре де, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Honoré de Balzac (1799–1850)», verkets språk engelsk, besøkt 18. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 582, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118506358, besøkt 18. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9934, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  14. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 20046, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  15. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 582, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  16. ^ https://cs.isabart.org/person/14404; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 14404.
  17. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  18. ^ a b (på de) Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118506358, Wikidata Q23833686, https://portal.dnb.de/ 
  19. ^ «Honoré de Balzac Biography», besøkt 18. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Madame Louise Antoinette- Laure de Berny», besøkt 18. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Le Père Lachaise historique, monumental et biographique, side(r) 103[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb118900414; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 118900414.
  23. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 7045219, Wikidata Q16744133 
  24. ^ «Portraits de décorés de la Légion d'honneur», besøkt 18. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ Le Monde, «Les douze meilleurs romans du XIXᵉ siècle ont été désignés aujourd'hui», side(r) 12, utgitt 25. november 1952[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 2. Oslo, s. 168-169
  27. ^ Beyer, Edvard (1972): Verdens litteraturhistorie. Realismen (1830-1860). Bind 8. Oslo, s. 80
  28. ^ a b Bernt Olsson, Ingemar Algulin: Litteraturens historia i världen, Norstedts Förlag, Stockholm, 2005, ISBN 91-7227-434-4, s. 349
  29. ^ a b Farsethås, Ane (2005): Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen. ISBN 978-82-24713-3
  30. ^ Honoré de Balzac (1915). Oberst Chabert. Helge Erichsen & co. 
  31. ^ Honoré de Balzac (1967). Lystige historier. Bladkompaniet. 
  32. ^ de Balzac, Honoré (1979). En skummel historie. Pax. Besøkt 08.08.2016. 
  33. ^ Honoré de Balzac (2000). Tapte illusjoner. Aschehoug. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikiquote har en samling sitater relatert til: Honoré de Balzac


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Honoré_de_Balzac&oldid=24736496»