Østersjøfinske språk
| Østersjøfinske språk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Brukt i |  Finland Estland Norge Sverige Latvia Russland | ||
| Antall brukere | 7 000 000 | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Uralsk Finsk-ugrisk Østersjøfinsk | ||
| Videre inndeling | |||
| Inndeling | Finsk Kvensk Meänkieli Karelsk Vepsisk Ingrisk Bjarmisk † (siden ca 1400) Estisk Sørestisk Votisk Livisk † (siden 2013) Ludisk | ||
| Offisiell status | |||
| Offisielt i | Finland (finsk) Estland (estisk) EU (finsk og estisk) Nordisk råd (finsk) | ||
| Glottolog | finn1317 | ||
Portal: Språk | |||
Østersjøfinske språk, også kalt balto-finske språk, er en gruppe finsk-ugriske språk som blir talt i området omkring Østersjøen og i Russland. Finsk og estisk er offisielle språk i nasjonalstatene Finland og Estland, i nordisk råd og i den europeiske union.[1]
Livisk er et utdødd minoritetsspråk i Latvia. De øvrige språkene har en mer marginal utbredelse, og er eller har vært minoritetsspråk i Norge, Sverige og Russland.[1]
Østersjøfinske språk deles i en nordlig, en sørlig og en østlig undergruppe. Den nordlige undergruppen omfatter bjarmisk, finsk, meänkieli, kvensk, ingrisk, karelsk, ludisk og vepsisk. Den sørlige undergruppen omfatter votisk, estisk, sørestisk og livisk.[1]. Østersjøfinsk utgjør sammen med de samiske språkene og de mordvinske språkene moksja og erzja (og nå utdødde merja, muroma og mesjera) den vestlige delen av den uralske språkfamilien.
Østersjøfinske språk har sin opprinnelse i urfinsk, som en gang ble snakket på begge sider av Finskebukta. Oppdelingen i flere språk begynte omkring 600-650 f.Kr. da sørestisk skilte seg ut fra urfinsk, først som en dialekt av urfinsk og senere som et eget språk.
Historie
[rediger | rediger kilde]Forhistorie
[rediger | rediger kilde]
De østersjøfinske språkene tilhører den vestlige delen av den uralske språkfamilien, sammen med samiske og mordvinske språk.
Ifølge Sammallahti (1977), Viitso (1998) og Kallio (2014) er det mulig å sette opp følgende genetiske språktre, basert på kronologien og utbreiinga av de ulike lydendringene språka har gått gjennom:
| Østersjøfinsk |
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Forholdet til den kamkeramiske kulturen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Den kamkeramiske kulturen og det før-finsk-ugriske substrat
Den kamkeramiske kulturen var en steinalderkultur som eksisterte i barskogbeltet i Nordøst-Europa i mesolitikum og neolittisk tid, fra 5 600 f.Kr. til 2 300 f.Kr. På det største var denne kulturen utbredt fra Bottenvika og Østersjøen i vest til uralfjellene i øst, og fra munningen av elven Wisła i sør til Nordishavet i nord. Den kjennetegnes av kar av keramikk av samme form, men med en viss variasjon i dekorasjonene.[2]
Området til den kamkeramiske kulturen er mer eller mindre det samme området hvor det senere ble snakket finsk-ugriske språk. Det har derfor blitt foreslått at denne kulturen er knyttet til forfedrene til finsk-ugrierne.[3]
Denne hypotesen er nå forkastet. Den kamkeramiske kulturen eksisterte i området lenge før finsk-ugriernes ankomst, og den talte et ukjent og utdødd paleo-europeisk språk.
Det finnes nemlig et substrat i finsk-ugrisk som ikke er uralsk. Det før-finsk-ugriske substrat refererer til et vokabular i finsk-ugrisk som er arvet som lånord fra et annet språk. Disse lånordene stammer fra et språk som verken er uralsk eller indoeuropeisk. Eksistensen av dette paleoeuropeiske språket ble påvist av språkforskeren Ante Aikio (f. 1977) i 2004.[4] Språkforskeren Janne Saarikivi (f. 1973) påviste i 2006 at deler av dette vokabularet i snevrere forstand også er tilstede i østersjøfinske språk.[5]
De finske ordene jauho (hvetemel), lehmä (ku), tähti (stjerne), tammi (eik) og ihminen (menneske) er eksempler på subtratord. Det samme gjelder urfinsk *täštä (stjerne) og *kümmin (ti).[6][7]
Enkelte finske toponymer og hydronymer er av ikke-uralsk opprinnelse. Ordet koita opptrer regelmessig i hydronymer for lange og trange kropper av vann. Det er et før-finsk-ugrisk ord for «lang, trang».[8] Mange andre finske toponymer er subtrater som er hentet fra et paleoeuropeisk språk, deriblant Saimaa, Imatra, Päijänne og Enare.[9]
De nærmeste slektningene til den østersjøfinske språkgruppa er de samiske språkene.
Skriftspråk og litteratur
[rediger | rediger kilde]Finsk
[rediger | rediger kilde]Finsk og estisk har blitt skrevet med det latinske alfabetet i omkring 500 år. Det eldste eksempel på finsk er fra en tysk reisejournal fra ca 1450. Den lyder: Mÿnna tachton gernast spuho sommen gelen Emÿna daÿda. På moderne finsk blir dette Minä tahdon kernaasti puhua suomen kielen, [mutta] en minä taida («Jeg ønsker å snakke finsk, [men] kan det ikke»).[10]
Det første omfattende skriftsystemet for finsk ble utviklet av biskopen Mikael Agricola (1500–1557). I 1543 publiserte han ABC-boken Abckiria; i 1544 fulgte bønneboken Rucouskiria. Se Wsi Testamenti (en oversettelse av Det Nye Testamente) kom i 1548 og Davids salmer ble utgitt fra 1551 til 1552. Språkets ortografi var basert på svensk, tysk og latinsk ortografi og var laget for de sørvestfinske dialektene.[11]
Estisk
[rediger | rediger kilde]De eldste eksemplene på estisk er fra første halvdel av 1200-tallet. Originates Livoniae i den livlandske krønike (1180–1227) inneholder estiske stedsnavn, ord og fragmenter av setninger. Kong Valdemars jordebok fra 1231 inneholder estiske stedsnavn og familienavn.[12] Det eldste eksempel på sammenhengende estisk er «Kullamaa-bønnene» fra 1524 og 1528.[13]
Sørestisk
[rediger | rediger kilde]Et av de eldste skrevne bevis på sørestisk, er en oversettelse av Det Nye Testamente (Wastne Testament) som ble utgitt i 1686. Statusen til dette språket begynte å avta i 1880-årene.[14]
Livisk
[rediger | rediger kilde]Livisk er dokumentert i form av ord i den livlandske krønike (1180–1227).[15] Skrevne kilder på livisk dukket opp på 1500-tallet. En samling av «sjøfolks hellige sanger og bønner» (Jūrnieku svētās dziesmas un lūgšanas) ble oversatt til latvisk og utgitt i 1845.[16][17] Den første boken på livisk var Matteusevangeliet, som ble utgitt i 1863 i både østlige og vestlige dialekter fra Kurland.[18] Den siste talende med livisk som morsmål, morsmål, Grizelda Kristiņa, døde den 2. juni 2013, 103 år gammel.[19]
Votisk
[rediger | rediger kilde]Votisk hadde ikke noe alfabet før Dmitri Tsvetkov (1890–1930) på 1920-tallet skapte en ortografi basert på det kyrilliske alfabet. Det nåværende alfabetet stammer fra 2004.[20] Votisk er et språk som har utgått fra de nordøstlige dialekter av gammel estisk; språket har også hentet mange låneord fra ingrisk.[21]
Ingrisk
[rediger | rediger kilde]Fra 1932 til 1937 eksisterte det en latin-basert ortografi for ingrisk; den ble lært i skolene på Soikinskijhalvøya og i området omkring munningen av elven Luga. Flere lærebøker ble utgitt, deriblant en grammatikk fra 1936. I 1937 ble dette skrevne språket forkastet, ettersom masseundertrykkelsen av bøndene begynte. Det nåværende alfabetet er fra 2005 og ligner det finske alfabetet.[22]
Ludisk
[rediger | rediger kilde]Ludisk har ikke et eget skriftspråk; det karakteriseres noen ganger som en mellomting mellom karelsk og vepsisk, andre ganger som en dialekt av karelsk, mens andre igjen betrakter det som et eget språk.[23]
Karelsk og vepsisk
[rediger | rediger kilde]De nåværende dialektene av karelsk, stammer fra gammel-karelsk som ble snakket i området omkring innsjøen Ladoga i det 9. århundre e.Kr. Neverbrev nr. 292 fra 1200-tallet, er det eldste bevarte dokument på et østersjøfinsk språk. Det ble oppdaget i 1957 av en sovjetisk ekspedisjon som ble ledet av Artemij Artsikhovskij (1902–1978) under utgravningen av Nerev på vestkysten av Novgorod.[24]
I 1804 ble A Translation of some Prayers and a Shortened Catechism oversatt til dialektene nord-karelsk og glonets. Matteusevangeliet ble oversatt til den sørkarelske dialekten Tver i 1820. I denne sammenheng ble det kyrilliske alfabet benyttet.[25] Deretter kom det et latinsk alfabetet på 1930-tallet, men det kyrilliske alfabet ble gjeninnført i 1937. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har ABC-bøker blitt publisert på det latinske alfabetet. Vepsisk har gått gjennom den samme utvikling av vekslende ortografier.
Tornedalsfinsk og kvensk
[rediger | rediger kilde]Tornedalsfinsk (meänkieli) utviklet seg i den finsktalende delen av Sverige etter Finskekrigen i 1809. Kvensk utviklet seg i den finsktalende delen av Nord-Norge; kvener er dokumentert i Norge siden 1500-tallet. Tornedalsfinsk og kvensk er nært beslektet, og ingen av disse språkene har hatt egne skriftspråk.
Referanse til bjarmer i norrøne kilder
[rediger | rediger kilde]
Norrøn litteratur inneholder tallrike referanser til bjarmene, et folk vikingene fortalte at de støtte på øst for Finnmark[26]. Både samiske og østersjøfinske toponymer er funnet blant befolkningen i Dvinabukta.[27]. Stadig flere pomorer ankom i området i det 14. og 15. århundre, noe som førte til at Bjarmlands beboere ble assimilert av slavere.
Østersjøfinske substratord kan bli funnet i nordrussiske dialekter langs elven Pinega, deriblant ordene: лахта (lahta) 'myr, fuktig sted, eng', луда (luda) 'steinete holme', каска (kaska) ‘unge skoger’ og щелья (schelja) ‘høyde eller bratt bredd ved en elv’.[27]
Grammatikk
[rediger | rediger kilde]De østersjøfinske språkene er agglutinerende språk: De grammatiske morfene føyes til de semantiske morfene på en slik måte at grensa mellom morfene er noenlunde tydelig. Hvert grammatisk morfen har en identifiserbar mening, og tilføyes uten at det skjer en indre bøying i rotmorfemet, og uten at de enkelte morfene blander seg med hverandre eller påvirker hverandre.
Syntaktisk sett er de østersjøfinske språkene SVO-språk. Rekkefølgen av setningsledd i pragmatisk umarkerte helsetninger opptrer i formen subjekt–verbal–objekt. Også norsk er et SVO-språk.[28]
Et særpreg ved østersjøfinske språk er at de mangler grammatisk kjønn (maskulinum, femininum, utrum og nøytrum). På finsk benyttes eksempelvis det kjønnsnøytrale hän uansett kjønn.[29] Ordklassen artikkel finnes heller ikke; dette er (for eksempel på norsk) en ordklasse som forteller hvilket kjønn, grammatisk tall og kasus et substantiv har. Det skilles heller ikke mellom bestemt og ubestemt form av et substantiv, noe som krever en artikkel.[29]
Morfofonologien (måten en grammatisk funksjon eller et morfem påvirker på) er kompleks. Østersjøfinske språk har kasis-suffikser, tempus eller grammatisk tid (skille mellom fortid, nåtid og fremtid), grammatisk modus og personmarkører (som tilsvarer personlig pronomen) – de har singularis og pluralis, men ikke dualis – så vel som partikler og flere infinitiv-former, possessivsuffikser, klitikoner, etc. Antallet kasus er generelt sett høyt (finsk har 15 kasus, estisk har 14, sørestisk har 14, ingrisk har 12, etc.), mens infinitivformene varierer mer mellom språkene.
Det er en del variasjon i lydsystemene de østersjøfinske språkene i mellom. Alle har rike vokalsystem, men der finsk og livisk har det samme vokalsystemet som svensk, har estisk og de østligste språkene en del andre vokaler, bl.a. /õ/, en bakre, urundet vokal. Karelsk og vepsisk har palatalisering som en viktig prosess, dette er et fenomen de deler med russisk, som de er sterkt påvirket av.[28]
Grammatisk sett fremstår de østersjøfinske språkene som en gruppe svært like språk, med trekk som samler dem og skiller dem fra samisk og «mordvinsk». Alle språkene har mange kasus, bl.a. med dobbelt sett (indre og ytre) lokalkasus. Adjektiv og determinativer kongruerer med hovedordet substantiv i kasus, ingen andre språk i verden enn de østersjøfinske har kasuskongruens, men ikke genusdistinksjon.[28]
Verbene blir bøyd i person og tall (singularis, pluralis), og i modus.[28]
Leksikon
[rediger | rediger kilde]Forskjellene de østersjøfinske språkene i mellom er særlig leksikalske. Det uralske ordforrådet og de gamle lånordene er det samme i alle språkene, men det siste tusenåret har lånordskildene vært ulike: Finsk har fått lånord fra svensk, estisk fra tysk, livisk fra latvisk, og de andre østersjøfinske fra russisk.
Skillet mellom finsk og estisk er større enn en kan få inntrykk av ved å høre på språkene, de har nemlig mange såkalt "falske venner", av typen norsk "kunstig", svensk "konstig", f.eks. fi piimä "surmelk" est. piim "melk", fi. huvittava "morsomt", est. huvitav "interessant".
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Tuomi 2004
- ^ Mallory 1997, side 439-440
- ^ Mallory 1997, side 11
- ^ Aikio 2004
- ^ Saarikivi 2006
- ^ Zhivlov 2015
- ^ Häkkinen 2009
- ^ Rahkonen 2003
- ^ Kotimaisten 2022
- ^ Wulf 1982
- ^ Heininen
- ^ Kurman 1997
- ^ Sinor 1997
- ^ Toivanen 2013
- ^ Vääri 1966
- ^ Vääri 1966b
- ^ Latvian Enc 2007
- ^ Laanest 1975
- ^ Charter 2003
- ^ Ernits 2006
- ^ Ariste 1956
- ^ Ott 1994
- ^ Pahomov 2011
- ^ Арциховский 1963
- ^ Taagepera 1999
- ^ Koskela Vasaru, Mervi (2016). Bjarmaland (thesis). Acta Universitatis Ouluensis B Humaniora 145. Oulu, Finland: University of Oulu. ISBN 978-952-62-1396-5.
- ^ a b Saarikivi, Janne. Substrata Uralica: Studies on Finno-Ugrian Substrate in Northern Russian Dialects (thesis). Helsinki, Finland: University of Helsinki. ISBN 978-952-10-4519-6.
- ^ a b c d Laanest 1982
- ^ a b Sinor 1988
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Aikio, Ante (2004). «An Essay on Substrate Studies and the Origin of Saami». I Hyvärinen, Irma; Kallio, Petri; Korhonen, Jarmo;. Etymologie, Entlehnungen und Entwicklungen: Festschrift für Jorma Koivulehto zum 70. Geburtstag. Mémoires de la Société Néophilologique de Helsinki 63. Helsinki, 2004. s. 5–34.
- Арциховский, А.В.; Борковский, В.И. (1963). Новгородские грамоты на бересте (из раскопок 1956–1957 гг.). Из-во Акад. Наук СССР, 1963.
- Ariste, Paul (1956). Eesti rahva etnilisest ajaloost. Läänemere keelte kujunemine ja vanem arenemisjärk. Artikkeli kokoelma. Eesti Riiklik Kirjastus, 1956.
- Charter, David (2003). Death of a language: last ever speaker of Livonian passes away aged 103. The Times, 5. juni 2003, 1.01am BST.
- Ernits, E. (Эрнитс Э) (2006). Ob oboznachenii zvukov v vodskom literaturnom yazyke (Об обозначении звуков в водском литературном языке) (PDF). Linguistica Uralica, Volume 42, Issue 1, 2006.
- Heikkilä, Mikko (2011). Germaanisia etymologioita saamelais-suomalaisille sanoillesekä huomioita kantasaamen ajoittamisesta ja paikantamisesta. Virittäjä 115, Helsinki, 2009. s. 75–90.
- Häkkinen, Jaakko (2009). Kantauralin ajoitus ja paikannus: perustelut puntarissa (PDF). Helsinki, 2009.
- Heininen, Simo. Agricola, Mikael (1510–1557). Henkilöhistoria, Suomalaisen Kirjallisuuden Seura.
- Itkonen, Terho (1983). Välikatsaus suomen kielen juuriin [Preliminary overview of the roots of Finnish] (PDF). Helsingin yliopisto. Suomen kielen laitos, 1983.
- Kotimaisten kielten keskus (2022). Mistä tulee nimi Saimaa?. Asiantuntijoiden kirjoituksia ajankohtaisista kielikysymyksistä, besøkt 17. juni 2022.
- Kurman, George (1997). The Development of Written Estonian by George Kurman. Taylor & Francis Group, 29. juli 1997. ISBN 0-7007-0380-2. ISBN 978-0700708901.
- Laakso, Johanna (2000). Omasta ja vieraasta rakentuminen. Helsinki University Department of Finno-Ugrian Studies, oktober 2000. s. 21. Archived from the original on 26. august 2007. Besøkt 23. juni 2022.
- Laanest, Arvo (1975). Basics Finno-Ugric Linguistics (Finnic, Sami and Mordovia languages). Science, Moskva, 1975. s. 21.
- Laanest, Arvo; Bartens, Hans-Hermann (oversetter) (1982). Einführung in die ostseefinnischen Sprachen. Buske, H; Hamburg, 1. januar 2014. ISBN 387118487X. ISBN 978-3871184871.
- Latvian encyclopedia (2007). Latvian encyclopedia, Volume 4. Valery Belokon's Publishing, Riga, 2007. s. 832-833. ISBN 978-9984-9482-4-9.
- Mallory, J. P.; Adams, Douglas Q. (1997). Pit-Comb Ware Culture. Encyclopedia of Indo-European Culture, Taylor & Francis, 1997. s. 429–430. ISBN 1884964982.
- Ott, Kurs (1994). Ingria: The broken landbridge between Estonia and Finland. GeoJournal 33.1, 1. mai 1994. s. 107–113.
- Феоктистов, А. П. (2008). Очерки по истории формирования мордовских письменно-литературных языков (PDF). Мордов. кн. изд-во, Саранск, 2008. ISBN 978-5-7595-1753-5. Arkivert fra originalen (PDF) 31. oktober 2017. Besøkt 23. juni 2022.
- Pahomov, Miikul (2011). Kuujärven lyydiläistekstejä, Suomalais-Ugrilaisen Seuran Toimituksia, vol. 263. Suomalais-Ugrilainen Seura, Helsinki, 2011. ISBN 978-952-5667-32-5.
- Piispanen, Peter S. (2006). Statistical Dating of Finno-Mordvinic Languages through Comparative Linguistics and Sound Laws. Fenno-Ugrica Suecana Nova Series. 15, 2016. s. 1–18.
- Rahkonen, Pauli (2003). SOUTH-EASTERN CONTACT AREA OF FINNIC LANGUAGES IN THE LIGHT OF ONOMASTICS (PDF). University of Helsinki, 11. mai 2003.
- Saarinen, Sirkka (2019). Erzya e-learning course, Grammatical Description (PDF). Ludwig-Maximilians-Universität München, besøkt 2019.
- Saarikivi, Janne (2006). Studies on Finno-Ugrian substrate in Northern Russian dialects (PDF). Tartu University Press, 2006. s. 257—279. Arkivert fra originalen (PDF) 30. august 2017. Besøkt 16. juni 2022.
- Sammallahti, Pekka (1977). Suomalaisten esihistorian kysymyksiä. Virittäjä, 2 (81), 1977. s. 119–133.
- Sinor, Denis (1988). The Uralic Languages: Description, History and Foreign Influences. (Handbook of Oriental Studies: Part 8 Uralic Studies & Central Asia): 1 (Handbook of Oriental Studies. Section 8 Uralic & Central Asi), Brill; 1. desember 1988. ISBN 90-04-07741-3. ISBN 978-9004077416.
- Sinor, Denis (1997). Aspects of Altaic Civilization, Volum 1. Routledge; 29. juli 1997. ISBN 0-7007-0823-5. ISBN 978-0700708239.
- Taagepera, Rein (1999). The Finno-Ugric republics and the Russian state. Routledge; 15. september 1999. s. 111. ISBN 978-0415919777. ISBN 0415919770.
- Toivanen, Reetta; Koreinik, Kadri; Åkermark, Sia Spiliopoulou; Kühhirt, Eva; Sarhimaa, Anneli (2013). The Võro language in Estonia: ELDIA Case-Specific Report. Studies in European Language Diversity 23, Universität Wien, 2013. ISSN 2192 2403 ; DOI 11353/10.308888. Arkivert fra originalen 8. august 2022. Besøkt 12. juni 2022.
- Tuomi, Tuomo (toim.) (2004). Itämerensuomalainen kielikartasto (østersjøfinsk språkatlas). Suomalaisen Kirjallisuuden Seura og Kotimaisten kielten tutkimuskeskus, Helsingfors. ISBN 951-746-327-8.
- Vääri, Eduard E. (1966). Ливский язык: Языки народов СССР: Финно-угорские и самодийские языки. Nauka, Moskva, 1966. s. 139.
- Vääri, Eduard E. (1966). Juhrneeku svehtas dseesmas un luhgschanas, sadomahtas no zitkahrtiga Pises basnizas ķestera Jahņa Prinz, un viņņa vezzaka dehla Jahņa. Jelgavā pee Jahņa Wridriķķa Steffenhagen un dehla. 1845. s. 138.
- Viitso, Tiit-Rein (1985). Lapi vokaalistiku kujunemisvõimalusi. Läänemeresoomlastest neenetsiteni. Uurimusi ja memuaare. Tallinn, 1985. s. 141–145.
- Viitso, Tiit-Rein (2000). Finnic Affinity. Congressus Nonus Internationalis Fenno-Ugristarum I. Orationes plenariae & Orationes publicae, 2000.
- Wulf, Christina (1982). Zwei finnische Sätze aus dem 15. Jahrhundert. Ural-Altaische Jahrbücher, Neue Folge, Band 2, Societas Uralo-Altaica, O. Harrassowitz, 1982. s. 90–98.
- Zhivlov, Mikhail (2015). Неиндоевропейский субстрат в финно-волжских языках. Academia, 27. mars 2015.