Hopp til innhold

Frankie Lymon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frankie Lymon
Født30. sep. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Harlem
New York[5]
Død27. feb. 1968Rediger på Wikidata (25 år)
Harlem
BeskjeftigelseSanger, sanger og låtskriver, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedProfessional Children's School
NasjonalitetUSA
UtmerkelserStjerne på Hollywood Walk of Fame
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentVokal
StemmetypeSopran
Aktive år1954–
PlateselskapGee Records
IMDbIMDb
Frankie Lymon på Commons

Franklin Joseph «Frankie» Lymon (født 30. september 1942 i Washington Heights i New York, død 27. februar 1968 samme sted) var en amerikansk sanger og låtskriver innen sjangrene rock'n roll og rhythm and blues. Han er mest kjent som førstesanger i rockegruppa The Teenagers der han var guttesopran som trettenåring. Hans største hit var gruppas egen Why Do Fools Fall In Love som kom i 1956. Lymon døde av en overdose heroin som 25-åring.

Tida med The Teenagers

[rediger | rediger kilde]

Lymon vokste opp i en sangglad familie. Faren, en lastebilsjåfør, var med i gospelgruppa The Harlemaires, mens Frankie og brødrene Lewis and Howie sang i Harlemaire Juniors.[6][7][8] Tolv år gammel tok Lymon kontakt med ei lokal doo-wop-gruppe, The Coupe De Villes, han blei kjent med gruppas førstesanger, Herman Santiago og blei etter hvert med i det som skifta navn til The Ermines, seinere The Premiers og endelig The Teenagers.[6]

I 1955 skreiv Lymon, Santiago og et annet gruppemedlem, Jimmy Merchant, sangen «Why Do Fools Fall In Love», inspirert av en del kjærlighetsbrev en nabo hadde fått.[6][9] De fikk prøvespille for produsenten George Goldner. Santiago blei forsinka til prøvespillinga.[6][10] Lymon overtok da førstestemmen, og han beholdt denne posisjonen da gruppa fikk kontrakt. «Why Do Fools» blei utgitt tidlig i 1956 og nådde sjetteplass på Billboards popliste og førsteplass på rhythm-n-blues-lista. Det blei også en førsteplass på britiske lister.[6] I løpet av de neste to åra hadde gruppa ytterligere et halvt dusin låter høyt inne på listene.

Fra og med andre opptrykk av singel nummer to, «I Want You To Be My Girl», het gruppa offisielt Frankie Lymon & the Teenagers. I desember 1956 gav de ut albumet The Teenagers Featuring Frankie Lymon.[6]

Solokarriere

[rediger | rediger kilde]

Under en Europa-turne i 1957 hadde Lymon en del solonummer med playback på konsertene, og i september forlot han gruppa offisielt. Et påbegynt studioalbum blei da utgitt i hans navn aleine. Det vakte oppsikt da Lymon under et tv-show samme år dansa med ei hvit jente mens han sang. Dette blei av mange regna som skandaløst, og showet blei kort etter avvikla.[11]

Solokarrieren blei ingen stor suksess, ikke minst fordi Lymon kom i stemmeskiftet og ikke lenger kunne opptre med sin velkjente guttesopran. Hans høyeste listeplassering var nummer 58. The Teenagers fortsatte med ulike førstesangere, og i 1965 hadde de ei kort gjenforening med Lymon, uten at det var noen stor suksess.[6]

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Til tross for at han blei bare 26 år, var Lymon gift heile tre ganger. Det var juridisk tvilsomme sider ved alle ekteskapene, noe som kom tydelig fram i ei rekke arvemessige rettssaker.[12]

Lymon gifta seg første gang i januar 1964 med Elizabeth Waters, som imidlertid ikke var skilt fra sin tidligere ektefelle da ekteskapet blei inngått. De to fikk dattera Francine, som døde bare få dager etter fødselen. I 1965 hadde Lymon et forhold til Zola Taylor (i gruppa The Platters), og hun hevder at de gifta seg i Mexico i 1965, noe det ikke er framlagt dokumentasjon på. I 1967 inngikk Lymon så ekteskap med skolelæreren Emira Eagle, men han var da ikke lovformelig skilt etter de tidligere giftermåla.

Ved femtenårsalderen hadde Lymon begynt å bruke heroin, og dette prega livet hans videre. I 1966 var han innlagt for avvenning, og etter dette gjorde han forsøk på å reetablere seg som artist.[7] Han døde imidlertid av en overdose i februar 1968, dagen før ei planlagt plateinnspilling som var ment å skulle blåse nytt liv i karrieren hans.[13] To allerede innspilte låter blei gitt ut seinere.

Juridiske etterspill

[rediger | rediger kilde]

Juridiske spørsmål rundt hvem som var Lymons rette arving, blei aktualisert på 1980-tallet, etter at Diana Ross hadde stor suksess med «Why Do Fools ...». Etter flere runder i retten blei det fastslått at Eagle var rettmessig arving.[14][15]

I denne sammenheng kom det også opp en sak om hvem som hadde skrevet sangen. Den første utgaven oppgav Lymon, Santiago og produsenten Goldner i fellesskap. På seinere utgaver var Santiago tatt vekk. Goldner solgte seinere sitt plateselskap til Morris Levy, hvorpå denne etter hvert blei registrert som opphavsperson ved sida av Lymon. I 1987 gikk Santiago og Merchant til sak mot Levy om rettighetene til sangen. De fikk først medhold, men denne avgjørelsen blei omgjort av en høyere rettsinstans på grunn av foreldelsesregler. Dermed er det Frankie Lymon og Morris Levy som står som opphavsmenn til «Why Do Fools Fall in Love».[16]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Tross sin relativt korte karriere anses Frankie Lymon & the Teenagers å ha hatt stor innflytelse på rock og rhythm-n-blues. Gruppa er sagt å være modellen for mange av Motowns vokalgrupper, ikke minst The Jackson 5 med Michael Jackson som førstesanger.[17] På grunn av Lymons lyse guttesopran regnes de også som en forløper til de reine jentegruppene som dukka opp på 1950- og 1960-tallet.[18] Michael Jackson, Ronnie Spector[19], Diana Ross[20], The Chantels[21], The Temptations[6], Smokey Robinson[22], Len Barry[6] og The Beach Boys[23] er blant dem som har omtalt The Teenagers som inspirasjonskilde. Lymon omtales også som «den første svarte tenåringssjarmøren» og «den første svarte tenårings-popstjerna».[24][25]

I 1998 redigerte Gregory Nava en film om Lymon med tittelen Why Do Fools Fall in Love. Filmen har arvestriden mellom de tre konene som rammefortelling. Larenz Tate hadde rollen som Frankie Lymon, Halle Berry som Zola Taylor, Vivica A. Fox som Elizabeth Waters og Lela Rochon som Elmira Eagle.[26]

Frankie Lymon and the Teenagers blei i 1993 innvotert som gruppe i Rock and Roll Hall of Fame[27] og i 2000 i Vocal Group Hall of Fame.[28]

Plateutgivelser

[rediger | rediger kilde]

Frankie Lymon & the Teenagers

[rediger | rediger kilde]

Singler på Gee Records

[rediger | rediger kilde]
  • 1956: «Why Do Fools Fall In Love» / «Please Be Mine» (utgitt som The Teenagers) (nr. 1 på Billboards R&B-liste i fem uker)
  • 1956: «I Want You to Be My Girl» / «I'm Not a Know-It-All» (først utgitt som The Teenagers featuring Frankie Lymon; seinere opptrykk som Frankie Lymon & the Teenagers) (nr. 3 på R&B-lista)
  • 1956: «I Promise to Remember» / «Who Can Explain» (begge på R&B-lista, hhv. nr. 10 og nr. 7)
  • 1956: «The ABC's of Love» / «Share» (nr. 8 på R&B-lista)
  • 1957: «I'm Not a Juvenile Delinquent» / «Baby, Baby»
  • 1957: «Paper Castles» / «Teenage Love»
  • 1957: «Love Is a Clown» / «Am I Fooling Myself Again»
  • 1957: «Out in the Cold Again» / «Miracle in the Rain» (utgitt som The Teenagers featuring Frankie Lymon) (nr. 10 på R&B-lista)
  • 1957: «Goody Goody» / «Creation of Love» (egentlig soloinnspillinger av Frankie Lymon)
  • 1957: «Everything to Me» / «Flip Flop» (utgitt som The Teenagers, Billy Lobrano synger førstestemmen))

Album på Gee Records

[rediger | rediger kilde]
  • 1956: The Teenagers Featuring Frankie Lymon

Samleplate på Murray Hill

[rediger | rediger kilde]
  • 1986: Frankie Lymon and the Teenagers: For Collectors Only

Frankie Lymons soloutgivelser

[rediger | rediger kilde]

Singler på Roulette

[rediger | rediger kilde]
  • 1957: «My Girl» / «So Goes My Love»
  • 1957: «Little Girl» / «It's Christmas Once Again»
  • 1958: «Thumb Thumb» / «Footsteps»
  • 1958: «Portable on My Shoulder» / «Mama Don't Allow It»
  • 1958: «Only Way to Love» / «Melinda»
  • 1959: «Up Jumped a Rabbit» / «No Matter What You've Done»
  • 1959: «What a Little Moonlight Can Do» / «Before I Fall Asleep»
  • 1960: «Little Bitty Pretty One» / «Creation of Love»
  • 1960: «Buzz Buzz Buzz» / «Waitin' in School»
  • 1961: «Jailhouse Rock» / «Silhouettes»
  • 1961: «Change Partners» / «So Young (And So in Love)»
  • 1961: «Young» / «I Put the Bomp

Singel på Gee

[rediger | rediger kilde]
  • 1959: «Goody Good Girl» / «I'm Not Too Young to Dream»

Seinere utgivelser

[rediger | rediger kilde]
  • 1964: «To Each His Own» / «Teacher, Teacher» (20th Century Fox)
  • 1964: «Somewhere» / «Sweet and Lovely» (Columbia)
  • 1969: «I'm Sorry» / «Seabreeze» (Big Apple)

Album

[rediger | rediger kilde]
  • 1956: Frankie Lymon And The Teenagers – 1981 nyutgivelse (Gee)
  • 1957: Frankie Lymon at the London Palladium (Roulette)
  • 1958: Rock & Roll with Frankie Lymon (Roulette)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 9929, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68d1cc9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i «Frankie Lymon and the Teenagers» i Jay Warner: American Singing Groups: A History from 1940s to Today, Hal Leonard Corporation 2006, ISBN 9780634099786, side 242–245.
  7. ^ a b Art Peters: «Comeback of a child star», i tidsskriftet Ebony januar 1967, side 42 ff.
  8. ^ Også broren Timmy var sanger, og alle de fire brødrene var opp gjennom årene aktive i ulike grupper. Lewis (tidvis skrevet Louis) spilte inn en del plater med gruppa The Teenchords (også omtalt i Warners bok).
  9. ^ I intervjuet med Ebony i januar 1967 (referansen Peters) forteller Lymon en annen versjon: Han hadde ei tid før skrevet en stil på skolen om ulykkelig ekteskap og samliv i nabolaget, og denne gjorde han så om til en sang.
  10. ^ Det finnes flere historier om hvorfor Lymon overtok førstestemmen. En er at Santiago var forkjølt, og Lymon var den eneste som kunne teksten. En annen versjon sier at begge var til stede, og at produsenten foreslo byttet.
  11. ^ Programmet var et relativt nytt nasjonalt tv-program med rockeartister på kanalnettverket ABC. Programleder var Alan Freed. Det var i praksis kutyme med raseskille i slike sammenhenger, og bruddet med dette førte til kraftige protester særlig fra tv-stasjoner i sørstatene. Se blant annet John A. Jackson: A House on Fire: The Rise and Fall of Philadelphia Soul, Oxford University Press,2004, side 276.
  12. ^ Referanser om ekteskapene – se avsnittet om juridiske tvister.
  13. ^ Steven Otfinoski: African Americans in the Performing Arts, Infobase Publishing 2003, side 146.
  14. ^ «Waters Declared Wife Of Frankie Lymon and Heir To $750,000 Royalties», i tidsskriftet Jet 28. november 1988.
  15. ^ «Matter Estate Frank J. Lymon v. Emira E. Lymon» Arkivert 9. mars 2016 hos Wayback Machine. (06/06/89), hos FindACase.com; besøkt 21. september 2012.
  16. ^ Merchant v. Levy, hos FindLaw.com; besøkt 21. september 2012.
  17. ^ «The world might never have heard Michael Jackson fronting the Jackson 5 had Michael not studied every note and nuance sung by little Frankie Lymon.» Bruce Morrow og Rich Maloof: Doo Wop: The Music, the Times, the Era, Sterling Publishing 2007, side 143.
  18. ^ Alan Betrock: Girl groups: the story of a sound, Delilah Books 1982, side 57.
  19. ^ Simon Frith: On Record: Rock, Pop and the Written Word, Routledge 2000, side 349.
  20. ^ «Diana Ross Album Credits Frankie Lymon As Influence», Jet 3. desember 1981, side 60.
  21. ^ Frank W. Hoffmann: Rhythm and Blues, Rap, and Hip-hop, Infobase Publishing 2006, side 105.
  22. ^ Lee Cotten: The golden age of American rock 'n roll (Volum 3), Pierian Press 2002, side 168.
  23. ^ The Beach Boys Daniel Harrison: «After Sundown. The Beach Boys' Experimental Music», i John Covach og Graeme M. Boone (red.): Understanding Rock: Essays in Musical Analysis, Oxford University Press 1997, side 34.
  24. ^ «... the first black American teen heartthrob.» Jessie Carney Smith: Black Firsts, Visible Ink Press 2002, side 46. «... the first black teenage pop star.» Scott Schinder og Andy Schwartz: Icons of Rock, ABC-CLIO 2008, side 61.
  25. ^ Referansene til Warner i dette avsnittet er til hhv. side 462 og side 364.
  26. ^ Om filmen på Internet Movie Database; besøkt 28. januar 2016.
  27. ^ Omtale på nettstedet til Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 28. januar 2016.
  28. ^ Omtale Arkivert 17. juli 2014 hos Wayback Machine. på nettstedet Vocal Group Hall of Fame; besøkt 28. januar 2016.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frankie_Lymon&oldid=23478007»