Filippo Bernardini
| Filippo Bernardini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. nov. 1884[1] Ussita | ||
| Død | 26. aug. 1954[2] (69 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1910–), katolsk biskop (1933–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1954) Kongedømmet Italia (1884–1946) | ||
Filippo Bernardini (født 11. november 1884 i Pieve di Ussita i provinsen Macerata i Italia, død 26. august 1954 samme sted) var en katolsk kurial titularerkebiskop og pavelig diplomat. Før han trådte inn i det pavelige diplomati var han i 19 år lærer og administrator ved Catholic University of America.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Filippo Bernardini var nevøen til kardinalstatssekretær Pietro Gasparri (1852-1934), en av de ledende skikkelser i den romerske kurie i sin tid.[3]
Prest
[rediger | rediger kilde]Filippo Bernardini ble presteviet 12. mars 1910. Han underviste ved den pavelige atheneum Sant'Apollinare i Roma før han ble professor i kirkerett ved Catholic University of America i i Washington, DC i 1914, og da han sluttet der var han blitt dekan for det kirkerettslige fakultet.[4][5][6] Han tilbragte sine to siste år assosiert med Catholic University på sabbatsår i Roma, og assisterte der med redigeringen av sin onkels tobinds verk om ekteskap og andre skrifter. Han var også sekretær for den kommisjon som frembragte Kirkeloven av 1917.
Erkebiskop, pavelig diplomat
[rediger | rediger kilde]Den 13. mars 1933 utnevnte pave Pius XI ham til titularerkebiskop av Antiochia in Pisidia og til apostolisk delegat til Australia. Prefekten for Kongregasjonen De Propaganda Fide, Pietro kardinal Fumasoni Biondi bispeviet ham den 21. mai samme år; medkonsekrerende var kurieerkebiskopene Giuseppe Pizzardo og Carlo Salotti.
Pius XI utnevnte ham den 10. oktober 1935 til apostolisk nuntius til Sveits. Slik ble han den ledende vatikandiplomaten i det mest sentralt plasserte nøytrale land under Andre verdenskrig og mens jødeutryddelsene pågikk. Han sendte Vatikanet etterretninger om nazistenes planer mot jødene,[7] og ettersom viktige jødiske grupperinger arbeidet ut fra Sveits ble han også et forbindelsesledd mellom jødiske ledere og paven. I 1944 var han involvert i å opprettholde kommunikasjonslinjene mellom Lelio Vittorio Valobra i Zürich, lederen av det hemmelige jødiske redningsverk DELASEM og organisasjonens fader Francesco Repetto, som fortsatt var i Genova. Ved kurien i Genova innkom mange brev fra jøder som hadde fått tilflukt i Vatikanet, som bad om nyheter vedrørende deres slektninger og venner i det nordlige Italia.[8] Pengeflommen mellom Sveits (der Valobra og Raffaele Cantoni opererte) og DELASEMs hovedkvarter i Genova vedvarte konstant, delvis på grunn av den assistanse som ble gitt av nuntius Bernardini.[9]
Han ble i 1945 nevnt som et mulig valg til ny statssekretær i Vatikanet.[10]
Den 15. januar 1953 ble Bernardini sekretær for Kongragasjonen de Propaganda Fide. Han døde i august året etter av hjerteslag, mens han besøkte den landsbyen han var født i.[6]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
- Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
- Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
- Erkebiskop Filippo Bernardini (1884-1954) *1933 [11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID bernf, www.catholic-hierarchy.org, besøkt 3. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.portraitarchiv.ch[Hentet fra Wikidata]
- ^ «40,000 Tickets Out for Papal Crowning» (PDF). New York Times. 11. februar 1922. Besøkt 13. oktober 2017.
- ^ «Gasparri has Jubilee» (PDF). New York Times. 31. mai 1927. Besøkt 13. oktober 2017.
- ^ «[no title]» (PDF). New York Times. 3. mars 1933. Besøkt 13. oktober 2017.
- ^ a b «Msgr. Bernadini, Vatican Official» (PDF). New York Times. 27. august 1954. Besøkt 14. oktober 2017.
- ^ Phayer, Michael (2000). The Catholic Church and the Holocaust 1930-1965
. Indiana University Press. s. 83, 87.
- ^ Antonini, Sandro (2005). L'ultima Diaspora. Soccorso ebraico durante la seconda guerra mondiale. Genoa: De Ferrari.
- ^ Enzo Collotti (a cura di), Ebrei in Toscana tra occupazione tedesca e RSI, 2 voll. (Carocci: Roma 2007)
- ^ «Call to Cardinals Likely This Year» (PDF). New York Times. 3. september 1945. Besøkt 13. oktober 2017.
- ^ bernf, lest 31. januar 2021