Hardangerfjorden

Hardangerfjorden
Land	Norge
Del av	Nordsjøen
	; Hardangerfjorden; 60°10′00″N 6°00′00″Ø
	Hardangerfjorden på Commons

Kartskisse med fjordarmer Eidfjorden og Sørfjorden.

Utsikt over Hardangerfjorden fra et punkt over Norheimsund. Hardangerjøkulen kan sees i bakgrunnen, litt til høyre i bildet. Fjellet Samlen sees til høyre, nede ved fjorden, som et markant, trekantformet fjell. Kvamsøy ligger midt i fjorden. Bildet viser fjorden helt inn mot Ulvik og Eidfjord.
Sindre Skrede (2007)

Hardangerfjorden ved Norheimsund (Ytre Samlafjorden). Folgefonni skimtes på sørsiden av fjorden.

Hardangerfjorden er 183 kilometer lang og er Norges nest lengste fjord etter Sognefjorden, og den femte lengste fjorden i verden.^[1] Den ligger i Vestland fylke i distriktene Sunnhordland og Hardanger. Fjorden regnes å gå fra Halsnøy og Huglo i vest i Sunnhordland til Odda og Eidfjord i øst i Hardanger.^[2]

Største dyp er på mer enn 850 meter like ved Norheimsund omtrent halvveis inn i fjorden. Isbreen Folgefonna ligger på sydsiden av Hardangerfjorden.

Stor tetthet av oppdrettsanlegg for laks gjør Hardangerfjorden til en av fire store oppdrettsregioner i verden.

Følgende kommuner har kystlinje mot fjorden (ytterst til innerst): Stord, Tysnes, Kvinnherad, Ullensvang, Kvam, Voss, Ulvik og Eidfjord.

Det er per 2019 forbud mot å fiske laks og sjøørret innenfor Ystadnes i Ølve.^[3]

Geologi

Det er bred enighet om at ekte fjorder som Hardangerfjorden i hovedsak har blitt skapt av isbreers erosjon av berggrunnen. Hardangerfjordens hovedløp følger retningen til sprekkene i den kaledonske foldingen som har styrt isbreenes erosjon. Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, består Hardangerfjorden av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter.^[4]

Fjorden har uregelmessig bredde slik at isbreen noen steder kunne fordele seg på større område og dermed eroderte med mindre kraft. Isbreen i Sogn var til sammenligning innestengt i en smal kanal med ensartet gneis til et punkt omtrent 30 km fra havet der isbreen spredte seg ut og mistet kraft.^[4]

Den dypeste delen er Samlafjorden mellom Jonaneset (Jondal) og Ålvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad. Hissfjorden-Sildafjorden-Kvinnheradsfjorden danner et litt grunnere basseng på knapt 700 meters dyp, Husnesfjorden mellom Skorpo (ved Uskedalen) og Huglo danner et basseng på omkring 400 meters dyp. Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel på omkring 150 meters dyp.^[4]

Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn (Bømlafjordtunnelen går gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor går ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann. Sørfjorden har dyp på 300-400 meter og danner også en hengende dal. Den største istykkelsen over Sogn var omkring 3000 meter, mens det i Hardanger var noe mindre.^[4]

Samferdsel

Løfallstrand ferjekai omkring 1970.
Foto: Normanns kunstforlag

Hardangerbrua avløste bilferjen Brimnes-Bruravik.

Hardanger ble bosatt fra sjøen og det var fjorden som var veien. De gamle skipreidene og mange kommuner var organisert rundt fjorden med tilhørende områder på begge sider. For eksempel til Kvam herad hørte tidligere noen bygder på sørsiden av fjorden.^[5]

Til 1631 hørte Hallingdal til Stavanger bispedømme, og av hensyn til biskopens reise over Hardangervidda var Eidfjord samtidig del av Hallingdal prosti og dermed under Stavanger-bispen.^[6]^[7]

Hardangerfjorden ble trafikkert med dampbåter fra omkring 1846. Fast rutetrafikk kom i gang i 1861 med ukentlige turer med stopp blant i Odda, Norheimsund og Rosendal. Fra 1865 gikk dampbåten Bergen-Stavanger innom Hardanger.^[8] Fra 1850 var det en sterk økning i nye dampskipsruter og i 1866 var det kjørbar vei mellom Sognefjorden (Gudvangen) og Hardangerfjorden (Granvin). En populær turistrute (blant annet i regi av Thomas Cook) på slutten av 1800-tallet var med dampbåt til Hardanger, over land til Gudvangen via Vossevangen, og dampbåt tilbake til Bergen. Veibyggingen ble tilskyndet av de nye dampskipsrutene.^[6]

Da Voss fikk vei til Granvin (Eide), gikk en stor del av trafikken til og fra Voss, særlig varetransporten, om Granvin. Mye av denne trafikken forsvant da Vossebanen ble åpnet og Voss fikk direkte forbindelse med Bergen. Veiforbindelsen mellom Odda og Telemark på slutten av 1800-tallet stimulerte turisttrafikken på Sørfjorden.^[5]

Fra 1930-årene ble de gamle fjordbåtene (som tok kjøretøy om bord med heis) etter hvert erstattet av bilferjer. Mellom Øystese og Granvin langs nordsiden av fjorden ble det anlagt på en til dels meget krevende strekning 1933–1941, inkludert Fyksesundbrua som på den tiden var en uvanlig konstruksjon.^[6] Hardangerbanen forbandt i tiden 1935–1985 Bergensbanen med Hardangerfjorden.

Hardangerfjordens arm krysses av Hardangerbrua, ferjesambandet Bruravik–Brimnes ble lagt ned da broen åpnet. Utne har ferjesamband med Kvanndal og Kinsarvik. Jondal og Tørrvikbygd har ferjesamband. Ferjen mellom Gjermundshamn og Årsnes går innom Varaldsøy.