Glommavassdraget
Glommavassdraget er Norges største og lengste vassdrag, med et nedbørsareal på 41 917 km²[1] (13 % av Norges areal).[2] Vassdraget inkluderer elvene Glomma, Lågen og Vorma med bielver, samt en rekke større og mindre innsjøer. Blant annet inngår de store innsjøene Mjøsa (Norges største) og Øyeren. Glommavassdraget står for 8,7 % av Norges vannkraft.[2]
Glommavassdragets nedbørfelt omfatter arealer i fylkene Sør-Trøndelag (1 757 km²[3]), Oppland (16 294 km²[3]), Hedmark (19 253 km²[3]), Akershus (2 828 km²[3]) og Østfold (1 790 km²[3]), foruten et mindre areal på svensk side av riksgrensen mellom Norge og Sverige. nedbørfeltet strekker seg inn i fjellområdene ved grensen til Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal fylker. Djupvatnet ved Geiranger og østsiden av fjellet Dalsnibba er vassdragets nordvestligste punkt. Vannskillet mellom Stryn og Skjåk går vest for fylkesgrensen ifølge NVEs kart.[2][4] I nord og øst går vannskillet i nærheten av Mustjønna i Tydalsfjellene.[5] Vannskillet mellom Vingersnoret og Vrangselva er så lavt at ved flom og høy vannstand i Glomma renner vann fra Vingersjøen ut i Vrangselva.[6] Etter siste istid rant trolig hovedelven Glomma langs Vrangselvas løp sørover inn i Sverige. Under flom, kanskje for 7000 år før vår tidsregning, brøt Glomma gjennom en morene som sperret ved Kongsvinger og tok veien vestover.[7]
Vorma har mindre massetransport enn Glomma fordi Mjøsa fungerer som sedimentasjonsbasseng for faste partikler transport i Lågens vannmengder.[3]
Fordi erosjonen er kraftigere vest og nord for vannskillet (mot Vestlandet og Trøndelag) flyttes vannskillet stadig mot øst og innskrenker Glommavassdragets nedbørfelt. Noen elver som tidligere drenerte østover, drenerer nå vestover for eksempel øverst i Romsdalen der blant annet sideelvene Verma og Ulvåa danner agnordaler til Rauma.[8]
Glommen er som en stor hval angrebet af rovgriske smaahvaler, staurvagner; lig saadanne har de iltre, kraftige, nordenfjeldske smaaelve ædt sig ind i Glommens- gebet.
Omtrent halvparten av Glommas nedbørfelt er skogkledd. Lågen og Vormas nedbørfelt er dekket av en fjerdedel skog. nedbørfeltet omfatter Dovrefjells sørskråning og sørover, deler av Breheimen med Jostedalsbreens nordende og store deler av Jotunheimen. I nedbørfeltet er vinteren stort sett lang og kald, og mye av nedbøren faller som snø. Den naturlige vannføringen er svært liten på ettervinteren. Snøsmelting i kombinasjon med regn kan gi stort flom og uregulert kan flommen gå opp mot 19 meter over laveste vannføring. Ved flom har vannføringen i Sarpsfossen vært på opp mot 3500 m3/sekund mot normal vannføring på 200–300 m3/sekund.[6]
Soneinndeling
[rediger | rediger kilde]
Glommavassdraget kan deles inn i fire soner, etter nedbørfelt:[3]
- Lågen med Mjøsa
- Øvre Glomma (Glomma ned til Elverum)
- Strekningen Elverum til Øyeren, inkludert Vorma
- Nedre Glomma (Øyeren til utløpet)
Gudbrandsdalslågen med Mjøsa med tilløp og elva Vorma med sidelever renner ut i Glomma ved Vormsund i Akershus. Denne vestre delen av Glommavassdraget har et nedbørfelt på 17 412 km²[1] hvorav størsteparten (16 294 km²[3]) ligger i Oppland fylke.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Elver med størst nedbørfelt». NVE. 1. april 2009. Arkivert fra originalen 8. september 2015. Besøkt 3. juni 2015.
- ^ a b c Glomma, SNL, lest 31. august 2014.
- ^ a b c d e f g h O. Eikenæs, A. Njøs, T. Østdahl og T. Taugbøl. (2000). «Flommen kommer ... Sluttrapport fra HYDRA - et forskningsprogram om flom» (PDF). Styringsgruppa for HYDRA, Oslo. Publ. av NVE. Arkivert fra originalen (PDF) 3. september 2014. Besøkt 3. juni 2015.
- ^ «NVE Atlas». Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 31. august 2014
- ^ «Til kilden», Arbeidets rett.no, 01.06.2012
- ^ a b Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger.
- ^ Pettersson, Lars-Evan (2001). Glommas bifurkasjon ved Kongsvinger. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. ISBN 8241004338.
- ^ a b Reusch, Hans (1905). «En eiendommelighed ved Skandinaviens hovedvandskille (A pecularity of the Scandinavian divide)» (PDF). Norsk geologisk tidsskrift. vol. 1, no. 1: 1-15.