Gift (roman)

Gift er en roman av Alexander Kielland fra 1883. Gift er en dannelsesroman og en tendensroman som retter skarp kritikk mot stagnerte konvensjoner, i den klassiske dannelse (latinskolen) og konfirmasjonen. Abraham Løvdahl trer tilsynelatende uforbeholdent inn i skolens rigide system med bravur, men fra innledende servilitet til senere opposisjon ligger det et ironisk lys over hans (fåfengte) bestrebelser. Typisk for den naturalistiske tradisjon faller viljen hans igjennom idet han blir faren opp av dage.

Gift er blitt stående som en av de store skoleromaner i norsk litteraturhistorie,^{[trenger referanse]} og en skal ikke se bort fra at boka har hatt en betydning for norsk skoledebatt både på 1800-tallet og senere. Som i de fleste land kom det etter hvert en debatt om hvilken stilling de klassiske språkene skulle ha i den høyere skolen i forhold til moderne, levende språk som engelsk og tysk. Etter hvert måtte den klassiske dannelsen vike plassen for samfunnets og næringslivets krav om kunnskaper i levende fremmedspråk. Men denne marginaliseringen av de klassiske språkene kom tidligere og med større tyngde i norsk skole enn for eksempel i Sverige og Danmark. Lille Marius har ikke vært lett å se bort fra i debatten om den norske skolens innhold.

Handling

Mye av første del foregår på latinskolen i den vesle norske kystbyen som handlinga er lagt til – et lett kamuflert Stavanger. I tur og orden får vi høre hvordan adjunkt Borring, overlærer Bessesen («pinnsvinet»), overlærer Abel, adjunkt Aalbom («blindtarmen») og skolens rektor driver sin eksaminasjon av elevene. Hele poenget med skolen synes å være at elevene skal kunne gjengi lærebøkene utenat; egne tanker og vurderinger finnes det ikke rom for. Lærerne hersker over elevene med spott og spydigheter som våpen, og elevene kryper foran lærerne, forakter dem i sitt stille sinn og saboterer så godt de kan bak lærernes rygg. Lærerne er dessuten meget godt klar over hvor langt de kan gå med sine disipler; noen er bedre menns barn og må få en mer respektfull behandling enn de som er av vanlig folk.

Særlig ille farer skolen med lille Marius, sønn av den ugifte fru Gottwald, som en gang kom flyttende til byen med sitt uekte barn. Marius er det eneste hun har i verden, og hennes livshåp er at Marius skal bli til noe. Marius sliter tungt i de fleste fag, men han har én spesialitet, nemlig bøying av latinske gloser. Hans evne til å huske latinske deklinasjoner er også grunnen til at rektor har rådet fru Gottwald til å la Marius studere.

Marius’ beste (og eneste) venn er Abraham Løvdahl, som er sønn av småbyens matador, professor Carsten Løvdahl. Løvdahl er innflytter fra hovedstaden, der han oppnådde en medisinsk doktorgrad. I stedet for å søke en karriere ved universitetet har han slått seg ned i småbyen, og ved hjelp av sin kones penger har han avansert til byens første mann. Fortelleren lar det skinne igjennom at Løvdahl ikke er av de skarpeste hjerner; derimot vet han godt hvilken passende blanding av gudelighet, konservative meninger og dannet framtreden som kreves for å skaffe seg sosial anseelse.

Fru Wenche Løvdahl er mannens rake motsetning. Hun kommer fra en gammel bergensk familie med nasjonale og fritenkerske tradisjoner, og hun er oppdratt til å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Særlig er hun kritisk til latinskolen, som hun mener svikter på avgjørende punkter. Gresken og latinen er død kunnskap som står i veien for de unges forberedelse til et virke i et moderne samfunn – det er århundregammelt støv. I stedet virker latinskolen slik at elevene blir dummere og dummere i praktiske ting, og – det verste av alt – de mister nysgjerrigheten på livet og samfunnet rundt seg.

Abraham har tatt seg av Marius, og Marius forguder sin venn og beskytter. Abraham prøver å bøte på Marius’ faglige tilkortkommenhet ved å hjelpe ham med leksene og få ham på rett veg når han blir tatt i forhør av lærerne. I eksaminasjonen i latin med Aalbom går det riktig galt for Marius, og han blir hengt ut til allmenn bespottelse i den grad at han til slutt faller om foran klassen. Da sprekker det for Abraham, og i rektors påhør kaller han Aalbom for en djevel. Mora synes ikke det var så galt når hun får høre at Abraham har tatt en venn i forsvar, men faren ser en fare i at sønnen skal utvikle det samme opprørske sinnelaget som mora, og bestemmer seg for at det må reageres skarpt. Uten at det på noen måte er avtalt setter han og hele lærerkollegiet i gang en utfrysingskampanje mot Abraham, som etter hvert får gutten til å føle seg som et forferdelig menneske. For å redde seg begynner han å oppføre seg som et dydsmønster som går lærerne til hånde på alle måter, og som går og lengter etter et anerkjennende smil fra faren. Når denne sublime straffen har hatt sin virkning, blir Abraham tatt inn i varmen igjen, men alt som måtte ha vært der av kritiske tanker og opprørsånd er blåst vekk.

Marius går det dårlig med. Han blir aldri seg sjøl etter sammenbruddet på skolen; han ligger hjemme i feber og mumler latinske «deklinasjoner og konjugasjoner og regler og unntagelser», og den fortvilte fru Gottwald makter ikke å få tankene hans bort fra latinen. Hun forbanner seg sjøl, «som har tatt livet av ham med denne forbannede lærdom» ... «Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde.»

Den endelige prøven på om Abraham er blitt verdig til å tre inn i samfunnsbevarernes rekker, er konfirmasjonen. Mora er sterkt imot hele konfirmasjonsvesenet, som hun mener fungerer som et sosialt spillfekteri. Sønnen skal få stå til konfirmasjon dersom han med sin innerste overbevisning kan stå inne for det løftet han da må avgi – ellers skal han la det være. Abraham er forvirret og ikke særlig opptatt av trosspørsmål – og han kommer i et umulig krysspress mellom ønsket om å tekkes faren og moras krav om moralsk integritet. I mellomtida skjer det ting som setter Abrahams dilemma ut av spill.

Den unge Michal Mordtmann er kommet til byen for å prøve å reise kapital til en ny fabrikk. Under en mottakelse hjemme hos Løvdahl tar han Wenche i forsvar i en het debatt om skolespørsmål, og det oppstår etter hvert et vennskap mellom dem. Til sin store overraskelse ser Mordtmann at Løvdahl går inn med aksjekapital, og da følger hele byen etter. Bygging av nytt fabrikkanlegg i utkanten av byen starter, med Mordtmann som byggeleder og framtidig direktør. Samtidig avlegger han Wenche nesten daglige besøk, og snart er han blitt stormende forelska i den livlige, frittenkende og enda ganske unge og godt utseende fruen. Under et besøk ute på byggeplassen erklærer han seg for Wenche, men hun viser ham til rette og minner ham på at hun er en gift dame. Likevel unnlater ikke Mordtmanns tilbedelse å gjøre inntrykk på henne.

Ikke lenge etter denne hendelsen oppdager Wenche at hun venter barn. Erkjennelsen får henne til å sette seg ned og ta et oppgjør med livet og ekteskapet. Hun må vedgå at utsiktene for det nye barnet ikke er de beste; å bli født inn i en familie der forholdet mellom ektefellene er blitt rutine og konvensjon, og der mor går med uklare tanker om et annet liv med en annen mann. Men hun forstår godt at vegen til Mordtmann nå er stengt for henne. Når hun om kvelden forteller nyheten til mannen, reagerer han på en måte hun slett ikke var forberedt på. Han flekker tenner mot henne og sier at barnet ikke er hans. Fortelleren vet å berette at Carsten nesten gjennom hele deres ekteskap har gått rundt og vært sjalu på andre menn, men at han har vært dannet nok til ikke å vise at han har lidd under den beundringa som Wenche har vakt hos mannfolk flest. Sjalusien har nådd et akutt stadium under den tida som Mordtmann har ferdes hos dem som husvenn, og nå går det over styr for ham.

I fortvilelse springer Wenche ut på gata, og hennes første tanke er at Mordtmann kan være redningen. Men i samme øyeblikk som hun erklærer for Mordtmann at hun har skilt seg fra sin mann og kommet til ham, leser hun i reaksjonen hans at han aldri har elsket henne og aldri har ment virkelig alvor. På en lang og ensom vandring i natta tar hun sin store beslutning. Hun går hjem, låser seg inn i mannens medisinskap og forsyner seg. Carsten sover gjennom det hele, og finner Wenche død på kontoret når han våkner. Likevel har han åndsnærværelse nok til å sette i gang en dekkoperasjon som får dødsfallet til å framstå som et slagtilfelle, og verken Abraham eller noen annen får noen gang kjennskap til sannheten.

Romanen ender med at Abraham står til konfirmasjon som førstemann på kirkegulvet. Faren overrekker ham et gullur, og formaner ham om hans samfunnsplikter.

Eksterne lenker

Gift – originaltekst fra Wikikilden