Hopp til innhold

Herberts Cukurs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Herberts Cukurs
Født17. mai 1900Rediger på Wikidata
Liepāja
Død23. feb. 1965Rediger på Wikidata (64 år)
Montevideo
BeskjeftigelseKrigsforbryter, flyger Rediger på Wikidata
NasjonalitetLatvia
UtmerkelserTrestjerneordenen
Herberts Cukurs på Commons

Herberts Cukurs (1900–1965) var en latvisk flyver og nazikollaboratør som ble drept av Mossad, Israels etterretningstjeneste. Han medvirket i Arājskommando som deltok i gjennomføring av holocaust i Latvia. I 1946 flyktet Cukurs til Brasil[1] og Mossad drepte ham i Uruguay.[2][3][4][5]

Cukurs regnes som den eneste nazisten Mossad med sikkerhet har likvidert.[6][2] I mellomkrigstiden var Cukurs en flypioner som ble nasjonalhelt etter å ha gjennomført flere dristige flyvninger og ble omtalt som Latvias Lindbergh.[4][2][5]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Cukurs i Gambia, 1933.

Herbets Cukurs ble født 17. mai 1900 i Liepaja da en del av Det russiske keiserriket. Familien drev et maskinverksted der de også ansatte jøder og familien ble ansett som liberal for sin tid. Cukurs medvirket ved kampene for Latvias uavhengighet fra Russland i forbindelse med første verdenskrig. Tyve år gammel gikk han inn i det uavhengige Latvias lille flyvåpen og ble kjent for sine ferdigheter og dristighet som flyver. Cukurs forlot militæret i 1924.[1][5]

I mellomkrigstiden var Cukurs en flypioner som også bygget sitt eget fly. Han gjennomførte flere dristige flyvninger blant annet fløy han alene mellom Latvia og Gambia (1933) og mellom Latvia og Tokyo (1936). Gambia hadde en spesiell rolle i latvieres bevisthet fordi Jacob von Kettler, hertug av Kurland, hadde etablert en koloni der. Cukurs ble en nasjonalhelt og omtalt som Latvias Lindbergh.[4][2][5] I 1939 fløy Cukurs til Palestina og holdt etter hjemkomsten foredrag for jødene i Riga om det fascinerende han opplevde i Tel Aviv, Jerusalem og Betlehem. Cukurs fortalte begeistret om sionistenes bestrebelser på å bygge et jødisk samfunn der. Cukurs skal ha hatt jødiske intellektuelle i omgangskretsen i Riga.[7]

Flyvning til Gambia

[rediger | rediger kilde]

Etter flyvåpenet arbeidet blant annet han som lastebilsjåfør og begynte å sette sammen sitt eget fly, som han mente ville bli et nyskapende ett-plans-fly. Deler til fly fant han her og der inkludert blant fra flyvrak etter krasjlandinger i Latvia. To latviske flyvere mislykkes i 1933 med en flyekspedisjon til Gambia, noe som inspirerte Cukurs til å få ferdig sitt fly samme år. Han fikk satt inn en gammel motor i flyet.[5]

Ved Barcelona veltet flyet under nødlanding og i Malaga nødlandet han i en hage da motoren sviktet. Etter å ha krysset Sahara fikk han i Dakar vite at Gambia ikke hadde flyplasser. Cukurs tok sjansen og han fant en flystripe. Flyturen fikk voldsom oppmerksomhet i Latvia, fikk stor internasjonal oppmerksomhet og penger ble samlet inn for å skaffe Cukurs en ny motor til hjemturen. Cukurs skal, til forskjell fra de britiske koloniherrene, ha behandlet de innfødte som likeverdige.[5]

Tusenvis var møtt opp ved flystripen i Liepaja da han kom hjem etter 9 måneder. Forsvarsministeren annonserte over radio at Cukurs var forfremmet til kaptein for å ha satt Latvia på kartet og regjeringen tildelte ham en eiendom i Bukaisi.[5]

Holocaust i Latvia

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Latvia

Latvia ble okkupert av tyske styrker kort etter invasjonen av Sovjetunionen. Cukurs var en ledende person i Arājskommando som bisto den tysk okkupasjonsmakten særlig ved utryddelse av Latvias jøder. Han har blitt omtalt som «slakteren fra Riga». Ifølge overlevende var han en av de ledende gjerningspersonene i forbindelse med Rumbula-massakren der omkring 27 000 jøder i løpet av et par dager ble drevet fra gettoen og henrettet i skogen. Cukurs skal ha gått rundt med revolver og skutt gamle, syke og andre som forsinket marsjen mot skogen.[1][8][9]

Flukt og likvidering

[rediger | rediger kilde]
Cukurs fotografert i Brasil i 1965.

Mot slutten av krigen blandet Cukurs seg med flyktninger som reiste vestover og skjulte seg i det okkuperte Tyskland.[1] I mars 1946 flyktet Cukurs videre via Marseilles til Brasil, sammen med kone og barn.[1][10]

Cukurs og Josef Mengele ble nevnt som savnede forbrytere under Nürnbergprosessen.[11] Britiske War Crimes Group etterforsket forbrytelsene i Riga-gettoen og major Charles Kaiser hadde i januar 1948 en liste med 27 navn på tyske og latviske mistenkte, inkludert Arājs og Cukurs. Kaiser konkluderte med at disse personene ble nevnt hyppig av vitnene og at forbrytelsen var bestialske. Kaiser anbefalte at alle ble stilt for retten for massemord, grov mishandling og ran.[12]

Brasil

[rediger | rediger kilde]

Som latvisk flyktning hadde Cukurs små problemer med å komme inn i Brasil. Han kom inn i landet på lovlig vis og brukte ikke nazistenes smuglerruter.[2][13]

I Brasil gjorde han ikke forsøk på å skjule seg. Cukurs oppnådde ikke statsborgerskap. Han bodde i Rio de Janeiro og senere i São Paulo. Han drev en forretning innenfor turisme. Blant annet tilbød han turer med padlebåter og flyturer over Rodrigo de Freitas. I 1956 flyttet han med familien til São Paulo og drev sjøflyvirksomhet med base på Guarapiranga-reservoaret. Han skal i noen tilfeller ha fraktet gamle nazister på flukt. Cukurs viste seg frem for pressen for å få oppmerksomhet om virksomheten sin. Cukurs og hans familie hadde trang økonomi.[2][13]

Jødiske overlevende bosatt i Brasil begynte å observere Cukurs og tok bilder som ble sendt til etterforskere i London.[2][13] I juni 1950 holdt den jødiske foreningen i Rio de Janeiro en pressekonferanse der Cukurs ble anklaget for massemordet i Riga i 1941. Presseomtalen ble fulgt av demonstrasjoner ved Rodrigo de Freitas der Cukurs drev sin forretning.[10] I Brasil deltok han i anti-semittiske aktiviteter og jøder i Brasil tipset Simon Wiesenthal.[10][14]

São Paulo med Guarapiranga-reservoaret

Brasils myndigheter vurderte å deportere Cukurs, men brudd i forbindelsen med Sovjetunionen gjorde det vanskelig å sende ham til Latvia. Cukurs var ikke formelt siktet for noe og prosessen stanset i 1952.[10][14] Saken sirkulerte i den britiske utenrikstjenesten fra 1950 til 1953, der det til slutt ble konkludert med at Cukurs aldri var anklaget for krigsforbrytelser.[12][10]

Adolf Eichmann ble bortført fra Argentina til Israel i mai 1960. Et leserinnlegg i den jiddisch-språklige avisen Der Tog Morgen (27. juli 1960) krevde pågripelse av Cukurs, «Latvias Eichmann», før han forsvant.[12] Under saken mot Eichman i mai 1961 fortalte vitnet Eleazar Kashat fra Riga at Cukurs drepte kvinner og barn.[15][16][12] Etter rettssaken mot Adolf Eichmann ble jøder i Brasil påminnet om Cukurs og tipset vesttyske myndigheter om Cukurs' adresse. Vesttysk påtalemakt mente at tysk straffelov ikke gjaldt forbrytelser i Latvia der verken gjerningsperson eller ofre tyske var borgere: Cukurs var da utenfor rekkevidde for rettsforfølgelse i Vest-Tyskland.[14]

Etter kidnappingen av Eichmann ble Cukurs urolig og fikk politibeskyttelse og tillatelse til å bære våpen. Den kjente reporteren Jack Anderson i det amerikanske tidsskriftet Parade intervjuet i 1960 Cukurs som der avviste anklagene: Cukurs hevdet at arbeidet for Arajskommandoen bare gjaldt reparasjon av lastebiler. Jack Anderson konkluderte med at Cukurs var en meget redd mann.[15][16][12] Etter at Cukurs' tilholdssted ble offentlig kjent 1960 skal han ifølge Washington Post (1977) ha tilbudt å lede jødiske agenter til Josef Mengele i Argentina mot at han selv gikk fri; mot betaling ville han fly agentene til stedet med sjøfly.[15]

Han ble i Brasil kontaktet av Mossad, lokket til Uruguay og drept av Mossad-agenter der i 1965. Liket ble funnet sammen med dokumenter om hans medvirkning til holocaust i Latvia.[2][3][4][5]

Likvidering

[rediger | rediger kilde]

Mossad ville lokke Cukurs ut av Brasil fordi utenlandske agenter risikerte dødsstraff der[14] eller fordi drap på Cukurs i Brasil kunne utløse antisemittiske reaksjoner i landet som hadde et stort antall jøder blant sine innbyggere.[12]

En Mossad-agent, som ga seg ut for være forretningsmannen «Anton Kuenzle» fra Wien, overbeviste Cukurs om å ta en forretningsreise til Montevideo der de to skulle være partnere i et prosjekt innenfor turistnæringen. Kuenzle var tyskfødt, språkmektig og med et nokså alminnelig utseende for en 45-årig forretningsmann fra Nord-Europa. Agenten innledet en vennskapelig relasjon til Cukurs. Kuenzle skulle vise ham et ledig hus i badebyen Shangrilá i Canelones ved Montevideo, der skulle de innrede midlertidige kontorer.[17][2][14][18][16]

Tre-fire agenter ventet på Cukurs i huset og drepte ham i et basketak 23. februar 1965. Cukurs var kraftig, relativt høy og sterk og rask for alderen. Agentene var veltrente kampsportutøvere. Cukurs skal ha forsøkt å trekke sitt eget skytevåpen og ble da skutt i hodet av agentene. Liket ble lagt i en slags stor koffert, reisekiste eller kasse. Sammen med liket lå et ark med «dødsdommen» over Cukurs signert «de som aldri glemmer». Sammen med liket lå blant annet en utskrift av avslutningsinnlegget av den britiske aktoren Hartley Shawcross i Nürnbergprosessen.[17][2][14][18][16]

Det er mulig Mossad vurderte å bortføre Cukurs slik at det kunne gjennomføres en rettssak i Israel på samme måte som mot Eichmann. En ren likvidering kunne vært gjort ved å skyte ham på avstand.[17][2][14][18][16] Trolig var planen å lese «dommen» over Cukurs og deretter drepe ham på stedet.[10]

Liket ble funnet to uker etter drapet.[17][2][14][18][16] Etter at agentene hadde forlatt Uruguay sendte agentene informasjon med alle detaljer om drapet på Cukurs til nyhetsbyråer i Vest-Tyskland, inkludert adressen til åstedet. Drapet ble rapportert blant annet i New York Times[18][19] og norske aviser hadde blant annet «død mann i koffert»[20] eller «tysk krigsforbryter funnet død» slått opp på forsiden.[21] Bildet av Kuenzle ble publisert i mange aviser og enken etter Cukurs gjenkjente Kuenzle som hun utpekte som morderen.[12]

Cukurs regnes som den eneste nazisten som det er kjent med sikkerhet at Mossad likviderte. Noen av de samme agentene som sporet opp og fanget Adolf Eichmann i 1960 medvirket til likvideringen av Cukurs.[6]

Ettertiden

[rediger | rediger kilde]

Den ledende agenten i likvideringen, med pseudonymet Anton Kuenzle, ga i 1997 ut en bok på hebraisk om drapet. Boken kom på engelsk som Execution of the Hangman of Riga (Valentine Mitchell, 2004). I 2012 kom det frem at Kuenzles egentlige navn var Yaakov Meidad (1919-2012). En av de andre agentene som medvirket hadde mange slektninger som ble drept i Riga.[18]

Efraim Zuroff har arbeidet for å avdekke lokal medvirkning til holocaust i Latvia og Litauen.[22][23][24][25]

Etter Latvias nye uavhengighet i 1991 har Cukurs vært en tvetydig figur. Noen fremstående personer feirer ham som en nasjonalhelt, mens andre holder avstand til Cukurs og avviser forsøk på historisk revisjonisme. Noen har hevdet at Cukurs medvirket til å redde jøder. Det post-sovjetiske narrativet i Latvia fokuserer på sovjetmyndighetenes overgrep og vanstyre, mens latvieres medvirkning til nazistenes forbrytelser ikke passer inne i den nasjonale fortellingen om latvierne som ofre.[1][26]

Flere øyenvitner fortalte om Cukurs medvirkning, blant andre Frida Michelson som trolig var eneste overlevende fra massakren i Rumbula. Ingeniørstudenten Isaak Kram fortalte at han så Cukurs på nært hold da Cukurs skjøt og drepte en gammel kvinne og et spedbarn. Viktors Arājs fortalte gjentatte ganger i rettssaken i Vest-Tyskland at han og nestkommanderende Cukurs flere ganger kjørte til Rumbula-skogen..[2][11][6][12]

I 2005 innledet latvisk påtalemakt undersøkelser av Cukurs rolle under holocaust i Latvia, særlig om han egenhendig drepte eller bare var organisator eller tilskuer. Undersøkelsene pågikk i mange år og konkluderte med at Cukurs ikke hadde medvirket til holocaust. Ifølge aktors undersøkelser hadde Cukurs tvertimot medvirket til å redde jøder ved å skjule dem i eget hus.[2][11][6][12]

Efraim Zuroff, direktør ved Simon Wiesenthal-senteret, beklaget at Cukurs ble likvidert. Zuroff fremholdt at en full rettssak ville vært bedre både for historien og for rettferdigheten: I en rettssak ville bevis ha blitt fremlagt og det ville vært vanskeligere å hevde at Cukurs var uskyldig slik hans støttespillere har gjort i ettertid.[10] Zuroff mente det er absurd å fremstille Cukurs som en helt og at det ikke er tvil om at han var en betydelig krigsforbryter.[27]

Drapet på Cukurs kan ha medvirket til å hindre amnesti i Vest-Tyskland (Forbundsrepublikken) for krigsforbrytere, ifølge journalisten Stephan Talty som i 2020 kom med en bok om Cukurs. I mars 1965 stemte Forbundsdagen med stort flertall ned et forslag om amnesti. Talty tror ikke at Cukurs var en rotfestet antisemitt og at han kan ha blitt involvert i massemordet av opportunistiske grunner.[28][7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Eglitis, Daina S; Kelso, Michelle (august 2019). «Ghost heroes: Forgetting and remembering in national narratives of the past». Acta Sociologica. 3 (på engelsk). 62: 270–283. ISSN 0001-6993. doi:10.1177/0001699318806340. Besøkt 7. august 2022. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n Kinstler, Linda (24. mai 2022). «Nazi or KGB agent? My search for my grandfather’s hidden past». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. mai 2024. 
  3. ^ a b Plavnieks, Richards (2018). «Conclusion: Justice for Some, the Truth for All of Us». I Plavnieks, Richards. Nazi Collaborators on Trial during the Cold War: Viktors Arājs and the Latvian Auxiliary Security Police (på engelsk). Springer International Publishing. s. 275–279. ISBN 978-3-319-57672-5. doi:10.1007/978-3-319-57672-5_7. Besøkt 7. august 2022. 
  4. ^ a b c d Philpot, Robert. «How the Mossad hunted the ‘Butcher of Riga,’ who murdered up to 30,000 Jews». www.timesofisrael.com (på engelsk). Besøkt 7. august 2022. 
  5. ^ a b c d e f g h Talty, S. (2020). The Good Assassin: How a Mossad Agent and a Band of Survivors Hunted Down the Butcher of Latvia. Houghton Mifflin.
  6. ^ a b c d Kinstler, L. (2022). Come to This Court and Cry: How the Holocaust Ends. Bloomsbury Publishing.
  7. ^ a b «How the Mossad hunted the ‘Butcher of Riga,’ who murdered up to 30,000 Jews». Times of Israel. 1. august 2020. 
  8. ^ Rislakki, J. (2014). The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country (Vol. 15). Rodopi.
  9. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  10. ^ a b c d e f g «Herberts Cukurs: el nazi que vivió 20 años en Brasil y fue ejecutado en Uruguay por agentes del Mossad». BBC News Mundo (på spansk). 19. mars 2022. Besøkt 2. mai 2024. 
  11. ^ a b c Times, Ben A. Franklin;Special to The New York (10. januar 1979). «Survivor Faces Massacre Suspect». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. mai 2024. 
  12. ^ a b c d e f g h i Walters, Guy (2011). Jakten på ondskapen. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205424029. 
  13. ^ a b c «Opinion | Nazis on the Run». Washington Post (på engelsk). 20. desember 2023. ISSN 0190-8286. Besøkt 1. mai 2024. 
  14. ^ a b c d e f g h Stahl, Daniel (2018). Hunt for Nazis: South America's Dictatorships and the Prosecution of Nazi Crimes. Amsterdam University Press. ISBN 978-94-6298-521-6. 
  15. ^ a b c «Opinion | Nazis on the Run». Washington Post (på engelsk). 20. desember 2023. ISSN 0190-8286. Besøkt 1. mai 2024. 
  16. ^ a b c d e f Walters, G. (2010). Hunting evil: The Nazi war criminals who escaped and the quest to bring them to justice. Crown.
  17. ^ a b c d Aftenposten 8. mars 1965
  18. ^ a b c d e f Nagorski, A. (2016). In Pursuit: the men and women who hunted the Nazis. Simon and Schuster.
  19. ^ Walters, G. (2010). Hunting evil: The Nazi war criminals who escaped and the quest to bring them to justice. Crown, s.463.
  20. ^ Porsgrunns Dagblad 8. mars 1965, s.1.
  21. ^ Teledølen, 8. mars 1965, s. 1.
  22. ^ Brown, Mick (8. juli 2016). «The last Nazi Hunter, Efraim Zuroff: 'People call me "Mr Holocaust." You need a sense of humour to do this job'». The Telegraph (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 8. juni 2024. 
  23. ^ Zuroff, Efraim (3. april 2010). «The threat of Baltic ultra-nationalism». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. juni 2024. 
  24. ^ «Nazi-hunter Zuroff condemns Cukurs musical». eng.lsm.lv (på engelsk). Besøkt 8. juni 2024. 
  25. ^ «Where Nazis are heroes». The Guardian (på engelsk). 13. mars 2000. ISSN 0261-3077. Besøkt 8. juni 2024. 
  26. ^ Kinstler, L. (2022). Come to this Court and Cry: How the Holocaust Ends. Bloomsbury Publishing.
  27. ^ «Latvian musical on Nazi collaborator stirs anger». AP News (på engelsk). 30. oktober 2014. Besøkt 2. mai 2024. 
  28. ^ Hennigan, Adrian (26. april 2020). «The Mossad hit job that killed a potential amnesty for Nazi war criminals». Haaretz (på engelsk). Besøkt 2. mai 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Talty, Stephan (2020). The Good Assassin: How a Mossad Agent and a Band of Survivors Hunted Down the Butcher of Latvia. Houghton Mifflin.
  • Walters, Guy (2011). Jakten på ondskapen. no#: Gyldendal. ISBN 9788205424029. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Herberts_Cukurs&oldid=24523563»