Hopp til innhold

Andrea Palladio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andrea Palladio
FødtAndrea di Pietro della Gondola
november 1508[1]Rediger på Wikidata
Padova (Republikken Venezia)[2][1]
Dødca. 19. aug. 1580[3][4]Rediger på Wikidata
Vicenza (Republikken Venezia)[5][1][6]
Maser (Republikken Venezia)
BeskjeftigelseArkitekt, kunstteoretiker Rediger på Wikidata
EktefelleAllegradonna
NasjonalitetRepublikken Venezia
Medlem avAccademia delle Arti del Disegno
Andrea Palladio på Commons
Statue av Palladio foran Basilica Palladiana

Andrea Palladio egentlig Andrea di Pietro della Gondola (født 30. november 1508 i Padova, død 19. august 1580 i Maser) var en italiensk arkitekt. Hans viktigste arbeider i Vicenza og ellers i Veneto er gitt en plass på UNESCOs liste over verdensarven.

Han het egentlig Andrea di Pietro della Gondola, men hans velgjører Giangiorgio Trissino omdøpte ham til «Palladio» etter gudinnen Pallas Athene.[7]

Det kongelige slott i Oslo har en risalitt med søyler og trekantet gavl. Dette er inspirert av Palladio. I hele den vestlige verden finnes det tilsvarende utforming av kirker, offentlige bygninger og private hus. Det er hans palasser og villaer i og omkring Vicenza som har vært inspirasjonskilde for mange senere arkitekter. Selv var han inspirert av den klassiske romerske arkitekturen som han hadde studert i Roma og som Vitrivius hadde beskrevet i sin De architectura.

At han og hans bygg har fått den posisjonen skyldes ikke minst at han publiserte I Quattro Libri dell'Architettura (de fire bøker om arkitektur). Her lar han i motsetning til Vitruvius ordene vike for illustrasjonene. Han skriver ikke teoretisk, men praktisk.

Viktige trekk ved Palladios arkitektur er symmetri, proporsjoner og harmoni. Både i fasadene og i grunnplanene ser man hans sans for symmetri. I Quattro Libri gir han formler for proporsjonene som et rom skal ha for å virke harmonisk. Han benytter seg av detaljer fra den klassiske arkitekturen, men gjør det på sin egen måte. Han blander fritt detaljer og søyleordner.

Liv

[rediger | rediger kilde]
Gian Giorgio Trissino portrettert av Vincenzo di Biagio Catena

Andrea var sønn av Pietro della Gondola og Marta. Faren var enten møller eller en steinarbeider som installerte møllesteiner. Andrea hadde en gudfar som var steinhugger. Det er ikke kjent om Andrea hadde søsken, og intet vites heller om hans forfedre. 13 år gammel begynte Andrea i lære som steinhugger hos Bartolomeo Cavazza. Etter noen år brøt han kontrakten og flyttet til Vicenza. Cavazza fikk Andrea brakt tilbake, men etter et år flyttet Andrea for godt til Vicenza. Denne gangen hadde Cavazza antagelig godkjent det, for mye tyder på at forholdet mellom Andrea og Cavazza forble godt. I Vicenza ble Andrea opptatt som lærling i murerlauget.

Læretid

[rediger | rediger kilde]

I Vicenza arbeidet han på finere hus, og det var sannsynligvis her han traff greven Gian Giorgio Trissino. Det kan ha vært under arbeidet på Trissinos nye villa i Cricoli i utkanten av Vicenza i 1537–1538. Trissino opprettet et akademi i Cricoli for å utdanne de unge i Vicenza på tilsvarende vis som ved humanistiske akademier i Firenze og Roma. Andrea gjorde ifølge hans biograf Paolo Gualdo inntrykk på Trissino som en ung mann med gode evner innen matematikk og vitenskap, og han fikk derfor også dra nytte av akademiet. Det var nå Andrea fikk navnet Palladio, sannsynligvis var det Trissino som ga ham det.

De følgende årene lærte Palladio av flere arkitekter og arkitekturkyndige han traff i Padova, Venezia og i Vicenza. Blant dem var Alvise Cornaro som hadde studert arkitektur i Roma og nå var administrator i Padova bispedømme. Han hadde et byggverk, Odeo, som hadde et sentralt åttekantet rom for kammermusikk. Et slikt sentralt rom har Palladio benyttet i flere av sine egne bygg.

Videre møtte Palladio arkitekten Sebastiano Serlio, som var tidligere maler og hadde arbeidet i Vatikanet under Bramante, Rafael og Baldassare Peruzzi. Palladio var tilbake i Vicenza for å se en teateroppsetning Serlio gjorde. Han introduserte Palladio til sin tolkning av det klassiske teater og viste ham sannsynligvis også tegninger han hadde gjort i Roma av klassiske bygninger der.

Palladio var i Venezia under konstruksjonen av store deler av byggverkene som omslutter Markusplassen. Jacopo Sansovino tegnet disse med søyler etter romerske forbilder.

I Padova har Palladio sett palassene Michele Sanmicheli tegnet. Ett av disse, Palazzo Pompei, har vært blant inspirasjonskildene for byhus som Palladio senere tegnet i Vicenza.

Roma

[rediger | rediger kilde]

Palladio var flere ganger på besøk i Roma, første gang i 1541. Både underveis og i Roma laget han beskrivelser av de mest kjente monumentene. Han tegnet de gamle monumentene ikke som ruiner som var blitt delvis begravet gjennom århundrene, men som fullstendige byggverk slik han mente de må ha sett ut. Han skrev senere at de gamle bygningene hadde vært mye mer verdifulle å studere enn han hadde trodd. Han studerte og tegnet ikke bare de gamle bygningene, men også renessansebygninger av Bramante og Rafael.

Palladios tegninger til villaene Valmarana og Pisani fra 1541 og 1542 benytter seg av detaljer han har hentet fra moderne og gamle bygninger han har sett i Roma.

Etter ett nytt besøk i Roma fra september 1545 til februar 1546 fikk Palladio antatt sitt forslag til erstatning av den gamle loggiaen rundt rådhuset, som hadde kollapset. Resultatet er i dag kjent som Basilica Palladiana.

Palladios arkitektur

[rediger | rediger kilde]
Tresnitt fra Quattro Libri av villa Trissini. Villaen ble ikke bygget.

Palladios tegninger av sine egne bygninger i Quattro Libri, spesielt tegningene av villaene, viser klart hvilken vekt han la på den klassiske symmetri. Villaene er ikke like, men har fellestrekk. Hovedbygget ligger midt på, og inngangspartiet ligger midt på fasaden. Den vises forfra på tegningene. På sidene av hovedbygget finner vi fløyer hvor viktige funksjoner for en gård er plassert. Disse fløyene strekker seg til siden, men som regel også fremover. Det siste kan man se av grunnplanen Palladio også presenterer sammen med fasaden.

Grunnplanene viser at symmetrien ikke bare angår det ytre utseendet, men fortsetter inn i bygget. Bak inngangen finnes en hall og på hver side av hallen ligger rommene symmetrisk plassert. Trappene er også symmetrisk plassert, enten i sentralaksen, eller to trapper symmetrisk på hver side. Det vanlige på den tiden var at trappene ble gjemt i et hjørne.

Palassene er ikke like markert symmetriske, men det har sammenheng med at de måtte tilpasses plassen som stod til disposisjon, samt at Palladio ofte fikk i oppdrag å ombygge og utvide allerede eksisterende palasser.

Studeres plantegningene nøyere, vil man se at Palladio har utstyrt dem med tall. Disse tallene angir dimensjonene på rommene. Det Palladio viser oss her, er et annet viktig element i sin arkitektur – harmoniske proporsjoner. En slik harmoni kunne for eksempel oppnås hvis forholdet mellom lengden og bredden av rommet var det samme som forholdet mellom bredden og høyden. Men harmonien er ikke begrenset til det enkelte rom. Naborom skulle også stå i forhold til hverandre. Delene av et bygg må dessuten stå i forhold til helheten.

Et harmonisk rom kan ha sirkulær eller kvadratisk grunnplan, men kan også ha enkelte rektangulære former. Tallene 6 og 10 stod for eksempel godt til hverandre fordi de reflekterer menneskekroppens proporsjoner.

Et eksempel på harmoniske dimensjoner finner vi i plantegningene til Villa Cornaro, som Palladio har tatt med i Quattro Libri. Det store sentralrommet er kvadratisk og ligger midt i den kvadratiske hoveddelen av bygget. Rommene som omkranser denne sentrale hallen har også harmoniske forhold. Palladio nevner i teksten at høyden til de middels store rommene er en tredjedel høyere enn de er brede.

Palladio benytter seg av det som tidligere var en tempelfasade som et element i sine hovedbygninger. En trapp leder opp til inngangen som ligger bak søyler som holder oppe et tak med en gavl. Han brukte ikke dette i alle sine villaer, men denne bruken av tempelfasader er ved siden av symmetrien allikevel et klart kjennetegn.

Han benytter seg av søyler, men er friere i bruken av dem enn de klassiske forbildene. Han kan bruke mer enn én søyleorden i ett og samme byggverk, og da brukes den mest kompliserte i det dominerende sentrum av bygget, mens de enklere ordener for eksempel brukes i arkadene. Søylene kan være fulle søyler som faktisk bærer et tak, eller brukes som dekorative elementer i fasaden til et palass.

Forbilder

[rediger | rediger kilde]

Palladio reiste flere ganger til Roma og studerte nøye de antikke ruinene der. Han laget en illustrert guidebok. Ruinene tegnet han slik han oppfattet at de måtte ha vært. Her benyttet han seg av sine erfaringer som steinarbeider. Hans tegninger av ruinene svarer ikke alltid til det som er fremkommet ved senere utgravninger, men de er logiske ut fra en byggeteknisk betraktning.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Vincenzo Scamozzi var Palladios fremste elev og assistent. Han arvet flere prosjekter ved Palladios død og fullførte blant annet Teatro Olimpico og Villa Rotunda. Han gir i sin egen bok L'idea della architettura universale inntrykk av å ville distansere seg fra sin læremester. To av Scamozzis egne prosjekter, teatrene i Sabbioneta og Rocca Pisani, kan også sammenlignes med de to nevnte arvestykkene. I begge tilfeller legger han mer vekt på samtidens behov enn Palladio gjorde ved sine tilbakeblikk på antikken, og hans teatre introduserte teatersaler med hesteskoform. Rocca Pisani ligner på sin side svært på La Rotunda, men Scamozzi var ikke like besatt av symmetri.

Den engelske arkitekten Inigo Jones besøkte i 1614 Vicenza. Han møtte Scamozzi og fikk originaltegninger av Palladio fra ham. Dermed ble det Inigo Jones som skulle trekke linjen videre fra Vitruvius og Palladio. I september 1615 etterfulgte han Simon Basil som Surveyor of the King's Works og dette kan sies å markere starten på den engelske palladianismen.

I Quattro Libri dell'Architettura

[rediger | rediger kilde]

Han skrev i 1570 en avhandling I Quattro Libri dell'Architettura (de fire bøker om arkitektur) som har hatt stor innflytelse på vestlig arkitektur. Han gjør en nyvinning ved at han i tegningene legger inn størrelsene i stedet for å omtale det i teksten som til da var vanlig. Palladio tar for seg sine egne byggverk og legger frem prinsipper for hvordan bygg skal designes.

Palladios verk

[rediger | rediger kilde]
En av de første av Palladios verker, Villa Godi
Villa Badoer
Villa Emo
Villa Foscari kjent som La Malcontenta
Palazzo del Capitanio

Datoene refererer seg til oppdraget, ikke nødvendigvis ferdigstillelsen. Kilde: CISA[8]

Se også: Palladios villaer

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c RKDartists, RKD kunstner-ID 61573, besøkt 6. september 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 119184708, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani andrea-palladio[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Палладио Андреа, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 21), forlaget Press, Oslo 2002, ISBN 82-7547-105-2
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. oktober 2007. Besøkt 14. november 2007. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Andrea Palladio (2002). I Quattro Libri dell'Architettura (Engelsk oversettelse av Robert Tavernor og Richard Schofield utg.). MIT Press. ISBN 0-262-66133-0. 
  • Robert Tavenor (1991). Palladio and Palladianism. Thames & Hudson. ISBN 0-500-20242-7. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Andrea_Palladio&oldid=24319765»