Galata
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Galata (på tyrkisk heter det nå Karaköy) er en bydel i sentrum av Istanbul, på neset mellom Det gylne horn og Bosporos, i kommunen Beyoğlu.
Området har vært bebygd gjennom hele Istanbuls historie. Legenden sier at Bysants' grunnlegger Byzas reiste et tempel for heroen Amfiaraus her. I oldtida het en av bosetningene i området Sykai – «Fikentrærne». På 400-tallet ble området innlemma i Konstantinopel som byens 8. region under navnet Regio Sycaena. Den hadde egne kirker og offentlige bad, et forum og teater, og var omgitt av en bymur. Seint på 500-tallet bygde keiser Tiberius II et fort ute på neset, hvorfa det var mulig å strekke en kjetting tvers over sundet for å stenge innseilinga til Det gylne horn.
Navnet Sykai ser ut til å ha holdt seg fram til 800-tallet, da Galata kom i bruk. Navnet Galata er ikke sikkert forklart, men det kan komme av italiensk calata, «veien ned til sjøen». Byen Galata begynte å få sin nåværende form under genoveserne. På 1200-tallet fikk området status som en delvis sjølstyrt koloni under Genova, med sin egen podesta (guvernør) utpekt av senatet i Genova. Mot de bysantinske myndighetenes uttrykkelige forbud gikk genoveserne i gang med å befeste byen sin, og den dag i dag kan en se rester av disse forsvarsverkene, med det imponerende Galatatårnet som det mest iøynefallende.
Etter tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 ble murene rundt Galata delvis ødelagt, og under det ottomanske styret ble Galata tilholdssted for utlendinger bosatt i byen. Her bygde europeiske kjøpmenn sine boliger og butikker, og her oppførte de fleste europeiske land sine ambassader. Da de sefardiske jødene ble utvist fra Spania i 1492, tilbød Beyazit II dem å bosette seg i Det ottomanske riket, og mange slo seg ned i Galata. På samme tid slo en stor kontingent av mauriske flyktninger seg ned her. Innflytta grekere og armenere fra hele Lilleasia bidro til Galatas internasjonale atmosfære.
Etter hvert som det opprinnelige Galata ble mer og mer tettbefolka, trakk de utenlandske delegasjonene og de mer velstående kjøpmennene ut, og bygde store palasser med omkringliggende hager på høydedraget ovenfor byen, langs den vegen som seinere ble omtalt som «Grand Rue de Pera».
To bybranner på 1800-tallet – i 1831 og 1871 – la store deler av både Galata og Pera i aske, og er årsak til at bydelen i dag framstår med en arkitektur som forteller lite om dens årtusenlange historie.