Eadwig av England
| Eadwig Konge av England | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 941 Wessex | ||
| Død | 1. oktober 959 Gloucester[1] | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ælfgifu (erklært ugyldig) | ||
| Far | Edmund I av England[2][3] | ||
| Mor | Ælfgifu av Shaftesbury[2][3] | ||
| Søsken | Edgar av England[2] | ||
| Barn | Ingen | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | Winchesterkatedralen | ||
| Annet navn | Eadwig All-Fair | ||
| Regjeringstid | 955 - 959 | ||
Eadwig eller Edwy, kalt for eall-fæger (født ca. 941, død 1. oktober 959) var konge av England fra 955 og til sin tidlig død fire år senere. Eadwig var den eldste sønn av kong Edmund I av England og dronning Ælfgifu av Shaftesbury,[4] og han ble valgt av adelskapet til å etterfølge sin onkel Edred av England som konge.
Hans korte regime var merket av en pågående konflikt med hans familie, med thanene (adelsmennene) og spesielt kirken under lederskapet til biskop Dunstan og erkebiskop Oda av Canterbury. Han døde i 959, fortsatt i tenårene, under uklare omstendigheter, og ble gravlagt i hovedstaden Winchester. Hans bror Edgar etterfulgte ham.[5] Hans unge alder har blitt tilskrevet det inntrykket at han hverken kun styre seg selv eller andre, men i virkeligheten kan Eadwig ha forsøkt å ha gjort seg uavhengig av de mektige menn ved hoffet til sin forgjenger, og således skaffet seg bitre fiender.[6]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Feide med Dunstan
[rediger | rediger kilde]
I henhold til en legende begynte feiden med Dunstan, da abbed av Glastonbury, på den dagen da Eadwig ble kronet som konge, femten år gammel, og av utseende en kjekk ung mann. Hans fjerne fetter, kronikøren Æthelweard, kalte ham for eall-fæger, angelsaksisk for det som ble feilaktig oversatt til moderne engelsk som All-Fair, «rettferdig», men dens mening er «vakker», som i det norske ordet «fager».[7][8]
Da han ikke møtte opp til et møte med adelen. Da Dunstan til sist fant den unge monarken eskorterte han en adelskvinne ved navn Æthelgifu og nektet å følge biskopens oppfordring med å bli med ham. Rasende over dette trakk Dunstan kongen tilbake med makt og tvang ham til å fornekte kvinnen som en skjøge. Senere innså Dunstan at han ikke hadde vunnet kongens vennskap og respekt og fant det best til å reise og søke trygghet bak murene av sitt kloster. Eadwig fulgte etter ham, egget av Æthelgifu, ble det sagt, og plyndret klosteret. Selv om Dunstan greide å flykte, søkte tilflukt utenfor England, og nektet å komme tilbake før etter at Eadwig var død.
Denne fortellingen vokste og ble mer vellystig ved hver gjentagelse. En variant var at han snek seg ut fra sin egen kroning for glede seg med to kvinner, en mor og hennes datter, og da Dunstan sammen med Cynesige, biskop av Lichfield, fant ham var han uten krone. Begge kvinnene forsøkte å overtale den unge kongen til å gifte seg med dem. Dette ble uansett «den best husket scene i angelsaksisk historie.»[9]
Hvor mye sannheten det er i denne fortellingen er uklart. Den eldste utgaven opptrer i en helgenbiografi av Dunstan, skrevet rundt 40 år etter hendelsen.[10] Faktisk giftet Eadwig seg med den yngste kvinnen, som het Ælfgifu, og som skal ha vært en fjern slektning av ham.[5] Moren, en relativ ung enke ved navn Æthelgifu, ble gjort ansvarlig for å ha fått Dunstan forvist. I Liber Vitae opptrer derimot Ælfgifu, som kongens hustru, på en liste over de mest «strålende kvinner, valgt dette stedet for Guds kjærlighet...»,[11] noe som stemmer dårlig med betegnelsen som «skjøge».
Dunstan var fra 959 og til sin død i 988 den mest sentrale figur i det engelske kirkepolitiske liv. Da han kom i konflikt med Eadwig var han en leder av menn som arbeidet for å etablere en reformert klosterorden i England. Ved fødsel var han knyttet til den kongelige familie; han hadde mottatt sitt kloster fra kong Edmund og hadde vært en nær venn av kong Edred.[9] I henhold til den engelsk historikeren F.M. Stenton er det usannsynlig at Eadwig på noe vis ble berørt av denne klosterbevegelsen, og ble isteden ofte representert som i opposisjon til den. Isteden ble det hans bror og etterfølger som ble den vesentlige faktor for dens framgang. I dette lyset kan man forstå den negative og antagelig ikke sannferdige framstillingen av Eadwig som har kommet i hovedsakelig i geistlige skrifter og helgenbiografier.[9]
Den samtidige nedtegnelse i Den angelsaksiske krønike rapporterte Eadwigs tiltredelse og Dunstan som flyktet fra England, men kom ikke med noe forklaring på hvorfor Dunstan flyktet. Krøniken er ellers nær tom for oppslag i disse årene.[12] Fortellingen om krangelen med Dunstan er også nedtegnet i den senere krøniken til John av Worcester. Således kan feiden mellom Eadwig og Dunstan enten basere seg på en virkelig hendelse om en politisk krangel om makten mellom en ung konge og en mektig geistlig autoritet som ønsket kontroll over kongen og siden spredte denne legenden for å sverte monarkens omdømme, eller historien er ren folkefortelling. Krøniken forteller at Odo protesterte mot kongens ekteskap ved at paret var «for beslektet», og det ble annullert av kirken. Ælfgifu kan ha vært søster av kronikøren Æthelweard som beskrev seg selv som «barnebarns barnebarn» av kong Æthelred. Eadwig var sønn av kong Edmund, sønnesønn av kong Edvard den eldre, barnebarns sønn av Alfred den store, og derfor barnebarn av nevø av kong Æthelred. Eadwig og Ælfgifu var derfor oldebarn av felles stamfar.
Annullering av ekteskapet
[rediger | rediger kilde]
Annulleringen av ekteskapet mellom Eadwig og Ælfgifu er uvanlig ved at det var imot deres egen vilje, helt klart politisk motivert av Dunstans tilhengere som ville ramme kongen. Kirken på denne tiden anså enhver forening innenfor sju grader av blodslektskap som blodskam (incestuøst).[13] Det ble for øvrig redusert til fire i 1215. I sin tid var «grad» oppnådd ved å telle opp til felles stamfar og tilbake: en tremenning ville ha vært beslektet innenfor sjette grad.
Deling av kongedømmet
[rediger | rediger kilde]Dunstan, mens han var i landflyktighet, ble påvirket av benediktinerordenen i Flandern. En fraksjon som var pro Dunstan og benediktinerne begynte å danne seg rundt ealdorman Æthelstan Halvkonges besittelser i East Anglia og støttet Eadwigs yngre bror Edgar.
Frustrert av kongens skatter og støttet av erkebiskop Oda av Canterbury endret adelsmennene i Mercia og Northumbria sin allianse over til Eadwigs bror Edgar. I 957, framfor at landet havnet i innbyrdeskrig, ble adelen enig om å dele kongeriket langs Themsen og hvor Eadwig beholdt Wessex og Kent i sør og Edgar som konge i nord. Denne delingen av riket er blitt tolket som rivalisering ved hoffet og som et statskupp, men alt tyder på at delingen skjedde fredelig og som planlagt hendelse.[6] Delingen kan forstås som at det hadde vært en deling av hoffet allerede under kong Eadrids sykdom og at det var strid om etterfølgelsen ved hans død. Mynter preget av Eadwig i Mercia selv etter at Edgar etter sigende ble konge i 957, kan antyde at Eadwig beholdt og utøvet autoritet. Delingen kan derfor mer ha vært i navnet enn reell, eller kun som midlertidig hensiktsmessighet. Også i tidligere tider hadde et provins blitt gjort til underkongedømme.[14]
Bevis i charter
[rediger | rediger kilde]Eadwigs styre var preget av fred, fri for trusler utenlands for første gang siden styret til Egbert, og kom til å vare et kvart århundre før en bølge av vikinginvasjoner. Freden i årene mellom 955 og 980 etterlot et inntrykk av framgang for religiøs og kulturell aktivitet. Det er ingen tvil om at det var en periode hvor klosterbevegelsen fikk en ny vekst, særlig under kong Edgar. Eadwig ble i kirkens skrifter anklaget for å ha plyndret klostrene, stjålet deres land og gitt dem til sin egne tilhengere, og fremmet ytterligere hentydninger om seksuelle utsvevelser.[5]
Men Eadwig var ingen en fiende av kirken, til tross for at Dunstan og hans tilhengere har etterlatt dette negative inntrykket. Eadwig ga gaver til religiøs aktivitet. De geistlige personer han ga land til strakte seg fra Oda, erkebiskopen av Canterbury og til prestene med ansvar for Bamptonkirken i Oxfordshire. Det var på en eiendom gitt av Eadwig at erkebiskopene i York grunnla deres minister i Southwell.[15] Til tross for sitt korte styre ga han også gaver til klostrene, om enn få. I henhold til Stenton var disse tallrike nok til at hans påståtte opposisjon av klosterbevegelsen synes å ha oppstått fra det irrelevante faktum av hans strid med Dunstan.[15][16]
I 956 alene ga hans seksti gaver av land og eiendommer, noe som utgjør rundt fem prosent av alle ekte angelsaksiske chartere. Ingen hersker i Europa kunne overgå det årlige total før først på 1100-tallet, og hans cesjoner er således blitt forklart som politisk usikkerhet.[17]
Død
[rediger | rediger kilde]Eadwig døde i en ung alder, 18 eller 19 år, i 959 under omstendigheter som har forblitt ukjente. Han ble etterfulgt av sin bror Edgar. Han tilbakekalte Dunstan, gjorde ham til erkebiskop av Canterbury og til sin rådgiver, og støttet nidkjær Dunstans klosterreformer. Like mye som Eadwigs ettermæle fikk lide for Dunstans fiendskap ble Edgars omdømme løftet opp og rost ved hans servile støtte til Dunstan.[5][18]
Eadwig ble gravlagt i Winchester. Kronikøren Æthelweard beskrev ham som «fager» og «som fortjente å bli elsket».[6] Historien om Eadwigs grep engelsk forestillinger på slutten av 1700-tallet, og ble framstilt i maleri og drama, i særdeleshet i den romantiske perioden med tallrike verker fram til rundt 1850. Kunstnere som behandlet emnet er blant annet William Bromley, William Hamilton, William Dyce, Richard Dadd, og Thomas Roods. De som skrev litterært var blant annet Thomas Sedgwick Whalley, Thomas Warwick og Frances Burney.[19]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ælfgifu av Shaftesbury (død 944) var Edmunds første hustru, fødte to konger, og ble fremmet som en helgen under navnet Elgiva kort tid etter sin død og med festdag den 18. mai, jf. «Elgiva May 18», Latin Saints of the Orthodox Patriarchate of Rome.
- ^ a b c d Cavendish, Richard (10. oktober 2009): «Death of King Eadwig of the English», History Today
- ^ a b c Crowcroft, Robert (2015): The Oxford Companion to British History, Oxford University Press, s. 308
- ^ Campbell, Alistair, red. (1961): The Chronical of Æthelweard, London, s. 55
- ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford, s. 364
- ^ a b c Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford, s. 365
- ^ Memorials of Saint Dunstan, R.S., s. 32-34
- ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford, s. 366
- ^ Oman, Charles (1920): England Before the Norman Conquest, s. 538
- ^ Bouchard, Constance B. (april 1981): «Consanguinity and Noble Marriages in the Tenth and Eleventh Centuries» i: Speculum 56 (2), s. 269-270
- ^ Redgate, A. E. (2014): Religion, Politics and Society in Britain, 800-1066, Routledge, s. 118
- ^ a b «Timeline: 899-955», Anglo-Saxons.net
- ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford, s. 364-365
- ^ Wickham, Chris (2009): «Problems in Doing Comparative History» i: Skinner, Patricia, red.: Challenging the Boundaries of Medieval History: The Legacy of Timothy Reuter, Brepols, s. 19-20
- ^ «Peace to England»
- ^ Keynes, Simon: «Eadwig» i: Oxford Dictionary of National Biography (utgave online). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8572. (abonnement eller tilgang via britisk bibliotek)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Crowcroft, Robert (2015): The Oxford Companion to British History, Oxford University Press
- Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford
- Redgate, A. E. (2014): Religion, Politics and Society in Britain, 800-1066, Routledge
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Eadwig of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Eadwig 4» Arkivert 1. juni 2016 hos Wayback Machine. hos Prosopography of Anglo-Saxon England