Hopp til innhold

Balearene

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Balearene
Illes Balears
Islas Baleares

Flagg

Våpen

LandSpanias flagg Spania
StatusRegion og provins
Ligger vedMiddelhavet
Adm. senterPalma
Areal4 991,66 km²
Befolkning1 149 460[1] (2019)
Bef.tetthet230,28 innb./km²
Nettsidewww.caib.es/
Kart
Balearene
39°30′N 3°00′Ø
Balearene på Commons

Balearene (spansk: Islas Baleares; katalansk: Illes Balears – direkte oversatt «Slyngekasterøyene») er en øygruppe i Middelhavet utenfor østkysten av Spania. Øyene utgjør til sammen 5 014 km² og danner provinsen og den autonome regionen Balearene med Palma som administrasjonssenter. De fire største øyene er Mallorca, Menorca, og Pityusene Ibiza og Formentera. I tillegg kommer en del mindre øyer. Øygruppa har en befolkning på 1 107 220 (2016).[2]

Balearene har et mildt klima og turisme er en svært viktig næringsvei. Jordbruket er også viktig, særlig på Mallorca. Innbyggerne snakker for det meste katalansk. Det er mange fortidsminner på Balearene, for det meste etter fønikerne, romerne og maurerne.

Mellom øyene og det spanske fastlandet ligger Det baleariske hav.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
En slyngekaster fra Balearene.
Balearene

Det offisielle navnet til Balearene på katalansk er Illes Balears, mens det på spansk er kjent som Islas Baleares. Begrepet «balearisk» er avledet fra gresk (Γυμνησίαι/Gymnesiae og Βαλλιαρεῖς/Balliareis).[3] På latin Baleares.

Om opprinnelsen til de to antikke greske og latinske navnene for øyene — Gymnasiae og Baleares — har de klassiske kildene kommet med to teorier.

I henhold til den greske poeten Lykofron fra Kalkis’ Alexandradikt ble øyene kalt for Gymnesiae Γυμνησίαι (gymnos, γυμνός, i betydningen naken på gresk, se også Gymnasion) ettersom øyenes beboere ofte var nakne, antagelig grunnet øyenes varme klima året rundt.

Greske og romerske skribenter har generelt avledet navnet på folket fra deres dyktighet med slyngen (baleareis βαλεαρεῖς, fra ballo, βάλλω: gresk i betydningen «å skyte/avfyre»), skjønt Strabon mente at navnet var av fønikisk opprinnelse. Han observerte at det var det tilsvarende ordet på fønikisk for soldater med lette rustninger som grekerne ville ha kalt for gymnetas, γυμνῆτας.[4]

Rotordet bal peker dog mot en fønikisk opprinnelse, og som synes knyttet til den semittiske guden Baal. Den tilfeldige likheten med det greske rotordet ΒΑΛ (i βάλλω, ballo), koblet med befolkningens syssel, vil gi hendig bakgrunn for den vanlige greske praksis med knytte stedsnavn til noe som passer overens med deres eget språk. At navnet i utgangspunktet ikke var gresk, foruten at det første greske navnet heller ikke synes å ha vært Βαλεαρεῖς (Baleareis), men Γυμνησίαι (Gymnesiai), det førstnevnte var navnet som den opphavelige befolkningen benyttet, foruten også kartagerne (fønikerne) og romerne.[5] Det sistenevnte navnet, for hvor to fantasifulle etymologier allerede blitt nevnt, var sannsynligvis avledet fra den lette utrustningen til soldater fra øyene (gymnetae γυμνῆται).[4]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Oldtidshistorie

[rediger | rediger kilde]
Talaiot på Son Serra, Mallorca

Lite er nedtegnet om de eldste innbyggerne på øyene, skjønt det eksisterer mange legender. Fortellingen som ble formidlet av poeten Lykofron om at grekere fra Boiotia ble kastet nakne i land på øya, er åpenbart diktet opp for å forklare navnet Gymnesiae. Det er også en tradisjon at øyene ble kolonisert av grekere fra Rhodos etter Trojakrigen.[4]

Øyene har en meget blandet befolkning hvor det er fortalt mange merkelige fortellinger om deres ulike skikker. I en del fortellinger er det sagt at folket gikk nakne eller kun kledd i saueskinn, derav navnet på øyene (et eksempel på feilaktig populæretymologi), inntil fønikerne fikk dem påkledd med vide tunikaer. I andre fortellinger gikk de nakne kun i de varmeste sommermånedene.

Andre legender hevder at øyboerne levde i grotter og kunstige huler, at de var kjente for sitt kvinnebegjær og ville gi tre eller fire menn som løsepenger for en kvinne, at de ikke hadde gull- eller sølvmynter, og forbød import av edelt metall slik at de som var leiesoldater kunne få betaling i vin og kvinner framfor penger. Deres bryllup- og gravskikker var særskilte for romerske reisende, slik Diodorus Siculus formidlet det.[6]

Utsyn over fjellkjeden Serra de Tramuntana på Mallorca.

I bronsealderen bygde øyboerne talaioter, megalittstrukturer som utgjorde en del av talayotkulturen, og de var kjent for sin dyktighet med slynge. Som slyngekastere tjenestegjorde de som leiesoldater, først for kartagerne og senere for romerne. De dro i krigen i en løs tunika med kun et lite skjold og et kastespyd svidd i enden, noen ganger med en liten jernspiss. Deres hovedvåpen var slyngen som hver mann bar tre stykker av bundet om midjen,[7] eller som Diodorus Siculus beskrev det: en rundt pannen, en rundt kroppen og en i hånden. De tre slyngene hadde ulik lengde for å kaste steiner av ulik størrelse. De største slynget de med så mye kraft som om de ble kastet med en katapult, og de var meget treffsikre. De øvde på dette siden barndommen. En populær fortelling at mødrene ga barn brød først når de hadde klart å skute det ned fra en stolpe med slyngen.[8]

Fønikerne tok besittelse av øyene allerede i oldtiden.[9] Spor fra deres kolonisering er bevart i byen Mago på Menorca. Etter at Kartago falt for romerne, synes øyene å ha blitt uavhengige og forstyrret ikke romerne,[10] men romerne fant uansett et påskudd for anklage øyboerne for piratvirksomhet. De ble erobret av Quintus Caecilius Metellus, som deretter fikk det ekstra etternavnet Balearicus, i 123 f.Kr.[11] Metellus bosatte 3000 romerske og spanske kolonister på den største øya og opprettet byene Palma og Pollentia.[12] Under Romerriket tilhørte øyene byen Carthago Nova i Spania i den provinsen Hispania Tarraconensis hvor de utgjorde det fjerde distrikt under regjeringen til en praefectus pro legato. Øyene ble senere gjort til en egen provins kalt Hispania Balearica, antagelig i delingen av riket under keiser Konstantin den store.[13]

De to største øyene, de egentlige baleariske øyene i deres historiske forståelse, hadde et antall meget gode havner, skjønt med bratte klipper i munningene, noe som krevde forsiktighet og dyktig navigering ved ankomst. Begge øyene var meget fruktbare, unntatt for det som romerne satt mest pris på, vin og olivenolje.[14] Deres klovdyr hadde godt omdømme, særlig muldyrene på de mindre øyene. De hadde et stort antall harer og var frie for giftige slanger.[15] Blant de snegler som romerne verdsatte som mat var det en art fra Balearene som ble kalt cavaticae ved at de ble avlet i grotter.[16] Det fremst mineralproduktet var en rød jord som ble kalt for sinope og som ble benyttet av malere.[17] Deres rosiner og bek er nevnt av den romerske militærlegen Dioskorides.[18] Diodorus Siculus hevdet at befolkningen på hans tid på de to øyene utgjorde rundt 30 000 øyboere.

Den delen av Middelhavet som lå øst for Spania, rundt Balearene, ble kalt for Mare Balearicum,[19] eller Sinus Balearicus.[20]

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Puerto de Sóller på nordvestkysten av Mallorca

Vandalene under sin leder Geiserik erobret øyene en gang mellom 461 og 468 e.Kr. i løpet av deres krig mot Romerriket. Imidlertid på slutten av 533 eller tidlig i 534 etter slaget ved Ad Decimum mellom vandalene og den østromerske hæren ledet av general Belisarius, som markerte begynnelsen på slutten for vandalenes herredømme generelt, etablerte Østromerriket ny kontroll over øyene. Keisermakten minsket brått i den vestlige delen av Middelhavet etter at Kartago falt for muslimenes framrykning og umajjadene etablerte seg i Nord-Afrika i 698. I 707 ble også øyene underlagt, men fikk lov til å beholde inntil videre sine tradisjoner og religion, og til dels en viss form for selvstyre. Øyene utgjorde en strategisk og profitabelt gråsone mellom de stridende religiøse områdene på hver sin side av Middelhavet, det kristne nord og det muslimske sør. Øyene ble herjet av den danske vikingen Bjørn Jernside, som verken var muslimsk eller kristen, sammen med hans bror Hastein under deres hærtokt i Middelhavet i 859-862.

Øyene ble i stor grad benyttet som base for sjørøveri og i 902 besluttet emiratet Córdoba, øyenes nominelle overherrer, å invadere. På 1000-tallet havnet emiratet i borgerkrig og fragmenterte i mindre stater kalt taifa. Mujahid al-Siqlabi, hersker av taifa Dénia, sendte en flåte for å ta kontroll over øyene i 1015 og benyttet dem som baser for påfølgende angrep mot Sardinia og Pisa. I 1050 gjorde øyenes muslimske guvernør Abd Allah ibn Aglab opprør og etablerte den uavhengige taifa Mallorca.

Statue av Jakob I i Madrid (1753).

I århundrer behersket sjøfolk og pirater fra Balearene den vestlige delen av Middelhavet, men den økende innflytelsen fra de italienske bystatene og samtidig som de muslimske områdene på Den iberiske halvøy ble mindre, gjorde øyene mer sårbare. Et stort korstog ble sendt av sted i 1113, ledet av Ugo da Parlascio Ebriaco og erkebiskop Pietro Moriconi fra republikken Pisa. Den besto av 420 skip og stor hær, inkludert personlig sendebud fra pave Paschalis II. I tillegg til folk fra Pisa (som hadde blitt lovet overherredømme over øyene av paven), inkluderte ekspedisjonen også styrker fra de italienske byene Firenze, Lucca, Pistoia, Roma, Siena, og Volterra, fra Sardinia og Korsika, katalanske styrker under Raimond Berengar III av Barcelona, Hugo II av Empúries og Ramon Folc II av Cardona kom fra Spania, og styrker fra Oksitania (sørlige Frankrike) under Guilhem V av Montpellier, Aimery II av Narbonne og Raymond I av Baux. Ekspedisjonen fikk også sterk støtte fra Costantino I di Torres og hans base på Porto Torres på Sardinia.

Korstoget herjet Palma i 1115 og avsluttet øyenes tid som en stor sjømakt, men deretter trakk angriperne seg tilbake. Innenfor et år ble de utsatte øyene erobret av de muslimske almoravidene som hadde en aggressiv, militant tilnærming til religion som speilet korsfarerne. De fikk undertrykt de relativt tolerante miljøet under Cordoba. Almoravidene ble erobret og avsatt i Nord-Afrika og i Spania av det rivaliserende almohadene i 1147. Muhammad ibn Ganiya, en fordringshaver fra almoravidene, flyktet til Palma og etablerte sin hovedstad her. Hans dynasti, Banu Ghaniya, søkte etter allierte i deres forsøk på å gjenvinne deres kongedømme, noe som førte dem til Genova og Pisa. I 1184 ble en militær ekspedisjon sendt for å gjenerobre Ifriqiya (kystområdene av dagens Tunis, østlige Algerie og vestlige Libya), men det endte i nederlag. I frykt for represalier gjorde innbyggerne på Balearene opprør mot almoravidene, og aksepterte amohadenes overherredømme i 1187.

Den siste dagen av 1229 erobret kong Jakob I av Aragón Palma etter tre måneders lang beleiring. Resten av Mallorca fulgte raskt etter. Menorca falt det følgende året og Ibiza i 1230. I 1236 solgte Jakob I de fleste av øyene til Peter I, greve av Urgell for grevskapet Urgell i Spania. Peter I ble herre av Balearene og styrte fra Palma. Etter at han døde uten en arving i 1250 gikk øyene etter avtalen tilbake til Aragóns krone.

Jakob I døde i 1276 og delte opp sine besittelser blant sine sønner i sitt testamente. Testamentet opprettet det nye kongedømmet Mallorca fra Balearene og to grevskap på fastlandet som ble gitt til hans sønn Jakob II. Imidlertid hadde testamentet bestemt at det nye kongedømmet skulle være vasall av kongedømmet Aragón som ble gitt til hans eldre bror Peter III. På grunn av friksjoner av være underlagt vasallforholdet, allierte Jakob II seg med pave Martin IV og Filip III av Frankrike mot sin bror i det aragonske korstoget, noe som førte til en ti år okkupasjon av Aragón før øyenes status ble gjenopprettet i freden i Anagni i 1295. Imidlertid fortsatte spenningene mellom kongedømmene i flere generasjoner inntil Jakobs sønnesønn Jakob III av Mallorca ble drept av invasjonshæren til Peters sønnesønn Peter IV i slaget ved Lluchmayor i 1349. Balearene ble da underlagt direkte inn under kongedømmet Aragón.

Tidlig moderne tid

[rediger | rediger kilde]

I 1476 ble Ferdinand II, konge av Aragón, og Isabella I, dronning av Castilla, gift, og således ble de to kongedømme forent. Etter deres død ble deres respektive områder styrt felles ved deres barnebarn, keiser Karl V av Det tysk-romerske rike. Det kan bli betraktet som opprettelsen av den moderne spanske stat, om enn desentralisert i de ulike territorier innenfor de forente kroner som opprettholdt deres særskilte historiske lover og privilegier.

Balearene, så lå utkanten av det spanske riket, ble hyppig angrepet og herjet av muslimske barbareskpirater fra Nord-Afrika. Den lille øya Formentera ble faktisk helt oppgitt for en tid av dens befolkning. I 1514, 1515 og 1521 ble kystene av Balearene og på det spanske fastlandet angrepet av tyrkiske kaperskip under kommando av den osmanske admiralen, Hayreddin Barbarossa.

Øya Menorca ble en britisk besittelse for det meste av 1700-tallet som et resultat av freden i Utrecht i 1713. Denne avtalen, som ble signert av kongeriket Storbritannia og kongedømmet Portugal, foruten også kongedømmet Spania, avsluttet den spanske arvefølgekrigen. Avtalen ga Gibraltar og Menorca til Storbritannia, Sardinia til Østerrike (begge territorier hadde vært en del Aragóns krone for mer enn fire århundrer), og Sicilia til huset Savoia. I tillegg ble Flandern og andre territorier i Europa som hadde vært underlagt Spania, gitt til Østerrike. Denne øya havnet på franske hender under Armand de Vignerot du Plessis i juni 1756 og var under fransk okkupasjon i løpet av syvårskrigen. Britene okkuperte øya på nytt etter krigen, men da deres militære styrker var avledet ved den amerikanske uavhengighetskrigen, ble de erobret av en felles fransk-spansk styrke etter en syv måneders lang beleiring i tiden 1781/1782. Spania fikk den tilbake under Parisavtalen i 1783. Under de franske revolusjonskrigene var Spania alliert med Frankrike, og den havnet da under fransk styre.

Menorca ble endelig gitt tilbake til Spania ved fredstraktaten i Amiens i 1802 etter den siste britisk okkupasjonen som hadde vart fra 1798 og til 1802. Den fortsatte tilstedeværelsen av den britiske marinen betydde at Balearene aldri ble okkupert av franskmennene under Napoleonskrigene.

Geografi og hydrografi

[rediger | rediger kilde]
Embassament de Cúber. Escorca. Mallorca
Detalj fra relieffer i grotten Cala Figuera i sørvestlige Mallorca.

Hovedøyene, som i dag er selvstyrte, er Mallorca, Menorca, Ibiza (Eivissa) og Formentera. De er alle populære turistmål. Blant de mindre øyene er øygruppen Cabrera hvor nasjonalparken Parc Nacional de l'Arxipèlag de Cabrera finnes.

Øyene kan bli ytterligere gruppert (slik som under middelalderen) med Mallorca, Menorca og Cabrera som Islas Gimnesias (katalansk Illes Gimnèsies) og Ibiza og Formentera som Pityuserne (katalansk Illes Pitiüses).

Det er et antall mindre øyer eller holmer som ligger nær de større øyene, som Es Conills, Es Vedrà, Sa Conillera, Dragonera, S'Espalmador, S'Espardell, Ses Bledes, Santa Eulària, Plana, Foradada, Tagomago, Na Redona, Colom, L'Aire, og videre.

Mallorca
Menorca
Ibiza
Formentera
Cabrera

Klimaet er mildt og tørt. Terrenget består av berg, høyereliggende områder og lavland. Foruten Menorca, som har store sletter, er øyene høytliggende. Mallorca og Ibiza er kuperte med store skogsområder.[21]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ IBESTAT, Wikidata Q11926325, https://ibestat.es/ 
  2. ^ Cifras oficiales de población resultantes de la revisión del Padrón municipal a 1 de enero, Instituto Nacional de Estadística. Lest 15. april 2017.
  3. ^ Diodorus Siculus, v. 17, Eustathius, ad Dion. 457; Baliareis – Βαλιαρεῖς, Baliarides – Βαλιαρίδες, Stefanos fra Bysants; Balearides – Βαλεαρίδες, Strabon; Balliarides – Βαλλιαρίδες, Klaudios Ptolemaios ii. 6. § 78; Baleariae – Βαλεαρίαι Agathem.
  4. ^ a b c Strabon, xiv. s. 654; Plinius den eldre, l. c «The Rhodians, like the Baleares, were celebrated slingers»;
    Silius Italicus iii. 364, 365: «Jam cui Tlepolemus sator, et cui Lindus origo, Funda bella ferens Balearis et alite plumbo.» jf. «Balea´res» i: Dictionary of Greek and Roman Geography (1854), via Perseus
  5. ^ Plinius den eldre: Agathem.; Dio Cassius, ap. Tzetz. ad Lycophr. 533
  6. ^ Diodorus Siculus, v. 18
  7. ^ Strabon, s. 168
  8. ^ Strabon; Diodorus; Flor. iii. 8; Johannes Tzetzes, ad Lycophron.
  9. ^ Strabon, iii. s. 167, 168.
  10. ^ Strabon; men Florus ga dem en verre beskrivelse, iii. 8.
  11. ^ Titus Livius, Epit. Ix.; Freinsh. Supp. lx. 37; Florus, Strabon, ll. cc.
  12. ^ Strabon, Pomponius Mela, Plinius den eldre.
  13. ^ Notitia Dignitatum, Occid. c. xx. vol. ii. s. 466, Böcking.
  14. ^ Diodorus, men Plinius den eldre lovpriste både deres vin som deres korn, xiv. 6. s. 8, xviii. 7. s. 12: men de to skribentene snakker faktisk om to adskilte tidsepoker.
  15. ^ Strabon; Plinius den eldre, c., viii. 58. s. 83, xxxv. 19. s. 59; Varro R. R. iii. 12; Claudius, H. A. xiii. 15; Solinus 26.
  16. ^ Plinius xxx. 6. s. 15.
  17. ^ Plinius xxxv. 6. s. 13; Vitruvius, vii. 7.
  18. ^ Dioskorides: De Materia Medica i. 92.
  19. ^ τὸ Βαλλεαρικὸν πέλαγος, Klaudios Ptolemaios ii 4. § 3.
  20. ^ Florus, iii. 6. § 9.
  21. ^ Ulike forf. (1986): Folk och länder - Spanien, Bokorama, ISBN 91-7024-282-8, s. 35

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Balearene&oldid=24386921»