Hopp til innhold

Den katolske kirke i Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Andreaskatedralen i Glasgow, setet for Glasgow erkebispedømme
Mariakatedralen i Edinburgh, setet for Saint Andrews og Edinburgh erkebispedømme

Den katolske kirke i Skottland (Skotsk-gælisk: An Eaglais Chaitligeach) er en del av den verdensomspennende katolske kirke i fellesskap med paven.

Det er viktig å merke seg at Den katolske kirke anerkjenner at Skottland og England og Wales er helt uavhengige enheter i forhold til hverandre. Den katolske kirke i Skottland blir ledet av sitt eget hierarki med sin egen bispekonferanse og er ikke underlagt engelske biskoper, men forholder seg direkte til Den hellige stol. Det hender imidlertid at lederne av bispekonferansene for England og Wales, Skottland og Irland møtes for å diskutere saker av felles interesse, men de er selvstendige nasjonale enheter.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Columba av Iona var katolsk misjonær og klostergrunnlegger i Skottland

Kristningen av Skottland

[rediger | rediger kilde]

Kristendommen kom antakelig til de sørlige delene av Skottland allerede i løpet av det andre århundre etter Kristus, da denne religionen på dette tidspunktet var vel etablert i Romersk Britannia. Ifølge legenden ble kristningen innledet ved den hellige Ninians misjon i Cumbria på 300-tallet. Ifølge hans hagiografi, var Ninian en britoner som hadde studert i Roma og ble den første katolske biskop som besøkte Skottland da han ble sendt til Hen Ogledd, det britonske området i det nordlige England og sørlige Skottland. Rundt 397 etablerte han Skottlands første kirke, Candida Casa i Whithorn, og dette ble utgangspunktet for hans virke. Senere reiste han nordover for å arbeide bland pikterne.

I løpet av de neste århundrene ble imidlertid kristendommen svekket i Skottland, særlig blant pikterne. Den hellige Patrick beskriver i et brev til Clut Ceretic, konge av Alt Clut pikterne som frafalne, noe som tyder på at kristendommen hadde mistet tak blant dem.[1] I 563 reiste den irske munken Columba til øya Iona med tolv følgesvenner og etablerte et kloster der. Columbas kloster ble et av de viktigste religiøse steder på De britiske øyer, og ble en viktig faktor i å konvertere pikterne og skapte en viktig del av kirkens struktur etter at det romerske styret var slutt på De britiske øyer og den angelsaksisk invasjonen førte til at kontakten mellom De britiske øyer og Kontinentet ble redusert. I de følgende årene etablerte munker fra Iona flere klostre i Skottland og ellers på De britiske øyer og på Kontinentet, herunder det viktige og kjente klosteret på Lindisfarne i Northumberland. Munker fra Iona sto også bak kristningen av Orknøyene og Shetland i tiden før disse kom under kontroll av norske vikinger, og dette kommer blant annet fram i de kristen navnsetting som blant annet North Ronaldsay (forvanskning av «Rinansey» - St. Ninians øy). Fra tidlige kristne bosettinger i Skottland kommer stavelsen Kil-, fra «cill» (kirke), som i Kilmarnock.

Kristendommen ble grundig etablert utover på 500- og 600-tallet. Den skotske katolske keltiske kirken hadde klare liturgiske og ekklesiologiske særegenheter i forhold til resten av kirken med latinsk ritus, da den ble ledet av klostrene. Noen av disse særegenhetene ble innordnet i forhold til den øvrige kirken mot slutten av 600-tallet på synoden i Whitby og etter at Columba trakk seg tilbake til Iona. Men den skotske kirken ble ikke fullt integrert i det katolske fellesskap for på 1000-tallet.

Dette bildet holdt seg stabilt gjennom middelalderen fram til reformasjonen.

Reformasjonen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Reformasjonen i Skottland og Nådens pilegrimsferd

Den hellige John Ogilvie konverterte fra kalvinismen til den katolske tro i 1596, og ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering for katolsk misjon i 1615

Reformasjonen i Skottland var en del av den europeiske reformasjonen, og i Skottland ble det innført en presbyteriansk protestantisme. Dette ble også et politisk virkemiddel hvor England seiret over den franske politiske innflytelsen i landet. Reformasjonen ble gjennomført ved at det skotske parlamentet vedtok i 1560 å bryte med paven, la ned forbud mot å lese katolske messer og vedtok de nye bekjennelsesskriftene. Slik med grunnlaget for et brudd også med den franske politiske hegemoniet i Skottland. I forkant av dette hadde Skottland blitt styrt av Maria av Guise, på vegne av sin datter Maria I (som da også var dronning av Frankrike). Sentral i denne prosessen stod kalvinisten John Knox som ble grunnlegger av den presbyterianske skotske kirke.

Reformasjonen fikk imidlertid heller ikke i Skottland et fullstendig folkelig gjennombrudd, og til tross for religiøs forfølgelse besto det katolske områder særlig i de keltiske områdene i kystområdene i nordøst, i deler av Banffshire, på Hebridene og i de nordligere delene av det skotske høylandet. Særlig viktige katolske områder var De skotsk-gæliske områdene har vært både katolske og protestantiske i moderne tid, med de katolske skotsk-gæliske områdene har særlig vært Barra, South Uist og Moidart. Utenfor disse områdene var det også en del skotske adelsmenn og landeiere som forble katolikker til tross for det politiske presset, samt noen viktige konvertitter fra kalvinismen, som John Ogilvie (1569–1615), som ble ordinert som prest 1610, men ble fem år senere ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering i Glasgow for katolsk misjonering.

I 1716 etablerte eksempelvis biskop John Geddes Scalan presteseminar i det skotske høylandet. Geddes var en kjent person i Edinburgh i opplysningstiden. Da Robert Burns skrev at «den beste kirkelige person jeg noen gang har møtt var en katolikk»[2] refererte han til biskop Geddes.[3]

De mislykkede Jakobittopprørene i 1715 og 1745 ødela for mulighetene for katolikkene i Skottland, og ikke før den katolske frigjøringen i 1793 fikk katolikkene i Skottland visse rettigheter, og i 1878 ble det kirkelige hierarki igjen etablert.[4] Dette skjedde under ledelse av pave Leo XIII og dette var blant hans første oppgaver som pave.[5]

Katolsk frigjøring og ytterligere utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Katolsk emansipasjon

Mange skotske katolikker er etterkommere av irske innvandrere og skotter som stammer fra høylandet. Det var særlig Hungersnøden i Irland 1845–1849 som utløste den irske innvandringen og denne har fortsatt fram til våre dager. Innvandringen fra Irland har særlig kommet fra grevskapet Donegal i Ulster) til det vestlige Skottland og City of Glasgow regionen og Lanarkshire. Flyttingen fra det skotske høylandet kom blant annet som følge av ryddingen av Det skotske høylandet. Både irene og innflytterne fra Høylandet førte till en eksplosiv vekst av katolisismen i Glasgow og områdene omkring.[6][7]

Tidlig på 1900-tallet slo også mange litauiske flyktninger seg ned i Glasgow-området og på sitt høydepunkt på 1950-tallet var det litauiske miljøet på rundt 10 000 i dette området og har siden blitt assimilert inn i byens katolske miljø.[8] Også mange fra Italia bosatte seg i Glasgow-området på denne tiden, fra provinser som Frosinone mellom Roma og Napoli og Lucca i det nordvestlige Toscana, og mange av dem arbeidet som iskremselgere.[9][10]

Den katolske kirke i dag

[rediger | rediger kilde]
Fordeling og andel av den skotske befolkningen som oppgir å være katolikker ved folketellingen i 2011

Folketellingen i 2001 viste at rundt 16% av den skotske befolkningen beskrev de selv som katolikker, sammenlignet med 42% som oppga at de tilhørte den presbyterianske nasjonalkirken Den skotske kirke.[11] Siden folketellingen i 2001 har andelen som er medlemmer av Den skotske kirke gått ned, mens andelen katolikker er relativt sett uendret, slik at disse har økt tilsvarende befolkningsøkningen.[12][13] Ved folketellingen i 2011 utgjorde fortsatt katolikkene 16% av befolkningen, og gjorde den til landets nest største trossamfunn etter Den skotske kirke, som da bare hadde støtte fra 32%.[14]

Totalt er det i dag rundt 850 000 katolikker i en samlet skotsk befolkning på rundt 5,1 millioner,[15]

Katolikkene er en minoritet i alle Skottlands 32 regioner i en enkelte av disse er andelen omtrent som for nasjonalkirken Den skotske kirke. De sterkeste katolske områdene er i de vestlige områdene med Glasgow og områdene omkring. I Inverclyde oppga 38,3% ved folketellingen i 2001 at de var katolikker, mot 40,9% tilhørte Den skotske kirke. Tilsvarende tall i North Lanarkshire var 36,8% katolikker, mot 40,0% tilhørte Den skotske kirke, mens andelen katolikker var i West Dunbartonshire (35,8%), Glasgow (31,7%), Renfrewshire (24,6%), East Dunbartonshire (23,6%), South Lanarkshire (23,6%) og East Renfrewshire (21,7%).

I mindre geografiske enheter er de to mest katolske områdene i Skottland de sørligste øyene av Ytre Hebridene, særlige Barra og South Uist, som er befolket med gælisk-talende skotter, og de østligste forstedene av Glasgow, særlig rundt Coatbridge, som er befolket med etterkommere av irske innvandrere.[16]

Bispedømmer i Skottland

[rediger | rediger kilde]

Glasgow erkebispedømme

[rediger | rediger kilde]
Bispedømme Opprettet Katedral Sete
Glasgow erkebispedømme 1878 St. Andreaskatedralen Glasgow
Motherwell 1947 Motherwell katedral Motherwell
Paisley 1947 St. Mirins katedral Paisley

Saint Andrews and Edinburgh erkebispedømme

[rediger | rediger kilde]
Bispedømme Opprettet Katedral Sete
Saint Andrews og Edinburgh erkebispedømme 1878 Mariakatedralen Edinburgh
Aberdeen 1878 St. Marys katedral Aberdeen
Argyll and the Isles 1878 St. Columbas katedral Oban
Dunkeld 1878 St. Andreaskatedralen Dundee
Galloway 1878 Ayr katedral Ayr

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Todd, James Henthorn (1864). St. Patrick, Apostle to the Irish. Dublin: Hodges, Smith, & Co.
  2. ^ «the first [that is, finest] cleric character I ever saw was a Roman Catholick,»
  3. ^ Michael Martin, «Sae let the Lord be thankit», The Tablet, 27. juni 2009, 20.
  4. ^ Saint Andrews og Edinburgh erkebispedømme Arkivert 10. juni 2015 hos Wayback Machine., besøkt 31. oktober 2012
  5. ^ CARITATIS STUDIUM, Papal Encyclicals.net, besøkt 31. oktober 2012
  6. ^ «Industrial Revolution: 1770s to 1830s». Theglasgowstory.com. Besøkt 25. august 2012. 
  7. ^ «Irish Immigrants and Scottish Society in the Nineteenth and Twentieth Centuries». Brad.ac.uk. Arkivert fra originalen . Besøkt 25. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. juni 2012. Besøkt 31. oktober 2012. 
  8. ^ The Guardian (23. januar 2006). «Lithuanians in Glasgow». London. Besøkt 25. august 2012. 
  9. ^ Gray, Alastair (1989) [1985]. «Departures and Arrivals». A History of Scotland (Rev ed. edition utg.). Oxford: Oxford University Press. s. 39. ISBN 978-0-19-917063-0. Besøkt 25. august 2012. 
  10. ^ «Legacies - Immigration and Emigration - Scotland - Strathclyde - Lithuanians in Lanarkshire». BBC. Besøkt 31. oktober 2012. 
  11. ^ ANALYSIS OF RELIGION IN THE 2001 CENSUS: Summary Report
  12. ^ Census reveals huge rise in number of non-religious scots
  13. ^ «Number of Scottish Catholics on the rise». Arkivert fra originalen 7. april 2014. Besøkt 8. september 2014. 
  14. ^ «Census reveals huge rise in number of non-religious Scots», Brian Donnelly, Herald Scotland, 13. september 2013
  15. ^ Andrew Collier «Scotland's confident Catholics»" The Tablet 10, januar 2009, 16
  16. ^ Scotland's Census Results On-Line (SCROL)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_katolske_kirke_i_Skottland&oldid=23611000»